Universet er veldig gammelt. Minst 13,7 milliarder år. Det er en så uhyrlig mengde tid at vi ikke kan forestille oss det. Selve jorda vi bebor er bare 4,543 milliarder år gammel, hvilket også er absurd lenge. Flercellede organismer antas å ha eksistert i omtrent 2,5 milliarder år, Det vi karakteriserer som “komplekse livsformer” har eksistert i 570 millioner år, mens det første pattedyret – morganucodontis – dukket opp for 210 millioner år siden. Den slektslinjen som etter mye om og men frembrakte Homo sapiens skilte lag med de andre apene forl 9 millioner år siden, mens arten Sahelantropus tchadensis – den tidligste hominin som alle er enige om – klokker inn for 8 millioner år siden.
Siden blir det i noen grad debattert rundt hvilke som døde ut og hvilke som gjennom mutasjoner frembrakte de endringer i organismen som i tiltagende grad er “menneskelignende” inntil arten Homo erectus – mennesker som oss, i den forstand at vi ville kunne formert oss med dem – begynner å dukke opp for drøyt to millioner år siden, først i sine mest primitive former, siden mer og mer strømlinjeformet før den siste felles stamfar for Homo sapiens og Homo neandertalensis – heidelbergerne – evslutter slekten “erectus” og deler seg i neandertalere og sapiens for omtrent tre hundre tusen år siden.
Jordbruks- og husdyrkulturer oppstod for omtrent ti tusen år siden, de første bystatene som oppfyller definisjonen av “sivilisasjon” fem tusen år senere. Automasjon i en maskinbasert og moderne verden er et cirka to hundre år gammelt fenmomen, romfart noe over femti. Og per i dag er det ingen som opplever det som unormalt, eller engang spesielt “stort”, at vi sender fartøy til Mars. Der står saken akkurat nå, mens vi venter på de neste bildene fra romteleskopet James Webb, som er det mest avanserte apparat menneskeheten så langt har engasjert med det formål å utforske “universets hemmeligheter”. Vi antar at James Webb vil være i stand til å se såkalte bioavtrykk på eksoplaneter (det betyr at de kretser rundt en annen stjerne enn sola), for eksempel om det foreligger en stabil mengde oksygen i den lokale atmosfæren.
Som de fleste andre astronomisk interesserte realister regner leg det som nesten idiotsikkert at det finnes liv andre steder i universet enn her på jorda – sannsynligvis “overalt” – men at det finnes liv betyr ikke at det finnes komplekse livsformer, langt mindre intelligente sådanne. Vi vet at oksygen er et super-reaktivt stoff som vil forbinde seg med alt mulig annet på null komma blink hvis det ikke finnes “noe” som fremtiller mer av denne giftgassen. Vi forholder oss til planteriket som via fotosyntese utskiller oksygen her på vår lokale klode, og dette oksygenet brukes som drivstoff av nesten alt organisk liv som ferdes på overflaten hvor vi bor, inkludert oss selv. Det er mulig at liv vil kunne organisere seg rundt andre kjemiske prosesser enn de som handler om karbon og oksygen, men dette er ikke sannsynlig, gitt at grunnstoffene er de samme i hele universet, hvilket virker å være tilfelle basert i alt vi så langt er i stand til å observere.
Livet her på jorda kommer i mange former, men nesten alle skapninger som noensinne har eksistert er utdødde nå. Selv befinner vi oss i en ustabil situasjon som vi har skapt gjennom å rekombinere kjemiske stoffer og slippe disse løs i naturen. Det er vanlig blant mennesker å ha en teleologisk fordom, det vil si at vi antar liv, eksistens og foranderlighet i verden følger noen slags plan som vi kan være i stand til å tyde og forstå. Vi forestiller oss en utvikling som beveger seg fra det enkle og i retning av det komplekse, hvor intelligens etterhvert vil oppstå og overta kontrollen over det som skjer og ikke skjer på planeten. På samme måte som stabil forekomst av oksygen er et sikkert biovtrykk vil forekomsten av visse kjemiske stoffer i atmosfæren være et sikkert teknoavtrykk som ikke kan være der uten at det finnes intelligent liv som har en teknologibasert sivilisasjon på vedkommende planet. Vi antar at James Webb vil kunne se også dette.
Den såkalte skolevitenskapen – det vil si den seriøse delen av alt intelligent liv her på jorda – bruker en skala for å identifisere hvilken “grad” av sivilisasjon som foreligger, oppfunnet av Nikolaj Kardasjev i 1964. Type 1 utnytter all tilgjengelig energi på den lokale planeten. Type 2 høster alt som produseres av den lokale stjernen, mens type 3 utnytter hele energipotensialet i den lokale galaksen (i praksis det svarte, supermassive “hullet” i sentrum). Det antas at dersom menneskeheten ikke utrydder seg selv gjennom ukontrollert forbrenning av fossilt drivstoff og annet som kombinerer til oksygen, vil vi kunne oppnå en type 1 sivilisasjon om noe tid, kanskje tusen år. Imidlertid er det uklart på hvilken måre (eller engang om) vi kan komme til type 2, enda mindre type 3. Stephen Hawking er blant mye annet kjent for å ha påpekt at det neppe vil være til vår fordel dersom vi oppdager en type 3 sivilisasjon der ute.
Per i dag kjenner vi de store trekkene i “vår egen historie” fra universet oppstod og frem til i dag. Vi vet både hva som har skjedd og hvordan det har skjedd, gitt at det vi observerer er “virkeligheten” og ikke bare noen slags illusjon som vi selv fremstiller på måter som for øyeblikket ikke er kjente. Når vi sier universet mener vi naturligvis “det observerbare universet”. Dette forbeholdetr er viktig å ta med seg. Vi kan ikke utelukke at det finnes “noe” utenfor denne formen, men det er i praksis uten betydning. Universet, slik vi definerer det, er summen av all tid og alt rom med alt dets innhold. Slik sett representerer universet det filosofiske prinsippet om “stengt dør”. (En dør kan ha et uendelig antall grader av åpenhet, men en stengt dør har bare èn eksistensform. En dør kan ikke bli mer stengt enn når den er lukket.) Det finnes mye vi bare kan observere indirekte (faktisk mesteparten av alle ting i universet) men en indirekte observasjon er også en observasjon. Vi kan ikke studere det vi ikke kan observere verken direkte eller indirekte. Da snakker vi i så fall om “fri spekulasjon” og det er sjelden nyttig.
Imidlertid kan instrumentelt unyttige ting være morsomme. Den menneskelige tilstand er utvilsomt komisk, i det minste for de som har selv det minste snev av humor i seg. Mørk humor er også humor. Vi er bare noen måneder unna å finne gode beviser på at “liv” er en egenskap ved universet, ikke bare noe sært som har oppstått en gang for alle på vår lokale planet jorda, mens vi samtidig later til å stå ved randen av den siste atomkrigen. Eller hva du enn foretrekker av et utvalg apokalyptiske scenarioer som er teknisk mulige ved dette tidspunkt. Pest og hungersnød. Revolusjon og fullestendig sivilisasjonskollaps. Miljøforgiftning, hva vet jeg. Det er så mye som er mulig. Vi ville ikke engang ha eksistert som art hvis ikke dinosaurene hadde blitt utryddet av en asteroide som kolliderte med planeten vår og utslettet nesten alt liv på overflaten for seksti millioner år siden. Menneskehetens eksistens har aldri vært stabil. Men vi har alle våre fantasier.
