Kontrafaktisk tenkning beskrives som mentale representasjoner av alternativer til tidligere faktiske hendelser. Kontrafaktisk betyr «i motsetning til fakta». Hvordan hadde livet vært om du hadde tatt andre valg? Dersom du hadde valgt en annen karriere, eller giftet deg med en annen? Kontrafaktisk tenkning er altså tanker om alternative utfall etter at noe har skjedd. Kontrafaktisk tenkning forekommer ofte som betingede utsagn, med både en antesedent («Hvis jeg hadde lest mer til eksamen») og en konsekvent («ville jeg fått en bedre karakter»). I hverdagslig tenkning er antesedenten ofte en handling eller en avgjørelse, og konsekventen en følelsestilstand.
(Wikipedia)
Denne siste setningen i sitatet ovenfor betyr utlagt at hvis verden hadde vært annerledes, ville jeg følt meg annerledes. Dette er forsåvidt en logisk konsistent påstand, selv om den er hundre prosent subjektiv. Man kan endre en hvilken som helst av mange hundre detaljer i noens hverdagsliv, slik at de henfaller til en helt annen konsekvensdynamikk. En annen jobb, en annen bolig, en annen kjæreste. Det er uråd å si noe om hvordan ting ville spilt seg ut i praksis “hvis verden var annerledes” men vi kan i det minste si at det ville ha medført noe annet enn dagens situasjon. I og for seg selv er kontrafaktisk tenkning bare løs spekulasjon rundt “det som kunne ha vært” og det beløper seg sjelden til særlig mye mer enn åndsfraværende fantasering i ledige øyeblikk. Imidlertid kan sånne greier slå rot og utvikle seg i en ondartet retning, for eksempel projeksjon av “skyld” over på en partner fordi de “kom i veien” for noe annet som “kunne ha skjedd” og annet av den typen bitre anklager som folk kan finne på å kaste mot hverandre, formodentlig fordi dette føles bedre enn å selv ta ansvaret for sitt eget liv, også inkludert alle små beslutninger og korsveier som førte deg frem til dagens tilstand.
Det bør egentlig være selvinnlysende, men jeg sier det likevel: Folk som typisk skylder på andre for ting som skjer (og/eller har skjedd) i livet sitt kommer aldri til å oppnå noen seriøs grad av selvkontroll. Det går selvsagt ikke an å endre fortiden i seg selv, men det er fullt mulig å se ting fra en annen synsvinkel enn den man har vært vant til å bruke. Psykoanalytisk sett er det jo et viktig poeng at man “tar tilbake makten” som man bevisst eller ubevisst har gitt noen annen gjennom å gjøre dem til en dominerende “bærer av skyld” i sin egen livshistorie, enten vi snakker om foreldreautoriteter eller andre som har spilt en viktig rolle i forhold til oppbyggingen av en voksen personlighetsstruktur. Et vanlig eksempel er når man innleder noe slags romantisk opplegg til noen som bare ikke klarer å slippe taket i “eksen” og den rollen vedkommende har spilt i livet deres. Dette kan spille seg ut på mange ulike vis, men felles for dem alle er at folk typisk synes det er slitsomt å være i et forhold som inneholder slike “spøkelser”. Det er sjelden nødvendig med noen lang forklaring for hvorfor eksen ikke “fungerte for deg”, fordi alle voksne mennesker vet at sånn er det bare. Folk som går deg på nervene må på den ene eller den andre måten sjaltes ut, og det er ingenting som går folk mer på nervene enn å være i et tett samliv med noen som man ikke fungerer bra sammen med. Så med mindre det er en morsom eller på andre måter interessant historie – noe det som regel ikke er – bør man som folk sier “la sovende hunder ligge i fred” og heller fokusere energien sin på det man har nå. Eventuelt bør man søke psykiatrisk råd og hjelp.
Men fra det ene til det andre: Vi har – selvsagt – ganske mye kontrafaktisk historieskrivning der ute. Du vet. Folk som på ymist vis ikke føler seg fornøyd med “skolevitenskapen” og det vi ellers tenker på som faktabasert metodikk. De blir ganske følelsesmessig engasjerte noen ganger. Anklager om løgn og fagmessig obfuskering – angivelig fordi arkeologer og historikere “foretrekker et spesifikt narrativ” – sitter løst hos de som liker alternative forklaringer; som typisk drar i retning av UFO, Atlantis og denslags. Blant annet finnes det så sterkt engasjement til fordel for tanken om en maskinbasert høykultur under forrige istid at fagfolk som avviser dette blir utsatt for hets, skittkasting og regulære drapstrusler fra den kulten som forfekter sin tro uten hensyn til konvensjonelle krav om bevisførsel. Hvordan skal man forholde seg til sånt? Det enkleste – og mest fornuftige – er å avvise hele greia som slikt evneveikt vås som det er. Hva skal liksom være poenget i å debattere med noen som bruker uhederlige metoder? “Religiøs overbevisning” handler ikke om beviskrav. Det består jo i å hengi seg til en fantasi om noe helt uten standarder for etterrettelighet og sannferdighet. Det finnes ikke noe sånt som “troens sannhet”. Det korrekte ordet for denslags er løgn, så svart som selveste arvesynden. Det som karakteriserer sannhet er jo at den står helt utmerket på sine egne ben. Sannheten behøver ingen forsvarere, glødende forkjempere eller intenst emosjonelt investerte tilhengere. Den har jo bevis. Vi kan bevise at ting er slik heller enn sånn — og med mindre vi kan gjøre dette så driver vi bare med løse spekulasjoner, noe som selvsagt er både tillatt og nødvendig for å bringe fylde og tekstur til en historie om fortiden, men de profesjonelle er nøye med å markere hvor det ene stanser og det andre begynner. De vil også som regel stille opp et sett med kriterier for motbevis. Hva slags elementer mangler vi for at bildet bevisbart skal være noe annet enn hva vi tror at det er? Det er forsåvidt sant at også forskere og vitenskapsfolk ofte holder seg med “darlings” – altså personlige favoritter blant mange mulige forklaringer – og at disse noen ganger kan feste seg til en patologisk grad, sånn at de avviser bevismateriale som strider mot favorittene deres, men dette er ikke regelen innenfor akademiske disipliner.
Som blogger befinner man seg typisk i et litterært ingenmannsland. Noen ganger har plattformen moderering i henhold til visse standarder for seksuelt eksplisitt tematikk, “stygge ord”, personhets og det ene med det andre, men de har ikke typisk noen “redaksjonell” linje for hva slags tema som er og ikke er tillatte i mer vid forstand. Folk kan stort sett skrive om akkurat hva de vil. “Bra språk” er ikke nødvendig. Man kan til og med lyve så mye som man ønsker, så lenge det ikke blir alt for drøyt. Mange benytter seg da også ganske entusiastisk av disse rettighetene. En typisk blogg betraktes som “et personlig uttrykk” med lave – om noen – krav til etterrettelighet og bevisbarhet. Kort sagt, folk kan påstå hva som helst. Det er deres rett, så lenge de ellers holder seg innenfor plattformens regelverk. Sånn sett har bloggere et “overtak” på for eksempel journalister, som typisk står i fare for å miste jobben sin hvis det kommer frem at de lyver om noe. Man har selvsagt lov til å ta feil, men det forventes også at man oppdaterer seg når det fremkommer at man tok feil om noe. Man kan ikke bare “legge på en ekstra kriger” og ta debatten ut i et skittkastende terreng av gjensidige trusler og personagrep. Dette privilegiet har bare de som ikke bryr seg om noe annet enn “hvordan de føler seg” fra øyeblikk til øyeblikk, som en sannhetssøker strengt tatt aldri kan ta hensyn til. For man har jo aldri noen garanti for at man kommer til å like den historien som er sann. Kanskje foretrekker man en helt annen historie. Sånt skjer hele tiden. Du vet. Kontrafaktisk tenkning. Tenk om alt hadde vært helt annerledes. De fleste som innleder en romantisk affære med noen vil som regel ta deres parti hvis det er “noe med eksen” — men de vil også føle litt uro hvis det blir litt for mye av den typen prat hvor man ikke kjenner den andre siden av historien. Hva er greia? Folk godtar slinger i valsen og sære personlige idiosynkrasier så lenge det meste ellers holder seg på det jevne, men det er som sagt vanskelig med “spøkelser” i forholdet. Det blir gjerne til at man enten må bli kvitt spøkelset eller legge ned hele forholdet. For det er jo er problem når eksen er en “darling” av den typen jeg nevnte, altså noe man liker å tenke på og spekulere over fordi dette “gir mening” på et personlig grunnlag, litt på samme måte som religion og “sterk ideologisk overbevisning”. Noen kaller dette demoner og sier at folk har “demoner i livet sitt” hvis de er preget av tvangsforestillinger og en manglende evne til å slippe tak i fortiden. Jeg vet ikke hvor hjelpsomt det er å bruke slike ord, men jeg ser poenget. Faenskapet må på noe slags vis “fordrives”.
Som håndverker opplever jeg det som komisk når folk tror at maskiner er nødvendig for å bygge pyramider og så videre. Bortsett fra ekstreme presisjonsinstrumenter som krever nøyaktighet ned til hundredeler av millimeteren så klarer jeg ikke å komme på noen form for oppfinnelser, byggevirksomhet eller andre “kunster” som blir bedre utført ved hjelp av maskiner enn via håndarbeid. Raskere er det operative begrepet her. Dessuten er det noe å si om produkters uniformitet, altså at de ikke fraviker en fastsatt standard for hvordan tingen skal se ut, hvordan den skal fungere, og så videre. En maskin vil sånn sett fremstille mer identiske enheter over tid enn hva man i praksis ender med hvis alt blir laget for hånd. Følgelig blir alt mye “enklere” i forhold til standardisering, men ikke nødvendigvis “bedre”. Nesten alle assignerer en høyere verdi til sånt som en fagperson har laget for hånd enn til sånt som er masseprodusert i et stort antall enheter, selv om masseproduktet teknisk sett gjør den samme jobben mye billigere og minst like bra. Jeg kan for eksempel kjøpe en dør hos en forhandler av byggvarer, eller jeg kan kjøpe noen planker og snekre sammen hele mannskiten selv. Forutsatt at det ferdige produktet både gjør jobben sin og ser bra ut, så er det ingen tvil om hva som er mest “verdifullt” både estetisk, moralsk og økonomisk sett. Det er i lys av dette vi må forstå disse mystiske fantasiene om en tapt maskinkultur som angivelig skal ha eksistert for 10-20.000 år siden. Folk nekter rett og slett å godta at det meste av alt som eksisterte før “den industrielle revolusjon” var håndlagde ting. Alt vi finner som er eldre enn et par hundre år ble i sin tid laget for hånd av noen som hadde peiling på denslags, og det skjedde i det store og hele innenfor en slaveøkonomi, hvor “arbeidskraft” var en helt annen type ressurs enn nå i dag. Alle de fine tingene handler ikke om at folk hadde bedre smak, bare om at de hadde ikke noe annet de skulle bruke tiden til uansett, så hvorfor ikke drodle og dekorere? Økonomisk sett skjer ting under den motsatte forutsetning nå i dag. Materialer er billig, men arbeidskraft er dyrt. Moderne effektivitet handler om å bli ferdig så raskt som mulig, med så få kostnader til arbeidslønn og materialbruk som mulig. Ingen tenkte sånn før noen plutselig begynte med det. Og nå tenker “alle” sånn.
