Hva er verdens beste forretning? Å kjøpe en høyremann for det han er verdt og selge ham for det han tror han er verdt. Norsk veikhet, i den grad det finnes, ligger i det at vi er alle borgere nå, bortskjemte og selvtilfredse. Norge er faktisk verdens beste land å leve i. Som de rike ofte gjør henfaller vi til “veldedighetstenkning”. Vi må hjelpe de underpriviligerte. Men samtidig må vi passe butikken. Er det ikke derfor en rent ut sagt genial løsning dersom vi gir dem en jobb? Menneskets lykke ligger jo i å føle at de er til nytte. Gagnlig arbeid medfører egne penger som siden kan brukes på å forbedre egen tilværelse. Slik er livets sirkel. Hakuna matata og takk for maten.
Det norske boligmarkedet er ganske interessant. Det virker som man må ganske langt utenfor allfarvei før man finner noen gjennomsnittlig familiebolig for under en million. Når det gjelder de sentrale bystrøkene vet jeg ikke om det engang er mulig å finne noe til under millionen, det må i så fall være et ombygd bøttekott på ti kvadrat med et stearinlys til oppvarming og do på gangen. Det går bra inntil videre. Det er jo i byen man finner de store pengene. Kanskje slår man seg sammen med fire-fem andre og leier noe til tyve tusen i måneden. Man kan jo ikke uten videre regne med å få lån heller. Men etter noen år i leiemarkedet har man kanskje samlet opp litt egenkapital slik at tiden har kommet for å investere klokt — og innenfor horisonten av konvensjonell visdom er intet klokere enn å investere i egen fast eiendom.
Jobbmarked og boligmarked tenderer mot omvendt proporsjonalitet. Der man typisk finner billige boliger finner man ikke typisk gode jobber, og omvendt. Kanskje vi kan si ganske løslig at det balanserer seg ut i en “sone” fra halvannen til to millioner, som en “grei” pris på en ikke alt for staselig bolig på et ikke alt for spennende sted (men sikkert jevnt over det dobbelte i “hotte” områder), som imidlertid er i bra bruksstand, slik at det vil gå noen år før man pådrar seg vesentlige vedlikeholdsprosjekter. Det er sant at man kan finne mange “oppussingsobjekter” til rundt fem-syv hundre tusen — men hva beryr det hvis man må investere et tilsvarende beløp på oppgraderinger? (Og selv da forutsetter dette at man vet hva man driver med, hvilket de fleste ikke gjør, når det kommer til den biten man “gjør selv”.) Man ender uansett med å investere la oss si to millioner i den første boligen man kjøper, som med vanlig låneavtale lander på rundt det dobbelte av den opprinnelige kjøpesummen når alt er oppgjort og betalt, mens verdispørsmålet forblir åpent. Foreløpig er det stigning i boligmarkedet, som det vel har vært de siste tyve år eller deromkring. Folketallet øker etter hva jeg forstår hurtigere enn boligbyggingen, så matematikken der virker banal.
Man skulle tro at stigende boligpriser ville medføre økt boligbygging. Det er jo penger å tjene på å selge boliger. Imidlertid jevner det seg ut ved et punkt, når det blir usikkert om man kan oppnå de prisene markedet tilsynelatende tilbyr. Renteøkning og inflasjon har stor innvirkning på alle budsjett- og finansieringsspørsmål. Dessuten regnes allerede store segmenter av det potensielle lånemarkedet som “tvilsomme klienter” i forhold til betalingsdyktighet. Dårlig jobbsikkerhet og denslags. Det blir bare tvangssalg og alskens andre ubehageligheter når folk overvurderer sitt eget økonomiske potensiale. Ingen liker dette — annet enn de som eventuelt opererer som haier i markedet for raske prosjekter av typen “kjøpe-fikse-selge”. Veni vidi vici videci som Julius Cæsar ville ha sagt. Jeg har til og med hatt fingrene litt inni denne typen virksomhet selv ved et par anledninger. En gruppe kompetente håndverkere rekker å påføre en eiendom ganske betydelig påslag i pris i løpet av ganske kort tid. Ikke akkurat noen revolusjonerende forretningsidè, men den virker. Imidlertid er den arbeidskrevende og marginene er så små at man ikke har råd til å gjøre noen feil. Så … tenk to ganger før du begynner.
Så hva med leiemarkedet? Det beskrives best med adjektivet dyrt. Herregud. Ihvertfall hvis man tenker at man skal være eneboende i for eksempel en vanlig toroms i Oslo. Gang-kjøkken-bad-stue-soverom. Ingen luksus, helt vanlig. Øynene mine blør. Tjener folk virkelig så bra at de har råd til dette? På grunn av “folk jeg kjenner” og det ene med det andre ville jeg sikkert greid å grave meg frem til et leieobjekt til en fornuftig pris i Oslo, men det ville ikke vært enkelt. Dessuten har jeg ikke lyst til å bo i Oslo. Eller råd, for den saks skyld, basert i hva man kan finne på finn.no. For å finansiere det måtte jeg hatt ikke bare en vanlig lønnet stilling men også drevet noen slags tuskhandel og svartarbeid på fritiden, slik at jeg ikke ville bli deprimert fordi halve lønna og vel så det gikk med til å betale for boligen. Hvilket bare støtter den alminnelige hypotesen blant folk langt ute på landet, der jeg bor: Alle Oslofolk er kjeltringer. Det må de jo være for å overleve.
