Hvor mange “samlivseksperter” – hva enn det er som kvalifiserer folk til en sånn tittel – tror du det er som anbefaler at et par burde prøve på nytt etter at det har vært en voldsepisode? Jeg klarer ikke å se for meg noen, ihvertfall ingen jeg vil beskrive som seriøse. Fatter du ikke problemet? Det som har skjedd èn gang kan skje flere ganger. Dette er hvordan “konseptuell bevisførsel” virker. Nå vet du at denne grensen kan bli overskredet. Du har jo erfart det. Uansett hvor mye den andre parten lover at det kommer aldri til å skje igjen så er problemet at det overhodet skjedde. Derfor ligger denne muligheten nå på bordet, som en av mange ting som “kan skje”. Du vet ikke. Det er problemet. Tillitsbrudd. Selvsagt går det an å velge å tro, men hva slags garantier har du? Ingen. Sånn er reglene i den nye verden når skaden har skjedd.
Forholdet mellom stater ligner åpenbart lite på forholdet mellom mennesker i et parforhold, men dette med tillit fungerer omtrent på det samme vis. Når noen viser tendenser til “dårlig moral” blir du nødt til å sikre deg, i det minste mot hva enn det er de truer direkte med. Krig er i utgangspunktet bare en “tilstand” som ikke nødvendigvis involverer “trefninger” av noe slag. I praksis betyr det først og fremst “ingen diplomatisk kontakt” mellom partene, eventuelt at de ikke anerkjenner hverandre som legitime parter en gang. På motsatt side er det å si at fred betyr mer – mye mer – enn bare at man ikke skyter på hverandre. Herregud. At man har en fredsavtale innebærer at man har normal omgang med hverandre, uten noen dramatikk. Du vet. Som voksne mennesker. Man kan godt mislike hverandre – mange gjør jo det – men man holder seg til normal skikk og bruk likevel. Hvorfor? Det ligger bakt inn i kvalifikanten “voksne mennesker”. Hvis man er en av dem så vet man at ufred er ikke bra for forretningene — og innretter seg deretter. Så får man heller “holde avstand” hvis det er noen man ikke tåler trynet på. Det er vanligvis ikke særlig vanskelig, selv på små steder.
Som noen sa her om dagen: Det er stor forskjell mellom ønsket om å ikke bli sett som rasist og ønsket om å ikke være rasist. Det første handler om forfengelighet mens det siste handler om etikk. Selv driter jeg i hva jeg blir “sett som” men jeg har tildels sterke meninger om hva jeg er, både i speilbildet og overfor andre. Sånn må det være. Jeg er nødt til å være godt synkronisert med min egen samvittighet, uten å ta hensyn til hva andre synes om det. Derfor blir det aldri aktuelt for eksempel å gjøre flere forretninger med noen som har prøvd å føkke meg, uansett hvor mye de lover at det aldri skal skje igjen. Tilliten er jo borte. Hva skal jeg gjøre da? Bare late som ingenting? Noen får sikkert til det, men jeg gidder ikke engang å prøve. Jeg ser meg heller om etter andre aktuelle samarbeidspartnere. Hvis noen har slått til deg i ansiktet – bokstavelig talt eller i overført betydning – så ser jeg egentlig ikke hvordan “ting kan bli bra igjen” etterpå, noe som henger sammen med den ovenfor nevnte “konseptuelle bevisførsel”. De har jo bevist at de har dette i seg. Det er ingen umulighet at det kan skje flere ganger. Liker du Dick Cheney? Nesten ingen gjør det, ikke jeg heller, men jeg skal likevel trekke frem en vri på den såkalte Cheney-doktrinen: Hvis det er èn prosent sannsynlig at samlivspartneren din kommer til å klappe til deg i trynet så må du ta forholdsregler som om det er hundre prosent sannsynlig. (Doktrinen var opprinnelig rettet mot den “åpne” sannsynligheten for å bli rammet av terrorisme, men den fungerer etter min mening bedre på frie aktører innenfor rammen av et “lukket forhold” som for eksempel en husholdning.)
Det var forventet at amerikanerne ville “snakke om markedet” i dag — og forutsigbart nok fortsetter børsen å falle. Nå er det jo en viss forskjell mellom “realverdier” (assets) og “teoretisk vedisetting” (børsverdi) men akkurat hvor mye elastikk som finnes varierer fra selskap til selskap. Det handler om hvor lovende markedet oppfatter dem å være i henhold til den mest sannsynlige fremtiden man ser for seg. Her finnes det mye rom for “meninger” men til syvende og sist er jo en ting aldri mer verd i penger enn det meste noen er villig til å betale for den. Den kan ha mye høyere “affeksjonsverdi” alt ettersom, men hvis man skal selge noe så finnes det alltid en “høyeste pris”. Du vet. Hvis du ønsker to tusen kroner for en ting men det meste noen er villig til å betale er atten hundre så må du velge hva du gjør. Hvor mye trenger du pengene? Kan du sitte på tingen en stund og vente på noen som godtar din pris eller skal du ta det beste du kan få bare for å komme deg ut av posisjonen? Det koker i markedet og folk virrer hit og dit slik at vi kan si det er mye aktivitet på detaljnivået, men den virkelig store tingen som skjer er at amerikanerne vakler. Rent pengemessig sett så tror jeg Kina har vesentlig mye mer “fuck you money” enn USA, slik at de har råd til å stå lenger i handelskrigen. Denne tollmuren skader jo først og fremt den amerikanske innenlandsøkonomien, men vi vil ikke se eksakt hvor mye før om noen uker og måneder. Foreløpig er alt vi kan si at dette er ikke bra for tilliten til den amerikanske økonomien i generell forstand, og særlig den typen finansielt forutsigbare forhold som normalt mentalt frisk investeringskapital etterspør, slik at alle de produksjonsbedriftene Trump ser for seg skal “komme hjem” og etablere seg i USA setter seg på gjerdet og venter. Hvor lenge skal denne galskapen vare? Så lenge ingen vet svaret på det er det heller ingen som kommer til å gjøre noe, ut over å prise seg ned til et overlevingsdyktig nivå på kort sikt. Og det er langt igjen til bunnen.
Til slutt: Hvem behøver nyere musikk enn 1975? Ihvertfall ikke jeg.
