Hva venter jeg på? Man får jo ikke time på bilverkstedet når man vil, men når de har tid. Sånn er det med den saken. Så jeg venter. Og mens jeg venter farter jeg litt hit og dit, snakker med folk og gir bort materielle eiendeler. Men mye må bare bli stående igjen. Møbler, hvitevarer og så videre. Jeg har varslet mange om at det blir åpent hus og fritt frem så snart jeg er ute av døra, så det blir vel sikkert noen som avhenter de fineste møblene. Chesterfield skinnsofa og så videre. Ganske dyre og fjonge saker, egentlig, men jeg gir faen. Tingene eier meg ikke. Det nytter ikke å være sentimental hvis man skal ha ting unnagjort i denne verden. Man må bare komme seg i bevegelse og ikke stanse før jobben er ferdig. Hvis noen vet om noen annen måte er jeg interessert i å høre om det, men jeg tviler. Action is king.
Visst er det langt å kjøre fra Norge til Spania. Herregud. Men hva så? Jeg har ikke budsjett til å leie noe flyttebyrå så det blir som det blir. Poenget er jo å bare få det gjort — og begrense flyttegodset til to turer med Passaten. Resten av rælet må bare dumpes. Alle vet jo hva Buddha sa: Hvis du eier flere ting enn du enkelt kan bære med deg, er det tingene som eier deg. Slik er det. Teknisk sett er jeg en materialist, men av den selveiende typen. I verste fall kan jeg bare pakke en ganske liten sekk med “umiddelbart nyttige hjelpemidler” og gå min vei uten å se meg tilbake. Brutalt men effektivt. Hva betyr egentlig begrepet frihet hvis du sitter fast i en hengemyr av “gull og grønne skoger”? Jeg er heller ikke knyttet til noe spesifikt sted. Verden er jo full av steder. Det ene er like bra som det andre. I Spania får jeg er relativt ny leilighet på 150 kvad for 5200 i måneden, men i Norge får man neppe noe mer enn en sliten hybel for denne prisen — og da blir det ikke på noe sted hvor folk typisk har lyst til å bo heller. Budget is king.
Værmeldinga sier at “sommervarmen” skal komme til Norge utover uka, delvis fordi varmekuppelen over Sør-Europa vil løse seg opp, hvilket passer meg helt utmerket, mange takk. Hvem behøver vel førti varmegrader? Ihvertfall ikke denne karen, selv om den nye boligen faktisk er ganske kjølig innvendig når man sveiver ned vindusblenderne. Så får man heller passe på og få ting gjort om morgenen – før det blir for varmt – og siden ta siesta helt til sola går ned. Opplegget er ganske fornuftig. Jeg behøver ikke airconditioning eller engang kjølevifter. Det er nok å blende vindusflatene når sola står på og tempen beveger seg mot førti. Da holder tempen seg rundt 18-20 grader innendørs, hvilket er en helt grei approksimasjon av ordet “perfekt”. Folk synes det er drastisk å flytte til Spania, men slik jeg ser det handler dette om optimering av livskvalitet. Alt er billigere der nede (kanskje bortsett fra strømmen) og mye er faktisk bedre, særlig på matvarefronten. Ihvertfall hvis man er som meg og for det meste har et “grønnsaksbasert kosthold”. Språket er hva det er; man må bare sørge for å lære spansk, så går alt annet seg til. Hvor vanskelig kan det være? Jeg kan allerede nok til å klare meg i alle dagligdagse situasjoner, men jeg kan ikke akkurat diskutere filosofi på spissfindige måter ennå. Jeg har ordforrådet og språkforståelsen til et barn, sånn omtrent — og dessuten er jo folk typisk hjelpsomme også.
Er det noe her i Norge som jeg kommer til å savne? Det vet jeg ikke ennå. Jeg tor jeg er nødt til å bo i Spania en stund før jeg eventuelt legger merke til noe spesifikt, men kulda kommer definitivt ikke på noen slik liste. Minus tyve i uke etter uke er faktisk suboptimalt blant de av oss som lever med diverse giktsmerter og denslags. Riktignok får jeg piller som har en ganske god effekt, men det er enda bedre hvis jeg ikke behøver noe som Big Pharma har å tilby verden. Ikke sant? Sunn mat, frisk luft og en rimelig mengde mosjon bør få jobben gjort, ihvertfall inntil videre. Siden blir man jo bare eldre og da kommer alskens faenskap på rekke og rad, vil jeg tro. Det vil vise seg. Den tid, den sorg og det ene med det andre. Foreløpig flyter jeg på den “spennende” bølgen som ligger i å etablere seg på – og utforske – et nytt sted. Alt i alt vil jeg si jeg har vært heldig med dette prosjektet (selv om jeg vet det ikke handler om flaks). Du vet hvordan folk er. De må liksom si alt de har hørt om “vanskelig byråkrati” og den typen ting, men hvor vanskelig kan det være? Folk får det jo til. Spania befinner seg høyt på listen over fremmede land som norske pensjonister ofte flytter til, selv om de fleste søker seg til de allerede godt etablerte “norske miljøene” nede i sør. Jeg tror jeg sannsynligvis er den eneste fra Norge som har blitt fastboende i Villafranca, men det skal visstnok finnes noen dansker som driver et pensjonat. Jeg har det uansett ikke travelt med å etablere noen ny omgangskrets. Det får komme som det kommer.
Vi avslutter med litt dansemusikk fra året 1977:
