På denne dag – min siste mandag i Norge – gjorde jeg som alle fornuftige mennesker gjør på superen: Jeg gikk direkte til loppemarkedet, det vil si den disken hvor de frembyr varer med 50% avslag. Hvem vet hva man finner der? Det kan jo ha mye å si for hva slags meny jeg til slutt stiller opp for denne dagen. På fredagen kjøpte jeg en pakke tynnskåret bacon, som jeg ikke vanligvis gjør, men akkurat nå lever jeg i en “unntakstilstand” preget av at mesteparten av kjøkkenutstyret er pakket ned for transport, slik at jeg har litt speiderleirstandard gående frem til bilen har vært på service og jeg er klar for å kjøre tilbake til Spania. Hvorom allting er, egg og bacon er utvilsomt en klassiker. Jeg kan klare meg ut uka på sånt, selv om det er tvilsom vare å leve på over langen. Dessuten er det jo så enkelt å lage. Alle får det til.
Det norske matvaretilbudet – som også inkluderer det politiske konseptet matvaresikkerhet – er sterkt preget av det man på 70-tallet kalte monopolkapitalisme. Jeg har ikke satt meg nøye inn i greiene, men det virker som om det er en 3-4 såkalte matvaregiganter som styrer markedet for dagligvarer. De bestemmer både hva som skal være å få kjøpt og hva tingene skal koste. Det byråkratiske regelverket er lagt opp slik at det er i praksis umulig for noen andre å komme seg inn i dette markedet. Det er heller ikke mulig for “de små” å konkurrere mot “de store” for eksempel på nisjeprodukter, selv om det forekommer visse hederlige unntak i form av “asiabutikker” og denslags, hvor det er mulig å finne grønnsaker og diverse annet som er rimeligere priset enn hos Kiwi, Rema, Coop og alle de andre fire-bokstavers kjøpesentrene. Men da må man helst bo i et urbant strøk og det gjør jo ikke jeg for øyeblikket.
Hvorfor flytter folk til Spania? Det finnes sikkert mange slags svar, hvor jeg tipper at norsk vinterkulde befinner seg enten på eller svært nær toppen av generelle årsaker — men prisnivået på typiske dagligvarer – i kombinasjon med utvalget – er heller ikke noe man bare kan overse. I mitt eget anekdotiske tilfelle har jeg klart å finne en leilighet på 150 kvad til 5200 (450 euro) som er noe man bare kan glemme i Norge. En jævla hybel koster jo minst 6000 hvis man har tenkt å bo i et strøk hvor det går an å få gjort det meste som fotgjenger. Siden tilkommer alle de andre ågerprisene. I Villafranca (der jeg bor) betaler jeg for eksempel to euro på myntautomat for en bilvask, mens det billigste alternativet heromkring er 250 kroner, som fort baller på seg hvis man vasker bilen minst èn gang i uka (som man jo bør). Jeg vet ikke hvordan de får det til å lønne seg med et sånt prisnivå i Spania, men jeg benytter meg av de ordningene som eksisterer uten å mase for mye om hva og hvorfor. Count your blessings, som de sier i visse engelskspråklige land. Når det er sagt så spiller det jo liten rolle om glasset er halvtomt eller halvfullt hvis alt man får å drikke er lunkent piss. Jeg er absolutt tilhenger av det de kaller “positiv tenkning” men alt har sine grenser. Nærmere bestemt el realismo. Er det virkelig nødvendig å forlange femti kroner for en kilo poteter? Herregud. Hvor mye av de pengene går til bonden? Neppe mer enn en tier.
Jeg har snakket om matvaresikkerhet så mange ganger at jeg er drit lei av temaet, men det er likevel nødvendig å holde på helt til de politiske myndighetene tar til vettet og “gjør noe” for å komme ut av en situasjon hvor over halvparten av alt som selges i norske matvarebutikker er importvarer. Hvorfor er det for eksempel slutt på gammeldags torghandel i Norge? Jeg kan personlig huske at både Stortorget og Youngstorget i Oslo pleide å være smekk fullt av bønder og andre som kom dit for å selge produktene sine, mens nå må man gå til “tyrkeren” for å finne noe tilsvarende (men også dette er importvarer, bare at “utlendingene” har sin egen forsyningskjede, paralellt til matvaregigantenes opplegg). Vel, det er hva det er, og forsåvidt ikke mitt problem lenger. Jeg bare merker meg at “norsk modernisering” (og digitalisering) gjennom mange tiår har undergravet norsk materiell kompetanse. Hvem faen gidder å bli bonde nå i dag? Det er bare for de helt spesielt interesserte, som drives av noen slags idealisme, fordi timelønna er jo ikke akkurat noe å juble over når alle regnskap er gjort opp og det sanne bildet fremkommer. Alle skal jobbe i noe slags “serviceyrke” nå, eventuelt drive med et mer eller mindre svindelbasert opplegg på nettet. Som noen en gang sa: Når samfunnet utdanner flere advokater enn rørleggere vet du at greia er i ferd med å kollapse.
Men nok om det. Over til noe dansemusikk for de modige:
