Gematri er en hermeneutisk teknikk hvor man tilskriver bokstaver sifferverdier og bruker verdiene til å tolke teksten ved hjelp av tallsymbolikk. Grunnlaget for dette er at i noen skriftspråk hadde man ikke egne tall, men ga bokstavene sifferverdier og brukte dem som tall, jfr. romernes tallsystem. Andre eksempler er gresk, hebraisk og futharken. Gematri er vanlig innen jødisk og islamsk mystikk og til tider innen noen kristne kretser.
(Wikipedia)
For de spesielt interesserte: Alexander Waugh snakker om John Dee
Det går an å forsvinne så dypt ned i harahølet at man rent glemmer tingene rundt seg, særlig når man begynner å grave i alle de mystiske tingene som skjedde i England – det het jo ikke Storbritannia før i 1707 – i årene mellom 1580 og 1620; som de rimelig godt informerte kan se handler om sen elizabethansk og tidlig jakobinsk periode, det vil si på den tiden da William Shakespeare “egenhendig” utvidet hele det engelske språket i mange slags retninger samtidig. Litt av en type, ikke sant? Fabelaktig hva de fikk til på den tiden, selv om de ikke hadde verken elektrisitet eller forbrenningsmotorer. Som jeg har sagt – og alltid kommer til å si – hver gang jeg har berørt dette temaet så virker det i utgangspunktet fjollete å stille spørsmål ved forfatterskapet til Shakespeare, fordi alle vet jo at det finnes hvor mange gale mennesker som helst i denne verden som kommer opp med “alternative idèer” om hva som egentlig hendte med det ene og det andre emnet fra historien, men det er nesten alltid bare evneveikt vrøvl som begynner å slite på tålmodigheten etter få setninger.
Det er ikke en konspirasjonsteori at det finnes så mye underlig i Shakespeares sonetter i utgaven fra 1609 – og enda mye mer i den første folioutgaven av Shakespeares skuespill fra 1623 – at man ikke bare klarer å late som ingenting når man først har blitt gjort oppmerksom på det. Dette er observasjoner. Hvordan man siden velger å “forklare” det man ser er imidlertid en annen sak. Det må jo nødvendigvis omfatte noe slags skjult komplott med mange aktører, som vanskelig lar seg forene med den “offisielle” historien om hvem William Shakespeare var og hvordan – samt ikke minst når – de samlede verkene hans ble til. Problemet med dette er at det selvsagt finnes en stor og svært lukrativ kommersiell operasjon tilknyttet Shakespeare, med turisme, souvenirer og det ene med det andre. De folka blir eitrendes illsinte når noen ymter frempå med noe om at det kanskje er mer ved denne greia enn hva som er offentlig kjent og akseptert som “den sanne historien” om Shakespeares liv og virke. Derfor reagerer disse – de såkalte Stratfordianerne – typisk med å latterliggjøre og hetse alle som ikke uten videre godtar det som står skrevet om saken i alle offisielle lærebøker. Sånn sett har vi en “konspirasjon” allerede der, fordi såpass mange har en interesse av at legenden forblir som den er. De har jo investert både tid, penger og prestisje i prosjektet. Man vet hva man har men ikke hva man får, som folk sier. Hvis noen har et opplegg gående som de tjener gode penger på, så pleier de ikke typisk å bli blide når noen andre kommer og stikker kjepper i hjulene for dem, uansett hva som eventuelt motiverer disse andre.
Mye kan skje på førti år. Husker du året 1984? I februar det året døde Jurij Vladimirovitsj Andropov, kjent som den fjerde generalsekretær av det sovjetiske kommunistpartiet – etter Stalin, Krutsjov og Bretsjnev – også kjent som “Slakteren fra Budapest” for sin rolle under opprøret i Ungarn i 1956 – mens han var ambassadør for Sovjetunionen på stedet – men den viktigste nøkkelrollen han har i forhold til dagens kleine situasjon i Russland er at han var en visjonær leder av KGB ved et tidspunkt. Han ville ha flere egenter av “amerikansk” type, det vil si typisk folk som blir rekruttert fra høyskoler og universiteter, heller enn at de starter som militære offiserer, som inntil da var gjeldende standard for en karrière i KGB. Han ville altså ha mer utpreget “intellektuelle” agenter — og en av dem han rekrutterte er dagens president i Russland, Vladimir Vladimirovitsj Putin, som jo har “mange tanker om ting”, hvorav ikke alt virker å være helt i vater. Andropov hadde bare toppjobben i Sovjetunionen i 15 måneder, før han døde ganske brått av “leversvikt” – hva nå enn det betyr – og det viktigste han gjorde på kort sikt var å trekke Mikhail Gorbatsjov inn i toppledersjiktet, også som et ledd i “intellektualiseringen” av landet. Andropov var jo ingen tosk. Han så at det var nødvendig med dramatiske grep for å redde hele Sovjetprosjektet fra å selvdø i et dragsug av korrupsjon og ineffektivitet. Selv husker jeg året 1984 godt. Jeg fylte 21 det året og det fantes noen slags abstrakt forventning ute blant folk om at det ville skje noe betydningsfullt, på grunn av den jævla boka som het 1984 og som var kjent for å være dystopisk og fæl — opplegget var kanskje litt som hvordan folk hadde de merkeligste fantasier om hva som skulle skje i 2012, på grunn av Mayakalenderen og alt det der. Du vet. Dommedagsfantasier. Ingen kunne gjøre helt rede for de eksakte mekanismene som liksom skulle frembringe “noe” men selv ellers ganske oppvakte folk hadde tilløp til hysteri fordi “nå har året 1984 kommet” slik at hva? Storebror ser deg? Herregud. Det er bare et tall, din dølle dust. Imidlertid hadde folk begynt å få øynene åpnet i forhold til AIDS på denne tiden, og det skjedde jo ikke uten støy. Jeg vet ikke hvordan dagens publikum ville ha reagert på det som først ble kjent som homokreft, men det hadde sikkert gått en kule varmt og vel så det på sosiale media. Folk har jo så mange slags interessante reaksjoner på “nye og ukjente sykdommer” og hva dette betyr.
AIDS var vel en så stor irrasjonell trussel som den noensinne ble rundt årene 83-84-85, før man begynte å få bedre oversikt over hvordan folk blir smittet, og ikke minst hvordan man ikke blir smittet. Du vet hvordan folk er. Det jeg kaller “Børre på Facebook” er jo noe som alltid har eksistert, det vil si et kvantum informasjon som har tvilsom provenans, men det føles sant og riktig der og da, uansett hvem som bringer deg ryktet. “Folkesnakk” har blitt digitalisert, men noe nytt fenomen er det mildt sagt ikke. Fetteren til Pelle gikk i klassen til en som opplevde akkurat det der. Og så setter man i gang med å male fanden på veggen. Vi har mange gode grunner til å tro at ting har foregått på denne måten like lenge som menneskene har hatt et språk. Jeg mener, folk snakket om “den store verdenskonspirasjonen” i året 1984 også, med intens fokus på enhver symbolikk man mente å kunne observere rundt seg. Kommunistene var i høyeste grad en aktuell trussel både her og der, av den typen som må være slik at hvis man ikke kan se noe der så betyr det bare at det er godt skjult. Man vet jo at de pønsker på noe slags jævelskap. For å si det slik: Da jeg var i de tidlige tyveårene regnet vi det som 50-50 at det når som helst kunne bryte ut en atomkrig mellom supermaktene USA og Sovjetunionen. Hvorfor driver de ellers og bygger opp sånne våpenarsenaler? Ingen tenkte på dette som “pessimisme”, snarere som en aktuell militær realitet. Det kan skje, og når det først skjer så vil mye skje veldig fort. Vi som har vokst opp i kjølvannet av verdenkrigsepoken 1914-1945 er de første menneskene som har levd med mulighetene for “total utslettelse” – på grunn av ting vi selv har laget – som materielle realiteter, men langt fra de første – eller siste – som har hatt paranoide fantasier om verdens undergang. Sånt er jo slitsomt for psyken, både på kollektivt og på individuelt nivå. Dagens situasjon er jo ikke akkurat noen solskinnshistorie heller. Ikke bare har vi gale mennesker som fører krig på bestialsk vis – i tillegg til en nyfunnet vaktsomhet overfor “den neste pandemien” – vi har også et assortert utvalg miljøproblemer som er i eller svært nær sin kritiske fase, altså når det blir “do or die” som man sier på engelsk. Hva skal man tenke om dette? Som jeg alltid sier: Håp er ubrukelig. Det folk trenger er mot til å bare leve videre og ta det som det kommer. Man kan være bra fette sikker på at all mulig slags jævelskap kommer til å skje, men sånn har verden alltid vært. Folk er ikke verre nå enn de var før, de har bare mye mer fancy utstyr slik at de får gjørt større skade på kortere tid. Det er alt. Det er viktig å se realitetene i hvitøyet hvis man skal kunne få gjort noe med situasjonen. Fortvilelse er om mulig enda dummere enn håp. Stram deg opp, din slappfisk. Det kommer til å bli arbeidssomt å legge om livsstil og økonomiske systemer, men det kommer også til å bli nødvendig.
