Jeg vet ikke hva jeg skal tenke om moderne krim — det vi si den formen for kriminallitteratur (og/eller film) hvor man virkelig har gått av skaftet for å finne opp karakterer som skremmer og støter med alt de er, gjør og står for men som likevel er tiltrekkende typer, som for eksempel Hannibal Lecter. En psykiater som dreper og spiser folk. Er ikke det et genialt konsept? (Sannsynligvis best portrettert av vår danske venn Mads Mikkelsen i fjernsynsserien Hannibal, som dessverre bare kom i tre sesonger.) Mange hevder at “true crime” er en svær greie nå, innenfor både tradisjonelle og alternative media, slik at det foregår en viss grad av konkurranse mellom de som produserer og publiserer denne typen innhold. Hvem kan gå lengst? Hvor går grensen? Finnes det egentlig noen grense? Det gjelder å ta tak i alt man kan finne av sadistiske og perverse forbrytelser som man siden pumper opp med “sensasjonalisme” for å tiltrekke seg oppmerksomhet. Hvorfor er mennesker så morbide? Hvorfor tiltrekkes vi av det forferdelige?
Ingen har noe svar ut over det åpenbare: Det er biologisk fordelaktig å holde fokus på sånt som er farlig. De som ønsker å overleve må jo unngå alt sånt som tar livet av dem så lenge de kan. Det er selvinnlysende. Men mennesket har altså dette særtalentet (så vidt vi vet er vi de eneste) med en såpass avansert hjerne at vi kan fantasere om ting som ikke finnes og siden forholde oss til dem som om de finnes. Mye av alt vi tenker på som høyverdig litteratur hviler på dette konseptet. Det samme kan man si om mange paranoide vrangforestillinger. Hvordan lønner det seg å forholde seg til en trussel man ennå ikke vet er sann, men den kan være det? Inntil dette er avklart er det åpenbart best å forholde seg til trusselen som om den er seriøs og fremsatt av noen med evne til å gjennomføre den. “Feilmarginer” endrer karakter når de får dødelige konsekvenser. Folk er selvsagt forskjellige, men de fleste foretrekker å holde “trygg avstand” til alt sånt som kan skade dem alvorlig eller til og med ta livet av dem på plutselig og uforutsigbart vis. Isbjørner er vakre dyr, kan man si, men ikke prøv å ta selfie med dem. De er ikke trygge skapninger. Det samme kan man si om mennesker.
