Projisering defineres i psykologien som overføring av egne ubehagelige tanker og hendelser til andre personer, gjerne til dem som står en nær. Den kliniske betydningen av begrepet gjelder mennesker som legger sin egen deltagelse i noe (som oftest i negativ forstand) over på en annen – med andre ord bebreider andre for ting han selv har gjort. Ofte har individet en forestilling om seg selv som «perfekt» eller uangripelig i forhold til kritikk eller negative handlinger. Mer eller mindre grad av projisering foregår i alle sosiale grupper. Alle grupper vil relativt raskt velge en leder og en eller flere syndebukker. Dette fenomenet er godt beskrevet i romanklassikeren Fluenes herre.
(Wikipedia)
Her om dagen så jeg det igjen. Noen hadde skrevet noe. Jeg tror på karma. Herregud. Det er jo fette evneveikt. Vet de ingenting om indisk filosofi? Ordet karma betyr handling i direkte oversettelse til norsk. Du vet. Det å gjøre ting. “Korrekt handling” kalles dharma og må vel regnes mest som et uoppnåelig ideal, siden mennesker i praksis aldri er helt riktig navla, det er alltid noe som foregår med dem. La oss for eksempel si noe som handler om konsekvenser. Man har jo gjort ting tidligere i livet. Det er her man “møter seg selv i døra” som vi sier på norsk. Det er dette som er karma. Rullebladet ditt, så å si. På grunn av at man en gang i tiden valgte ett spesifikt alternativ blant mange har man kanskje for alltid siden utelukket alle disse andre alternativene som aktuelle valgmuligheter. Det er dette som menes med karma. Man er summen av alle sine tidligere valg og må leve med de åpninger og begrensninger som følger av dette. Tanken om dharma – som det optimale som går an å gjøre i en situasjon – er at man skal helst unngå å pådra seg en heavy karma, preget av mye sorg og anger på grunn av uheldige valg i fortiden. Du vet. Tvangstanker som kretser rundt skyld og soning, synd og tilgivelse. Dårlig karma er når man lider under mange vonde konsekvenser etter en lang rekke dårlige valg. Det har ikke noe med “intensjoner” å gjøre. Det finnes ikke egentlig noen mystikk i karmalæren. Dette er noe leseren eventuelt selv tar med seg inn i teksten — som “bagasje” man har stablet opp mer eller mindre i veien for den frie strømmen av forståelse.
Dårlig karma i sin projiserte form er tanken om en dårlig verden. Man er et offer. Det er de jævla jævlene som gjør det. Selv er jeg jo uskyldig. Mine intensjoner er gode. Imidlertid forekommer det aldri at noen er i stand til å se mer ondskap der ute enn de har dekning for her inne, så å si, eller for å bruke andre ord: Den eneste djevelen du noensinne vil møte er den djevelen du allerede kjenner. Det som allerede bor inne i deg. Det er du som er den onde. Det er ikke tilfeldig at du ser det du ser, og ikke hva som helst annet som du kunne ha sett mens du observerte den samme tingen eller situasjonen. Folk “henger seg opp” i forskjellige ting, basert i deres høyst individuelle og forskjellige karmatilstand. Er dette interessant? Det kommer an på hva slags interesser man har. Filosofisk sett er karmalæren ganske banal og rettfrem logikk, innenfor den samme kategori av åpenbaringer som påstanden “en pluss en er lik to ganger en”. Selvfølgelig er det slik. Virkelighetsoppfatningen er en komplisert psykologisk mekanisme, men den er ikke så komplisert. Det går an å forstå hvorfor folk tenker og handler som de gjør hvis man analyserer bakgrunnen for tilstanden deres. Sånn sett vil enhver form for “terapi” ideellt sett handle om “selvforståelse” oppnådd gjennom prosedyren med å gå gjennom erindringsmaterialet sitt og ordlegge seg foran en nøytral tilhører. Det operative begrepet her er “ideellt sett” fordi den beste terapi er som dharma – den beste handling – egentlig et bent frem uoppnåelig ideal, men hvis man er heldig kan man få noe som er “godt nok” til sitt formål. Hvis man er uheldig vil det imidlertid bli lite mer enn formålsløs – og tildels kostbar – prat om “ting og tang” uten at man oppnår noe.
Verden og virkeligheten er utvilsomt grusom, men den er ikke ond. Innenfor de eksistensielle rammene av “den menneskelige tilstand” gir det ikke mening å si at verden har noen vilje, selv om “materiens motvilje” er et velkjent komisk poeng. Verden vil ingenting på den samme vinglete og omskiftelige måte som mennesker snart vil det ene, snart det andre. I den grad man kan snakke om en “verdensvilje” så er den like bastant, treg, åpenbar og uforanderlig som fjellene. Den eksisterer innenfor en helt annen tidshorisont enn den menneskelige. Vi er jo noen kjappe små dyr som liksom vrimler rundt på overflaten av planeten og “gjør ting”, men intet av noe vi kan gjøre betyr noe for selve planeten, bare for atmosfærens relative energibalanse, som er “verst for oss selv” siden vi bare lever ganske korte liv, mens planeten har tenkt å henge rundt her i strøket i mange milliarder av år, med eller uten de vrimlende smådyra på overflaten. Skjønner du hvor latterlige menneskene er? Vi hadde en ganske bra verden, men vi ville ha noe bedre. Siden viser det seg at ordtaket er sant. “Det beste er det godes fiende.” Og nå sliter vi litt. Hva kan jeg si? Det er karma. Hvis vi skal prøve oss på litt metafysisk matematikk kan vi si at avstanden mellom dharma – korrekt handling – og det man faktisk ender med å gjøre, representeres av karma. Du vet hvordan man etter å ha driti på draget på noe slags vis sitter og tenker gjennom hva man burde ha gjort istedet. Hva var det jeg gjorde galt? Hvis man levde i perfekt balanse med dharma ville man kanskje seile gjennom livet på en feilfri måte, men jeg har aldri møtt noen sånne. (På den annen side må man vel anta at hvis de eksisterer så vil de sikkert unngå kontakt med sånne som meg.) De fleste gjør mange feil hver eneste dag. Karma er i utgangspunktet bare “det man gjør” men når vi snakker om god og dårlig karma mener vi som regel konsekvensene av det man har gjort. Karma er som å stå i et rom med fem dører og frihet til å velge èn av dem. Uansett hvilken dør man velger vil man automatisk også velge bort de fire andre dørene og den skjebnen man ville ha fått dersom man valgte en av dem istedet.
