Aztekene legitimerte sin makt ved å fremstå som naturgitte herskere da de tok opp i seg arven fra Tula og Teotihuacán. Det samme skjedde i mayastatene på samme tid. Krønikene fra Guatemala (Popol Wuj) og Yucatán (Chilam Balam) begynner med hvordan kongsemnene mottok sine regalier (jadesmykker i tenner og nese, fanebærere og hemmelig kunnskap) etter reiser til Tula og «de sju huler». Tula betyr «siv» og «storby», det vil si steder der menneskene står tett som siv. En rekke mesoamerikanske byer er anlagt over huler. Under den største pyramiden i den største byen, Teotihuacán, ligger det nettopp sju huler. Historien om Quetzalcóatl binder sammen tider og steder og gir lokal historie mange lag med mening.
(Store norske leksikon)
Fra gammelt av tenkte man at fordi azteker betyr folk fra Aztlan så må jo tolteker bety folk fra Tollan, men dette viste seg altså å være galt som premiss, i den forstand at man trodde at Tollan var et sted på samme måte som Aztlan, men likevel riktig på en bakvendt måte, fordi det betyr jo “folk fra byen”. Eller byfolk som vi kaller det i Norge. Toltekere er med andre ord “sivilisasjonsbyggere”, eller rettere sagt; uansett hva man var før man bygget en by så er man tolteker etterpå. Sånn fungerer ting i Mexico. Turister som besøker oldtidsbyen Teotihuacan i dag lar seg rutinemessig imponere av stedets veldige gravitasjon. Alle har jo en viss følelse for hva steimaterialer veier. Det er tungt å holde på og bakse med. Man blir fort utslitt av å lempe stein. Når man står og betrakter disse kolossale byggverkene fatter man intuitivt at det gikk med enorme arbeidsmengder under byggefasen av dette prosjektet. Herregud. Vi snakker om mange millioner tonn. Likevel har vi moderne mennesker sett mange ting. Stor byer, romskip og i det hele tatt. Visst er Teotihuacan imponerende, men det er sjelden den første byen folk har sett. Det var det imidlertid for aztekerne, da de kom rekende sørover fra gud-vet-hvor. (Ingen har klart å lokalisere Aztlan.) Derfor er det bare rimelig at aztekerne tilla den da forlengst forlatte byen Teotihuacan noen slags guddommelig forhistorie da de fant stedet.
Mange liker at migrasjonen av aztekere passer kronologisk sammen med sluttfasen av Chaco Canyon-kulturen i USA og de noe senere Casas Grandes helt nord i Mexico, mens andre mener at hvis aztekerne var identiske med de såkalte anasazifolkene – “puebloindianere” – i USA så ville opprinnelsesmyten deres ha hatt noen klare ledetråder i den retningen. Det har den ikke. Jeg mener, Chaco Canyon er jo ikke noen Teotohuacan i størrelse – man regner med rundt 150.000 på det meste – men de har da noen ganske imponerende byggverk der også. Ihvertfall tilstrekkelig til at man skjønner konseptet med organisert byggearbeid i henhold til plan og tegning. Aztekerne sa om seg selv at de var “chicmek” – som er så å si det motsatte av toltek – det vil si folk fra villmarka, eller “landsbygda” i sin mest spredt bebygde forstand. Om de hadde kommet fra Chaco Canyon så ville de ikke vært chicmek. Jeg har ennå ikke hørt noe overbevisende argument for noe annet enn at aztekerne – som de selv også sier – var en gruppe “ville” indianere som slo seg sammen om å vandre sørover på jakt etter bedre levekår. De fikk et par hundre år som lokal høykultur før Hernan Cortez og hans spanske conquistadorer kom og satte kroken på døra for dem i år 1520. For eksempel regner man med at hovedstaten Tenochtitlan hadde omtrent 200.000 innbyggere – kanskje aldri så lite inspirert av Teotihuacan – som betyr at det var en av verdens største byer på 1400-tallet. Alt var etter alt å dømme veldig godt organisert, men også veldig “fremmedkulturelt” i forhold til hva folk i Norge – både før og nå – betrakter som normalt. Blant annet hadde de noen ganske bisarre religiøse opplegg – i likhet med nabofolket Maya lengre sør – som gikk ut på at menneskene er noen slags kosmiske rømlinger som har stukket av fra det underjordiske dødsriket og kommet til denne verden gjennom noen huler. For at ikke dødsrikets herskere skal bli sure må man ofre mennesker til dem. Derfor førte man ritualiserte “blomsterkriger” mot andre stammer til enhver tid. De man klarte å ta til fange endte i hovedsak som menneskeofre under store og støyende seremonier som involverte hallusinogener og det ene med det andre. Egentlig et ganske uhyggelig opplegg som da også sjokkerte de spanske conquistadorene ganske kraftig.
Enda lengre sør finner vi “Andeskulturene” og blant dem er selvsagt inkaene de mest kjente — og de siste. Men Peru – som er det landet med mest spennende arkeologi i verden – har høykulturer som er like gamle og eldre enn de i Egypt og Mesopotamia, men ikke engang i nærheten av like godt kjente. Faktisk så er Peru som land “ikke særlig godt styrt” – min private mening – slik at mye av arkeologien deres er truet av moderne gravrøvere og skattejegere som selger det de finner på den internasjonale svartebørsen for kunst og kultur. Det er lett å si hva de “bør” gjøre med dette, men samtidig har de det samme problemet som i forhold til narkoindustrien: Det er så mye penger involvert at det i praksis ikke lar seg gjøre å stanse virksomheten. Det er som vanlig etterspørselen som fremprovoserer problemet. Folk gidder jo ikke å legge ned en masse arbeid i å grave opp ting de ikke får solgt. På en måte er Peru i dag litt på linje med hvordan forholdene var i Egypt, Mesopotamia og Tyrkia for hundre år siden. Det var ikke akkurat “fritt frem” for å stjele arkeologiske saker, men det var forholdsvis enkelt å få til noe slags “arrangement” med diverse korrupte funksjonærer som sto i ledetråd med profesjonelle gravrøvere, noe de har hatt i Egypt like lenge som de har hatt disse overdådige gravstedene med alskens gull og andre skatter som bare ligger der sammen med den døde. Vi regner for eksempel med at den store pyramiden i Giza ble plyndret bare noen hundre år etter at den ble lukket, under den såkalte “første mellomperioden” mens kaos og borgerkrig preget landet. Det de kaller “Mahmouns tunnel” er sannsynligvis nesten like gammel som selve pyramiden, fordi det ser ut som om de som gravde den visste hva de holdt på med. De hadde en plan og en retning som ikke var tilfeldig. De visste hvor de skulle og hva de ville finne der. Det var rett og slett det vi på norsk kaller et brekk. Graven ble plyndret. Det samme gjelder alle andre egyptiske kongegraver, bortsett fra den til Tut-ankh-Amon; som inneholdt rikelige mengder med kostbart gravgods selv om Tut bare var en ubetydelig farao. Nærmest en parantes i kongerekka, som døde ung og som forble en ukjent figur helt til de fant gravkammeret hans. Nå er han en rockestjerne, 3500 år etter sin død. Man kan bare fantasere om de eventyrlige rikdommene som gikk i graven sammen med de virkelig store kongene av Egypt, som Ramses 2. Eller man kan bli gravrøver og hente dem ut for videre omsetning på hva enn slags marked som finnes for denslags. Gravrøvere før og nå er jo praktiske mennesker med næringsvett. Dette er en jobb for dem.
