Demonstrasjon, et forsøk på å legge et standpunkt eller sinnelag for dagen på tydelig eller oppsiktsvekkende måte. Som regel dreier det seg om opptog og massemønstringer av ulike slag, der intensjonen i de fleste tilfeller er å vise sitt standpunkt i en politisk sak på en fredelig måte. Unntaksvis vil demonstrasjoner imidlertid komme i stand med den hensikt å framprovosere sammenstøt med grupper som inntar et annet politisk standpunkt, eller med politiet og eventuelt andre representanter for statens utøvende myndighet.
(Store norske leksikon)
Man behøver bare et par normalt fungerende øyne for å se den etymologisker sammenhengen mellom ordene monster og demonstrasjon. Ved siden av typisk politiske demonstrasjoner har vi jo også diverse sammenhenger hvor det å “demonstrere” noe består for eksempel i å vise noen hvordan et apparat skal brukes: hvilket faktisk ligger tettere opptil grunnbetydningen av det å demonstrere, det vi si “vise jrem noe” (som selvsagt også kan være fremvisning av et politisk standpunkt). Poenget med å stille seg opp med slagord, plakater og annet er jo å vise frem på en tydelig måte at det finnes en opposisjon til for eksempel et bystyrevedtak, eller hva det nå måtte være. Det er også et poeng at man faktisk blir sett når man “viser frem et standpunkt” slik at det er generelt sett i de demonstrerendes interesse at de blir omtalt i media og så videre. Jo mer oppmerksomhet de får jo bedre. Sånn sett ligger det et element av skuespill i slike situasjoner. Teatral overdrivelse av poenget man prøver å få frem er snarere regelen enn unntaket.
Det latinske grunnordet er monere, som betyr å “varsle om” eller “vise frem” noe. Den korrekte grunnbetydning av ordet monster er således et objekt som blir fremvist på en måte som drar seg i retning av “det overtydelige”. Imidlertid brukes ordet monster i normal dagligtale om et uhyre, en vanskapning, en moralsk fordervet person, eventuelt noe som er overdrevent stort – for eksempel en “monstertruck” – og andre ting som avviker sterkt fra “det normale”. Som en hovedregel kan vi si at et monster er “et verdig fryktobjekt”, det vil si noe som man bør varsle andre om, ut ifra rene allmenhensyn. De kan jo være farlige. Og selv om de eventuelt ikke er farlige så ligger det i sakens grunnleggende natur at et monster er noe man bør ha et øye på uansett. Monstere er jo spektakulære; et annet ord som kommer fra latin (“spectaculum”) og betyr syn, forestilling eller skuespill. Noe man observerer. I prinsippet blir følgelig enhver demonstrant også et “monster” — innenfor en strengt kontekstuell definisjon av situasjonen. De er jo ikke der på stedet som “seg selv” men som bærer av et budskap som fortjener å bli lagt merke til. Poenget er å trekke til seg oppmerksomhet om selve saken, ikke om demonstrantenes privatliv og det ene med det andre, slik at det vanlige tendensen er at ting alltid beveger seg i retning av “karneval” og gateteater. Overdrivelser og spissformuleringer er en del av poenget med det hele. Kostymer og rekvisitter brukes dessuten både friskt og ukritisk. Alt dette er velkjent.
Når og hvorfor bruker vi ordet monster om noen? Det varierer noe, men poenget er uansett alltid å markere at man selv tilhører en annen kategori av mennesker enn de man identifiserer som monstere. Selv tilhører man den korrekte mennesketypen, mens monsteret er en av “de andre”. Disse tankeformene har grodd frem i takt med fenomenet moderne humanisme, og fra 1700-tallet av får vi også den tanke at monsteret kan være usynlig, det vil si noe som finnes bare på innsiden av et ellers normalt utseende menneske. Det finnes for eksempel et stort antall nettgrupper som legger ned mye tid på “psykopater” og hvordan man kan identifisere dem, hvordan man bør forholde seg til dem, og så videre. Det interessante med disse gruppene er at ingen stiller noe spørsmål ved selve grunnpremisset. Det er opplest og vedtatt at monstrene eksisterer der ute, men på en “skjult” måte. De vandrer midt iblant oss. Selvkritikk er ikke vanlig blant slike grupper. De mener typisk at de selv er kompetente til å stille noen slags “folkets diagnose” overfor et utvalg individer som sannsynligvis kan kalles drittsekker som viser “psykopatisk atferd” fordi de er hensynsløse egoister og så videre, men som klinisk sett sannsynligvis er funksjonsfriske nok innenfor en strengt psykiatrisk horisont. Utviklingen av monsterkategorien har fulgt en forutsigbar løpebane, idet noe som begynner som et religiøst konsept – synder, kjetter, heks – vil gjennomgå en form for “psykologisering” etterhvert som samfunnet blir mer sekulært, slik at det som tidligere handlet om dårlig moral nå handler om sykdom.
Moderne humanisme er i prinsippet en resirkulert utgave av hellenismen, som kom på banen i løpet av renessansen men som ikke fikk bein å gå på for alvor før den såkalte opplysningstiden. Reaksjonære krefter på 1600-tallet var for eksempel sterkt for “enevelde gjennom den guddommelige nåde”, best eksemplifisert gjennom solkongen Ludvig 14. av Frankrike sitt utsagn om at “staten det er meg”. De gjorde typisk kort prosess med “regimemotstandere” på den tiden. Å motsi monarken var jo ensbetydende med høyforræderi. Å henge, brenne, kvele, halshugge, radbrekke og ellers – bare fantasien setter grenser – på bestialsk vis myrde folk på løpende bånd var “business as usual” helt til langt innpå 1800-tallet – enkelte tilbakestående kulturer praktiserer fortsatt såkalt dødsstraff – selv her i Norge, som ligger på eller svært nær verdenstoppen i konkurransen om å ha det mest fornuftige politiske opplegget. Det er nesten ingen – ihvertfall ingen normale – i Norge som bruker “bibelske” forklaringer på fenomenet menneskelig ondskap. Vi henfaller til psykiatri. Det handler om “feilkoblinger i hodet” som kombinerer seg med alskens emosjonelle skader og motiverer pasienten til å begå uhyrlige handlinger. Altså et monster, slik de fleste vil oppleve det som uproblematisk bruk av dette ordet. Vi vet ikke nødvendigvis eksakt hva som er galt med vedkommende, men det er definitivt noe galt der. Vi skiller jo mellom de kriminelt sinnssyke og de som bare er litt pling i bollen på ellers harmløst vis. Det er faktisk ikke forbudt i Norge å ha “eksentriske idèer” om det meste, så lenge man ellers fungerer normalt i hverdagen, klarer å ta vare på seg selv, ikke oppfører seg truende mot andre og alt det der.
