I kommunikasjon og samhandling vil man fokusere mer på hva man antar er meningen med hva som sies og gjøres, enn på hva som konkret blir sagt og gjort. Dette fører til at man også oppfatter, husker og reagerer på meninger mer enn på de konkrete fysiske stimuli. Dette begrenser seg ikke bare til menneskelig samhandling og kommunikasjon; ofte vil man gå lenger og lete etter en dypere mening i hendelser som ikke er intendert eller menneskeskapt, slik som når man spør etter «meningen» med uhell, sykdom og lidelse. Særlig eksistensialpsykologer har hevdet at alle har et grunnleggende behov for å finne meninger med livet og at emosjonelle problemer oppstår som reaksjon på manglende meningsopplevelse.
(Store norske leksikon)
Som alle vet er en feiltagelse noe som følger av at en tidligere antagelse ikke utviklet seg slik man hadde tenkt. Siden kan vi spørre om hva som var “meningen” med denne antagelsen. Hva var dens funksjon, så å si. Folk har jo som regel en plan, her forstått som tanker om hva konsekvensene av egne handlinger vil bli (selv om det ikke alltid er særlig nøye gjennomtenkt). Der jeg vokste opp var det vanlig å si at folk hadde godt næringsvett hvis de på rimelig konsekvent vis var i stand til å trekke nytteverdi ut ifra det meste som hendte med dem. Ikke bare at “de ser positivt på ting” men mer konkret at de på noe slags mystisk vis er i stand til å snu nesten enhver situasjon til sin fordel. Det går jo ikke an å kalle ting flaks eller uflaks når det er et stabilt mønster som varer over lang tid og er gyldig under nesten alle omstendigheter. Så hva er det vi observerer? Vi kan selvsagt avskrive det hele med at vedkommende er “flink” — men sånn jobber ikke filosofer.
Selv ville jeg si at man som en hovedregel aldri bør gå inn i en “trang” situasjon uten å først ha minst to realistiske utgangsstrategier. Hvis man til stadighet opplever å bli “fanget” av ting man har sagt eller gjort kan dette skyldes at man har et lettsindig forhold til sannheten, her forstått som den nyttige lærdommen som man kan trekke ut av en feiltagelse — inkludert men ikke begrenset til en kritisk vurdering av eget vanemønster når det kommer til “antagelser”. Kanskje sannheten er at man ikke er så kompetent og velinformert som man selv tror? Det er til enhver tid og i alle sammenhenger ekstremt usannsynlig at man oppfatter ting riktig første gang. Man oppfatter “noe” og siden fyller man inn bildet med diverse elementer som man henter fra underbevisstheten. Hvis man ikke møter motstand antar man at denne vurderingen er korrekt. Hele denne prosessen tar omtrent et hundredels sekund. Vi kaller det oppfattelse og fabrikkinnstillingen i menneskesinnet er å tro at man oppfatter korrekt; noe som forsåvidt fungerer tilfredsstillende hvis man befinner seg uti den fraktalsuppa vi kaller naturen, men vi lever jo ikke i naturen. Vi er kulturskapninger. Vi lever i en labyrint med skarpe hjørner hvor feiltagelser medfører mentale skrubbsår.
Saken er at folk som ofte tar feil også ofte har en tendens til å være svært nærtagende. Skrubbsår medfører jo ømhet. Det finnes ingen som er så lett å krenke som en tosk, her forstått som “en ikke særlig verdensvant person” — som i noen tilfeller kan være et barn, men i andre tilfeller – det som vedkommer saken vår her og nå – er en voksenperson som bærer på “et såret barn” i sitt indre. Noe som må beskyttes mot verdens ondskap, og som derfor ikke er i bruk i vedkommendes dagligliv. Jeg pleier å kalle det følsa, men jeg er jo både komiker og poet, så ikke bare har jeg funnet opp et ord som rimer på pølse – noe som har vært etterspurt i alle år – jeg har også laget det slik at man ser for seg en godt stappet og fettglinsende hakkepølse når man konfronteres med det psykologiske komplekset som kommer til uttrykk når noen føler seg krenket uten at det foreligger noen saklig grunn til dette. Tidligere metaforer som beskriver det samme fenomenet har for eksempel vært ord som en byll på sjelen (som det stikkes hull i), altså noe som “verker” og som eksisterer “under trykk”, slik at hvis man punkterer byllen med skarpe ord så vil dette kanskje medføre en allerhelvetes tirade av bannskap og skjellsord. (Eller bare sarkasme hvis de er dannede.) I denne indignasjonen bor et nærmest eksistensielt krav på å “ha rett”. Noen ganger blir det voldelig. Imidlertid er ikke dette mystisk og det er ingen kompleks diagnose: Vi snakker om angst. Som altså – og dette er viktig – er noe helt annet enn frykt. Frykt er en organisk følelse som kommer og går ut ifra situasjon og omstendighet, som regel en svært nyttig følelse i menneskelivet, men angst er “det ømme skrubbsåret” som ingen har lov til å berøre. Frykt handler om “noe der ute” mens angst handler om “noe her inne”.
Er det virkelig nødvendig å definere hva ordet frihet betyr? Det virker sånn. Javel, så la oss gjøre det: Frihet er når ingen kan tvinge deg til noe. Verken mer eller mindre. Dersom noen – inkludert deg selv – har makt til å befale hva du skal og ikke skal gjøre lever du ikke i frihet. Selv forholder jeg meg til Sartre – eksistensialismens franske forfar – sine idèer om frihetsbegrepet: Det er en naturtilstand. Mennesker lever i frihet som fisk lever i vannet. Du merker stor forskjell når friheten opphører — mens folk vanligvis ikke reflekterer særlig mye over friheten mens de har den. De er jo fisk i vann. Det oppleves som en eksistensiell selvfølgelighet. Jeg kan gjøre som jeg vil. Konflikter kan selvsagt oppstå hvis to eller flere frie aktører opplever at de har gjensidig motstridende interesser, men dette er en del av pakka, det er ikke et tegn på at man har tapt friheten, bare at man er nødt til å faktorere inn flere mulige konsekvenser av noe man har tenkt å gjøre enn det man selv umiddelbart hadde ønsket seg. Likevel virker det ofte som om folk tror at frihet er en “positiv rettighet” som tilkommer dem også når deres frihetsfølelse kommer i direkte konflikt med andres opplevelse av å leve i frihet. Ta for eksempel begrepet ytringsfrihet. Det er så vidt jeg vet en grunnlovsfestet rettighet i Norge. Poenget med dette er å beskytte “politiske minoriteter” mot det vi kaller flertallsdiktatur, mer spesifikt at de som sitter med makten ikke har lov til å kvele opposisjonell kritikk mot både mål og metode i hva de nå enn har programfestet. Hva det dermot ikke betyr er at hvem som helst kan si hva som helst når som helst uten at dette skal pådra seg konsekvenser. Til hvilken grad en ytring kan regnes som en “handling” – i juridisk forstand – er selvsagt et litt kinky problem, men ikke verre enn at vi har fått til å etablere lover mot trusler, usaklige hatytringer, og så videre. “Bevisets stilling” handler som alltid ellers om dokumentasjon, vitnesbyrd og det ene med det andre; det er ikke nok at noen “føler seg krenket”, de må ha noe saklig å komme med.
Begrepet fritt samfunn er egentlig en absurd selvmotsigelse, siden hele poenget med samfunnet er å legge en demper på folks entusiasme når de skal ut og praktisere friheten sin. Vi har lover og regler fordi vi skal kunne leve med hverandre uten at det går på livet løs. Det er mer korrekt å snakke om et åpent samfunn, hvor reglene er tilgjengelige for alle (i en form det går an å forstå) og ikke minst like for alle, uten favorisering og uavhengig av folks sosiale posisjon (selvsagt med noe varians i forhold til i hvilken grad “tillit” er en del av jobbinstruksen hos den det gjelder; for eksempel er det verre hvis en politimann bryter loven enn hvis en vanlig sivilist gjør det). Jeg forstår ikke egentlig hvorfor noe av dette er vanskelig å forstå. Hvis man opplever storbylivet med alle sine mennesker og trafikkregler som begrensende i forhold til frihetsfølelsen har man anledning til å flytte hvor langt som helst ut på landet, til et sted hvor fremmedfolk sjelden ferdes, men det er ikke sikkert dette vil hjelpe. Alle vet hvordan det gikk da mannen ville fra nissen flytte. Som moralfilosof er det min oppgave å studere “forholdet mellom selvet og verden” innenfor en etisk horisont, men jeg har ingen offentlig stilling og føler ingen plikt i forhold til å rapportere til noen om hva slags konklusjoner jeg trekker ut ifra dette arbeidet. Når jeg likevel skriver om det – og publiserer på en svært obskur måte – er dette først og fremt fordi formuleringskunst er et nyttig hjelpemiddel i den daglige mentalhygienen. Jeg er ingen akademiker. Jeg har ingen agenda ut over det å bedrive “gartnerarbeid” i min egen mentale hage. Hvis det interesserer andre, fint. Hvis det ikke interesserer andre, også fint. Og sånn fortsetter det inntil videre ennå en stund, inntil jeg har avviklet forretningene mine her hvor jeg nå befinner meg slik at jeg kan bevege meg videre i livet. Eller altså, hva som enn gjenstår av min tid her på jorda.
