Hvis man skal snakke om Venezuela bør man begynne med å snakke om personen Simón José Antonio de la Santísima Trinidad Bolívar Palacios Ponte y Blanco – bedre kjent som bare Simon Bolivar – som i landene Venezuela, Panama, Colombia, Ecuador, Peru og Bolivia ofte omtales simpelthen som El Libertador, frigjøreren. Man kan kanskje si at han har en posisjon i denne regionen som tilsvarer den til George Washington i USA: en ruvende historisk figur som man ikke kommer utenom når man skal si noe om hvordan disse landene ble formet. Det er ikke naturlig (eller engang nyttig) å sammenligne Venezuela (eller noen av de andre “Bolivarstatene”) med Norge. Det gir ikke noe godt grunnlag for å forstå dem. Dette er jo tidligere kolonier som ble grovt utnyttet, både ressursmessig og på et menneskelig plan. Historien deres har i mye større grad enn Norge en “begynnelse” og den regnes fra og med den politiske frigjøringsprosessen tidlig på 1800-tallet, som av ymse historikere betraktes som bare èn av mange konsekvenser av Napoleonskrigene. Rett nok har vi her en Grunnlovsdag når vi feirer begivenheter som skjedde rundt de samme tider, men “det historiske Norge” er svært mye eldre og den moderne statsdannelsen ble for det meste iverksatt av den innfødte befolkningen, gi og ta noen dansker, svensker og tyskere.
Det Spania først og fremst gjorde annerledes i Sør-Amerika enn britene og franskene i Nord-Amerika var at de anerkjente de lokale innfødte som likeverdige mennesker – vel å merke innenfor en katolsk kontekst – selv om de hadde et sterkt klassesystem hvor “indianerne” den dag i dag står lavt på rangstigen (men lavest av alle står los negritos, de svarte etterkommerne etter slaveimporten). Folkemordet i nord skjedde aldri i sør, ihvertfall ikke på den samme måten. Indianerreservater var aldri en ting — selv om det finnes regioner som domineres demografisk av etterkommere etter lokal stammebefolkning som “alltid” har vært der. Det spanske programmet handlet om å rekruttere flere katolikker og ellers utnytte de lokale ressursene mer enn om å rydde plass for “hvite nybyggere” og ellers føre en streng apartheidpolitikk. Som en følge av dette fremstår den latinamerikanske befolkningen som mer “raseblandede” enn noe man finner noe annet sted i verden, hvor man typisk har diverse kulturelle tabuer mot økonomisk og sosial omgang mellom befolkningsgruppene. Til gjengjeld har de ekstreme klasseforskjeller, som sannsynligvis er den fundamentale årsaken til at alskens radikal sosialisme tilsynelatende alltid har appellert til latinamerikanerne. Og som vi alle vet er sosialismens politiske motpol fascisme en degenerativ sinnssykdom som inntreffer hos den kapitalistiske eierklassen når og hvis de opplever sine privilegier som truet, så da har vi det gående med det vi kan observere, med tildels ganske radikale politikere som blir stemt inn av befolkningens brede lag men som typisk blir avsatt i et militærkupp like etterpå — ofte støttet av USA, som i minst hundre år nå har hatt noen slags patologisk frykt for sosialister, hvilket leder meg frem til poenget her og nå.
Politiske diskusjonsforum på nettet har en tendens til å være interessante på en nærmest dement måte. Kjepphestrytteriet leder tankene i retning av et imaginært meningsskifte mellom pasientene i en mentalinstitusjon. Blant annet ble jeg ved en minneverdig anledning belært av en amerikaner om hvordan Norge er “et sosialistisk helveteshøl” hvor frihet blir lite verdsatt. Så da så. Jeg kjenner meg ikke helt igjen i den beskrivelsen, men så vet jeg heller ingenting om hvordan Norge blir sett utenfra, ihvertfall ikke noe mer enn hva folk forteller meg. Selv har jeg sterke fordommer mot USA og alt dets vesen. Det var direkte sjokkerende å komme til USA, reise litt rundt, og ellers suge opp inntrykk. Det jeg opplevde var at landet er gjennomsyret av en ond stemning ulikt noe jeg har erfart noe annet sted. Er det dette som er følelsen av frihet? I så fall sier jeg takk, men nei takk. Gi meg heller den formen for “autoritær sosialisme” som vi – visstnok – har i de fleste moderne europèiske stater, om man skal tro på den amerikanske propagandamaskinen. Regulering er ikke noe skjellsord i min verden. Det er jo sånn vi holder orden på sysakene. Hva med Venezuela? er et spørsmål som med en viss forutsigbarhet alltid kommer opp når det snakkes om sosialisme. Venezuela er et prakteksempel på hvor galt det går når sosialister griper makten. Imidlertid vil jeg snarere hevde at Venezuela er et prakteksempel på hva som kan skje når inkompetente mennesker blir kastet inn i en regjeringsposisjon. Hugo Chavez var først og fremst en populist som ikke var sjenert for å love ganske vesentlig mye mer enn han kunne holde, mens hans etterfølger Nicolas Maduro fremstår som en klassisk korrupt gris som ikke engang har en fjert av den karismaen som sjarmtrollet Chavez kom seilende på. At Venezuela – som en gang var det rikeste og mest sosialt liberale landet i Sør-Amerika – nå ligger i ruiner er det uansett ingen tvil om. Hva man kan gjøre med elendigheta er en annen sak. Den norske utenrikstjenesten har tydeligvis valgt å involvere seg i en slags meglerfunksjon i regionen, og var blant annet involvert i fredsavtalen mellom Colombias regjering og FARC-geriljaen som gjorde slutt på en drøyt femti år gammel borgerkrig, men de har også noen slags greier gående i forhold til Venezuela, så vi får se hva det fører til.
Mitt personlige engasjement i tematikken ligger i at kjæresten min er fra Venezuela, men hun bor i Colombia. Andre får gjøre som andre vil og må, men jeg foretrekker å spørre henne til råds om forhold som har med Venezuela å gjøre. Hun er lite fornøyd med situasjonen. Hun har riktignok klart å skaffe seg et etter forholdene bra liv i Colombia, men hun ville helst ha vært hjemme i Caracas, Venezuelas hovedstad og fødestedet til Simon Bolivar. Teknisk sett er hun jo en flyktning – i likhet med tre millioner andre venezolanere – som befinner seg i Colombia på slik nåde som man viser flyktninger. Ikke alle liker flyktningene, selv om “Bolivarstatene” har et indre samhold som kan ligne på det mellom skandinaver. Kjæresten min har imidlertid aldri opplevd noen hets, bare litt “passiv aggresjon” av og til, men for de venezolanske flyktningene som det ikke har gått så bra for slik at de bor på gata, mer eller mindre bokstavelig talt (man ser en del av dette i Colombia), så vanker det både skjellsord og sporadiske tilfeller av vold. Situasjonen er ikke optimal men man må gjøre det man kan med det man har i dette livet. Det nytter lite å sutre over det man har mistet og enda mindre å fantasere om det man ikke kan få. Hvis man ikke opplever livet som først og fremst et praktisk problem så er det noe man gjør galt. Uansett, de som følger nøye med ser at jeg kaller dem venezolanere og det kommer av at de selv kaller seg los venezolanos (eller venezolana når man snakker om en kvinne). NRK og andre som skriver om saken har en tendens til å si “venezuelanere” men jeg synes dette gir ordet en usmakelig diftong som ikke engang harmonerer godt med lyden av det ordet de selv bruker. Så det er altså årsaken — og jeg tenker å fortsette som jeg gjør. (En annen pussig ting som er beslektet er hvordan britene kaller det Columbia, til colombianernes store irritasjon. De selger t-skjorter som presiserer at dette er galt på flyplassen i Bogota.) Jeg antar venezolanerne i Colombia føler seg litt som nordmenn i Sverige under Den andre verdenskrig. Det er et helt greit sted å være; man skjønner språket og det ene med det andre, men det er ikke der man helst ville ha vært. Hvordan er det å ha en kjæreste som bor så langt unna? Vel, for det første, andre og tredje, så treffer vi jo ikke hverandre så ofte som vi kanskje kunne ha ønsket. Imidlertid var det ingen av oss som “så etter noen å være sammen med” (som folk typisk gjør). Det å være enslig behøver ikke å bety at man er ensom. Egentlig har vi begge et problem i og med at nå vet vi om hverandre, så det blir lite aktuelt med “noen andre” selv om vi for øyeblikket befinner oss i helt forskjellige – og jeg mener helt forskjellige – verdensdeler.
Det åpenbare kompromisset er Spania, som i tillegg til å være et EU-land (som jeg fritt kan oppholde meg i, under visse betingelser) også har et “spesielt arrangement” med de spanskspråklige landene i Sør-Amerika, som gir henne visse rettigheter. Spansken min er litt sånn bob bob bob ikke sant og selv om kjæresten min skryter av meg så vet jeg at hun lyver, men jeg kan ihvertfall nok til å klare meg sånn noenlunde i spansktalende land. Det er ikke verst bare det for en trønder. Når det gjelder Spania så er det å si at mesteparten av dette ganske store landet er helt annerledes enn Costa del Sol og Kanariøyene. Gjennomsnittshøyden over havet i Norge er 400 meter. I Spania er det 600 meter. Altså kan man regne med en del av det vi kaller kupert terreng. De sier at man finner mange typisk “norske” landskap i Sveits, og det samme kan man si om Spania. Dessuten befinner Europas tynnest befolkede område seg i Spania – tynnere befolket enn den nordiske Lapplandsregionen – innenfor den rombefiguren man får på kartet hvis man drar en linje fra Bilbao til Madrid, deretter til Valencia og Zaragoza, så tilbake til Bilbao. Eiendomsprisene er latterlig lave der, selv om det er noe varians i forhold til relativ regional etterspørsel. Visse steder er jo “severdigheter” for turister som liker landsbyer med middelalderarkitektur og den typen ting. Men området som helhet er altså lite ettertraktet, som fremgår av hvor tynt befolket det er. Økonomien i regionen er sannsynligvis ganske miserabel. Når man noen ganger hører om at de “gir bort” boligeiendommer til en symbolsk pris av èn euro så gjør de typisk dette for å tiltrekke seg folk som i det minste kommer med litt penger, slik at man forbedrer situasjonen noe. Følelsen av å være et fraflytningssted er jo litt deprimerende. Selv ser jeg på muligheter i den regionen som ligger omtrent rett over det norøstre hjørnet av grensen mellom Spania og Portugal, og som kalles “El Bierzo”. Mange lokale områder akkurat der gir assosiasjoner til Telemark, men selvsagt med et mye mildere klima jevnt over. Det kommer snø om vinteren, men herregud. Jeg er fra Norge. Snø? Pøh. Humbug. Snøen i Spania er ikke imponerende. Hvis man har prøvd Finnmarksvidda så vet jeg ikke hva som kreves for å bli skremt. Sibir? Ihvertfall ikke Spania (selv om ryktene sier det en gang var tredve grader kaldt langt oppi høyden i Picos de Europa som nærmest er for Andesfjell å regne).
