Om min tid her på jorda er det blant annet å si at jeg begynte på barneskolen i året 1969 og gikk ut av videregående i året 1981, så da kan jo alle gjette fem ganger hva jeg først og fremst forbinder med 70-tallet. Skoledagene betyr selvsagt forskjellige ting for forskjellige mennesker, noen opplevde dem som mer “positive” – i vid forstand – enn andre, men alle går gjennom noen svært viktige og formative år i sitt liv fra de begynner på skolen til de endelig er “halvvoksne ungdommer” med russelue og farlig høy promille. De lærde strides noe, men det er vel en ganske rund enighet om at personligheten i grove trekk er ferdig formet når man når atten års alder. Alt som gjenstår er diverse finpuss av detaljer og spesialtilpasning til den samfunnshylla man føler seg mest hjemme i. Få tenker dette om meg nå, siden jeg er en såpass avklart fundamentalistisk sosialdemokrat, men da jeg var fjortis oppfattet jeg meg selv som “konservativ”, nesten på grensen til å være nazi. Jeg var uhyrlig intolerant overfor alt jeg oppfattet som ynkelig og svakelig, inkludert (særlig) religiøse mennesker. Planen min var å begynne på en offisersutdannelse i forsvaret etter at jeg var ferdig med skolen. Av forskjellige årsaker gikk det imidlertid ikke slik, men sjelen min har forblitt den samme. Det som i mine unge år motiverte meg til å fantasere om en karrière i forsvaret bor fortsatt i meg — og gjør at jeg den dag i dag overhodet ikke føler meg bekvem i selskap med slappfisker og sutrepaver, det vil si en demokratisk majoritet av den norske befolkningen. Selvsagt inklusive et flertall av alt og alle på “venstresiden” i norsk politikk. Jeg er jo ikke like følsom som dem. Jeg er ikke “snill” og har vel forsåvidt aldri forsøkt å være det heller.
Rimeligvis dannet jeg mine første intrykk av hva ordet “politikk” betyr på en tid mens Arbeiderpartiet fortsatt var den dominante kraften i det norske samfunnsystemet — og da mener jeg i sin utvidede forstand; inkludert fagbevegelsen, friundervisningen og hele sulamitten. Det var det man den gangen kalte EF-debatten som vekket meg. Som alle vet var det en gloheit potet i 1972. Det som forundret mitt unge sinn var hvor hatefulle folk var i forhold til det som først og fremst var – og fortsatt er – et fredsprosjekt i kjølvannet av Den andre verdenskrig. Hele debatten virket fullstendig uansvarlig og for en stor del rettet mot den typen følelser som skaper splid og strid. EF-debatten var i prinsippet det som gjorde slutt på Arbeiderpartiets hegemoni innenfor norsk politikk. Partiet har aldri gjenfunnet likevekten etter å ha blitt delt omtrent langs midten av denne fatale dusteavstemmingen, som imidlertid etablerte det ideologiske grunnlaget for norsk nyfascisme, på eksakt det samme vis som vi gjenfinner i vår egen tid med det britiske Brexit-prosjektet og alskens “nasjonalistiske” bevegelser i andre europèiske land, som er mer eller mindre åpne om sin “EU-skepsis”. Slapp av, det er bare en handelsavtale. Det beryktede byråkratiet i Brussel er bare et organ som har blitt etablert for å regulere industristandarder og den typen ting. Poenget er å operere med de samme reglene i hele Europa. Vi kjenner allerede alternativet. Det er alle de årene som gikk forut, preget av konkurranse – i praksis kontinuerlig krigføring – mellom et uoversiktelig konglomerat av aggressive småstater, med svært ustabile lojalitetsforbindelser til hverandre alt etter hvem som ble gift med hvem innenfor de herskende slektene. Poenget med en demokratisk statsdannelse er jo å avskaffe dette tøvet. Vi har testet ut opplegget med politisk makt som går i arv grundig nok til å vite at det ikke fungerer, knapt nok for de som drar “fordel” av ordningen og ihvertfall ikke for noen andre. Demokratiet er – som Winston Churchill påpekte – den verst tenkelige politiske ordningen bortsett fra alt annet som har vært prøvd. Så hvem er motstanderne? Det er kanskje et bedre spørsmål hvem som taper på et større politisk samarbeidsprosjekt enn dette opplegget med lokale småkonger som kjekler med hverandre som en flokk skjærer om hvem som har eiendomsretten til et utvalg særlig fine gjenstander og denslags. For minst nitti prosent av Norges befolkning er det en fordel å stå i EU – selv om de nekter å forstå dette – men de siste ti prosentene lager uforholdsmessig mye støy og er flinke til å forføre følelsene hos folk.
De som har dominert Arbeiderpartiet siden på 70-tallet er hva vi noe løslig kan karakterisere som “Brundtland-fraksjonen” og som egentlig er et borgerlig prosjekt av den “sentrumsorienterte” typen — hvilket selvsagt er grunnen til at Senterpartiet er deres hovedsamarbeidspartner nå i dag. Støre er vel – i likhet med Stoltenberg, Jagland med flere – en av The Brundtland Boys, også kjent som “blårussen” innenfor partiet, mens de mer “arbeiderorienterte” nå sannsynligvis søker seg mot Fremskrittspartiets populistiske forførerkunst. At partiet Høyre har vokst til å bli den mest formidable politiske kraften i det norske landskapet var det vel knapt noen som hadde sett for seg på 70-tallet, da de typisk representerte villabefolkningen på Oslos vestkant og i Bærum, samt alle andre steder i landet med lignende demografiske forhold. Dette skyldes etter min mening ene og alene at så mange nå føler seg litt sånn småkapitalistiske fordi de er inne i boligmarkedet, som man imidlertid ikke engang behøver noen lommekalkulator for å identifisere som et pyramidespill på høyt nivå. Nå var riktignok generasjonen til Oddvar Nordli, Reiulf Steen og gutta – de som satt med makten i Arbeiderpartiet (og Norge) før Gro kom – noen fæle fylliker og sosemikler, slik at det var utvilsomt en korrekt avgjørelse å kjøre frem henne der og da, men samtidig får man det man får når man hyrer inn en borgerfrue fra vestkanten. Hun er det hun er, det er ikke hennes feil. Hvem er vennene hennes da? Det er ihvertfall ikke “gutta på gølvet” innenfor industri og håndverksfag, det vil si den tradisjonelt harde kjernen i enhver arbeiderbevegelse i alle land. Alle disse har gått tapt for Arbeiderpartiet, fordi de seg det ikke lenger som en selvfølge at de skal stå i både partiet og fagforeningen. Hvorfor skal de vel det? Det er jo ikke lenger “deres” parti. Tilliten er brutt. Om vi ser på dagens ledelse og tillitsmannsapparat innenfor Arbeiderpartiet finner vi et utvalg av “karrièremennesker” som man kan tenke nærmest har slått mynt og kron mellom om de skal søke seg til det private eller det offentlige. Eller kanskje litt hit og dit, frem og tilbake? Det finnes jo så mange interessante utfordringer i det såkalte markedet. Konsekvensen av denne mentaliteten – skal vi si denne uryddigheten i etisk verdisyn – er at “vanlige folk”, det vil si arbeiderklassen, forstått som alle de som baserer seg på å stå i en jobb og leve av lønna, ser på politikere og “næringslivsfolk” som samme ulla. De er jo samme ulla. Handler med aksjer og det ene med det andre. Fine hus og dyre biler. Sånn har det blitt. Jeg liker det dårlig, men hvem faen er jeg, liksom? Det at jeg fortsatt og konsekvent stemmer på Arbeiderpartiet er fordi jeg oppfatter dem som det minst motbydelige alternativet, ikke fordi jeg har noen tro på at de vil gjøre noe bedre enn et hvilket som helst annet “fast-food” politisk parti.
Mitt klare mål er å bli leder i et demokratisk diktatur som statsform. Jeg vil ha saker og ting gjennomført fort som f. fra vedtak til handling. Uten endeløse utredninger fra diverse utvalg, komiteer og meningsløse høringer fra all verdens uvitende raringer 😉
Jeg har ikke tall på hvor mange runder jeg har gått med begrepet “flertallsdiktatur” som vel er den mest nærliggende perversjonen som et demokrati kan henfalle til. Som vi alle vet blir ikke en gal ting riktig bare fordi mange støtter idèen der og da, ofte basert i fordreide argumenter og vikarierende motiver. Eller uvitenhet om du vil, som er den aktive siden av propagandataktikk. Mer om dette siden, antar jeg. Det er jo en av mine eldste kjepphester.