Jeg abonnerer på et par kanaler som analyserer fortløpende værdata opp imot klimamodeller og den korte historien er at det ser ikke bra ut. En jeg kjenner kritiserer meg for å ha “negativ fokus”. Jeg ser poenget han prøver å få frem, men slik jeg kjenner meg selv kan jeg med autoritet si at det fungerer enda dårligere for meg å ikke være velorientert om utviklingen, selv om det sjelden kommer noen gode nyheter. Hvis jeg ikke har kjennskap til sakens fakta vil den jævla hjernen bare konstruere modeller basert i “worst case scenario”.
Hvorfor det skulle være bra for sjelefreden å ikke vite noe om noenting er ubegripelig for meg.
Det neste store spørsmålet er … hvordan vet jeg at de snakker sant? Her kommer den paranoide psykosen inn i bildet. Altså følelsen av at du har rett mens mange andre tar feil, eventuelt at det foregår en organisert desinformasjonskampanje om klimaspørsmål som er assosiert med kulturmarxistenes strategi for å undergrave den vestlige sivilisasjon. Det er ganske forbløffende. Sakte, over lang tid, har rammene for hva vi i Norge oppfatter som en normal samtale flyttet seg mange mil ut i kålåkeren. Det har blitt normalt å være gal.
Er det meg? Er det jeg som er den gale? Dette kan aldri utelukkes helt. Mennesker er sårbare for ondartet informasjon. Ønsketenkning vil ta over virkelighetsoppfatningen på null komma blink hvis man ikke holder seg med disiplinert mentalhygiene. Man kan for det meste utelukke alt det som “folk sier” fordi hvis de ikke følger et program for kritisk analyse av all innkommende informasjon vil mennesker tendere mot å være de dummeste dyrene her på jorda. Uansett hva man ser på er statistisk sannsynlighetsgrad for at man tar feil noe over nitti prosent når man danner seg et førsteinntrykk av en sak eller en situasjon. Ganske ironisk kan du si. Hvis man for det meste antar at man tar feil så vil man for det meste ha rett. Det høres litt bakvendt ut men slik er det faktisk sunt å tenke. Man får et bedre grunnlag for databehandling.
Det føles kanskje ikke slik i Norge, men 2022 har hatt en varm sommer. Det har vært mye vær. Og mer vil det bli utover høsten. Slik har ting blitt. Jeg vet ikke om det representerer “positiv tenkning” å smile og si at det vil være bra hvis gjennomsnittstemperaturen i Norge øker med et par grader. Urealistisk “positivitet” er etter min mening minst like dumt som panikkangst fordi alt er så stort og overveldende. Det er hva det er. Jeg har kommet til slik års alder at det ikke er noe poeng i å planlegge for mer enn tyve år fremover, men, som mange har lagt merke til, mye kan skje på tyve år. Selve klimaproblematikken bekymrer meg ikke engang noe i nærheten av like mye som den dorske sløvheten man typisk finner ute blant folk. Hva fanden er det de går på? Lykkepiller og kokain?
Som vanlig sivilist er det ikke stort man kan gjøre med noe som helst. Feie for egen dør, passe sine saker, gjøre det man må, stemme på de politikerne som virker noenlunde mentalt avbalanserte og rolige. “Systemet” er stort og tregt. Som en supertanker på åpent hav. Man får ikke bremset sånn helt uten videre. Man får ikke engang lagt om kursen uten å fokusere på et punkt langt fremme. Det er mye tonnasje i fart og alle kjenner jo Newtons lover for akselrasjon og treghet. Eller kall det geodesisk gravitasjonseffekt hvis man foretrekker Einstein. Uansett blir den praktiske konsekvensen at det vi gjør i dag vil fremkomme som resultater fem eller ti år lengre nedi veien. Eller rettere sagt, det vi ikke gjør, som er noe av poenget. Det som skjer på internasjonalt politisk nivå er alt for tasslete og det kommer alt for sent. Selv om enhver idiot med sine egne øyne bør kunne se at ting er litt ute av vater så trekker folk bare på skuldrene og fortsetter som før.
“Svart humor” er en overlevelsesstrategi. Det vil kanskje ta femti år før ting blir virkelig kritiske. Derfor er det komisk at jeg bekymrer meg for utviklingen. Vi kan snakke om tyve eller til og med tredve og fortsatt være innenfor realismens horisont, men om fulle femti år kommer jeg definitivt ikke til å være her lenger. Det er ikke mitt problem i slik forstand. Hva kan jeg si? Jeg føler ubrytelig lojalitet til familie, venner, den norske staten og jordkloden som helhet, sistnevnte representert via den såkalte naturen. Resten kan jeg forhandle om. Men hvis noen føkker med det som faller innenfor lojalitetsgrensene mine blir de automatisk mine dødsfiender. Jeg er en enkel sjel på den måten.
