Psykoseksuell er et psykoanalytisk begrep som betegner de opplevelsesmessige og atferdsmessige sider ved kjønnslivet.
(Store norske leksikon)
Som en hovedregel bryr jeg meg lite om folks “seksuelle legning”. Som regel aner de ikke hva de snakker om – ut over sine egne mer eller mindre nevrotiske komplekser – fordi “karakterpanseret” befinner seg permanent i forsvarsposisjon; eller de har bygget seg en uinntagelig festning om du vil, som med bravado beskytter personlighetens “forsvinningspunkt”. De som kan huske slutten av 90-tallet vil kanskje også huske de kleine seansene rundt hvordan man skal definere “sex” som foregikk mellom USAs daværende president Wlliam Jefferson “Bill” Clinton og den republikanske spesialetterforskeren Kenneth Winston “Ken” Starr. Du vet. Monica Lewinsky, noen flekker på en kjole og det ene med det andre. Det var sannsynligvis flere enn meg som trodde at lavmålet var nådd for politikk i USA. Etterforskeren var rett og slett “på fisketur” i forhold til hva som helst som kunne brukes politisk mot Clinton. Og det ble som det ble.
For juridiske definisjonsformål har norsk lov noen ganger brukt uttrykket “kjønnsorganer i bevegelse” — som bare er enda et eksempel på hvor usexy ting blir når de skal defineres inn i en “absolutt” fortolkning av begivenhetenes gang. Alle som vet noe som helst om disse tingene vet at “det seksuelle” begynner lenge før noen trekker frem kjønnsorganene. Først skal man jo gjennom et “parringsspill” hvor det er mange muligheter for å si og gjøre noe feil slik at hele opplegget kollapser og den seksuelle spenningen som var det for et øyeblikk forsvinner. Jeg antar at mine mer verdensvante lesere er inneforstått med dette. De fleste har noen “greier” som for dem betyr hard nei uten mulighet til å “redde situasjonen” på noen måte. For eksempel er det mange som sier hard nei til røykere. Andre sier hard nei til folk som ikke har orden på pengesakene sine. Og så videre; det handler om ting som man bare ikke kan leve med. Man gidder ikke engang å prøve. Selv sier jeg hard og kategorisk nei til alle som har, har hatt, eller kunne tenke seg å ha såkalte kjæledyr. Det blir for perverst for meg. Jeg reserverer mine følelser av absolutt lojalitet for andre eksemplarer av menneskearten. Dyr har selvsagt krav på respekt i henhold til sin egen integritet og så videre, men jeg vil altså uansett “ofre” alle former for dyr lenge før jeg ofrer et annet menneske for noen “sak”.
Vi bør skille mellom det å aktivt demonstrere “seksuell interesse” og det å konsekvent oppføre seg på måter som ikke utelukker seksuell kontakt med en person. Det siste heter gruming på norsk. Man presenterer seg selv som en “seksuell mulighet” men ikke på noen insisterende måte. Bare nok til at det er underforstått, eller enda viktigere; benektingsbart. Vi er bare gode venner. Mange liker dette spillet, selv om de ikke “mener noe med det”. Folk liker jo å føle seg seksuelt attraktive. Også de som allerede er i et forhold. Derfor flørtes det ganske mye mer enn alt som totalt sett leder frem til en “parringsakt” i den forstand. Også når det gjelder psykologi behøver man ikke å være Sigmund føkkings Freud for å oppdage at “det seksuelle spillet” dominerer så å si alle menneskeliv som ikke har aktivt reservert seg mot dette ved å for eksempel avgi et sølibatsløfte og gå i kloster eller noe. Hensikten med å bære en synlig giftering er for eksempel slik at alle skal kunne se at man ikke er “tilgjengelig” sånn sett, men virker det etter hensikten? Ikke alltid, hvilket i praksis betyr at symbolet ikke har noen verdi annet enn for dem som velger å tilføre arrangementet en slik verdi. Ergo betyr ikke gifteringen i utgangspunktet noe mer enn at “denne personen vil sannsynligvis ikke forfølge dem senere” slik at en giftering kan av denne årsak noen ganger gjøre folk mer attraktive for de som ser etter et kjapt og uforpliktende nummer. Det er jo ikke alle som ser etter en “livspartner” bare fordi det klør i trusa deres. Ofte har de “nok med seg selv” og karrièren sin, eller noe, men de ønsker ikke desto mindre litt sex av og til.
Det psykoseksuelle handler som den innledende definisjonen påpeker om atferd og idiosynkrasier rundt egen og andres seksualitet. Hvor begynner og slutter et seksuelt engasjement? Eller la oss si “grensesetting” i en mye videre forstand, særlig i forhold til å forstå når sånt ikke passer. Hvorfor skal for eksempel andre mennesker bry seg om dine sex-greier? Hva er det som gjør deg interessant? Saken er vel heller at de aller fleste har ingen interesse av “deg og ditt” i så måte. De vil helst slippe å høre noe om det. Om du har snoppen på tuppen eller snuppen på toppen er et teknisk spørsmål som ikke angår andre mennesker. Selv om alle vet – eller burde vite, hvis de har oppnådd det vi kaller myndighetsalder – at det seksuelle og det voldelige er naboer i sjelen, fenomenologisk sett. Begge handler om “fysisk engasjement” som springer ut ifra følelseslivet hos folk, og som angår “samhandling med andre” på måter som engasjerer hele kroppen og sinnet. Sånn sett er det fullstendig umystisk at folk går fra konseptene med sjalusi og den typen ting: De er redde. Borgen deres er jo under angrep, selv om det eventuelt måtte være hvor “godartet” eller “velmenende” som helst. De taper uansett kontrollen. De blir nødt til å åpne byporten sin og spasere ut med et hvitt flagg for å “forhandle” om hva som skal skje videre. Nå er det plutselig flere som skal ha et ord med i laget. Man er ikke lenger en “suverent selveiende entitet” som tar alle beslutninger på egne vegne og som aldri behøver å svare for noen andre.
