Kompetanse er evne eller kvalifikasjoner, for eksempel til å uttale seg, inneha en stilling eller treffe en beslutning.
(Store norske leksikon)
Kompetanse er summen av kunnskap, ferdigheter og holdninger anvendt i en gitt kontekst (Europakommisjonen 2012).
(Regjeringen.no)
Et utvalg som i 2015 skulle drøfte hva hva som var viktig å lære i norsk skole (Ludvigsenutvalget) hadde følgende definisjon: «Kompetanse betyr å kunne mestre utfordringer og løse oppgaver i ulike sammenhenger og omfatter både kognitiv, praktisk, sosial og emosjonell læring og utvikling, inkludert holdninger, verdier og etiske vurderinger. Kunnskaper, ferdigheter, holdninger og etiske vurderinger er alle forutsetninger for og deler av det å utvikle kompetanse. For å vise kompetanse må elevene ofte anvende ulike kunnskaper, ferdigheter og holdninger i sammenheng.»
(Wikipedia)
Senere klarer alle å se om noen var kompetent eller ikke foran en oppgave. Det gikk jo som det gikk. Selvsagt kan ting gå bra for inkompetente mennesker også – ordet flaks dekker denne kategorien av mening – men ikke over langen. Det vil alltid skje noe som tårner opp vedkommendes svakheter og leder hele situasjonen frem til sin logiske konklusjon. Når man setter en inkompetent person til å gjøre en jobb så må det gå på trynet. Dette er ikke engang noe spørsmål. Det vi kan spekulere rundt er bare når, hvordan og hva slags konsekvenser det vil ha. Selve feilen ble jo allerede begått da man hyrte inn noen som ikke har de evnene oppgaven krever. Det er ikke noe poeng i å senere lete etter feilen på noe annet sted enn dette. Det er ikke noe poeng i å distribuere skyld når vi allerede vet at den ligger hos de som ansatte vedkommende til å gjøre en jobb de ikke er kompetent til å stå av.
Her er et interessant spørsmål: Vet folk for det meste selv hvor kompetente de er eller ikke er? Jeg har ikke inntrykk av det. Det er jo etter måten helt vanlig blant folk å sette i gang med ting de ikke kan, for så senere å måtte søke hjelp fra fagfolk for å løse de flokene som har blitt skapt i løpet av situasjonens klønete fase. Eller har du en annen erfaring? Nå er jo jeg en av de foran nevnte fagfolkene som ofte har blitt tilkalt for å prise en jobb hvor deler av problemet ligger i ting kunden allerede har prøvd – og mislyktes med – å løse selv. Ofte må man bare rive hele mannskiten og begynne på nytt, fordi de har begynt helt feil, og siden har det bare blitt verre. Mer ute av kurs for hvert skritt de har tatt, kan du si. Dette er ikke engang eksklusivt for amatører. Selv ellers kompetente fagfolk bommer, gjør feilvurderinger og det ene med det andre, men det er en del av kompetansebildet at man oppdager dette ganske raskt slik at man kan kompensere med nye og korrekte valg. Du vet. Hente seg inn, justere kursen og den typen ting. Navigere seg gjennom oppgaven, om du vil. Hvis man vet både hvor man skal og hvordan man kommer seg dit har man jo et bra utgangspunkt for å starte opp noe, men hvis en av delene er ukjent bør man bevege seg fremover med svært små skritt. Kan vi kalle dette “sunn fornuft”? Vi minner om at selve det norske kulturgrunnlaget – det episke gudediktet Håvamål – starter med å anbefale at man ser seg nøye rundt før man “går inn i noe”, som kan være noe så konkret som et fremmed hus men også noe så abstrakt som en situasjon med mange ukjente faktorer.
Amerika er – både i geografisk, sosiologisk, lingvistisk og kulturell forstand – mye mer enn bare landet USA, med alle sine underlige viderverdigheter, men når vi sier “amerikanere” så mener vi stort sett alltid bare “usianere”; vi pleier jo å henge på en ytterligere kvalifikant hvis vi mener noe annet, eller noe mer, som for eksempel sør, nord, mellom eller latin. Saken er at jeg vet ikke engang hvordan jeg skal forholde meg til USA etter det forrige presidentvalget, men så langt har strategien “ikke” vist seg å være uholdbar. Nyhetstrykket er alt for stort og det er dessuten bent frem unaturlig for meg å ikke følge med på “det som skjer i verden”. Heldigvis er de inkompetente, var det noen som sa om det merkelige galleriet av karakterer Donald Trump har kjørt frem som kandidater til diverse stillinger i regjeringen sin. Det betyr i klartekst at selv om mange av dem er “ideologisk farlige” – basert i deres personlige historie av resultater, uttalelser og så videre – så er de også såpass evneveike at det er begrenset hva de kan få til å gjøre på det praktiske handlingsplanet. Tregheten i systemet vil fange opp og kverke alt de prøver å iverksette av ideologisk motivert galskap, som for eksempel etterforske journalister som har skrevet “negativt” om Trump, eller nekte kvinner adgang til enhver type “utsatt posisjon” i forsvaret, uavhengig av hva de enkelte individer måtte ønske. Jeg gidder ikke å skrive ut noen liste, men det er i hovedsak alle de våte drømmene til den såkalte MAGA-bevegelsen. Make America Great Again. Disse er i sin tur og orden nokså nært identiske med alle nazifantasiene i Tyskland på 1920 og 30-tallet, fundamentert i myten om folkets visdom som selve kvintessensen av menneskesinnets mysterier. Alt som utgår fra folket er bra, mens man bør være mistenksom overfor det de kaller eliten; grovt sett alle med noen form for høyere utdannelse, særlig når dette medfører beslutningsmakt i spørsmål som krever kompetanse, la oss si for eksempel innenfor helse og utdannelse.
Har vi sånt i Norge også? Grovt sett er det bare nazister som snakker varmt om folket og dets evne til å skape sin egen skjebne, fremtid, storhet og den typen ting. Herregud. Alle vet jo – uansett hvem de er – at de fleste de kjenner er ikke akkurat mensa-medlemmer. De er smarte nok for de fleste normale hverdagsformål men ingen “sunt fornuftige” baserer viktige beslutninger i livet sitt på hva familien og omgangskretsen deres “mener”, selv om de noen ganger blander dem inn til en viss grad av informasjonsmessige hensyn. Dette er hva jeg kommer til å gjøre. Hvis vi ser på et hovedverk innenfor modernistisk litteratur – Sult av Knut Hamsun – legger vi merke til at hovedpersonen eksisterer bare i presens. Vi vet ingenting om verken fortiden eller fremtiden hans, vi bare er med som “turister” i livet hans for en stund. Dette er hva vi kan kalle “ånden” i selve modernismen som kulturell tendens, inkludert ikke minst troen på at en politiker som “utgår fra folket” er et bedre valg enn noen som “utgår fra eliten” — fordi eliten angivelig skal være “virkelighetsfjern” i forhold til folkelig problematikk. Imidlertid ansetter vi jo ikke politikere for at de skal “forstå folket” men for at de skal løse diverse konkret og pragmatisk håndfaste oppgaver tilknyttet daglig drift og adminstrasjon av statsapparatet. Det er en jobb mer enn det er en “stilling” som gjør folk betydningsfulle, selv om det også er dette siste — bare at de som tiltrekkes først og fremst av det siste aspektet ved politikerens rolle i samfunnet er ikke sunne personlighetstyper. Jobben er jo ikke ment som en plattform for selvnytende atferd, inkludert “mestringsfølelse” som ego-motivasjon, selv om den kan brukes slik. Det er kanskje en slags personlig svakhet hos meg at jeg rett og slett ikke forstår hva heltedyrkelse og idolisering av popstjerner og filmskuespillere handler om – de er jo bare mennesker, med alt det innebærer – fordi jeg forstår det enda mindre når sånt faller på politikere. Herregud. Det kan jo virke som om amerikanerne – og forsåvidt mange av det som til dem er utlendinger også – tror mye rart om personen Donald Trump som synes ille reflektert i den kjente virkeligheten. Du vet. Resultatlisten hans og den typen ting. Eller bare det som er mest aktuelt akkurat nå: Hva er meningen med å kjøre frem en sånn liste av evneveike troll?
Selvsagt kan vi argumentere for at “folk vokser med oppgaven” men jeg synes ikke sånt er bra å si hvis man har plassert noen langt utenfor horisonten for det som er kjent om kompetansen deres. Små skritt fremover er jo hva all realistisk læring handler om, uansett hva vi snakker om. At man ekspanderer kompetanseområdet sitt sakte men sikkert, mens man passer å konsolidere enhver ny fremgang man har hatt. Eller altså etablere seg på dette nye nivået før man beveger seg enda lengre. Det ender jo sjelden bra for de som venner seg til å storme inn i nye og ukjente situasjoner uten å se seg om først. Før de vet ordet av det vil de føle seg “på flukt” fra noe mer enn på vei mot noe. Eventuelt må de bruke mye tid på å “forklare” og ellers dekke over det som har skjedd, ettersom konsekvensene av inkompetansen begynner å danne kø bak dem. Dårlig gjort arbeid er jo strengt tatt ikke ferdig. Hva tenker du? Kanskje du kjenner noen som lever i et miljø av halvgjort arbeid og improviserte løsninger som “fungerer inntil videre” men det er vanskelig å se hvordan de skal rå med alt de har å gjøre? Jeg har sett litt på en ganske underholdende serie på NRK: Der ingen skulle tru at nokon kunne bu. Det handler grovt sett om folk som ikke har gjort det enkelt for seg selv, men de trives ikke desto mindre med den tildels svært utfordrende livsstilen, så da så. Ihvertfall enn så lenge. Det blir litt mye noen ganger, som selvsagt er hva “bra fjernsyn” handler om. Du vet. Den menneskelige dramatikken og den typen ting. Imidlertid er jeg selv mest interessert i hvordan man løser alle idiotiske småting etterhvert som de kommer når man for eksempel “bor alene på en øde fjellgard uten strøm og innlagt vann” — for å ta det helt ekstreme. Alle skjønner at sånt er problematisk i en svært håndfast og praktisk forstand. Skrotten skal jo ha sitt. Daglig pleie og det ene med det andre. En annen karaktersvakhet hos meg er at jeg skiller ikke prinisipielt mellom abstrakte, konkrete, sosiale eller andre oppgaver: Alt handler – for meg – om kunsten å anvende den kompetansen man har på best mulig vis slik at man kommer sånn noenlunde dit man hadde tenkt seg i utgangspunktet. Hvor vanskelig er denne oppgaven i forhold til hva jeg kan (og ikke kan)? Det er i forbindelse med dette spørsmålet at feilene oppstår. Folk overvurderer sin egen kompetanse.
Dette er et mindre problem hvis oppgaven man ikke mestrer er å skifte ut et dårlig kjellervindu, men det blir kleint for alle når man ikke mestrer – la oss si – jobben som justisminister. Tenk for eksempel på en ressurs som YouTube. Jeg har ikke prøvd, men jeg antar man vil kunne finne et antall videoer hvor folk demonstrerer utskifting av vinduer under alle typer forhold, slik at sjansen er stor for at man vil kunne “se hvordan det skal gjøres” — men det er fortsatt et ganske drøyt skritt derfra til selv å mestre oppgaven. Enten vet man allerede dette eller så vil man erfare det når man prøver. Det beste er selvsagt å kjenne sine egne begrensninger på forhånd, sånn at man ikke setter i gang med noe som må gå rett til helvete, uten noen mellomlandinger underveis, men som sagt: Sånt er relativt. Derfor starter vi som regel enhver sunn plan med å vurdere hva skadepotensialet består i hvis man føkker det opp. Hva er det verste som kan skje? Hvis man bare kan tilkalle en kompetent murer til å reparere skadene som oppsto under rivningsarbeidet har man ting relativt sett under kontroll. Men hvis man driter seg ut på et høyt administrativt nivå – såvel i privat sektor som i det offentlige – kan dette medføre konsekvenser som er både alvorlige og uoversiktelige. “Det stanser ikke bare der” som folk sier. Du må regne med at det blir sirkus hvis du hyrer inn en klovn. Sånn fungerer verden. Så hvorfor hyre inn en klovn hvis man har noe seriøst i tankene i det hele tatt? De fantaserer om å plukke staten fra hverandre og “gi makten tilbake til folket” som om dette noensinne har vært en ting. En statsløs tilstand kalles anarki og forbindes i hovedsak med borgerkrig og den typen ting, fordi det vil jo alltid være noen som “søker makt” bare at nå foregår det uten å involvere lov og rett. Etter litt om og men vil det oppstå en ny statsdannelse, ettersom den beste blant dem – eventuelt den verste – beseirer alle de andre og monopoliserer voldsmakten, med sin egen politistyrke og det ene med det andre.
Hva er teknisk sett korrekt å si om tilstanden i Syria akkurat nå? Er de statsløse for øyeblikket? Det virker jo som om “noen” jobber med å organisere “noe” men ingenting virker stabilt. Det er ganske mye som skal på plass før akkurat denne ruinen av en stat kan beskrives som et hus igjen. Selv støtter jeg på prinsipielt grunnlag “konstruktivt orienterte og kompetente bygningsarbeidere” i både abstrakt og konkret forstand, men jeg er skeptisk til de som er litt i overkant entusiastisk inntilt til å drive med riving av ting. Det er litt sånn nede i grunnfjellet konservativt å si at det beste er å – så langt det lar seg gjøre – bevare og reparere ting, men de fleste betrakter meg likevel som “venstrevridd” så da så. Det er visst et problem at jeg synes folk må ha rett til å bestemme over sitt eget liv og skjebne. Du vet. Hva slags “stil” man skal ha på håret, i klesveien og den typen ting. Hva mer har vi? Selv er jeg jo en jålebukk så dette er alt jeg bryr meg om, men er det ikke noe som heter livssyn? Det foregår så mye i psykologien. Jeg har for det meste ikke lyst til å vite noe om det. Derfor dømmer jeg bare folk etter utseendet og blir ferdig med hele elendigheta. Du vet. Særlig når folk åpenbart har lagt ned mye arbeid i å oppnå et veldig kunstferdig og “polert” personlig uttrykk. Man må jo anta at dette er hva de ønsker å bli dømt på, så dette er hva jeg gjør. De er flinke til å “ta seg ut” – det skal de ha – men hva mer kan de? Og hvor mye mer ønsker jeg egentlig å vite om karakterer med idiosynkratisk selvrepresentasjon? Deres blotte tilstedeværelse er jo en dramatisk iscenesettelse av Keiserens nye klær, bare med en modernistisk touch. De kaller det en profil nå, og folk er typisk vant til å ha dem på nettet. Her er mine interesser. Enten det er for hverdagslig sosial småprat eller man driver med mer eller mindre målrettet dating, det er uansett viktig å ha en tydelig profil. Den må ikke nødvendigvis være sann, slik dette ordet normalt defineres, men den må være tydelig. Man må “være noen” og til stadighet “bevise” dette med alskens rituelle fremtillinger av “mening”. Vel, det er hva det er. Amerikanerne har hyret inn en president som strengt tatt ikke er tilregnelig, og nå trøster de seg med at trollene som flokker seg rundt ham i det minste er inkompetente. Vi har alle våre oppfatninger om hva begrepet håp betyr, men dette virker som veldig tynn suppe.
