En rasende ridder på sin spastiske kjepphest sa en gang at vi må forby alle religiøse symboler i det offentlige rom — kanskje var det meg selv, jeg er ikke helt god noen ganger. Hva kan jeg si? Man hisser seg jo opp over hva som bare kan beskrives som “utidig trakassering” av folk som ikke har bedt om noen oppmerksomhet fra disse typene. Vil du høre om Jesus? Nei takk. Bang. Ferdig diskutert. Jeg vil ikke høre om Krishna eller Muhammed heller. Bare gå vekk. La meg være i fred. Jo forresten, vennligst ta med dere alt sånt som minner meg på at på toppen av alt det andre drølet vi må slite med i dette livet så finnes også sånne typer som dere. Guds tillegsstraff, så å si. Takkskarruha.
Det er en del av patologien hos sånne som meg at vi har litt “religionsallergi”. Imidlertid må dette forstås som overflatespenningen til et mye dypere kompleks som er sentrert rundt dumme ting som mennesker gjør og man skulle i prinsippet tro at det bare er å flytte blikket, fokusere på noe annet enn slikt som fremkaller ergrelse, men hvor fanden man enn snur seg er det samme gamle apedansen å se overalt. Etter min mening (som jeg kanskje har en tendens til å favorisere litt) handler menneskenes problemer om noen få, men svært fundamentale feiltrinn vi begår med en viss grad av deprimerende forutsigbarhet, blant annet dette med at vi så ofte overvurderer hvor flinke og smarte vi er.
Ipso calypso, det går kanskje til helvete men det skjer på en optimistisk måte. Vi er bare turister med paraplydrinker og orkesteret fortsetter å spille mens skipet synker. Spørsmålet er ikke hva som er ønskelig men hva som er mulig. Konsekvensene av modernisering har vist seg å være av en slik karakter at de til en stor grad begrenser de valgmulighetene vi har fremover. Vi behøver kalde, kloke hoder i lederstillinger og minst mulig “tro” som en del av pakkeløsningen. Personlig skulle jeg ønske at de religiøse holdt mer kjeft, eller kanskje at de fokuserte mer på Gud og mindre på sin egen metafysiske angst, hvilket jo også er et poeng innenfor de fleste religioner – hvorfor tror du at du er i stand til å forstå hva Gud vil? – altrå at man forholder seg til skaperverket, mysteriene og alt det der på en litt ydmyk måte, ikke som om man har et svar som alle andre trenger å høre alt om, sporenstreks, gjerne på Facebook. Herregud. Mer eller mindre bokstavelig talt.
Jeg gjentar meg selv ganske ofte fordi jeg tror ikke at jeg har mange lesere, ihvertfall ikke mange som bryr seg om hva jeg sier, men det er ganske begrenset – ikke minst i tid – hva vi klarer å få til ved hjelp av tvang. Det kommer alltid et opprør når urimelige tiltak vedvarer og stadig flere mennesker kjenner på stadig flere frustrasjoner i sine dagligliv. Det behøver ikke å være noe voldelig, det kan for eksempel være et omslag innenfor kulturen i retning av mer utagerende festing og den typen ting, altså nesten som når barn reagerer mot strenghet i foreldrenes oppdragelsesmetoder med å være “slemme”, sånt er (eller bør være) forutsigbart. Slik jeg ser det dekker religion i prinsippet det samme behovet som rusmidler, bare at det har som regel ikke noe kjemisk komponent. Heroinister er kjent for “å jage dragen” mens de som søker innenfor religioner jager “godfølelsen” som kommer gjennom ritualer og teologisk fordypning. Ingen av dem kommer til å forsvinne selv om det de “gjør” blir (eller allerede er, i heroinistens tilfelle) forbudt. Har du møtt mennesker noen gang? De er ikke begeistrede for å bli “nekta” når det er noe de har lyst til å gjøre. Da hisser de seg opp og henter frem de store ordene. Siden blir det bare verre.
Et generelt religionsforbud – hvordan man nå enn skulle formulere dette – vil uten tvil virke mot sin hensikt. De kristne forsvant ikke fra Roma fordi myndighetene gikk inn for å “fjerne” dem på ymse vis. Her i Norge har vi enfoldige fjøsnisser som lar seg forarge av muslimer og andre svartinger som de observerer rundt seg. Det knirker og piper noe aldeles grassalt i det femtitallsmoderne tenkamentet deres når de prøver å få det de ser til å stemme med det underbevisstheten sier om Ola-Ola og livet i Hakkebakkeskogen, Marve Fleksnes og Pompel & Pilt. Hva må til for å være norsk? Først og fremst at man bor i Norge, snakker språket og deltar i samfunnslivet. Betaler skatt. Sånne ting. Jeg tror ikke noen som flytter hit fra for eksempel Tyrkia noensinne kan bli “norsk” i noen større grad enn jeg ville blitt “spansk” dersom jeg bosatte meg permanent der, men vi ville begge tilpasset oss den lokale kulturen i større eller mindre grad, mens vi beholdt den identiteten vi dannet i løpet av oppveksten. Barna våre ville imidlertid bli preget av sitt oppvekstmiljø, språket og kulturen forøvrig, så de ville utvilsomt føle seg mer hjemmehørende der de er født enn der foreldrene deres kommer fra, men samtidig også preget av foreldrenes “stil” — noe som vil avta mer og mer ettersom generasjonene tilkommer. Hvem tenker særlig ofte over hva oldeforeldrene deres hadde å stri med?
Fjersynskomikeren Johan Golden fortalte en gang en historie om hvordan han og en adoptert jentre fra Korea ble betraktet som “pakkisene” på den skolen der de gikk, siden de var de eneste åpenbart ikke-norske av utseende, på den måten at de andre barna trodde at Golden og hun koreanerjenta hadde mer kompetanse om eller bedre forståelse for diverse problematikk rundt “innvandrerspørsmål”, men det hadde han jo ikke, og har fortsatt ikke, ihvertfall ikke noe mer enn andre nordmenn, han har bare et mer humoristisk perspektiv på saken basert i sine egne erfaringer. Man har jo ikke innvandrerbakgrunn hvis man er født og oppvokst i Norge. Foreldrene har, eller besteforeldrene, slik at man hører sikkert mange historier, men den virkeligheten man lever i er norsk. Kanskje behersker man både to og tre andre språk, men det meste av alt man snakker om (eller overhører tilfeldig, som “bakgrunnsstøy”) foregår på norsk. Man blir jo preget av sånt. Det å være norsk er ikke et rasespørsmål. Det er noe kulturelt. Dessuten er det noe robust, det er ikke som en dånende overklassefrue som har fått for mye valium og sherry i løpet av formiddagen, det er en føkkings viking på fleinsopp, for fanden. Med en øks i hver hånd. Var det noe?
Jeg har aldri et sekund følt meg “kulturelt truet” av noen utlending, innflytter, immigrant, whatever — jeg forstår ikke engang hva det er de er redde for, disse som engster seg for “innvandrergjenger” og hva vet jeg, det er jo komisk, men det er også dødelig farlig. Paranoide vrangforestillinger kan manifestere seg i psykotisk utagerende vold, ofte innenfor en indirekte årsaksrekke. Uansett hvordan de kommer til Norge og hvorfor de ender her, innvandrere er ikke mektige skapninger med store trollkrefter, de er nervøse nybegynnere i et samfunn de ikke kjenner. Hvorfor det er nødvendig å mobbe dem i tanker, ord og gjerninger er ikke til å begripe, men sånt agiteres det for, tilsynelatende i fullt alvor. Vær varsom med svartingene for de er farlige. Deretter presenterer man kanskje noen slags tall og statistikker som noen har fremtilt til støtte for agendaen (selv om man aldri ellers godtar noe som “såkalte eksperter” sier). Poenget er imidlertid ikke å jobbe for noe spesifikt resultat, ihverfall ikke noe som er “aksjonerbart” med konvensjonelle (demokratiske) virkemidler. Poenget er å skremme og hisse opp folk, helt til de begynner å drepe hverandre, som folk stadig gjør når de blir skremte og opphissede.
