APECALYPSO

Skilling var en nordisk myntenhet som ble innført som regningsmynt i Danmark og Norge fra slutten av 1300-tallet. Fra 1440-årene ble skillingen innført som preget mynt i Danmark. I Norge ble den preget første gang for kong Hans i Bergen på begynnelsen av 1500-tallet. Fra 1625 gikk det i Danmark-Norge 16 skilling på marken og 96 skilling på en daler. Orten, som ble utmyntet fra 1731, tilsvarte 24 skilling. I det norske myntsystemet fra 1816 gikk det 120 skilling på en spesidaler. Ved overgangen til kronen i 1875 tilsvarte 1 spesidaler 4 kroner. 

(Store norske leksikon)

Uttrykket i overskriften henviser til en ganske vanlig personlighetssvikt hos mennesker, som typisk er svært nøye med små og – relativt – ubetydelige ting mens de ser bort fra det store, uansett hvor viktig det måtte være. I sin mest positive forstand kan dette handle om realisme, det vil si å anerkjenne at du er bare en liten fisk i et stort og mørkt hav fullt av gudene vet hva slags monstere, så det gjelder å passe sine egne saker og ikke “stille seg lagelig til for hugg”. På den annen side må det bemerkes at uttrykket er ikke ment som noe kompliment, men som kritikk av smålighet hos folk. Som for eksempel å bruke mye tid og energi på “å markere seg” i alskens små dustekonfrontasjoner i dagliglivet. Du vet. Vi kjenner alle noen sånne typer. Kanskje vi til og med er sånn selv. Hva sier trollspeilet?

På engelsk sier de penny-wise but pound-foolish, som selvsagt bringer tankene til den dansende klovnen Pennywise, som var både festlig og skrekkelig, oppfunnet av Stephen King i 1986, og som ga mange noen søvnløse netter etter at de hadde sett den filmede miniserien It fra 1990. Pennywise ble den gangen spilt av den uforlignelige Tim Curry som døde nå nylig, mer eller mindre samtidig med kong Harald. Jeg vet imidlertid ikke noe om nyinnspillingen fra 2017 men føler at jeg kanskje burde se den ved en anledning. Pennywise ble jo denne gangen gestaltet av en av sønnene til Stellan Skarsgård, så det er formodentlig sant at skuespilleri går i arv. Spørsmålet er om talent følger samme mønster. De sier imidlertid at den nye Pennywise-filmen er jævlig bra, så da så. Jeg får ha den til gode inntil videre. Det norske uttrykket å spare på skillingen men la daleren gå kommer dessuten ikke fra engelsk, men fra tysk, hvor det heter achte den Schilling, lasse den Thaler rollen og bærer den samme overførte betydning om smålighet.

Hvorom allting er, vi skal nøste oss inn fra kålåkeren og vende tilbake til saken, som er at folk typisk bruker “skyggelue” når de skal orientere seg i verden. Vi kan også kalle det skylapper eller filterbriller om du vil, poenget er uansett at de velger å fokusere på de små tingene. Som vi allerede har nevnt handler dette i beste fall om anerkjennelse av at ingen av oss har noensinne særlig stor makt i denne verden, så om vi overhodet skal få noe gjort i det hele tatt så må vi velge klokt blant de alternativene som tilsynelatende står foran oss. Teologen Reinhold Niebuhr (1892-1971) skrev en tekst som senere har fått det norske navnet sinnsrobønnen og den lyder slik: Gud, gi meg sinnsro til å godta de ting jeg ikke kan forandre, mot til å forandre de ting jeg kan, og forstand til å se forskjellen. Deretter følger “mer av det samme” men poenget forblir hele tiden en selvforespørsel etter realisme. Å ta verden som den er uten frykt, hat eller depresjon, men følge eksempelet som Jesus satte. Dette er jo en kristen bønn, men den inneholder likevel filosofisk tyngde. Han ber ikke om å få gaver eller privilegier, bare om en slags optimering av egenskaper han allerede har.

Vi avslutter med enda en henstilling fra den franske motstandsbevegelsen.

Fra bloggoversikten ser jeg flere individer som bemerker at det har blitt høst i Norge. Men jeg er jo ikke i Norge. Her i Nord-Spania sier datoen èn ting og termometeret noe helt annet. Riktignok hadde vi noen dager som kunne kalles høst – eller i det minste høstlige – i forrige uke, men per dette øyeblikk er vi tilbake til tredvegradene på dagtid og rundt tyve om natten. Etter hva værmeldingen påstår skal det forholde seg slik helt frem til slutten av neste uke. Er dette normalt? Jeg aner ikke, men det er ikke såpass at det kan kalles noen hetebølge heller. Det har allerede vært litt “høststorm” i sør av Spania, med ganske dramatisk oversvømmelse av gater og torg, så den helhetlige konklusjonen må vel bli at været har blitt ustabilt. Det er uråd å si hva som venter rundt neste hjørne. Slik er virkeligheten nå.

Det går an å diskutere forklaringer men erfaringene kan jo bare rapporteres. Det man opplever kan beskrives slik og slik uten at noen engang har tatt noen stilling til hva dette betyr. Du vet. Klimaforandringer er et tema som får folk til å gå fra konseptene og vel så det. De som er veldig overbevist om at dette bare er noen slags marxistisk konspirasjonsteori blir aldeles rasende når temaet bringes på banen. De blir røde i ansiktet, skriker og slår i bordet så glass og kopper hopper, fordi de akter jo ikke å la seg lure av sånt tøys. Det er alltid varmt om sommeren, sier de. Jeg husker at for noen år siden var det 35 grader i vannet utenfor Murcia, var det en som kommenterte til rapporten om at de har målt 33 grader i vannet rett ved Mallorca, som er varmerekord i spanske farvann. Jeg måtte google saken, men det virket som om alle holdt med påstanden om at 33 grader må oppfattes som ekstremt jævlig varmt selv for Middelhavet.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Så hva er det folk “husker” når de indignert påstår at det har alltid pleid å bli 50 grader varmt i Granada om sommeren og den typen ting — fordi hvis du etterforsker saken fremkommer det at spansk varmerekord er 47,6 grader målt i Cordoba i 2021. Det har aldri vært over 50 grader i Spania, men det forventes at denne grensen blir sprengt snart. Selv føler jeg lite behov for å være der hvor det skjer fordi “høye tredvegrader” er mer enn nok for meg. Jeg har selv et par forskjellige termometere plassert på forskjellige steder – ett ute på patioen hvor det er morgensol og et annet på juliebalkongen utenfor kjøkkenet mitt hvor det er ettermiddagssol – og det sistnevnte viser stadig vekk 45 grader og mer når det er riktig varmt der ute, men det er jo fordi solen står rett på. Det er ikke noen varmerekord. Uten å vite noe mer om folk antar jeg det er noe lignende som har skjedd med dem også når de begynner å skumme i munnvikene mens de skriker at de selv har opplevd mer enn 50 graders varme i Spania. Påstår du at jeg lyver? Mennesker kan være veldig følsomme skapninger noen ganger. De tåler dårlig å bli fortalt noe som kan tyde på at de tar feil om en sak.

Vi avslutter med en stadig like berømt hitsang fra året 1976, innenfor sjangeren “pompøs rockemusikk”.

Som alle andre kokker bruker jeg en spatel av tre til å bevege på ting som ligger til varmebehandling i panne eller gryte og som alle andre har jeg en vane med å kakke spatelen mot kanten av kokekaret for å riste av den ting som henger fast. Det var en kjendiskokk – jeg husker ikke eksakt hvem i farten, men det skulle ikke forbause meg mye om det var Gordon Ramsay, fordi det passer til hans personlighetsprofil – som sa at han hater når folk kakker spatelen mot kanten og etter hans mening er dette gyldig oppsigelsesgrunn. Det er vanskelig å forstå hvorfor han har denne holdningen men kanskje han selv hadde en svært streng sjef da han gikk i lære. Du vet. Psykopater lager jo også mat — og noen ganger blir de kjøkkensjefer på prestisjerestauranter. Uansett, hvis det var en stekepanne av sølv ville jeg kanskje ha sagt det samme. Denne redskapen er jo ikke helt billig, så den må tas vare på og vernes mot kakkere.

Når det er sagt må du helst opp på et ganske høyt profesjonelt nivå før du behøver en stekepanne av sølv. Det handler som alle vet om termisk konduktivitet og sølv er det beste materialet slik sett (men til hjemmebruk klarer man seg fint med en panne av rustfritt stål). Poenget er jo å få redskapen hurtig opp og ned i temperatur ved tilberedning av varer som har høy følsomhet slik sett – så fort du napper en sølvpanne av platen så dropper materialets egentemperatur ned til det som ellers er i rommet – mens for eksempel en gammeldags stekepanne av støpejern holder seg brennvarm hvor lenge som helst. Hvor relevant er dette for de fleste? En sølvpanne av noenlunde bra kvalitet koster sikkert mer enn ti tusen kroner så du kan jo prøve å se for deg hvordan du skal forsvare en slik budsjettpost hvis du lever i et typisk ekteskap. Alt som er å si er “lykke til”. Selv ville jeg ikke ha kjøpt en stekepanne av sølv selv om jeg hadde hatt råd til det, fordi enten måtte jeg gått der og følt meg dum eller så måtte jeg ha konstruert et fagmessig påskudd for bruk.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Her er dagens interessante faktapunkt: Kjepphest var blant de vanligste barnelekene så lenge folk typisk brukte hest til sine transportformål, men etter at bilen overtok så ble det vanlig med trehjulssykkel. Når vi i dag snakker om kjepphester så mener vi nesten alltid en eller annen greie som folk har kløe i ræva over. Du vet. En yndlingssak som de ikke klarer å slippe taket i men er nødt til å trekke frem i både tide og utide for å “snakke om”. Det kan være hva som helst men det må typisk være noe som folk har sterke følelser i forhold til og som er bortimot umulig å løse, særlig noe politisk. Selv har jeg noen stykker i stallen min — og en av dem er sunn mat i kombinasjon med antikapitalisme, som i praksis koker ned til et rødglødende hat overfor produsenter av ultraprosessert mat. Jeg mener, hva er mer direkte essensielt for helse hos store og små enn maten de spiser? Det ligger en nesten ufattelig grad av ondskap bak viljen til å selge folk giftstoffer som på en tydelig, direkte og enkelt bevisbar måte påfører dem “livsstilssykdommer” og en tidlig død. Den eneste etiske standard du finner hos disse aldeles avskyelige umenneskene er at “det er ikke forbudt”. Dette gjelder nesten alt som finnes av boksemat, suppeposer, mikrobølgemiddager og den typen ting. I beste fall er det bare søppel, men mer realistisk må du påregne at det er degenerative giftstoffer som er direkte skadelig for deg. På den annen side, hvem er det jeg henvender meg til? Det er jo ikke akkurat sånn at folk gidder å bry seg. Alle vet for eksempel hva slags grufulle forhold kjøttdyr i det store og hele lever under før de blir “avlivet” og partert. Men det driter folk loddrett i så lenge de får fredagstacoen sin. Eller i den grad de reflekterer over saken så begynner de å skjelve i underleppa, slik at de må ta en drink eller få seg en resept på nervepiller.

Vi avslutter med litt to år gammel brasiliansk svartmetall.

Referanse til video fra YouTube: Nerd Reich: The Fascist Oligarchs of Silicon Valley

Det burde være en åpenbar selvfølge men jeg sier det likevel: Jeg er av den hardkokte mannstypen. Jeg har absolutt nulltoleranse for sutter og gryl. Hvis jeg blir stilt ovenfor “menn som gråter” er det mer sannsynlig at jeg vil slå dem midt i ansiktet med en murstein enn å tilby dem noen slags trøst og sympati. Eller altså, i virkeligheten kommer selvsagt ikke dette til å skje, men det er der jeg befinner meg i emosjonell forstand. Du vet. Som Kvinnefronten den gangen de pleide å bruke slagordet tørk tårene og knytt nevene. Hva fanden er poenget med å klage og gråte? Har folk virkelig blitt oppdratt til å tro at dette hjelper? Består den postmoderne samfunnstypen av inkompetente stakkarslinger som verken kan noe, skjønner noe, eller tåler noe som helst før de kollapser som en våt vaskeklut?

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Her er et interessant spørsmål: Når og hvorfor oppsto konseptet med en ungdomstid? Saken er at jeg personlig tror ikke at et flertall av alle nålevende menn i voksen alder noensinne ble “voksne” slik som dette begrepet tradisjonelt har blitt forstått, men at de insisterer på å leve i en slags fremført “ungdomsperiode” preget av tenåringenes enkle livsfilosofi og mangel på ansvarsfølelse. Granville Stanley Hall (1844-1924) var den første i USA som tok doktorgraden i psykologi og han er også – så vidt jeg vet – den første som utdefinerte konseptet adolescence – ungdomstiden forstått som en medisinsk overgangsfase mellom barn og voksen – i utgangspunktet for å belyse visse pedagogiske problemer som følger av forandringer i kroppen og sinnet, men senere definert som en egen “økonomisk tilstand” særlig fra 1950-tallet og fremover. I vår egen tid er ungdomsfasen godt etablert som en “tilstand i seg selv” og det betraktes endog som fint å være “ungdommelig” (mens nesten ingen synes det er beundringsverdig å være barnslig).

Selvsagt finnes det individuelle variabler, men på et slags statistisk nivå er det mitt inntrykk at ingen egentlig forventer at en mann skal være voksen og ta ansvar før han fyller tredve. (Jeg er usikker på hva som gjelder for kvinner så jeg føler ikke at jeg har noe grunnlag for å uttale meg om dem.) Ungdomstiden har med andre ord blitt strekt ut til å også omfatte tyveårene – og selv om det er en slags vits er det likevel verdt å påpeke en forventet “midtlivskrise” hos menn som har blitt 40-50 år og plutselig skjønner at hvis de ikke benytter anledningen til å leve ut sine ungdomsfantasier nå så vil det snart være for sent for dem – slik at vi får en slags tenåringsrenessanse også blant denne aldersgruppen, særlig når det gjelder jakten på en ung og vakker elskerinne. I den endelige analysen handler alle problemstillinger som er relatert til så vel fantasien som realiteten om en ungdomstid, til syvende og sist om hva som er – eller regnes som – normalt innenfor den kulturen vi lever i. På et litt vagt grunnlag mener jeg å ha observert diverse kritikk mot “ungdomsdyrkelse” gjennom mitt eget livsløp, men jeg har ingen ekesmpler å komme med. Bare at “sunn fornuft” sannsynligvis påbyr en viss skepsis overfor godt voksne menn som kler seg og ter seg som forvokste tenåringsgutter.

Blant typisk voksne egenskaper regnes sånt som å ha en god forståelse for hva du er (og ikke er), hva slags krefter du har (og ikke har), hva slags konsekvenser handlingene dine vil få – både i beste og verste fall – og så videre. Behøver vi en liste? Det koker uansett ned til bevissthet. Du er et tenkende og handlende vesen som har det hele og fulle ansvar for alt du sier og gjør, på ethvert sted og til enhver tid. Det etter min mening største samfunnsproblemet som følger av den nye ungdomsdyrkelsen (ny i relativ forstand, fordi det oppstod først i etterkrigstiden) er hvor giftig og forpestet den politiske debatten har blitt. Det er ikke rettferdig å skylde på internettet for at ting har blitt slik, fordi problemet var allerede godt etablert lenge før folk kom på nett. Det som har skjedd etter at vi fikk sosiale media og alt det der er bare at ting sprer seg med lysets hastighet, mens før i tiden var det nødvendig med en viss “inkubasjonsperiode” – mens folk snakket med hverandre innenfor sine sosiale spillerom – før en sak oppnådde den slags kritisk mengde av oppmerksomhet som var nødvendig for å gjøre den til “noe alle snakker om”. Det som tok mange måneder for femti år siden skjer i løpet av noen få minutter nå for tiden. Kombinasjonen av “ungdommelig uansvarlighet” og lynhurtig kommunikasjon har mildt sagt trukket med seg noen stygge problemstillinger. Og på toppen av denne søppelhaugen finner vi rottekongene, det vil si de nye tekno-oligarkene som gjør alt de kan – altså ganske mye – for å undergrave samfunnets stabilitet.

Vi avslutter med en sang fra den nye franske motstandsbevegelsen.

Noen ringte meg her om dagen og i løpet av samtalens gang ble det spurt hva jeg skulle ha til middag. Restene fra i går svarte jeg, som sant var, og da jeg ble oppfordret til å forklare saken nærmere sa jeg at jeg tror det må kalles risotto. Du vet. Gryterett med ris er også noe man kan si. Jeg er jo fette lat, så det blir som regel til at jeg lager en enkel rett av den typen som ikke krever mange forskjellige kjeler og lang tilberedelsestid. Sånn er hverdagen. Det hender at jeg finner på noe mer spennende, men det skjer mye oftere at jeg bare prioriterer “enkelt men næringsrikt” selv om det sjelden lar seg tilberede på noe særlig mindre enn to timer. Saken er at det er mye som skal kuttes opp. Jobben er stor så det er bare å sette i gang og bruke den tiden det tar.

Når lagde jeg sist en gryterett uten sofrito? Det vet jeg ikke, men det må være jævlig lenge siden. Klassisk mirepoix av gulrot, løk og selleri er noe nærmest en nødvendighet i min matvei. Dessuten bruker jeg tidvis røde og grønne peppers, som regel også persille og pikante chilli, alltid en liberal mengde hvitløk, og ofte bønner, erter eller linser. Noen ganger kjøtt av noe slag, sånn som denne gangen, hvor jeg brukte secreto del cerdo al adobado, som du godt kan oversette med barbecue-marinert (men usaltet) sideflesk. Siden blir det å frese det sammen, krydre og ha oppi en kopp ris som så siden skal druknes i hvitvin og kyllingkraft før det settes på småkok i en time. Enkelt og greit. På kryddersiden liker jeg røkt spansk paprika, svartpepper, cumin og “provencalske urter”, foruten en passende mengde salt, et par klyper sukker og en generøs splæsj med sherryeddik. Dessuten et par laurbærblader som får koke med resten.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Selvsagt bruker jeg EVOO – extra virgin olive oil – når jeg lager mat. Enten Arbequina, Hojiblanca eller Picual, avhengig av hva slags smaksprofil jeg ønsker, men sjelden blandingsvarer. Det må være enten den ene eller den andre bestemte typen av oliven. Du lærer deg hva som funker best til hvilken mat med litt øvelse. Noen ganger er det også nødvendig å bruke smør, men det forekommer aldri at jeg bruker mysteriefett i matlagingen min. Herregud. Det skulle ha tatt seg ut. Som selverklært snobb må jeg jo sette visse grenser for hvilken grad av “folkelighet” som er tillatt til hvilken tid av døgnet og under hvilke omstendigheter ellers. Sånn er reglene. Det handler forsåvidt om hva som er enkelt og budsjettvennlig men ikke på noen fanatisk måte. Det er mye viktigere at det er sunt og snobbete enn at det tilfredsstiller den lateste og mest grinete delen av genetikken. Jeg skal jo kunne se meg selv i speilet og smile fordi jeg får bedre mat enn 99% av alle mennesker som lever nå eller som noensinne har levd i denne verden. Såpass må det være.

Det passer seg å avslutte dette med litt kunstferdig fransk tungmetall.

Det er ingen andre som blogger slik som meg. Det er mange som blogger mye – i den forstand at de publiserer mange bloggposter – men de er nesten tomme for innhold. Noen ganger er det mange bilder, hvilket jeg tror er en egen sjanger, altså “bildeblogg”, men det er sjelden særlig mye tekst i de individuelle postene hos folk som “blogger mye”. Hvorfor det er slik vet ikke jeg noe om, men jeg hører folk mumle noe om at det er vanskelig å komme på ting å skrive om, uten at jeg har noen forståelse for dette. Jeg mener, kom igjen. Bare si det. Du føler deg dum fordi du er dum. Et vanlig tanketomt skvaldrehode som aldri har lært å observere, analysere og organisere et materiale. Sånn er realitetene. Imidlertid er ikke det noe problem. Det finnes ingen korrekt måte å blogge, bare den måten du liker. Uttrykket ditt vil jo ikke være sant hvis du prøver å være noe du ikke er. Det går ikke an å understreke dette kraftig nok.

Hvordan andre tenker om dette kan ikke jeg svare for, men selv foretrekker jeg sånne som kommer til saken øyeblikkelig og som ikke “vandrer rundt den varme grøten” mens de bukker, nikker og ber om unnskyldning til alle kanter. Sånt er bare jævlig irriterende. Det faktum at du er i live betyr at du har tillatelse til å være akkurat som du er uten at du skylder noen en forklaring. Verre er det ikke. Snakk sant er den gylne regelen, som i praksis betyr å gi faen i hva som forventes av deg. Ditt eneste ansvar er å ytre det som bor i sjelen din, med minst mulig bruk av filter og forstyrrende effektmakeri. Kom igjen og få det ut. Om det må skrives, males, danses eller hugges i stein er bare inkrementelle tilfeldigheter. Poenget er at alle har “noe” som krever å få komme ut. Skjønner du hva jeg sier nå? “Ytringsbehovet” er noe annet enn både formen du velger og innholdet du fyller oppi. Alle mennesker er i utgangspunktet kunstskapninger som søker mer eller mindre bevisst etter både gode inntrykk og åpne kanaler for uttrykk. Det er som å puste inn og puste ut, bare at det skjer med den formløse delen av menneskelig psykologi som vi noen ganger kaller ånden.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Altså, jeg vet allerede at jeg er en provokatør og en ufordragelig kødd, men sånn har jeg alltid vært. Jeg er en sånn som pisker folk og sparker dem i rumpa. Du vet. Gjør folk nervøse og bringer dem litt på tuppa. Får dem til å yte mer og bedre enn de ellers ville ha gjort. Altså en “naturlig ledertype” ifølge alle som skjønner seg på denslags, noe jeg selv oppfatter som komisk, men det er jo vanskelig å benekte femti års erfaring fra det voksne arbeidslivet og enhver annen sosial sammenheng jeg noensinne har vært i nærheten av, så det gidder jeg ikke. Det finnes ingen forklaring på dette. Vi kan si det er “naturlige årsaker” eller vi kan kalle det galskap. Noen slags energi som bor i nervesystemet. Diagnostisk sett er det å si at jeg har vært undersøkt av psykiatriske fagfolk ved noen anledninger men de har ingen kommentar å komme med basert i de foreliggende diagnostiske manualer. Det er bare snakk om “personlighetstrekk” som riktignok ikke er alminnelige men de er ikke syke heller. Ergo er det ikke annet å gjøre enn å bare “være som man er” så får det gå som det går. Jeg skriver fordi jeg liker å tukle med tekst og “mening” — men jeg forlanger ingenting av eventuelle lesere. Bruk det du synes er brukbart og forkast resten. Det er jo den mest matnyttige måten. Ifølge oversikten på forsiden så ligger jeg og vaker rundt 40-50 lesere i døgnet, men jeg vet ikke hva dette betyr. Når jeg skriver på engelsk passerer tallet vanligvis hundre i løpet av de første minuttet (telleverket virker på en annen måte), før det flater ut rundt tusen. Heller ikke der er det noen som har det travelt med å kommentere. Sannsynligvis vet de ikke hva de skal si. Selv oppfatter jeg det som mest saklig og nyttig hvis folk arresterer meg på faktafeil, klønete formuleringer og den typen ting, mens det er verken her eller der å si ting som “fint skrevet” eller whatever. Hva skal jeg med en sånn kommentar? Komplimenter gjør meg bare veik og feit, mens kritikk virker skjerpende. Uansett fortsetter jeg i det samme sporet.

Vi avslutter med en tyve år gammel hitsang innenfor sjangeren norsk svartmetall.

Referanse til video fra YouTube: History shows that human progress is a myth

Etikk er læren om moral, det samme som moralfilosofi. Etikkens formål er å studere hvordan man bør handle, og å forstå begrepene vi bruker når vi evaluerer handlinger, personer som handler, og utfall av handlinger. Sentrale begreper om handling som etikken anvender og studerer, er riktig og galt, tillatelig og utillatelig, god og dårlig.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

(Store norske leksikon)

Filosofen John Gray utdyper i et intervju – linket ovenfor – med nettestedet Institute of Art and Ideas hvorfor teknologiske fremskritt “fester seg” mens etikk og politikk må læres på nytt gang etter gang, uansett hvor mange erfaringer vi pådrar oss av sterkt negativ karakter, type verdenskriger, økonomiske sammenbrudd og revolusjon. Vår verden akkurat nå, i året 2026, befinner seg på et ekstremt farlig sted. Det skal ikke mye til for å sette hele mannskiten i brann. Samtidig har vi en stor kontingent av regelrette fjols som tror det er en god idè å bevege politikken i en mer autoritær retning, med flere og mer brutale militære engasjementer, mer politi, strengere straffer, harde overgrep mot såkalte politiske motstandere og konsentrasjonsleir uten lov, dom eller tidsbegrensning for “illegale migranter”.

Det har vært nye og interessante tider for spionfaget helt siden internett kom. For å oppfriske begrepsapparatet litt skal vi nevne at et etterretningsmessig aktivum – “asset” på engelsk – er noen som ofte uten å vite det jobber “til fordel for” en fremmed stats interesser. Disse kan brukes på diverse måter, men med en viss grad av forsiktighet. Nyttige idioter hører til i denne kategorien. Det neste trinn på rangstigen heter agent – som kan være hemmelig eller ikke – og da snakker vi om folk som med overlegg jobber – altså at de “agerer” – til fordel for en fremmed makt, ofte mot betaling. Til sist finnes stausen offiser og da snakker vi om en person som formelt sett er ansatt i en fremmed stats etterretningstjeneste og som for eksempel kan komme inn i bildet som “føringsoffiser” – altså kontaktperson – for en eller flere agenter. Tilstanden i dette markedet nå i dag er slik at det ofte er gratis å verve aktiva blant alskens “influensere” og det skal lite til for å dytte dem inn i rollen som agent. Operasjoner som ville krevd en stor stab og kostet millioner på 70 og 80-tallet kan iverksettes og gjennomføres for småpenger slik tilstandene har blitt. For eksempel en helt standard aksjon designet for å undergrave tilliten til myndigheter og institusjoner i et vilkårlig land, splitte befolkningen og den typen ting.

Den store syreprøven for etiske standarder i disse tider er selvsagt hva slags posisjon man velger i forhold til Israel, som har tatt skrittet fullt ut og etablert seg som fiender av menneskeheten, med aktivt folkemord som har tildels entusiastisk støtte i egen befolkning – og andre – foruten krigsforbrytelser av en kategori ingen har sett siden den andre verdenskrig. Synes du dette må være helt greit? Det finnes faktisk folk som tenker sånn, men det er ikke verdt å si noe mer om denne saken, fordi de som “støtter israelernes kamp for sin eksistens” – som de typisk kaller det – har jo ingen planer om å skifte mening fordi dette ville i så fall knuse dem. De er avhengig av at illusjonen vedlikeholdes. Imidlertid er problemet jeg skal peke på at mange – på mer eller mindre frivillig grunnlag – jobber som påvirkningsagenter på vegne av Israel, som er en fremmed stat. Det finnes også folk som jobber for russerne, amerikanerne og ofte begge deler samtidig, under påskudd av at det handler om kristendommens stilling i det norske samfunnet. Vel. Hva skal man si? Sist jeg sjekket hadde Norge faktisk en evangelisk-lutheransk statskirke som riktignok er litt blek og blodfattig i religionsutøvelsen sin, men det blir på mange måter liksom litt urimelig å påstå at de kristne er underpriviligerte i vårt samfunn. Hva som derimot ikke finnes i noen utpreget grad er karismatiske vekkelsesbevegelser av amerikansk type, med mye skrik og drama. Sånn er jo ikke den norske stilen. Vi er typisk sindige og seriøse mennesker som ikke uten videre taper balansen og lager leven. Dette er ikke et samfunn som behøver “hjelp” utenfra — og vi behøver definitivt ikke at “våre egne” sviker sitt eget land til fordel for fremmede statsmakter som ikke oppfører seg på noen norsk måte. Sånn er det med den saken.

Det passer seg – av mange årsaker – å la Iggy Pop avslutte dette med en sang fra 1980.

Referanse fra NRK.no — Om å bevare det norske språket

Som alle vet er etymologien til ordet pølse mildt sagt uklar, men det antas å stamme fra en gammel indoeuropèisk rot som også er opphavet til ordene bule, pule og pute, hvor det handler om å stappe noe inni noe annet. Nederlandske og tyske ord for belg og hylser antas å ha det samme opphavet. Så slik er det med den saken. Alt har et opphav som i vår kontekst av språk – hvis vi skal tro på Charles Darwin – startet med sang. Mennesker gikk plystrende rundt og trallet med klappetakt mot låret før de utviklet et byråkratisk språk som er noe mindre dansevennlig, men jeg liker tanken. Bra språk skal jo teknisk sett kunne synges enten som sjelfull selvstemme eller som fullt englekor – eller i det minste ræppes på en litt tøff måte – for at det skal låte fint og flytende.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Skrift har visse andre formalkrav for å fremstå som “naturlig” men det er ikke desto mindre en kunst som det går an å lære, hovedsaklig gjennom mye øvelse. Du vet. Akkurat sånn som folk lærer å spille gitar. Ingen bare plukker den opp og utgyter imponerende gitarsololøp fordi de er noe slags jævla naturtalent. Alt er en funksjon av øvelse og mer øvelse. Vi snakker om “ti tusen timer” for å lære et instrument, fag eller håndverk. Ikke fordi det er noe eksakt mål av tidsforbruk i løpet av treningsprosessen, men for å anslå en rimelig mengde tid som du må regne med å investere i saken for at du skal bli god. Forskning viser at barn er flinkest til å lære språk, noe som topper seg rundt ti års alder, deretter går det sakte nedover til de er ute av puberteten, før det faller dramatisk. Dette er selvsagt en individuell sak, men statistisk sett er “godt voksne” mennesker de dårligste til å lære språk, inkludert sitt eget morsmål.

Den linkede artikkelen ovenfor berører fenomenet anglisismer. Det virker rimelig å anta at folk slenger rundt seg med engelske ord og vendinger fordi dette føles mer “verdensvant” men jeg er ikke så sikker på det. Selv oppfatter jeg det mer som når unge gutter går rundt og er “tøffe i trynet” — det vil si at hensikten er å kamuflere en fundamental usikkerhet bak en falsk fasade av eplekjekkasseri. Du vet. Rollespill. Fake it until you make it, som de sier på engelsk. Det handler jo om å være kul. En av gjengen og alt det der. Kjapp i replikken og morsom. Sånt gir sosial kapital, som vel er den ultimate hensikten med å sprite opp språket sitt med hippe vendinger. Ganske morsomt noen ganger, bare ikke alltid like frivillig komisk. Folk røper jo noe om hva slags kulturell næring de tar til seg gjennom sine ordvalg. Jeg vet ikke om det forskes på sånt, men min anekdotiske erfaring er at min egen generasjon har vært ganske fæle på dette viset. Det var liksom litt flaut og kultent å være norsk på 70-tallet og videre fremover i enda 10-20 år, så mange kompenserte med å slenge rundt seg med både direkte og indirekte anglisismer fordi dette sa noe om språkmakt. Selv slenger jeg rundt meg med både engelsk, fransk, tysk og spansk når jeg synes dette passer sånn. Det ser sikkert helt evneveikt ut mange ganger men det driter jeg i. Poenget er at det er gøy der og da. Så da så.

Vi avslutter med et av verdens beste band på sitt minst hippe stadium.

Problemet med å lete etter hvem som oppfant hjulet er at hjulet er slett ingen oppfinnelse, det er en oppdagelse. Det er viktig å skille mellom de to. Oppdagelser er når du legger merke til sammenhenger og ting som skjer i naturen hvor det ene følger av det andre og så videre, mens oppfinnelser er når du får ting til å jobbe for deg på snedige måter. Derfor er det meningsløst å snakke om hvem som fant opp hjulet. Du bør heller spørre om hvem som fant opp akslingen. Hjulet er jo i seg selv bare en rund gjenstand. Det er først når du setter hjul på en aksling at du har funnet opp noe. Gjennom tiden og historiens løp har samspillet mellom oppdagelser og oppfinnelser sakte men sikkert frembrakt menneskehetens gode og onde teknologiske applikasjoner. Etter mye om og men har vi havnet der vi er i dag.

Den greske filosofen Empedokles er sannsynligvis mest berømt fordi han hoppet ned i vulkanen Etna på Sicilia sånn omtrent i år 430 før vår tidsregnings begynnelse – han døde selvsagt av dette – men før han kom så langt introduserte han “elementene” ild, jord, luft og vann som sin idè om fysikkens grunnstoffer. Alt i naturen, hevdet Empedokles, er satt sammen av disse fire elementene gjennom motsetningsprosessene tiltrekning og frastøtning. Om du ønsker det kan vi godt bare avfeie dette som sludder og si at han tok feil. Vips så er vi ferdige. Problemet er bare at Empedokles var ikke noen idiot – til tross for hvordan han endte livet sitt – fordi han baserte sine slutninger på obervasjoner. Du vet. Hvordan alt i naturen befinner seg i en flytende tilstand av forandring. Noe prosesser er hurtige mens andre tar lang tid, men det står aldri stille. Hvordan forklarer man alt dette på en kortfattet måte?

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Hvis du lager keramiske murstein så bruker du i prinsippet bare ild, jord, luft og vann. Først graver du frem en passende mengde leire, så mikser du dette med vann til en konsistens du kan jobbe med, før du utformer et antall murstein og soltørker dem til de er harde. Til sist brenner du dem over åpen flamme i en ovn (men et bål vil også til en noe mindre grad fungere). For å mure dem sammen behøver vi kalkmørtel, som vi også lager i en prosess som involverer ild og vann (søk på nettet hvis du vil ha alle detaljene), men poenget her og nå er at mennesker har visst om murstein og kalkmørtel i femten tusen år. Det var eldgamle materialer allerede da Empedokles levde og døde. Det er lett å se for seg hvordan folk drev og tuklet med ild og vann, leire og alskens gjørme, så oppdaget de noen ting som enkelte av dem betraktet med en mer tankefull mine enn de andre. Hvordan oppfant de kalkmørtelen? Vi snakker om prøving, feiling og eksperimentering gjennom lang tid, innenfor konteksten av bygningsteknisk nytteverdi. Sannsynligvis fantes det mystisk orienterte laug av håndverkere allerede i oldtiden, som reiste rundt og bygde ting for de som kunne betale. Metallarbeidere ble regnet for å være litt på den magiske siden av ting mens dette ennå var nytt og sensasjonelt. Den dag i dag har folk et litt anstrengt forhold til håndverkere og fagspesialister. De fleste kan jo ingenting og vet enda mindre. Derfor hater de kompetanse og kunnskap.

Vi avslutter med en bluesete rockesang fra dette bandets mest undervurderte periode.

Om det som nylig skjedde på Island er det å si at selvskading av ukjente årsaker står like sterkt der som i Norge. Som alle vet – eller ihvertfall burde vite – er det først og fremst rike særinteresser som tjener på nasjonal separatisme. Slik sett har Islands “Nei til EU” mye til felles med Brexit – som det påpekes i en artikkel på NRK.no – selv om det ellers selvsagt ikke kan sammenlignes fordi en regelrett utmelding er mye mer dramatisk enn en avvisning av tanken om å vurdere en innmelding. Island – og Norge – står etter eget ønske utenfor institusjonen for samarbeid og sikkerhet i Europa, noe som er vanskelig å forstå som noe annet enn evneveike befolkninger som gang etter gang lar seg rævkjøre av de rike. Men når det er sagt så forblir jeg på den posisjonen at det er meningsløst å diskutere EU i Norge. For å skjønne hvorfor er du nødt til å reise litt ut på landet og ta noen samtaler med en befolkning som i fullt alvor tror at den franske staten har satt ut genetisk modifisert ulv i de norske distriktene for å tvinge landbefolkningen inn mot byene og presse Norge til å bli medlem av EU. Du vet. Sånn som franskene er kjent for å gjøre. Sacre bleu.

Norge har et flertall av idioter, noe som kan merkes på at et naziparti er Norges største. Og da går det som det går. Han Carl I. Hagen som startet opplegget var svært nøye med å holde seg langt unna makten – og dermed ansvaret – slik at han kunne sitte der på Stortinget i år etter år og være en blærete apekatt med høy lønn. Sånn var livsverket hans. Det var aldri meningen at Fremskrittspartiet skulle bli seriøse. Det skjønner alle som studerer historikken deres. Det er først med disse kristentrollene fra Vestlandet i ledelsen at de har lansert seg som kandidater til regjerinsgposisjon — støttet av Erna Solberg sine ambisjoner om å bli statsminister, som fjernet den sperren for å ta nazister inn i norske regjeringer som har vært der siden 1945 og som i praksis har fjernet minst halve velgergrunnlaget for partiet Høyre. Hva er vel poenget med å stemme på noen blodfattige borgere fra Bærum som holder seg fast i perlekjedene og mumler noe om moral og god smak når det går an å få kraftfulle rasister fra Stovner som vil fjerne statsmakten og overlate alt til næringslivet? Det var å forvente at Høyre ville falle kraftig på meningsmålingene etter at de sa fra seg jobben med å være sperringen for at vi ikke skal få naziregjering. Det henger ennå litt i løse luften hvor dette skal lande.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Vi avslutter med det genetiske mellomleddet som forbinder progressiv rock med jazz-fusion, fra året 1970.