Jeg så kampen mellom Frankrike og Marokko. Det var faen ikke mye å hoppe i taket over. Franskene vant omtrent så overlegent som noen kunne forvente, selv om Marokko hadde noen krampetrekninger underveis. Dermed skal de møte vinneren av kveldens kamp mellom Belgia og Spania i semifinalen — og de fleste tipper at det blir Spania. Dermed står de to antatt sterkeste lagene i dette VM overfor hverandre om fire dager, mens Norge møter England i morgen og Argentina konfronterer Sveits på søndag. Hvis vi slår England – og det burde være en overkommelig oppgave – så møter vi mest sannsynlig Argentina i semifinale. Banker vi dem også så blir det finale mot enten Spania eller Frankrike. Som jeg sa til alle lenge før noen spillere reiste til USA så er min drømmefinale at Norge vinner over Spania. Det er kanskje ikke det mest sannsynlige scenarioet i verden, men dæven døtte så kult det ville vært.
Som alle sier: Det er lov å fantasere, drømme og håpe. Poenget er at det er jo ikke umulig at det går slik jeg ønsker, selv om det er lite sannsynlig. Først og fremst handler det om å ekspedere England hjem til den miserable øygruppen der de bor, så blir det siden å stirre argentinerne inn i hvitøyet. De fortjener bank bare fordi de har en gal president. Han er ikke god han Javier Milei så alt som kan gjøres for å påføre ham skuffelse, smerte og lidelse er Guds arbeid. Kommer vi oss forbi det hinderet også, så blir det å møte Spania (eller Frankrike, slik tingene står, men jeg heier på Spania). Hva skjer om Norge vinner VM i fotball? Det vil være en sensasjon, mens det er litt mer sånn gjesp hvis England, Argentina, Spania eller Frankrike vinner. Som du ser har jeg ikke engang faktorert inn Belgia og Sveits, siden det virker åpenbart at de ikke har noe å stille opp mot sine respektive motstandere i kvartfinalen. Vi får se.
Det er sannsynligvis ikke valgfritt om man skal ta til seg næring. Forsøk har vist – da tenker jeg særlig på visse velkjente sultestreiker – at man kreperer etter et par måneder hvis man slutter å spise. På den annen side er det heller ikke bra for kroppen hvis man overspiser. Det går jo fint an å spise seg ihjel hvis man bruker et par-tre år på kategorisk forspisning med usunn mat. Noe vil kollapse. Kanskje hjertet stanser. Kanskje tarmen sprekker. Hvem vet. Guffent er det uansett. Ellers er det å si at det tar sånn omtrent like lang tid å “spise seg ned” som det tok å “spise seg opp” enten vi snakker om planlagt vektøkning blant utøvere av styrkeidretter eller bare vanlig pådrag av fedme blant folk med dårlig selvdisiplin. Du må uansett regne med å følge både et veloverveid diettregime og et fysisk treningsprogram for en lang stund. De sier at man kan jo bare skyte seg opp på visse medikamenter, men jeg tillater meg å være skeptisk. All min livserfaring antyder at det eneste som virkelig virker i denne verden er planmessig arbeid og utholdenhet over tid.
Undersøkelser har vist at det folk typisk føler intuitivt stemmer. Det er vilt store forskjeller på fordøyelse og forbrenning fra person til person. Diettplanlegging er derfor ikke noe man bør tukle med på egen hånd, kun basert på “antagelser”. I det minste bør man rådføre seg med fastlegen, men det beste er å legge opp en plan i samråd med en ernæringsfysiolog (og da mener jeg ikke sånne som driver med åndemedisin og heksekunster, men en vitenskapsorientert fagperson som har dokumentert utdannelse). Problemet er som alle vet glykemisk indeks, grovt sett hvor raskt karbohydrater tas opp i kroppen og brytes ned til blodsukker, som har stor individuell varians basert på kroppskjemi og biomet i tarmen (det vil si din lokale bakterieflora). De særlig interesserte oppfordres til å studere saken på egen hånd, fordi her nevnes det bare som et eksempel på den lange rekken av ting som lett havner i sekkeposten for selvbedrag. Som vanlig gjelder den gamle regelen om at du skal ikke tro at du vet noe før du har undersøkt sakene nøye (og selv ikke da kan du stole på at du har oppfattet det riktig). Den enes brød er den andres død, så å si. Det man i særdeleshet bør unngå er nettbaserte “kostholdseksperter” som deler ut gratis råd om supermat og den typen ting. De er bare bløffmakere som er ute etter å loppe folk for pengene deres — og all svindel begynner med å vinne din tillit på snedig vis.
Pedro Ximénez – ofte bare kalt PX – er en type drue som blant annet brukes til å lage sherry og lignende. På grunn av sine sære egenskaper – høy på sukker, lav på syre – brukes PX også en del som tilsetning, for å biffe opp særlig diverse lokale hvitviner i regionen Montilla-Moriles (rett sør for Cordoba). Enkelte kaller druen Pedro Sauterne, en åpenbar henvisning til den franske Bordeaux-appellasjonen Sauternes; som lager hva som muligens er verdens dyreste søte hvitvin. De rene PX-vinene kommer i mange prisklasser, men den jeg kjøpte skulle de ha ti euro for. Dette er ikke særlig kostbart etter norsk målestokk (cirka 110 kroner) men jeg visste ikke da jeg kjøpte den at vinen er søt, fordi jeg liker jo ikke søte ting, men denne var fette overbevisende likevel. Jeg mener, seriøst bra vare.
Saken er at jeg hadde kjøpt en liten spruteflaske med PX “cremoso” på superen. Det er en slags innkokt balsameddik med temmelig tykk konsistens som har mange bruksområder i kjøkkenet. Fra Norge tok jeg jo med meg vanen med å ha en flaske Modena Cremoso for hånden, så jeg skiftet til PX her i Spania på grunn av hva som egentlig begynte som en misforståelse: Jeg trodde det var sherryeddikens svar på MC, noe som ikke er direkte ukorrekt, men det er ikke presist nok til å kalles sant heller. Uansett påvirket det meg til å kjøpe en flaske PX vin – temmelig brun i fargen – under troen på at dette var sherry av typen Amontillado. Du vet. Den nøtteaktige, halvtørre sherryen de selger som generisk vare på Vinmonopolet i Norge. Den PXen jeg kjøpte viste seg å være en del søtere enn som så, men også helt utrolig på smak for noe som helst i den prisklassen. Seriøst. Herregud for en vin. Jeg tilgir den for å være søt.
Som vi til stadighet sier i denne spalten så er ikke smak diskutabelt. Folk liker det de liker. Ikke vet jeg om det er et poeng at ting klumper seg – verden er jo tjokk full av ting jeg ikke forstår – men hvis du vil ha lett og luftig ris så må du vaske den før koking. Poenget er å bli kvitt overflødig stivelse som legger seg utenpå riskornene og virker som et bindemiddel under kokeprosessen. Jobben er enkel. Ha den rismengden som skal brukes i en bolle og tilsett kaldt vann. Bruk så hendene til å røre litt rundt slik at vannet blir blakt, skyete og melkeaktig. Hell av vannet og tilsett nytt vann. Gjenta vaskingen og hold på slik helt til vannet forblir klart og blankt. Da er risen ferdig vasket og klar for koking. Dette er bare ett av mange gysens eksempler på ting folk gjør – eller ikke gjør – når de lager mat. Jeg har mange, men vi gidder jo ikke å bruke tid på å dvele ved feiltagelser og andre negative elementer i livet. Vi fokuserer istedet på å få jobben gjort på korrekt vis. Vi aksepterer samtidig at selv om dette er vår fokus og vi gjør så godt vi kan så kommer vi likevel til å føkke opp og mislykkes ganske ofte. Sånn er det bare. Hva kan jeg si? Spar på bannskapen og de emosjonelle reaksjonene. Berg det som berges kan, kast resten og begynn på nytt. Annen råd er uråd. Vi kaster jo ikke bort verdifull levetid heller.
Under den mørke middelalderen – nærmere bestemt på 80-tallet – pleide jeg å samle på kokebøker. En ganske dustete greie, men sånn er jo mennesker. Mange har ting de samler på uten at de kan redegjøre for hva som motiverer dem til dette. Det føles riktig? Hvem vet. Greia er uansett at nå i dag er det nesten ingen saklig grunn til å samle på kokebøker fordi uansett hva slags informasjon du behøver så ligger det på nettet. Kanskje ikke på norsk men definitivt på engelsk, det er bare å plotte inn forespørselen og vente i omtrent et tidels sekund på hundrevis av svar. Hvordan koker man ris? Millioner av mennesker har lagt ut svar på dette spørsmålet — samt ethvert annet spørsmål man måtte ha om matlaging. Derfor føler jeg at det er liten grunn til å skylde på informasjonsknapphet hvis man er så frekk å si at man ikke kan å lage mat. Herregud. Enten er du bare lat eller så er du evneveik. Som sagt, uansett hva du har lyst til å lage så finnes det alle nivåer av fremgangsmåter grundig beskrevet ute på nettet. Enten du er nybegynner eller ekspert. Det er en pussig og litt skremmende form for analfabetisme når folk ikke skjønner hvordan de skal finne og følge enkle instruksjoner på nettet. Jeg godtar selvsagt visse former for spastiske læringsvansker hvis dette er problemet, men om du er normalt god til å forstå menneskespråk så ser jeg ingen akseptable unnskyldninger for å være uinformert. Det er rett og slett ikke respektabelt.
Av og til vikler jeg meg inn i diskusjoner på nettet. Jeg har jo mange synspunkter som er “litt kantete” og derfor ikke alltid til å svelge for normies, altså “de normale”, eller borgerskapet om du vil. For eksempel dette med at jeg vil ikke beskrive vår art – homo sapiens – som intelligent, men heller som sinnssyk. Du vet. Den psykotiske apen. Bare se deg rundt så vil du fatte poenget mitt. Se på nyhetene. Hva fanden er det folk driver med? Nettopp. Fette sinnssyke. Men det er ikke noe jeg kan gjøre med det, med mindre tingene så å si ramler ned i fanget mitt, så jeg passer mine egne saker og forholder meg “disengasjert” til verdensproblemene. Joda javisst, jeg skriver om ting, men det er så langt ifra det samme som å ta tak i dem og gjøre noe med sakene. Det er viktig å være realistisk. Hva skal poenget liksom være med å gå rundt og føle seg stresset eller deprimert på grunn av ting man uansett ikke kan gjøre noe med? Det virker ikke klokt. Man må jo sette inn de små kreftene man har der hvor de kan gjøre nytte for seg, ikke sant? Så får man heller drite i at verden der ute går til helvete i sakte film, med fyrverkeri, allsang og hornorkester til. Det eneste personlige ansvaret man har – etter mitt syn – er å ikke direkte bidra til jævelskapen. Ikke vær en dust. Ikke vær medlem av ondskapens arbeiderklasse, det vil si alle de små og nesten kraftløse individene som hver især ikke har noen makt, men når du legger sammen all deres innsats på alle nivåer hver eneste dag, så blir det faktisk en ganske stor ødeleggelsesmaskin utav det. Troll på nettet, kjipe typer som oppfører seg smålig, skadefryd, hevn, hat, sosial sadisme og den typen ting. Vis en bedre moral enn dette hvis du vil være respektabel.
Vi setter strek med en hitsang fra året 1977 (her i et konsertopptak fra 1978).
Det er sannsynligvis best å tolke fotball innenfor meningsrammene til religion. Visst er det en sport, men det er også så mye mer enn bare det. Jeg mener, se deg rundt. Hva er det som skjer? Folk havner i ekstase og påstår uten ironi at “det største de har opplevd” skjedde på en fotballbane. Det brennes av absurde pengebeløp bare for å “være der” når ting skjer. Selv om den optimale seeropplevelse sannsynligvis er å oppnå i sitt eget hjem, under kontrollerte og komfortanble forhold, beveger folk seg til “sosiale soner” for å dele opplevelsen av euforisk henrykkelse med et stort antall andre. Folk går kort og godt bananas, som det heter. Hva skal man tenke?
Som allerede sagt; hva jeg observerer er religionsutøvelse, nærmere bestemt av typen hedensk mysteriereligion, hvor det handler om å oppnå extasis og katarsis, eller emosjonell utladning, noen slags meta-orgasme om du vil. Dette er jo den typen ting folk blir hekta på. Kjenner du noen som er medlem av en supporterklubb? Alle lagene i den norske serien har sine egne – offisielle eller uoffisielle – opplegg for lagets tilhengere. Det strekker seg som regel langt ut over hva som under normale forhold er å anse som rimelig når det kommer til hvor mye energi, tid og penger folk bruker på greia. Det tolkes av mange som en “hobby” men på grunn av hvor dramatisk følelsesladet dette er for supporterne mener jeg det heller bør tolkes som deres form for “utøvende religion”.
Spørsmålet bør kanskje bli hva vi mener med ordet religion. Som alle vet feires det hvert år San Fermin festival i den spanske byen Pamplona (som på baskisk heter Iruña), hovedstad i delstaten Navarra. Festivalen er mest kjent for det såkalte okseløpet, som ser mildt sagt livsfarlig ut, men det skjer hvert år likevel. Festivalen begynner jo den 7. juli og skal vare i ni dager, så fjernsynet er akkurat nå fullt av bilder fra både okseløpet og all hurlumheien ellers. Litt etterforskning på nettet forteller oss at Fermin var sønn av en romersk guvernør som omvendte seg til kristendommen og drev som både prest og biskop før han til slutt ble drept i år 303. Siden har det vært vanlig å minnes Pamplonas skytshelgen med en drøy ukes assorterte festligheter hvert år. Greia er altså definitivt religiøs, men på en “aktivistisk” måte — som på ingen måte forhindrer de som ønsker det å holde på med bønn, meditasjon og den typen ting, men selve opplegget handler om galskap og beruselse. Det er altså på en lignende måte vi bør forstå fotball.
Det passer å avslutte med en religiøs sang i den samme ånden.
Hvilke er de uerstattelige tingene i livet? La oss begynne med å si tid. Du vet. Tikk takk. Tiden går sakte men grundig og den kommer aldri tilbake. Likevel er det ganske mange som går rundt og hevder at tid er penger. Hvis du tenker deg om er jo dette et nærmest blasfemisk utsagn. Penger er i seg selv ingenting; bare et opplegg for å organisere kjøp og salg av varer og tjenester. Grunnen til at pengene virker er fordi alle vil alltid ha mer av dem. Penger er etterspurt. Det går an å omsette nesten hva som helst til penger — og hvis “prisen er riktig” er nesten alle ting til salgs. Sånn fungerer verden, om du liker det eller ei. Eller kanskje vi heller skal si at slik fungerer kulturen. Det går jo an å se for seg situasjoner man kan havne i hvor penger ikke har noen verdi fordi det går ikke an å bruke dem til noe. Ingen av folkene rundt deg etterspør penger. Unormalt, men ikke umulig.
Grovt sett finnes det 80 milliarder kroner i såkalte sentralbankpenger i Norge, hvorav halvparten er kontanter. Derimot finnes det oppimot 3000 milliarder kroner i kontopenger, det vil si valuta som ikke er utstedt av sentralbanken men som foreligger i form av abstrakte tall tilknyttet gjeld og verdisetting. Slik er systemet i de fleste normale nasjonaløkonomier. Disse abstrakte pengene blir “plassert” i for eksempel fast eiendom, salgbare gjenstander eller verdipapirer. Hvis du ønsker å vite mer kan du lese deg opp på Norges Bank sin hjemmeside, hvor opplegget er forklart på forståelig vis. Her og nå skal vi imidlertid bare snakke om bok. Altså det å ha penger på bok, eller kreditt om du vil. Det er et system som virker bare fordi folk tror på det, eller vi kan eventuelt si at det handler om et “avtaleverk” av samme type som loven, det vil si at man er tilknyttet greia gjennom “fødselsrett” enten man ønsker dette eller ikke. I praksis er det jo slik at pengene vil virke etter sin hensikt for deg og alle andre uansett hva du måtte mene om opplegget, ihvertfall så lenge de som er ansatt for å administrere nasjonaløkonomien gjør en rimelig god jobb. Det går jo an å føkke det opp.
Innenfor det vi kaller den vestlige verden finnes det ingen helligere bok enn pengeboken. Den har alt å si for hva slags liv vi kan skape innenfor disse samfunnstypenes rammer. Vil du ha et sted å bo? Da må du skaffe penger. Ønsker du å få deg noe å spise? Da må du betale for maten. Det går selvsagt an å fantasere om en livsstil hvor man ikke behøver en inntekt, eller ihvertfall at man har et “redusert pengebehov” – altså at man har en lavbudsjetts livsstil sterkt preget av egen innsats, for eksempel hjemmedyrking av mat – men i praksis er det grenser for hvor realistisk dette er. Jeg vet ikke om det finnes noen “selvbergingsbruk” i Norge i 2026, men jeg tviler. Det skal i så fall være jævlig strevsomt. Hvis et moderne samfunn er som en kropp, så utgjør pengene det kardiovaskulære sirkulasjonssystemet. Altså blodet, for å forklare det veldig kort. (Det er fristende å ta en tur ut i den metaforiske kålåkeren for å snakke om blodtrykk og hjertesykdommer, men jeg skal for en gangs skyld holde meg i skinnet. Imidlertid skal jeg nevne blodsugere og parasitter.) Et spørsmål de fleste er nødt til å konfrontere i livet er hvor mye penger de egentlig behøver. Finnes det et balansepunkt? Jeg mener, det er jo temmelig sjelden å møte noen som ikke kunne hatt bruk for mere penger, uansett hvor mye de allerede har. Så kan vi siden filosofere litt rundt den statistiske sammenhengen mellom rikdom og klimaproblematikk.
Vi avslutter med litt australsk folkemusikk om “meningen med livet”.
Alle er fotballelskere nå om dagen. Norge er i VM og det går ganske bra. Eller ihvertfall har det sett bra ut så langt, selv om Ståle Solbakken ga bort seieren til Frankrike ganske gratis i gruppespillet, fordi det var jo strengt tatt ikke noen viktig kamp ettersom Norge allerede var videre og det var – strategisk sett – bedre å møte Elfenbenskysten enn Sverige på vei videre inn i utslagsrundene. Såpass kynisk må det være lov til å være. Det finnes tross alt et spillerom som kan utnyttes etter hva man foretrekker. Men hvor går grensene? Det viser seg at blant de 5-6 milliarder menneskene som utgjør det internasjonale fotballmiljøet – i den forstand at de følger med på VM og heier på “sitt” lag – er det alminnelig enighet om at det skal ikke gå an å “ringe til noen” for å få endret en uønsket dommeravgjørelse. Der går grensen. Alle synes at det må være slik (uansett hvor mye de fantaserer om noe annet).
Donald Trump har ikke prøvd å skjule at han la press på FIFA for å unnslippe den karantenen som en amerikansk spiller skulle hatt fordi han fikk rødt kort i sin forrige kamp. Tvert imot sto han frem og poengterte at ingen har så god greie på sport som ham og det der skulle ikke ha vært rødt kort. Det var urettferdig. Derfor tok han kontakt med FIFA og sa ifra om at han likte dette dårlig. Du vet. Hint, hint. Jeg ba dem ikke om å gjøre noe spesielt, sa Trump. Neivel. Skulle det liksom være nødvendig da? Det fremkom jo ganske tydelig hva han ønsket — og FIFA sørget for å gjøre ham fornøyd med litt triksing og miksing. Spilleren Folarin Balogun ble den første siden 1962 som ikke har måtte sone èn kamps karantene etter å ha fått rødt kort i en VM-kamp. Så heldig for USA. Så bra at de har en handlekraftig president, som ikke lar seg hemme verken av lov og rett eller skikk og bruk.
Resten av verden oppfattet imidlertid det som skjedde på svært negativt vis. Alle holdt plutselig med Belgia i kampen mot USA, uansett hva de opprinnelig hadde tenkt og følt. Alle ønsket å se USA slått ut, knust og ydmyket. Resultatet er inne og det gikk som det gikk: Belgia vant 4-1 over USA i deres åttendedelsfinale. Dermed er universets orden gjenopprettet. Saken er jo at alle ha hatt sine øyeblikk når de har hatet den jævla dommeren fordi de ikke har likt avgjørelsene, men de godtar det likevel fordi sånn er reglene og det er likt for alle. Egentlig er det en god illustrasjon av rettssikkerheten i USA nå for tiden at presidenten synes han bør kunne omgjøre dommeravgjørelser som han ikke er enig med. Han holder på sånn i samfunnet ellers også, tydeligvis med den innstillingen at han har uinnskrenket makt som president. Han kan gjøre som han vil. Hva som helst. Hvem skal stanse ham? Hvis han ikke liker resultatet av et demokratisk valg kan han jo bare skrike opp om valgfusk og erklære resultatet ugyldig. Trump driver ennå og maser om valget i 2020, selv om det ikke har noen praktisk betydning. Etter hans mening vant han jo. At det er vanskelig å finne beviser på dette betyr bare at de har blitt godt gjemt. Derfor har han kommandert FBI til å bruke alle sine ressurser på å etterforske valget i 2020. Ikke tenk på organisert kriminalitet, overgrep mot barn og terrorisme: Bruk tiden på det Trump ønsker og begjærer.
Vi lar den filosoferende countrysangeren Leroy Pullins avslutte dette.
På bildet ovenfor ser vi – fra venstre mot høyre – Yves Montand, Gian Maria Volonte og Alain Delon i en scene fra kriminalfilmen Le Cercle Rouge (Den røde sirkel), regissert av Jean-Pierre Melville i året 1970. Jeg antar filmen er hva man kaller en neo-noir (ekte film noir skal jo være i svart/hvitt) men selv opplever jeg den som typisk for europèisk film fra denne perioden — og mange (men ikke jeg) mener at Jean-Pierre Melville tilhører Le Nouvelle Vague (Den nye franske bølgen), men det vil faktisk være mer korrekt å si at nyfranskene var inspirert av Melville enn omvendt, hvilket betyr at i en slags indirekte forstand så var Melville også skaperen av det typisk amerikanske kriminaldramaet fra 70-tallet (sjekk ut for eksempel et antall intervjuer med både Francis Ford Coppola og Martin Scorsese, hvor de begge gir uttrykk for at Den nye franske bølgen var deres dominante kunstneriske inspirasjonskilde).
Hvorom allting er; jeg er selvsagt en erklært Melville-fan og har sett alle filmene hans, selv om jeg for tiden bare eier fem av dem: Le Cercle Rouge (1970), Le Dolous (1962), Un Flic (1972). Bob Le Flambeur (1956) og L’Armee Des Ombres (1969). Det er ikke urimelig å påstå at Melville var sin tids Quentin Tarantino, særlig i den forstand at han var aldri noe “medlem av det gode selskap” men forble en – tildels litt dårlig likt – outsider gjennom hele sin karrière. Det som er litt mystisk er at bortsett fra hard core filmelskere så er det nesten ingen som kjenner til Jean-Pierre Melville. Filmene hans blir ikke typisk satt opp på kunstfilm-kinoer (av typen Cinemateket i Oslo) eller på festivalprogrammer, noe som kanskje har å gjøre med den hardkokte stilen, med rikelige mengder “grov vold” og nihilistisk kynisme. Melville faller ikke innunder merkelappen “den gode smak” blant borgerskapet, men han har hatt enorm innflytelse på andre filmkunstnere, kanskje særlig Sam Peckinpah, Michael Mann og John Woo. Imidlertid kan jeg ikke huske at Tarantino noensinne har nevnt Melville, eller engang smygd inn noen referanser til ham i sine egne filmer, som er litt mystisk.
Vi avslutter denne anbefalingen av klassisk fransk kunst med et svært fransk band.
Det er vondt å se den spyttslikkende lakeien Mark Rutte smiske med den avskyelige drittsekken Donald Trump, uten at han engang har noe igjen for ydmykelsen. Men sånn har verden blitt. Sjefen for NATO har tungen sin tredd så langt oppi rasshølet til den amerikanske presidenten at fjeset hans har begynt å ligne en rumpe. Herregud noe så vemmelig. Har ikke Mark Rutte noen stolthet? Eller pride som det heter på engelsk. Du vet. Standarder for hvor grensene går når det gjelder hva man skal finne seg i før nok er nok. Det går jo tross alt an å bare be han Trump om å holde dustekjeften sin stengt, hvis ikke så får han seg en på trynet. Jeg mener, hva skal han liksom gjøre? Det er bare å fike til ham. Problemet er bare at ingen våger noe sånt. Alle er så livredde for den evneveike rævklovnen at de kravler omtrent over hverandre i sin iver etter å smiske slikke bukke nikke neie. Hvordan skal man kunne ta folk som oppfører seg sånn på alvor? Dette vil være et troverdighetsproblem i mange tiår fremover. Merk deg mine ord. Alle som nå i dag oppfører seg underdanig og rævkyssende overfor Trump kommer til å angre på det resten av sitt elendige liv.
Mens vi snakker om NATO virker det passende å påpeke at spanskene kaller det OTAN, uten at jeg vet eksakt hva som er greia. La oss kalle det “en spansk variant” som henger sammen med språksjåvinisme og ordenes rekkefølge. Alle vet jo at de hater å snakke engelsk i Spania. De har liksom en konkurransesituasjon gående. Fra en norsk synsvinkel er det å si at hvis du behersker engelsk og spansk så kan du kommunisere med drøyt to milliarder utlendinger – forhåpentligvis bare èn og èn av gangen da – og hvis du slenger fransk og tysk på toppen så vil du for det meste klare deg i hele Europa og alle Europas tidligere kolonistater. Det er jo mesteparten av verden det. Det er jo slik at ingen norskinger regner med at noen andre snakker norsk, så vi har ikke typisk noen skrupler med å lære ett eller flere fremmedspråk. Det må man jo hvis man skal ut og reise noe sted i resten av verden. Jeg mener, hvem snakker norsk? Det funker bare i Norge, pluss at det er litt pussig hvor vennskapelig man kan bli med norsktalende mennesker man møter på fjerne steder, selv om man neppe ville gjort noen særlig iherdig innsats for å etablere vennskap med dem i Norge.
Folk i Spania synes – etter min mening med sin fulle rett – at de som reiser til Spania, særlig hvis de tenker å bli en stund, burde lære seg å snakke spansk. De liker dårlig den mentaliteten som forventer og nærmest forlanger at de skal kunne snakke engelsk. Hvorfor skal de det? De er jo i Spania. Der snakker man faktisk spansk — eller kastiljansk for å være helt eksakt. (De har en greie gående med språkene katalansk, baskisk, galicisk med flere, men det behøver ikke noen utlendinger å blande seg inn i.) Det er ikke så mye som skal til. De som kjenner Frankrike vet at franskene ofte snakker bedre engelsk enn de vil innrømme i utgangspunktet, men så snart de oppfatter at du i det minste har gjort noe for å lære deg fransk så slapper de av og fokuserer mer på å forstå hverandre med alle midler. Noe tilsvarende gjelder i Spania. Det er ikke så farlig om du snakker dårlig spansk – slik som for eksempel meg – fordi poenget er at du prøver. Det er nok for de fleste. Da blir de typisk hjelpsomme i stedet for skeptiske. Du har jo vist en tilstrekkelig grad av respekt for språket og kulturen deres til at de “slipper deg inn” og skifter modus. Men når det er sagt så er de likevel temmelig insisterende på at det skal snakkes spansk, i den utstrekning dette lar seg gjøre i praksis, særlig i for eksempel statskanalen RTVE (som tilsvarer NRK i Norge), hvor de konsekvent snakker om OTAN i stedet for NATO, eller LGTBIQ+ om hva det enn heter på norsk – bokstavkodene varierer fra land til land – som det var mye snakk om i Pride-måneden. (Lesbian, Gay, Trans, Bi, Intersex, Queer ++)
Det er jo vondt å se på når folk helt mangler stolthet – i betydningen selvrespekt – og lar seg bølle rundt av drittsekker som nyter sin egen sosiale sadisme. Imidlertid er det like vondt, men av andre årsaker, når de har for mye stolthet, da i betydningen arroganse og selvnytelse. Hva er det motsatte av korrupsjon? Jeg vil si det handler om å holde seg til det foreliggende regelverket og de avtaler som gjelder, i det aller minste loven. Hvorfor blir folk korrupte? Ofte fordi de tror de har noe å tjene på å “ta snarveier” på kryss og tvers av reglene, men det kan også være på grunn av personlig svakhet av typen spillavhengighet, narkotika, sex og den typen ting, som de ikke vil eller kan si nei til. Folk som tror de kan vinne fordeler ved å “hjelpe” korrupte maktmennesker vil åpenbart selv bli smittet av sykdommen. Derfor er det så farlig å la seg kue og herse med av alskens autoritære “sterke menn” av typen Donald Trump eller Vladimir Putin. Alle kan jo den gamle regla om at hvis du gir djevelen lillefingeren så vil han snart ha hele hånden. Selv om du er redd eller tror du vil tape penger, fordeler og en godt betalt stilling på det, så må du sette ned foten og si ikke faen til sånne typer. Det er jo aldri snakk om at en utpresser er fornøyd med det de får den første gangen de tyner deg. De kommer alltid tilbake etter mer. Det siste som har skjedd er at det korrupte skadedyret Donald Trump ringte opp den like korrupte smiskeren Gianni Infantino – sjefen for FIFA – og forlangte at et vedtak om rødt kort til en amerikansk spiller måtte omgjøres. Følgen av det blir en undergraving av spilledommerens posisjon i fotballkamper. For hittil har det jo vært slik at enten du liker eller ikke liker dommerens avgjørelser så er det dommeren som bestemmer — og alle må bare godta det, noe de gjør fordi de vet at alle andre også godtar det og derfor fungerer opplegget. Hvis folk danner seg et inntrykk av at tvang eller bestikkelser kan endre på dommernes avgjørelser så er det ikke lenge før hele skithuset kollapser. Av denne grunn er det nå Belgia sin plikt å fullstendig knuse, ydmyke og ødelegge USA i neste kamp. Totalt uten nåde.
Vi setter strek med en klassisk sang om “indianerkrigene” i det ville vesten.
Det er sannsynligvis ikke mulig å være norsk og ikke ha hørt nyheten om at Norge slo ut Brasil i VM, hvilket betyr at vi er i kvartfinalen, mot England. Vi må bare fortsette å stirre motstanderne i senk, ro dem til fiskeskjær, eller hva som enn må til for å fortsette seiersrekken fremover. Hvor langt er det mulig å komme? Så langt som det er mulig å gå. Eller ro. Denne greia lever sitt eget liv nå. Til og med spansk TV er begeistret for det norske laget, eller skal vi kanskje heller si helheten i opplegget, som altså betyr både laget og supporterne. Selv så jeg kampen – direktesendt – gjennom NRKs nettjeneste, som jeg forøvrig bruker for å få med meg nyhetene fra Norge i mer generell forstand. Jævlig bra nettsted, det der. Du vet. Fritt for reklame.
Ellers er det å si at hetebølgen fortsetter her. Det var fortsatt 35 grader der ute da kampen startet i går, men jeg har vært oppe og kjørt litt strategisk gjennomtrekk siden klokken 4 i dag tidlig, så jeg har fått innetemperaturen ned til 21 grader nå og kaldere blir det ikke om nettene når det er så varmt på dagtid. Du kan si jeg starter dagen med “cirka 20 grader” inne og så vil det vanligvis ha steget med 5-8 grader før nattemørket kommer og det går an å åpne vinduene. Interessant med det bakvendte systemet. For et år siden var jeg i Norge og det var bare 5-6 grader varmt, slik at jeg måtte fyre i ovnen, mens her og nå er det regelrett livsfarlige temperaturer. Dessuten selvsagt skogbrann, men inntil videre heldigvis bare på ganske lang avstand. Vi får se hvordan det utvikler seg. Det var jo litt halvdramatisk her i august i fjor. Himmelen lignet en scene fra noen slags film om helvete.
Værmeldingen her – AEMET, altså Agencia Estatal de Meteorología – sier at den inneværende hetebølgen skal vare ut denne uken. Kjempekult. Alle hjerter gleder seg. Det er ikke annet å gjøre enn å bare stå han av, så får det sosiale livet stå på vent mens dødsvarmen herjer. Ikke faen om jeg gidder gå ut og vanke i gatene rundt her når temperaturen er i de høye tredvegradene, kanskje til og med førti noen dager. Det er surrealistisk varmt på en måte som ikke er forståelig før man har kjent det på sin egen kropp. C’est la vie. Sånn er livet i disse traktene. Elven som renner gjennom Villafranca del Bierzo heter Rio Burbia og der finnes det et sted hvor de har laget til en sandstrand med en badekulp og noen greier. Jeg tipper det er temmelig folksomt på stedet. Det var uansett et oppslag på tavlen ved kommunehuset om at stranden er åpen for sesongen og folk er velkommen. Jeg skal imidlertid ikke dit. Jeg blir rolig værende her.
Vi avslutter med litt tre år gammel progressiv popmusikk.
