Vi må begynne med et forbehold. Det engelske ordet literary brukes ikke på samme måte som det norske litterær, slik at illiteracy på engelsk heter analfabetisme på norsk. Likevel synes jeg post-literacy kan (eller bør) oversettes med det norske postlitterær, som en betegnelse på “tiden som kommer etter den tiden da folk pleide å lese bøker” — selv om det er mye å plukke på i detaljene. Saken er at en journalist i den britiske avisen The Times – James Marriott – har kommet på banen med en påstand om at postmoderne mennesker – de som lever i internettets tidsalder – ikke leser bøker fordi de ikke kan lese bøker. Det handler ikke om hva de “vil” men om at dette er en evne som har gått tapt. Folk klarer bare å ta inn korte videosnutter nå for tiden. Overskrifter og kanskje en tre-fire linjers ingress i tillegg — men ingen klarer å stable på beina “lange tanker” hvis de ikke ble trent på denne måten, og dette skjer ikke lenger.
Tanken er med andre ord at evnen til å lese og skrive er i ferd med å gå tapt. Folk gidder ikke, Det er for strevsomt for dem å holde konsentrasjon og fokus lenge nok av gangen til å assimilere en litterær tekst. Med andre ord kommer vi fra en tidsalder av boklærdom og er på vei inn i en tidsalder med nettlærdom. De felles kulturelle referansepunktene nå for tiden er “memer” på nettet, ikke mytiske skikkelser fra folkeeventyr, sagaer og romaner. Jeg har ikke selv noen mening om dette er en sann påstand, men jeg synes det er en interessant tanke — som passer sammen med mange advarsler fra flere hold om at de nye smarttelefonene har en fordummende effekt på befolkningen. Selvsagt ikke alle. Det finnes jo fortsatt folk som går på universiteter og høyskoler, hvor det kreves at man jobber seg gjennom tekstmateriale, men de vi vanligvis betegner som “normale forbrukere av underholdningsprodukter” har ingen interesse av å lese bøker, eller engang se på film – i klassisk forstand – de vil ha korte bruddstykker av informasjon regissert mer som en musikkvideo enn som en historiefortelling i “lang form”.
Samtidig observerer vi en relativ økning i alskens nevrologiske syndromer som ADHD og ting på “autismeskalaen” men det er foreløpig ikke påvist noen direkte sammenheng med mikroplast og miljøgifter, selv om det er forventet at dette vil bli påvist så snart de har samlet inn nok data om problemstillingen. Jeg vet ikke. Selv er jeg jo en gammel mann som kommer fra en helt annen tid. Jeg har ikke engang noe forhold til TikTok og alle de “raske” nye greiene som folk driver med — mer eller mindre avhengig som de muligens er av konstant stimulering av noen utålmodig vibrerende nerver i både hodet og kroppen. Ihvertfall er det sikkert at boksalget har stupt kraftig etter at nettet ble en greie, men jeg har ikke noen tall. Jeg har bare den anekdotiske tendensen jeg selv mener jeg kan observere, altså at hvis man er for eksempel på en flyplass, i et venterom eller noe, så vil man se at nesten alle sitter og tukler med telefonen sin. Det foregår ting på de nettbaserte kommunikasjonskanalene, selv om jeg ikke har noe forhold til sånt. Hva betyr det? Jeg aner ikke. Alt jeg kan si er at mange individer på mange hold snakker om den samme tingen.
Det virker fornuftig å avrunde med seksti år gammel fransk popmusikk.
