APECALYPSO

Som alle vet gjennomførte den israelske etteretningsorganisasjonen Mossad et drap i Norge den 21. juli 1973. Offeret var en marokkansk kelner ved navn Ahmed Bouchiki. Han var, som det heter på klassisk norsk, sakesløs. Han hadde blitt forvekslet med en viss Ali Hassan Salameh, som var antatt å være en av bakmennene i terrorangrepet mot israelske idrettsfolk under olympiaden I München året i forveien. Saken har vært mye omdiskutert i alle år etterpå. Hvordan kunne noe slikt skje? Jeg har ikke noe svar, annet enn at “drap er drap”. Ingen – uansett hvor gode grunner de synes de har – kan “ta loven i sine egne hender” og bare henrette noen; verken på åpen gate eller hvor det nå måtte være. Og slett ikke agenter som står i en fremmed makts tjeneste. Lillehammersaken “snudde” på mange måter Norges forhold til Israel. Vi, altså det generelle norske publikum, ble gjort oppmerksom på en form for lovløs utenrikspolitikk som er uakseptabel, men som ikke desto mindre er forholdsvis normal der ute i den store, stygge verden. Den korrekte fremgangsmåten ville vært å ta kontakt med norske myndigheter og si at en person har blitt identifisert som “mistenkt” i tilknytning til attentatet under München-olympiaden, be om at vedkommende blir arrestert og etterforsket som sådan, eventuelt siden utlevert til Israel dersom det viser seg at mistanken holder stikk. Men dette skjedde altså ikke.

Vi flytter nå blikket frem til den 4. desember 2024. Den amerikanske direktøren for foretaket United Healthcare – Brian Thompson – ble drept med tre pistolskudd på åpen gate og foran et overvåkningskamera. Umiddelbart etterpå ble mange bilder av den mistenkte gjerningsmannen – Luigi Nicholas Mangione – publisert, både fra før og under selve drapet og fra den nærmest noncholante flukten etterpå, som blant annet foregikk på sykkel og via kollektivtransport. En uke senere ble Mangione pågrepet i småbyen Altoona i delstaten Pennsylvania. Han befinner seg nå i varetektsfengsel i påvente av en rettssak som sannsynligvis kommer til å bli “litt av et sirkus”. For mange fremstår Luigi Mangione som en folkehelt; en som faktisk gjorde noe som mange “bare har snakket om”, det vil si begå et væpnet attentat mot hva som muligens kan være de mest hatede menneskene i USA: De som tjener penger på andres elendighet og som maksimerer sin profitt ved å nekte folk nødvendige helsetjenester, selv når de har sykeforsikringen i orden og følgelig rettmessig krav på dette. Det spillet som foregår handler om trenering. Helseforetakene – og United Healtcare var/er regnet som det verste blant dem – satser på at folk bare vil gi opp og resignere i forhold til sykdomsbildet sitt dersom de gjør det så vanskelig som mulig å nå frem med sine forsikringskrav. (For nærmere utdypning av hvordan den amerikanske helsesektoren fungerer, gjør et søk på egen hånd. Kort fortalt handler det om noe som ligner på en bilforsikring, hvor man kan ha så og så mye kasko, som igjen gjøres til gjenstand for byråkratisk saksbehandling hver gang man melder en skade. Det ligger i sakens natur at alle utbetalinger medfører et direkte økonomisk tap for forsikringsselskapet.)

Problemet med denne saken er at selv om mange oppfatter den avdøde Brian Thompson som en “moralsk kriminell” så var ikke virksomheten hans juridisk ulovlig — mens det som folkehelten Luigi Mangione gjorde – teknisk sett betraktes han som “uskyldig inntil det motsatte er bevist i en rettssal” men bevisene mot ham virker overveldende – er krystallklart og hinsides enhver rimelig tvil grovt kriminelt. Man kan jo ikke bare drepe folk, uansett hvor usympatiske de eventuelt måtte være, og selv om de er “hatet av alle” på grunn av ting de har gjort. Uten lov og rett har vi jo i praksis ikke noe samfunn. Det går simpelthen ikke an å understreke dette sterkt nok. Imidlertid ligger det et politisk problem på lur i denne saken. Hvis jeg har oppfattet det korrekt så søker amerikanske myndigheter dødsstraff i saken mot Luigi Mangione, men det er ikke sikkert dette lar seg gjennomføre i praksis. Hans status som “folkelig helgen” vil uten tvil tømres fast dersom staten tar livet av ham, noe som kan utvikle seg til å bli en politisk hodepine av foreløpig ukjent omfang. Som Håvamål sier: Etter at noen er død er jo det eneste som lever videre ryktet som vedkommende har pådratt seg i livet. (“Gjetord gjevt” er vel de eksakte ordene som brukes i strofen.) Ethvert anstendig menneske ser fenomenet dødsstraff som eksessivt, barbarisk og fullstendig forkastelig. Det er jo ikke nødvendig å henrette noen man allerede har under lås og slå. Det er en form for rituell menneskeofring som ikke hører hjemme i et opplyst og sivilisert samfunn. Det handler ikke om hva en ond gjerningsmann eventuelt måtte “fortjene” men om hva slags mennesker alle vi andre er, eller ønsker å være. Etter at alt er sagt – endeløse og ulidelige mengder snikksnakk – viser jo hva vi gjør hva og hvem vi er. Er vi virkelig sånne som driver og dreper folk annet enn som “uhell” i ytterste nødsfall og selvforsvar?

Jeg hadde ved et tidspunkt en “romantisk livspartner” som fortalte meg dette: Du ville vært den perfekte mann hvis det ikke var for de mørke og uhyggelige personlighetstrekkene dine. Dette var ganske forbløffende. Hvordan skal jeg tolke et slikt utsagn? Det er forsåvidt sant at jeg ikke gjør noe for å “rosemale” den virkeligheten jeg observerer, men det er jo ikke jeg som er sånn. Vi lever – slik jeg ser det – i en mørk og uhyggelig verden. Selvsagt ikke alltid, men ofte nok til at det er plagsomt for sensitive individer. Jeg vet ikke hvordan andre får det til, men selv klarer jeg ikke å bare ignorere alt det onde i verden. Man må forholde seg til det for å beholde en rimelig sunn psykiatrisk helsetilstand, så vidt jeg kan skjønne. Hva slags filter kan man bruke for å ikke se sånt som man helst skulle ønske ikke fantes? Det vet jeg ikke. Rusmidler? Religion? Samtaleterapi? Det finnes sikkert alle mulige slags remedier og distraksjoner som er designet for denslags. Imidlertid er det nok lallende idioter i verden, som ikke engang prøver å forstå “den menneskelige tilstand” slik at de kan oppnå en dypere form for balanse og sjelefred. Jeg valgte som svært ung å “leve uten filter” — noe som har blitt fremført uten skånsel hele veien, og som vil vare livet ut. Om dette gjør meg “mørk og uhyggelig” så er det slik det er. Jeg er så vant til å “være meg selv” at det ikke engang plager meg lenger (selv om andre åpenbart kan oppleve det som negativt). Det var verre da jeg var ung og uerfaren. Jeg visste ikke annet enn at terribilis est locus iste, som katolikkene sier. (“Dette er et forferdelig sted”) Hvordan kan man leve som et rimelig rettferdig menneske i en verden som befinner seg så dypt i ondskapens vold? Mange påstår at “uvitenhet er lykksalighet” — mens andre bare ikke får til å “late som ingenting”. De har ikke noe valg. De ser det de ser. Spørsmålet er bare que fare. Hva skal vi gjøre? Hvis jeg hadde vært marginalt annerledes kunne jeg sikkert blitt både morder og det som verre er, men jeg skjønner faktisk at avmakt er nødvendig, fordi den som kjemper mot overmakten – og vinner – blir jo selv den nye overmakten — og intet endrer seg.

Det jeg identifiserer som ondskapens hovedproblem i vår verden er umenneskeliggjøring. Du vet. Når man av “årsaker” ser andre mennesker som noe mindre, eller “annerledes”, enn den antatt rettferdige gruppen som man selv tilhører. Om jødenes historie er det å si at de har blitt rammet hardt av dette. Selv om de har gjort alt de kunne for å tilpasse seg de lokale forholdene har de som en hovedregel blitt utpekt til syndebukker hver gang det har “vært noe”. Det er ikke vanskelig å finne enorme mengder historisk kildemateriale som beviser dette. Noe lignende har tradisjonelt sett også rammet ymse andre grupper som har hatt en “alternativ livsstil”, for eksempel de homofile. Greia foregår den dag i dag. Jeg er ikke uenig i at samfunnet i hovedak baserer seg på “familiestrukturer” fordi slik er menneskenaturen, men jeg oppfatter ikke dette som truet på noe vis bare fordi det finnes et mindretall av individer som ønsker å leve på en annen måte enn den typisk “heteronormative” livsstilen, hvor man danner parforhold og siden bygger videre på dette. Jeg la merke til at Danmarks – sosialdemokratiske – statsminister Mette Fredriksen uttalte at “ikke-vestlig innvandring er den største trusselen mot den europèiske samfunnsmodellen” — og jeg har vanskelig for å tolke dette som noe annet enn et dypt rasistisk utsagn. Hva betyr det? Truet hvordan da? Fru Fredriksen var nøye med å poengtere at det ikke dreier seg om noen militær trussel. Hun tar med andre ord avstand fra Donald Trumps retorikk, som snakker om en “invasjon” av kulturelt fremmede mennesker sørfra (i hovedsak Latin-Amerika) som krever harde virkemidler. Disse er ikke jøder, men vi gjenkjenner de historiske holdningene til minoriteter som politiske opportunister til alle tider har brukt for å bygge opp sin egen maktplattform. Si no es uno, es otro. (“Er det ikke det ene så er det det andre”). Ondskapens runddans fortsetter som den alltid har gjort, motivert av angst og terror. Ved dette tidspunkt har vi sikkert fire-fem generasjoner av “pakistanere” som er født og oppvokst i Norge, har gått på norsk skole og snakker norsk like godt som deg og meg. (Vel, kanskje ikke like godt som meg, men definitivt like godt som enhver gjennomsnitts nordmann.) Likevel er det mange som kaller dem “utlendinger” basert i at “de ikke ser norske ut”. Hva skal man tenke om dette? At enhver er seg selv (og sine) nærmest? Jeg vet ærlig talt ikke. Denne toskeskapen er bent frem farlig. Norge er ingen etnostat. Folk har kommet hit fra hele verden, og flere skal det bli (ettersom de sørlige og “varme” regionene blir ubeboelige for mennesker gjennom deler av året på grunn av problemene med menneskeskapte klimaforandringer). Spørsmålet handler etter min mening ikke om hvor de kommer fra, men om hvordan de oppfører seg mens de er her.

Nesten alle mennesker forstår og aksepterer transaksjonen som består i “å jobbe for å tjene til livets opphold”. Det er rett og slett en løgn å påstå at folk heller vil gå på NAV. Men hvor kommer denne løgnen fra? Hvorfor finnes den? Så vidt jeg kan se handler dette om klassisk psykologisk projeksjon i tradisjonen etter Carl Jung: De ser noe i andre som allerede bor i dem selv. En snylter ser snyltere overalt. En svindler ser svindlere. Dette er velkjent, og det finnes faktisk i bibelen også – Matteus 7, 3-5 og Lukas 6, 41-42, om du er detaljinteressert – hvor det snakkes om at den som vil fjerne splinten i sin nestes øye bør begynne med bjelken i sitt eget. Ved dette tidspunkt handler de vestlige samfunnenes hovedproblem om at folk heller vil “leve av investeringer” enn å jobbe. Ærlig arbeid er et gammeldags begrep som folk bare fniser av og samfunnseliten – eller ledersjiktet, om du vil – tar skamløst for seg av alle slags “økonomiske muligheter” som ligger i å trikse og fikse med tall og verdipapirer. Selvsagt er det naturlig for dem å anta at alle andre er slik også. Derfor har vi myten om trygdesnyltere. Jeg sier ikke at snylterne ikke eksisterer, men det store flertallet er ikke sånn. Alle vet dette. At noen er kjeltringer betyr ikke at alle er kjeltringer. Problemet er at det er vanskelig å finne bra jobber i et senkapitalistisk samfunn hvor alle konstruktive ekspansjonsmuligheter er oppbrukt slik at den eneste måten å maksimere profitt ligger i nedskjæringer og kostnadskutt, altså i praksis å gi folk sparken. Systemet er lagt opp slik at det favoriserer psykopater som gir blankt faen i andre folks velferd og jobbsikkerhet. Det er derfor den tidligere nevnte Luigi Mangione har blitt en folkehelt i USA. Jeg sier ofte at folk i det store og hele er evneveike idioter – og det står jeg ved – men de er ikke så jævlig kørka. De klarer godt å se hvordan spillet er lagt opp. De klarer godt å se at et fåtall perverst rike individer favoriseres foran alle andre når samfunnsgodene skal fordeles. Det er bare marginale forskjeller mellom de politiske partiene i dette spørsmålet. Alle er enige om at “vi behøver gründere som skaper arbeidsplasser og økonomisk vekst” mens de kanskje krangler litt om hvor hardt disse bør skattlegges. Ingen argumenterer for at de som utfører ærlig – og nødvendig – arbeid, for eksempel ved sykehus og innenfor transport og renovasjon, bør tilbys noen høyere lønn enn den minste summen arbeidsgiversiden klarer å slippe unna med. Aksjonærene skal jo også leve, vettu. Korrupsjonen er ikke like spinnvill i Norge som den er i USA (særlig) og Storbritannia, men umenneskeliggjøringen av “de andre” finnes også her.

Drapsofferet i Lillehammersaken – Ahmed Bouchiki – har en bror som heter Chico og han lever i Frankrike. Fakstisk spiller han i et ganske kjent band, og vi lar dem avslutte denne kjedsommelige avhandlingen om menneskelig ondskap.

Egentlig er det litt tragisk når folk er ute av stand til å bare chille og nyte livet, uten at det må “være noe” hele tiden. Skal man ikke liksom ha pauser? Jeg synes det. Selv er jeg jo en ganske ubeskjeden sybaritt (selv om jeg teknisk sett ikke oppfyller kravene til “et liv i luksus”, ihvertfall ikke etter norske standarder for denslags) som verken ber om tillatelse eller tilgivelse for min natur og legning. Jeg er som jeg er, ferdig snakket. Om folk liker meg, misliker meg, eller bare ignorerer meg, er deres sak, ikke min. Hva fanden raker det meg hva andre folk går rundt og koker på i følsa si? Imidlertid kan jeg huske yngre dager, da jeg var mindre “selvsikker”, eller skal vi kanskje si ikke ferdig formet som person og karakter, det blir uansett et typisk ungdomsproblem som forlengst har forlatt meg. Saken er at folk ofte gir “andre mennesker” alt for mye makt til å påvirke, influere og “dømme” dem. Når slutter man med sånt? For noen; aldri, og det er dette som er så tragisk. Du vet. Når man føler at man er nødt til å “være noe” for noen, i tillegg til alt man er “for seg selv”. Det starter typisk med at man ikke ønsker å skuffe sine foreldre, familien forøvrig, vennene og resten av kretsen. Siden baller det bare på seg, helt til man enten setter ned foten og tar grep i sitt eget liv, eller ender som alles pissboy.

Hvorom allting er, denne dagen har vært viet diverse tekniske formål, blant annet å skaffe nye dekk til bilen. Ikke faen om jeg kjører gjennom hele Europa – i Gud vet hva slags varme – med tvilsomme dekk. Passaten min er en 1,9 TDI som av mange blir beskrevet som “en tysk evighetsmaskin” med nesten groteskt overdimensjonerte opplegg i maskineriet, slik at hvis man passer på å ta service og vedlikeholde den bra ellers, så klarer den glatt en million på telleverket. Det som skjer med slike biler er som regel at rusta tar dem, eventuelt at det blir vakkel i elektronikken, men selv har jeg ennå ikke hatt noen slike problemer. Inshallah, som de sier: Hvis Gud vil. Dessuten sier de jo at Gud hjelper den som hjelper seg selv, så da har jeg med andre ord åpen linje til allmakten. Eller i det minste gode dekk, og til uka blir det stor service med oljeskift og hele pakka, så da er jeg klar til å forlate Norge for – foreløpig – siste gang. Herregud for et styr. Man vet jo typisk ikke hvor mange ting man egentlig eier før man begynner å sortere det man har tenkt å beholde fra alskens tøys som man har rasket med seg langs veien “fordi det er bra å ha”. På folkeregisterets skjema for flytting til utlandet spør de om hvor mange uker man planlegger å tilbringe i Norge hvert år. Jeg svarte null. Jeg mener jo på ramme alvor å bo i Spania, ikke bare tilbringe vinteren der. Så hvis noen tenker å oppsøke meg er det der de finner meg.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Av mystiske årsaker har diverse venner fra 80-tallet – som jeg ikke har hatt kontakt med på både tyve og tredve år – hatt en tendens til å bare “dukke opp” i det siste. Jeg har jo kommet i en alder da mange av “den gamle gjengen” er døde og begravet, mens jeg selv fortsatt tikker og går, i likhet med den foran nevnte tyske evighetsmaskinen. Hvorfor er det slik? Jeg var jo på mange måter det verste råskinnet av dem alle sammen, som gikk hele linja ut der andre fikk skjelven og “oppsøkte hjelp” og den typen ting, slik at nå går de på en jevnlig dose av fargerike piller og bruker dagene sine på all slags krangling på Facebook og denslags. Min egen teori er at folk mister mye mer enn bare sin sans for humor når de bestemmer seg for at “alvorets time” har kommet for dem. Nå må de skjerpe seg eller dø. Men en sak som jeg aldri har gjort er jo å begynne med heroin og denslags, som for eksempel er hva som til sist tok livet av Joachim “Jokke” Nielsen, foruten mange andre som ikke har kjente navn. Dessuten får folk depresjoner og alskens andre psykiatriske plager som de sliter med, mens jeg fortsatt ler av livet. Eller rettere sagt: Jeg tar ikke ting så høytidelig, inkludert mine egne fysiske plager, som jeg har pådratt meg etter et langt liv preget av mye hardt arbeid og spinnville opplegg. Det er hva det er. Det knirker i leddene og ryggen er ikke god, så jeg driver ikke med saltoer og balansekunst lenger, men alt i alt har jeg faktisk ingen grunn til å klage. Jeg er jo fortsatt levende. Et mirakel ifølge noen, men selv ser jeg det ikke slik. Jeg tror at døden har spart meg fordi jeg er ikke redd og jeg er ingen sutrekopp. Hva så om ting går til helvete? Det er jo ikke verre enn at man bare plukker opp bitene igjen og stabler et nytt slags liv på beina. Hva annet kan man gjøre?

Vi avslutter med noe jeg fikk opp i “anbefalinger” på YouTube. Jeg tenkte først at “dette må jo være en Kraftwerk-sang” men et søk kunne opplyse meg om at de faktisk tilhører Neue Deutsche Welle (NDW) fra 80-tallet, det vil si generasjonen som kom etter Kraftwerk og resten av den såkalte krautrocken som var stor på 70-tallet. Dessuten er det også litt halvmorsomt at jeg brukte kallenavnet Reinhold von Rheingold på internett en stund, men det er mange år siden nå.

Teknisk sett har jeg tilbrakt mesteparten av livet med å være direktør i diverse firma i byggebransjen, men dette er aldri en tittel jeg har gått rundt og vist frem som en annen kry hane, full av tro på at jeg tilhører “et annet sjikt av samfunnet” enn de som typisk lever av å være ansatt som arbeider i den samme typen firma. På det meste – som også var “det verste” i forhold til hvor mye stress og mas jeg opplevde i hverdagen – har jeg ikke hatt mer enn cirka hundre ansatte, men det er da faen meg nok. Tro meg. Eller hvis du ikke tror meg, prøv selv. Å lede mennesker er som å gjete katter. De gjør som de selv vil, men noen ganger følger de etter deg fordi de tror at du skal gi dem noe. Det er alt. Uansett, hvis man ikke er direktør i et stort firma – og da mener jeg fra tusen ansatte og oppover – så ender man i praksis med å være på samme nivå som alle andre, bortsett fra at man er den som har ansvaret for hele sulamitten slik at man er nødt til “å passe butikken” uansett hva som skjer og når på døgnet det skjer. Over tid gjør dette noe med vanemønsteret ditt.

Det interessante er at jeg har alltid blitt “valgt” – eller skjøvet frem, om du vil – mer eller mindre mot min egen vilje, fordi folk tydeligvis har tro på meg, og tillit til at jeg evner “å få jobben gjort” der andre blir nervøse, feiger ut eller rett og slett mister grep og oversikt over operasjonen. Dermed ramler jo alt sammen og alle kattene løper avsted i alle retninger, for å finne “nye jaktmarker” eller hva vet jeg. Begrepet lederegenskaper har historisk sett blitt diskutert ganske intenst – noe som sikkert skjer den dag i dag – men det koker i prinsippet ned til at folk tror på deg. Hvorfor? Først og fremst at du ikke lyver og fjaser, men sier det som det er, selv om det er dårlig nytt. Jeg er på alle måter en temmelig “gammeldags” type. Alle disse nymotens guruene kan ta alle sine visjoner, misjoner, verdier – og hva har de – og ramme dem rett oppi rattata. Det som virkelig teller er at du ser folk — og anerkjenner dem som individer. Ingen er “bedre” enn noen andre. Vi er alle avskum, og de som tror noe annet kan pakke sekken sin og dra rett til helvete. Jeg har ikke bruk for sånne. Operasjonen har ikke bruk for sånne. Vi er alle – i en etisk-kvalitativ forstand – dårlige mennesker, men vi er klar over det og derfor kan vi heve oss over vår egen svake menneskenatur når dette er nødvendig for å utrette bra ting. Forstår vi hverandre? Du er i de fortaptes legion hvis du står under min ledelse. Du vet. Bånn i bøtta. De som gir faen. Hvis du “tror at du er noe” har du havnet på feil sted og jeg oppfordrer deg til å finne på noe annet, men hvis du trives med å tilhøre samfunnets utskudd så har vi en jobb vi skal gjøre, fordi det er på denne måten vi tjener til livets opphold.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Uansett hva du tror så er dette en temmelig forførerisk måte å “motivere” folk. Det gir en sær form for frihetsfølelse når man ikke behøver å lyve og spille skuespill, men bare konsentrere seg om det som virkelig teller: At man befinner seg på riktig sted til riktig tid og gjør de riktige tingene i riktig rekkefølge, under ledelse av en sjef som er den verste jævelen av dem alle. Det er alt. Sannheten om forretningslivet er at det finnes alt for mange pretensiøse tullinger med myke hender og dress der ute – som bare tenker på å “maksimere profittmarginene” – og alt for få arbeidsjern av den gamle skolen, som ikke føler seg brydd eller utilpass over å rulle opp ermene og selv gå ned i møkka opp til albuene og vel så det. Var det opp til meg så ville jeg kaldkvæle hele ordningen med “begrenset ansvarsrett for selskaper” og forlange at de som eier opplegget står inne for alt som skjer, med alt hva de ellers eier, hele linja ut. Det finnes intet som er bra med at det går an å stifte aksjeselskap, men mye som er helt på trynet dårlig, både for samfunnet som prinsipp og de menneskene som befolker det. Nekropolitikk er det tekniske navnet som filosofer bruker på den postmoderne samfunnsmodellen, hvor folk bare er redusert til et nummer og en samling datapunkter som brukes til å konstruere CV og denslags. Det gamle navnet på “der folk lever” – eller virkeligheten, om du vil – var jo den menneskelige livsverden (i motsetning til det universet av teorier, ord og idèer som vi bruker når vi snakker om ting), men dette har blitt pervertert til en “dødsverden” hvor folk hater både hva de er, hva de gjør, hvor de bor og det ene med det andre. Alle vet at det er noe fundamentalt galt med hele verden slik som tingene står akkurat nå, og teknologiske nyvinninger kan ikke hjelpe på sakene. Det som kreves er noe slikt som “en filosofisk revolusjon” som legger fokus et helt annet sted enn det profittmotivet som mer eller mindre driver hele samfunnsøkonomien. Det er ikke korrekt å beskrive meg som marxist, men ikke desto mindre vil jeg si at Karl Marx forutså dette i sin analyse “Das Kapital”. Det er derfor han er så hatet.

Men nok om det. Nå skal det danses:

Dette er, som folk sier, en sannhet med visse modifikasjoner. På den ene siden blir jeg jo – tilsynelatende – mer tolerant, i den forstand at jeg bare trekker på skuldrene av alt tøyset folk driver med (mens jeg før kanskje ville ha avlevert noen slags spydig bemerkning). Jeg klarer bare ikke å engasjere meg. Jeg forventer jo at folk skal være idioter — og de skuffer sjelden på det viset, så hva skal jeg liksom gjøre? Som sagt, det blir å trekke på skuldrene og si “ingen kommentar”. Hva er poenget med å si noe? Det er bedre å spare energien til noe mer nyttig. Og akkurat der ligger selve poenget. Hvor mye tid har gamle mennesker å kaste bort på tull og tøys? Når du kan lukte ånden til mannen med ljåen føles det ekstra meningsløst å involvere seg i det unyttige. De eldre har ikke typisk sånt som på engelsk kalles passion projects. Sånt er mer passende for ungdommer som ennå føler seg kaute, kraftfulle, udødelige og det ene med det andre.

Innenfor studiefeltet intelligensteori snakkes det en del om “mønstergjenkjennelse”. Jeg har sett dette før. Og ligger det ikke litt i sakens natur at jo lenger du har levd, jo mer har du sett? Selvsagt er det en betydelig forskjell mellom det å ha mange års variert erfaring og det å ha repetert det samme året femti ganger, men selv i det sistnevnte tilfellet vil man ha blitt påvirket av all mulig slags emergent varians, tilfeldig og andre slags, som krever improvisasjon og “nytenkning”. Det er neppe noen som klarer å karre seg gjennom livet uten å oppleve sorg, ulykke og den typen ting — og selv om slike eventuelt måtte finnes så vet jeg ikke om man bør misunne dem. Folk lærer jo typisk mye mer av kriser som de havner i enn “det daglige drøv” når alt fungerer som det skal. Det er sannsynligvis ikke usmart å tenke på hjernen som en slags “muskel”. Den vil visne hen og forsvinne hvis man ikke bruker den. Den kan også bli “vanformet” hvis den stadig brukes på en skjev/asymmetrisk måte, Jeg har vondt for å se for meg en form for intelligens som ikke er fleksibel og eminent tilpasningsdyktig i henhold til alle de varierte situasjoner man kan komme opp i gjennom dette livet.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Et eksempel på min angivelige intoleranse er den holdningen jeg har utviklet i forhold til massemediet YouTube. Sikkert minst halvparten av alt jeg “abonnerer” på er diverse plateselskap, musikere og denslags, mens resten fordeler seg jevnt utover hva vi kan kalle “historie, kunst og kultur”. Dessuten et antall nyhetskanaler, hvor jeg har særlig liten tålmodighet i forhold til alskens tøys. Hvis vi anslår at jeg abonnerer på tusen ulike kanaler, så må det sies at jeg har blokkert minst ti ganger så mange. Jeg gidder bare ikke å få det opp i feeden. Hva kan jeg si? Livet er for kort — og kortere skal det bli. De som kjenner bandet Talking Heads vet at Adrian Belew og kompani tok navnet etter et etablert begrep innenfor kunsten å formidle nyheter, hvor “et snakkende hode” representerer det minst sexy av alt. Jeg har noen få slike, blant annet en kis som kaller seg “Jimmy the Giant” og som typisk leverer ganske krass kritikk av det britiske samfunnet, men ikke uten en ganske avvæpnende sans for humor, så i slike tilfeller “ser jeg gjennom fingrene” med ting jeg ellers ikke tolererer, særlig dette med betalt promosjon av diverse produkter. (Reklame er jo djevelens verk.) Er det noe jeg tåler svært dårlig så er det når de sutrer over at “dette er jobben deres” – det er faen ingen jobb å lire av seg alskens dill på YouTube – så derfor bør alle abonnere, kommentere, klikke på “like-knappen” og ellers bare gi dem penger sånn helt uten videre.

Som jeg har sagt tusen ganger før: Jeg vet at jeg kan skrive, formulere meg, grave opp interessant materiale og alt det der, men jeg forventer ikke at noen skal betale meg for dette. Herregud. Det er jo bare en hobby. I den virkelige verden er jeg murer – dog ikke av den “frie” typen – og i den grad jeg har noe “livsverk” å vise til så dreier dette seg om et antall mer eller mindre vakre arbeider utført på vegne av mer eller mindre rike kunder i Oslo og omegn. Jeg er ikke sentimental på den måten. Jeg føler intet behov for å “markere meg”, sette spor etter meg i verden og denslags fjas. Imidlertid vil jeg ha det sagt at dette er materiell realisme. Tingene jeg har laget kommer til å bestå i ti tusen år med mindre noen gjør en kraftinnsats med å rive dem ned igjen — men jeg har ikke skrevet navnet mitt på dem. De er “anonyme” verk som faller innunder en tradisjon mye eldre og større enn meg selv. Det er like greit at ting er slik. Jeg mener, hvem faen er jeg? Bare en tilfeldig forbipasserende dust som har surret rundt på jordoverflaten for en viss tid, uten å forstå noe av hva som liksom skal være poenget med det hele — i likhet med noe sånt som hundre milliarder andre tullinger av noenlunde det samme slag (som er det antallet mennesker – og “menneskelignenede skapninger” – de anslår har levd). Jeg frykter ikke døden, men har det ikke travelt med å komme meg dithen heller. Livet er jo alt for interessant.

Intoleranse kan for eksempel handle om dødsbevissthet, som i klartekst betyr at man forstår det er liten tid å kaste bort på tåpeligheter. Hvor lenge har jeg igjen? Det er vanskelig å si, men det virker rimelig å påstå at jeg ved dette tidspunkt har mer fortid enn fremtid. Sånn har det ikke alltid vært. Jeg kan fortsatt huske livsfølelsen fra de glade tyveåra, som var en slags optimistisk alder, selv om jeg var fullstendig fette idiot den gangen. Man lærer jo etterhvert, men før man lærer er det alminnelig å oppfatte seg selv som svært mye smartere enn hva man faktisk er. Det som er typisk for de unge er jo at de rett og slett ikke forstår hvor uvitende de er — og mange fortsetter på denne måten gjennom resten av livet også. De “føler seg smarte” selv om de ikke har noe realistisk grunnlag å bygge en slik oppfatning på. De har aldri vært noe sted. De har aldri gjort noe, sett noe, erfart noe, men ikke desto mindre har de dannet mange meninger om mange ting. Dette er i hovedsak hva jeg mener når jeg kaller dem evneveike. Hva er greia? Jeg er ikke selv akkurat noen posterboy for begrepet ydmykhet, men jeg skjønner i det minste at det til enhver tid er 99,99% sannsynlig at jeg tar feil i alle mine antagelser. Spørsmålet er følgelig ikke om jeg tar feil, men på hvilken måte, og hva slags konsekvenser dette har, eller kan komme til å få. Jeg pleier å anbefale forfatteren Jorge Luis Borges til alle som lurer på hvor “neste nivå” av kunst og litteratur befinner seg. Han skrev en novelle kalt Hagen med ganger som forgrener seg, hvor han beskriver “selve livet” som en fantastisk kompleks labyrint når man ser fremover, men en forbløffende kort og rett linje når man ser bakover. Selvsagt kan jeg ikke snakke for alle, men jeg tipper at et overveldende flertall av alle som har kommet opp i min alder, altså sekstiårene, vil skrive under på at livet har gått mye fortere enn hva de trodde da de var kyllinger.

Vi avslutter med litt ganske rølpete bluesrock fra Amerika:

Bildet er fra høyfjellet i den spanske delstaten Cantabria, som grenser til delstaten León (hvor jeg bor), og poenget er å illustrere at Spania handler om mye mer enn strandliv, sol og sangria langs middelhavskysten i sør; altså det norskinger typisk forbinder med feriereiser til dette landet. Like nedenfor denne teksten følger en video fra YouTube som har blitt publisert av turistnæringen i regionen El Bierzo, men det er ingen prat der, det er bare dronebilder fra diverse steder (og ganske fæl musikk, men den var sikkert gratis å bruke, så da så), men videoen gir ikke desto mindre et ganske godt inntrykk av hva El Bierzo handler om: Fjell og skog og denslags, spekket med diverse småsteder hvor man kan leie seg inn eller kanskje til og med kjøpe noe, hvis man har sansen for denslags.

Helt til sist i videoen ovenfor kommer Villafranca del Bierzo, hvor jeg har leid en leilighet på langtidskontrakt. En sjekk av nettstedet idealista.com viser at en tilsvarende leilighet (i den samme gata) ligger ute for salg for 89.000 euro, noe som tilsvarer en drøy million i norske kroner (men den kan sikkert forhandles ned en del). Stedet er uansett “en typisk spansk småby” i utgangspunktet, men så tilkommer det faktum at Camino de Santiago går rett gjennom der, slik at det finnes til enhver tid et antall utlendinger som befolker de mange herberger og pensjonater som ligger der. Jeg er usikker på om det finnes mye annen turisme enn disse pilgrimene, men jeg husker uansett at det var noen her på bloggen for noen år tilbake som førte journal om sine egne erfaringer med å vandre denne ruta. (Jeg husker ikke navnet og vet ikke om de er aktive her lenger.) Det er ikke uvanlig å oppsøke Camino de Santiago, men det er ikke blant de mest alminnelige ting folk gjør heller. Jeg har inntrykk av at det for de fleste er mer en “sportslig” ting å gjøre enn noe egentlig religiøst, så jeg vet ikke om “pilgrim” er det korrekte navnet for disse menneskene, men tradisjonen er uansett at de kalles dette blant lokalbefolkningen, men da selvsagt på spansk: peregrinos. Nedenfor denne teksten følger en annen video fra YouTube, denne gangen mer spesifikt fra Villafranca del Bierzo – og uten den fæle musikken – men man kan bare så vidt se gata der jeg bor (som altså ligger “på vestkanten”) idet dronebildene fader ut og videoen slutter.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Lange den trekantede parken som ligger midt i bildet når videoen starter kan man på høyre side se mange biler parkert på begge sider av gata, men den stenges hver tirsdag fordi da er det markedsdag. Selve parken er uansett et vakkert sted, men ikke det eneste vakre stedet i Villafranca. Det finnes i tillegg en “strandpromenade” (langs elven) hvor det også befinner seg en “badestrand” som er ganske populær, foruten mange andre parkmessige grøntområder innimellom de klassisk trange “middelaldergatene” (hvor man nesten ikke skulle tro at det går an å komme frem med bil, men det får de altså til likevel). Jeg pleier ikke å invitere fremmede mennesker hjem til meg – faktisk knapt nok de jeg kjenner – men jeg kan alltids møte noen som av en eller annen grunn befinner seg i Villafranca (vanligvis Camino) til en kaffe eller noe på en av de mange serveringsstedene; foruten assistere litt i forbindelse med å finne bra overnatting og så videre. Om noen vil kjøpe noe i regionen El Bierzo (ikke bare Villafranca) så kan jeg også – mot en rimelig godtgjørelse – bistå dem “noe” med å finne ut av ting (både hva man skal gjøre og hva man ikke skal gjøre for å lykkes slik sett). De nevenyttige har uansett gode muligheter til å bygge seg opp kapital gjennom å kjøpe en eiendom med oppussingebehov og gjøre det som er nødvendig for å bringe stedet opp til tidens standarder. Jeg synes sånt er interessant og støtter i utgangspunktet de som har slike ambisjoner (men jeg jobber ikke gratis, for å si det slik).

Selv har jeg ingen mening om Pride – opplegget interesserer meg ikke – men man hører jo så mye rart. På et ideologisk grunnlag støtter jeg enhver form for “frihetskamp” i forhold til hva jeg oppfatter som selvfølgelige rettigheter, men har ikke selv noen planer om verken å gå i demonstrasjonstog eller dra for og se på. Når det er sagt så opplever jeg en negativ reaksjon på ethvert forsøk på å begrense Pride-opptoget – eventuelt strømlinjeforme det i henhold til “familieverdier” – fordi dette har strengt tatt ingen andre noe med enn de som arrangerer greia, og de som deltar. Om de ønsker å gå i tog med “rumpa bar” så klarer jeg ærlig talt ikke å finne noen forargelse mot dette — og jeg tenker vel at de som har slike synspunkter fint bør klare å holde avstand til det de ikke liker, uansett på hvilket grunnlag den moralske panikken deres manifesterer seg. Politisk sett er det jo viktig at diverse marginaliserte grupper “finner sin egen stemme” og bruker den til å gi uttrykk for hvem de er og hva slags – rimelige – krav de har til åpenhet, aksept og slike ting.

Jeg er selv beryktet for å smelle til folk med flathånd i ansiktet – her har du lønn som fortjent for kjeften din – når de føler seg litt for trygge på at bakstreverske holdninger er akseptabelt å uttrykke i offentlighet, men jeg oppfordrer ingen til å gjøre som meg verken i teori eller praksis. Hellighet er på ingen måte min greie, men dersom jeg skulle holde noe hellig likevel, så måtte dette bli individets integritet. Det vil si enhver skapnings rett til å leve slik som de er, uansett hva dette måtte medfører i praksis, så lenge de ellers holder seg innenfor rammen for det rimelige og det lovlige. (Hvilket selvsagt åpner opp for en smule “fortolkning”, særlig når det gjelder hva som er “rimelig”, men det er heldigvis andre som tar seg av de praktiske aspektene av denne saken.) Hvorfor skal man for eksempel nekte folk å definere sin egen kjønnsidentitet slik de ønsker? Jeg har da vel faen ikke noe med å “mene” noe om andres seksualitet. På hvilken måte er det min sak? Livet har sannelig problemer nok i seg selv om ikke jeg også skal konstruere opp noe bare for å ha en greie og skrike om på nettet og ellers. Herregud. For noen jævla evneveike fjols. Men sånn er jo menneskene.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Sannsynligvis har jeg et veldig “konservativt utseende” fordi jeg opplever ikke uofte at diverse nazislyngler tar kontakt og prøver å etablere en samtale. Hvilket i seg selv ikke er noe problem så lenge de klarer å styre seg. Det er jo ikke folks meninger som er problemet. De kan mene hva fanden de vil for meg. Det driter jeg loddrett i. Kulturkræsjen oppstår ikke før de prøver å “rekruttere” meg til opplegget sitt, si for eksempel en dialektisk diskurs hvor formålet er konstruksjon og vedlikehold av diverse fordomsmateriale. Du vet. Muslimer ødelegger Europa og den typen ting. Homser er en trussel mot samfunnets kjerneverdier og det ene med det andre. Jeg kjenner jo personlig både muslimer, homser og det som verre er, uten at jeg noensinne har vært i stand til å oppfatte dem som noe annet enn individer som har rett til å “være seg selv” uten noen innblanding fra min side. Er de alle sympatiske? Nei selvsagt ikke. Det finnes drittsekker overalt, uten hensyn til hva de ellers måtte være. Alle vet dette. Men såfremt de ikke “limer seg på deg” og insisterer på at jeg må forholde meg til dem, i strid med mine egne ønsker, så kan du godt si at min toleranse er stor. Og selv når toleransen møter sine grenser er det som regel ikke verre enn at jeg bare kan gå min vei, se i en annen retning, og så videre. Jeg mener, selve konseptet toleranse handler jo om å “tåle sånt som man ikke liker” men ellers ikke har noe med.

Det verste jeg vet er “bekymrede typer” som er fulle av meninger om hva andre bør være, hvordan de skal kle seg, gå, stå, og ellers oppføre seg. Hva er greia? Hvis du har et problem med noen kan du jo bare holde avstand til dem. Sånt er som regel eminent praktisk gjennomførbart til enhver tid og under enhver omstendighet. Det ville være en grov løgn å si at jeg “liker alle mennesker”. Sannheten er at jeg liker nesten ingen – mennesker er i det store og hele idioter – men jeg kan tolerere omtrent hva som helst. Dessuten praktiserer jeg høflighet enten folk “fortjener” dette eller ikke — fordi det handler jo ikke om dem, men om meg selv. Hva slags standarder har jeg? Dette viser seg i atferden. Jeg driver ikke med “følelser” og denslags. Det er for barn og evneveike fjols. Moralske prinsipper befinner seg på en strategisk plattform som forblir uforandret uansett hva slags politiske vindretninger jeg ellers måtte bli utsatt for. Hvis man må dykke helt ned i følelseslivet for å navigere seg gjennom livets mange detaljer er man jo i praksis bare et dyr. Jeg har null respekt for sånt. Eller for å si det på en annen måte: Å “respektere alle” er matematisk sett det samme som å ikke respektere noen. Folk må være respektable før de fortjener å bli respektert. Det ene følger logisk fra det andre. Formell omgangstone og det vi kaller “vanlig folkeskikk” er noe annet. Det handler om smidig avvikling av diverse sosiale forviklinger som oppstår. Så kan man siden lure på hvorfor jeg aldri opplever “problemer med politiet” og den typen ting. Kanskje det finnes noen slags sammenheng der? Men det får bli en annen historie for en annen dag.

Her og nå setter vi strek med litt “hvit britisk funk” fra 80-tallet:

Fra gamle dager – som nå offisielt betyr “tiden før internett kom” – husker jeg at det noen ganger var vanskelig å avslutte telefonsamtaler med noen man hadde sterke følelser for, men som man av ymse årsaker ikke hadde fysisk i nærheten akkurat der og da. Sånt er/var så vanlig at det ofte ble gjort til et komisk poeng i filmer og shows. Som alle vet kan det allerede være irriterende å forholde seg til “forelskede typer” og deres fullstendig kritikkløse dyrking av dette andre mennesket, totalt både på kryss og tvers av enhver nøktern realisme. Ingen er så jævlig fantastiske, men likevel er det helt vanlig å miste det lille vettet man hadde når man møter noen som man “klikker” sammen med. Hvorfor er det slik? De fleste filosofer peker på parringslyst – eller seksualdrift om du vil – i sin sublimerte form. “Å være sammen” og danne kjærlighetsforviklinger med noen kan være noen jævlig seriøse greier for folk — noe som selvsagt også har en mørkere side i form av savn. Du vet. Når man observerer folk som tilsynelatende “får det til” og danner lykkelige parforhold, mens man selv opplever alle mulige slags vanskeligheter med opplegget.

Selv har jeg ingen formel eller oppskrift for hvordan man finner kjærligheten, men jeg vet at dette er noe mange ønsker seg veldig sterkt. I avdelingen for fysisk bevismateriale behøver vi bare å peke på hvor mange som har “dating-app” på telefonen sin, selv om de ikke mener noe annet med det enn man mener med å studere varene som er utstilt i vinduet til en butikk. Det handler jo om muligheter og bevissthetsdannelse i forhold til “markedet”. Folk tråler seg gjennom Tinder og denslags på den samme måte som de kan spasere gjennom et eksotisk basarstrøk og la fantasien vandre fritt i forhold til alle inntrykkene som kommer. Igjen må vi konstatere at sånt er så vanlig at vi sannsynligvis snakker om en fundamental egenskap i selve menneskenaturen. Jeg gjør det jo selv. Jeg liker å “kikke” på ting som frembys for salg selv om jeg ikke har tenkt å kjøpe noe. Ingen reagerer på dette. Ingen synes det er frekt å bare gå frem og tilbake og se på ting uten at man kjøper noe, når det for eksempel er torgdager, loppemarked, basar og tombola, eller hva det skal være. Selvsagt går det an å gjøre seg brysom – mase, fjase og kødde med folk – men i utgangspunktet er de som har noe å selge positive til at det kommer mange nysgjerrige folk. Det er jo nærmest en forutsetning for å lykkes.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

En ting det snakkes litt om nå for tiden er hvordan kunstig intelligens gjør inntrykk på folk. Enkelte danner et religiøst forhold til ChatGPT, andre blir forelsket, men – foreløpig – virker det som om “det store flertallet” bare er ute på torget og myser på sakene. De er nysgjerrige, kanskje også litt lekne, men de har ikke noe sterkt engasjement i noen som helst retning når det kommer til roboter og computerkode. Eller ihvertfall har det vært slik hittil. Etter hva jeg hører er ting i ferd med å forandre seg. Folk forelsker seg – altså slik at de mister det lille vettet de hadde – i chatbots som er programmert til å smiske og kose med egoet til brukerne. Jeg har aldri møtt noen som forstår meg så godt. Selv om det er latterlig bør vi kanskje helst ta dette på alvor, fordi greia henvender seg til en rekke av menneskeartens organiske svakheter, som for eksempel trangen til å “tro på noe” og lysten til å være sammen med “noen som ser og forstår dem”. Ingen av de to er strengt tatt realistiske – såkalt vanlige folk er jo typisk evneveike troll helt blottet for både innsikt og disiplin – men disse fantasiene er ikke desto mindre alminnelige lyster (og/eller laster). La oss kalle dem markedskrefter for å sette ting i sitt korrekte perspektiv. Selv blir jeg kvalm bare av tanken på å drive med TikTok og denslags, men jeg vokste jo opp i en verden som ikke lenger finnes. Jeg hadde Facebook for en kort stund, men selv det var mest til irritasjon. Om de ikke var det fra før så blir jo folk dæven døtte meg fullstendig fette idiot av å holde på med sånt nettbasert tøys. Hva er greia? Jeg husker vagt en nyhetshistorie om noen som mistet livet fordi de prøvde å ta en selfie til Instagram-kontoen sin fra hva vi må kalle “en utsatt posisjon”. Herregud. Hva kan du liksom si til sånt?

Her er en universell regel alle bør reflektere litt over: Hvis det overhodet går an å bruke en ting til onde formål så kommer tingen til å bli brukt til onde formål. Dette vet vi. Alle historiske data bekrefter saken. Alt folk ser kommer til å spekuleres rundt. Kan det spises? Vil det imponere noen? Er det salgbart? Går det å putte i ræva? Kan jeg drepe noen med tingen? Det grunnleggende problemet er selvsagt at på bunnen er vi alle bare fjollete aper med mye større hjernekapasitet enn vi behøver, noe som ofte medfører at tankene stormer avgårde som ville hester over alle hauger. Ssmtidig har vi skapt et samfunn hvor selveste hovedidèen er at “det skal være enkelt”. Man skal ikke behøve å streve med noe som helst. Minst av alt med å “forbedre seg” og danne struktur, disiplin og formålsrasjonalitet. Hvordan man “føler seg” betraktes som mye viktigere enn hva man faktisk er og gjør. Det ligger i sakens natur at alt jeg skriver er “det jeg mener” og/eller “det jeg kan observere” (fra min spesifikke posisjon av karma), så jeg pleier ikke å overpoengtere at “dette er mitt syn på saken” og den typen ting, fordi jeg føler at dette er å fornærme leserens intelligens, men noen ganger må man faen meg lure. Hva er det folk tror? Det er – slik jeg ser det – den samme typen perverst karakteravvik når folk danner et forhold til ChatGPT som når de danner et kjærlighetsforhold til noe slags dyr, for eksempel en hund. Nitti av hundre saker som handler om overgrep var “ikke vondt ment” men utgikk fra en illusjon om at man gjør noe bra for noen, lærer dem noe og det ene med det andre, fordi det vi kaller “ekte psykopater” er tross alt et svært sjeldent fenomen. Nesten ingen handler ut ifra en plattform av “ren ondskap” men når folk likevel gjør onde ting viser det seg i etterkant at det foregikk noe psykiatrisk med dem. Drifter, lyster og fantasier roter seg sammen til en ekkel saus av private personlighetsforstyrrelser som i enkelte tilfeller – særlig i kombinasjon med frivol bruk av rusmidler – medfører moralske og/eller juridiske “overtramp”.

Oppsummert kan vi si at det fundamentale hovedproblemet med kunstig intelligens er at det gir folk som ikke vet hva de vil mye større spillerom for å slavebindes av sine egne impulser og fantasier. Du vet. Type spillavhengighet og denslags. Det er ved dette tidspunkt ganske lenge siden – mer enn ti år – at jeg oppdaget hvordan folk sitter og stirrer på telefonen sin i opptil mange timer hver dag. Jeg likte det ikke da og jeg liker det enda dårligere nå. Vi har allerede en generasjon av voksne mennesker som ikke kan huske en verden uten nettet. Altså – misforstå meg rett – internett har definitivt mange nyttige applikasjoner i forhold til praktiske oppgaver og ting man behøver å få gjort, men det samme kan vi si om bilen som kulturfenomen. Hva betyr det når noen sier de er avhengig av bilen? Vi kan ihvertfall fastslå at det er mye som ikke blir sagt. Hvordan havnet de i en slik posisjon? Dette er hva karma betyr. De ble ikke født sånn. Denne avhengigheten er noe som har utviklet seg senere, som en konsekvens av livsvalgene de gjorde på veien. Hvor mange er det per i dag som vil føle at de mister både fotfeste og orienteringssans i livet sitt hvis de må legge fra seg telefonen i noen uker? Vi har på ingen måte sett enden på denne historien, men det begynner å danne seg et “platå av normalitet” i forhold til folks bruk av nettets tjenestetilbud. Vi har passert en terskel, om du vil. Det er ekstremt uvanlig nå i dag å treffe på noen som ikke har – eller ikke bruker – smarttelefon, ihvertfall i Norge. Riktignok er norskinger flest mer nøkterne enn de stakkars toskene som USA i all hovedsak er befolket av. Vi får ikke typisk panikk hvis vi går oss vill i skogen og den typen ting, men også i Norge finnes det hjelpeløse urbanister helt blottet for praktisk kompetanse. Og verre skal det bli. Dette er ikke så mye et spørsmål om “dårlig oppdragelse” – selv om det ikke akkurat hjelper heller – som det handler om å misforstå grensene mellom muligheter, plikter, rettigheter og selvfølgeligheter.

Vi avslutter med noe funky fra de flinke musikernes gylne tidsalder. Senere redigert for å legge til at hvis man står på et sted og ikke aner hva man skal gjøre, er noe av det smarteste man kan gjøre å sette på høy musikk og danse. Det gir et bra perspektiv på hva det menes å være i live.

Kantkråke er ikke noe offisielt navn for en kategori av kråkefugl, men et uttrykk folk bruker – omtrent som “dyngemåke” – om en undergruppe av fugl som har spesialisert seg på å hakke i utkanten av menneskenes verden heller enn å leve uti den Guds frie natur, sånn som skikkelige villdyr gjør. De er litt “avhengig” av at menneskene fortsetter som før, med å fremtille store mengder organisk avfall, døde dyr i veikanten og den typen ting. (Noe av det samme gjelder forsåvidt for mus og rotter også, det er sant, kanskje til og med en og annen rev og grevling, men vi snakker om kråker nå, så vær så grei; vennligst ikke skift tema i hodet ditt mens jeg snakker.) Kantkråka lever – som navnet antyder – i veikanter, særlig de store motorveiene. Der finnes det rikelig med næringsrike kadavere etter dyr som har blitt kjørt ihjel. (Som alle skjønner er ordet kantkråke også i bruk blant kriminelle, for å beskrive en litt parasittisk type opportunistisk småkriminelle som vi særlig finner i bystrøk — men det er forsåvidt ikke noe i veien for å kalle folk kantkråker hvis de for eksempel driver med oppkjøp og likvidasjon av konkursbo og den typen ting.)

Selv er jeg litt kantkråke i den forstand at jeg nesten aldri kjøper nye ting, særlig ikke “pyntegjenstander”. Jeg vil ikke ha den billige driten – som er fin og blank i en uke, men så kollapser illusjonen – så fordi jeg ikke har økonomi til å betale kompetente håndverkere til å lage alt jeg behøver så blir det til at jeg heller leter opp kvalitetsvarer ute på bruktmarkedet, som jeg siden eventuelt fikser opp, eller bare bruker som de er. (Dessuten lager jeg jo mye selv også.) Saken er at det vi kaller kvalitetsbevissthet ikke i seg selv har noe med økonomi å gjøre, men ofte blir det jo slik at arbeidsintensive varer – altså sånt som krever mye fikkel og lang tid å lage – ender med en temmelig høy utsalgspris, særlig i høyt lønnede land som Norge. Japansk shinto-religion identifiserer denne “sjelelige egenskapen i håndverksprodukter” som wabi. En ting har mye wabi hvis den er mesterlig utført og gjør jobben sin til perfeksjon, men en ting har enda mer wabi hvis den har vært ødelagt ved et tidspunkt, men siden har den blitt reparert/restaurert av en ekspert. Alle skjønner dette intuitivt hvis de tenker seg om. Folk foretrekker typisk sånne ting som både er vakkert laget og som gjør det som det er meningen at de skal gjøre, uten noe tøys. Sånn er det bare. La oss si det er noe instinktivt i mennesket. Selvsagt ender vi med å gjøre det beste vi får til med det vi har – livet er jo først og fremst et praktisk problem – men hvis vi kunne velge fritt og få det akkurat slik vi ønsket, så ville de fleste gå for vakre ting som fungerer perfekt. Til og med i ekteskapet.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Huset der jeg bodde før jeg flyttet til Spania – altså der jeg befinner meg akkurat nå – befinner seg i en halvribbet tilstand. Det ser ikke bebodd ut slik som det står, men mer som et forlatt sted hvor noen har vært og plukket ut de beste delene sånn at resten ser litt tragisk ut. Det er jo forsåvidt en korrekt beskrivelse av tingenes materielle tilstand, men saken har også en teatralsk dimensjon som jeg synes er interessant. Nå vet jeg jo selvsagt eksakt hva som har skjedd her, men hvis jeg myser litt på skråss og later som jeg er uvitende så legger jeg merke til at “selve stedets sjel” har forlatt denne kroppen slik at alt som gjenstår er et gammelt hus fullt av skrot. Det blir nesten litt skummelt når det står slik. Det er ikke åpenbart hva slags liv de som bodde her hadde, men vi legger merke til “mange bøker”. Jeg har til sist tatt den tunge avgjørelsen at jeg må slutte og drasse på bøker som jeg enten allerede har “lest nok” eller sannsynligvis aldri kommer til å sette meg ned for og lese. Jeg vet ikke hva annet jeg kan gjøre enn å bare la dem stå igjen. Tomta er regulert for industriformål slik at huset skal rives, så jeg antar at alt havner i en eller annen slags gjenbruksmølle, hvor ting kvernes opp og separeres i henhold til sine molekylære egenskaper. Du vet. Glass her, metall der, og resten brennes i den store forbrenningsovnen som leverer såkalt fjernvarme i diverse bystrøk nå for tiden. Hva er greia med å samle på ting? Fint å ha, verdt å spare på og det ene med det andre. Alle har hørt Øystein Sunde-sangen. Men noen har også hørt sangen “En fattig trubadur” av Cornelis Vreeswijk: Du kan ingenting ta med deg dit du går. Jeg har havnet litt i gråsona mellom de to. Alt jeg kan ta med meg herfra nå er sånt som får plass i bilen. Resten må selges, gis bort eller kastes/etterlates.

Når det kommer til forbruksartikkelen kaffe så er det slik at jeg lar heller være enn å drikke “dårlig kaffe” (et litt relativt begrep som henger mye på den notorisk udiskutable smaken). Jeg liker for eksempel ikke “brun kaffe” (som dominerer i det norske kaffemarkedet). Jeg må ha den sterk og svart. Altså at selve bønna er hardt brent, som for eksempel en typisk espresso, det vil si sånt som de kaller “normal kaffe” i Spania. Smaksbildet må ha en “kjerne” av intens bitterhet – som mange ikke tåler uten sukker og melk – men som for meg er selve kaffens ånd. For eksempel prøvde jeg en gang noe de kaller lysbrent kaffe, og det var noen slag jævla zombie-utgave av skikkelig kaffe. Herregud. Hvem liker sånt? Åpenbart mange nok til at det er en egen greie, men det er ikke noe for meg. Pussig akkurat det der. Jeg må jo bare respektere at folk liker det de liker, ferdig snakket, men hvis det virker helt ute på jordet så blir jeg jo automatisk litt sånn skeptisk til vedkommende. Hva annet har de som er frika, snålt, perverst eller bare dustete? Man kan aldri vite. Det er sannsynligvis best å holde en “sikker avstand” fra ytterligere informasjon om vanemønsteret deres. Saken er at jeg er misfornøyd med den kaffen de selger på sånne steder som lever av de veifarende i Tyskland. Ikke bare er den dyr som faen – 5,20 euro tilsvarer jo dæven døtte meg 60,74 kroner – men den har heller ingen ånd. Kaffen er anti-åndelig, eller et spøkelse om du vil. Et fravær. Et hull i det kosmiske stoffet som liv er laget av. Ikke desto mindre er kaffe det dopet jeg behøver for å få til og kjøre ekstreme strekninger uten å hvile. Menge vet akkurat hva jeg snakker om nå, men for de som ikke gjør det: Bare ta mitt ord for det inntil videre. Sånn fungerer ting. Det selges ekstremt mye kaffe på bensinstasjoner og veikroer. Om den tyske kaffen er det å si at den smaker “greit nok” men på den samme måten som et typisk McDonalds-måltid er designet for å skli ned uten å provosere noen. Dette er et produkt, ikke et kunstverk. “Bredt anlagte markedsanalyser” og den typen ting ligger uten tvil bak denne greia. Dessuten: Hva skal du liksom gjøre? Dette er hva som er å få. Kjøp det eller la være. Ekspeditøren med de kalde fiskeøynene bare trekker på skuldrene.

Men nok om det. Vi avslutter med Turboneger sin tyve år gamle kommentar til det som foregår ute i verden akkurat nå. Alle må ha trilogien til Turboneger – Apocalypse Dudes, Scandinavian Leather og Party Animals – hvis de er seriøse med sin rock. Alt som bandet laget før (og senere) er mer for de spesielt interesserte, men akkurat de tre er essensielle.

For moro skyld – og da bruker vi “det utvidede morobegrep” – kjørte jeg 3746 kilometer på to dager, uten noen lange pauser, heller ingen mat og denslags, men jeg sov fire timer i Aachen (Tyskland). Selvsagt i bilen. Det var rundt regnet to ganger atten og en halv times økt bak rattet, med en gjennomsnittshastighet – ifølge kjørecomputeren – på så vidt over hundre kilometer i timen. Det går altså an, men jeg vil ikke anbefale det. Gjennomsnittlig forbruk av drivstoff var 0,55, som er litt høyt men sånn blir det når man kjører fort. Bilen er mest økonomisk på rundt 70-80 kilometer i timen.

Det var et mareritt å kjøre gjennom Frankrike, for det var jævlig varmt. Stort sett 37 grader fra sør til nord. Spania var mye mildere, ihvertfall på “mitt” sted. Med andre ord, jeg er i Norge nå. Men her har jeg ikke tenkt å bli særlig lenge. Om en uke eller to blir det å reise nedover igjen — og denne gangen for å bli. Før jeg reiste nedover skrudde jeg av varmen så huset var kaldt som faen, som ville vært bra hvis ikke det også var kaldt som faen ute. Tolv grader. Herregud. Fordi jeg ikke må leve under sånne forhold blir det heller ikke aktuelt mer. Man skal ikke behøve å fyre hardt i vedovnen i slutten av juni måned. Glem det. Gidder ikke. Kommer ikke på tale. Jeg vil ikke mer.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Poenget med dette maratonet var at alt skulle være “begivenhetsløst” og kun fokusert på å kjøre korteste vei uten noe tøys. Jeg stanset riktignok for å kjøpe kaffe ganske mange ganger, dessuten for dobesøk, Du vet. Nødvendigheter. Men noe mat fikk jeg ikke før jobben var gjort. Sånn må det være. Jeg leker faen ikke butikk heller. Er man sin egen herre så er man også sin egen slave. Så hva mer? Joda, her er noe: Jeg kommer aldri noensinne igjen til å kjøre gjennom Paris. Og da mener jeg ikke under Triumfbuen og rundt Eiffeltårnet, men langsetter ringveiesystemet i utkanten av selve byen men samtidig definitivt i “urbane strøk” sånn som opplegget er i Oslo og andre byer også. Hvis du tror du har hørt om køkjøring så kan du prøve Paris. Etterpå kan vi snakke om det. Men nok om det. Tiden har kommet for å sove litt, kan jeg merke. Først ble jeg oppspilt av å spise mat men senere – altså nå – ble jeg søvnig.

Dermed blir det siste ordet i dag wrathchild, fremført av Paul Di’Anno:

Man merker at folk blir litt gretne, liksom. Værmeldinga sier at termometeret skal legge seg over 40 i de verste områdene, i praksis Sevilla, Cordoba og der nede. El Bierzo og resten av “norden” havner bare på 32-35 i verste fall, pluss at det blir tropenetter (over tyve grader). Imidlertid ser vi på 40 grader i Zaragoza også, og det er visstnok noe nytt. Alle vet at Andalusia er heavy på varmen, men hva skjer i Aragon? Igjen takker jeg skjebnen for at jeg ikke plasserte meg der, som var et aktuelt alternativ ganske lenge. Saken er at jeg har studert de historiske temperaturkartene ganske nøye. Det er helt greit for meg at makstemperatusen ligger rundt tredve og at de typisk får litt snø om vinteren, men jeg skygger banen når det er sannsynlig at det vil bli over førti grader der om sommeren. Herregud. Det er jo ulevelig.

Det finnes sikkert optimeringspotensial, men så langt er jeg svært fornøyd med der jeg har havnet. Selvsagt var det en ikke-lineær prosess som førte dit. Sånn er det jo alltid med meg. Typisk at jeg har planer, forberedelser og data kommende ut av øra, men når det skal handles ender jeg som regel med å fravike hele smæla og følge “intuisjonen”. Du vet. Ofte bent frem overtroiske elementer som presenterer seg i synsfeltet mitt og “peker på noe”, som ikke akkurat er direkte sinnssykt men det er ikke fornuftsmessig basert heller. Imidlertid tilsier all min erfaring at jeg jobber best på den måten, selv om det gir meg forklaringsproblemer i etterkant. Tenk på det slik: Navigasjon gjennom livet handler om å ta ut kurs basert i de rådende naturforholdene, men man kan ikke verken sette eller endre kurs så lenge skipet ligger til kai. Først må man komme seg i bevegelse, så kan man frike ut med improviserte saltoer og dansetrinn.

Som tidligere nevnt har jeg en skokk med fjernsynskanaler, men ingen av dem er “internasjonale” — så det finnes ikke noe CNN, Sky 24 News og den typen ting, jeg er nødt til å takle det spanske språket eller glemme det. Man lærer jo ofte raskt når man bare må, ikke sant? Men herregud så fort de snakker. Ikke absolutt alle sammen, men det virker som om et flertall av spanjolene går inn for å sette verdensrekord i hurtigsnakking. Mye flyr over hodet mitt men jeg skjønner nok til å sette ting i kontekst. (Bildene hjelper jo også slik sett.) Verdensnyhetene er hva de er. Samme gamle elendigheta, med grådige tosker til menn og forfengelige troll til kvinner. Ambisjonene kjenner visst ingen grenser — men det gjør dessverre de elementene som utgjør virkelighetens fundament. Fysikken lar seg definere og avlese, slik at man kan behandle det som systemiske data, men idiotiet er noe formløst som fyller alt tilgjengelig rom og fremtvinger handlinger man ikke tror før man ser dem. Her om dagen var det en snut på fylla som drepte en kis. Politimannen var selvsagt ikke i tjeneste akkurat da, men han må likevel ha følt pliktens kallelse fordi han tok halsgrep på drapsofferet og holdt det helt til han døde. Som alle vet kalles dette asfyksasjon og problemet består i at man blokkerer blodtilførselen til hjernen, noe som kan være dødelig før et minutt har gått hvis man er “uheldig”. Folk er rimeligvis fly fette forbanna, fordi selvsagt ble hendelsen filmet fra et dusin vinkler av folk som så det som skjedde. Det er åpenbart at polisene – det var to av dem – var ravende dritings både før, under og etter hendelsen, med ustødige bevegelser og brautende kjeftbruk. Herregud.

Hva skjer når snuten dreper noen i Spania? Jeg aner ikke, men jeg vil tippe omtrent det samme som i Norge, hvor alt selvsagt henger på hvordan det skjer. Enten man er purk eller skurk er imidlertid saken nå for tiden at “alle” går rundt med et (etter måten) høykvalitets videokamera på seg, og de nøler ikke med å ta opp ting de ser som enten er slik at de kan selges til nyhetskanaler eller på andre måter er interessante, bevaringsverdige og det ene med det andre. Det er jo ikke bare “ord mot ord” når et dusin tilfeldig forbipasserende har filmet det som skjedde fra alle mulige vinkler, inkludert alt det dustete de to drita polisene liret ut av seg mens det foregikk. Skal man tippe noe? De får definitivt helt sikkert sparken, men sannsynligvis også “noen års fengsel” etter at rettssystemet er ferdig med saken. Skal man spå noe videre? Folk må jo ha en jobb, ikke sant? Kanskje de senere havner i noe slags lugubert vaktselskap som opererer i grenseland mot den kriminelle verden? Men nok om det. Verken frustrasjon eller fantasier kan endre ting som allerede har skjedd. En idiot vil alltid finne en anledning til å aktualisere og manifestere sin idiotnatur. (Dette er en omskrivning av noe som en gang ble sagt om visse individers Buddha-natur.) Du vet. Sånn fungerer karma. Til en viss grad har vi alle fri vilje til enhver tid, i den forstand at vi kan velge det ene eller det andre fra et antall alternativer vi kan observere, men selve konteksten som valgmulighetene står i handler om hva slags karma man har. Hvorfor ender noen med å bli mordere? Vi kan i det minste si at en bakgrunnsårsak er at de ikke har kategorisk utelukket dette alternativet. Det er en åpen mulighet. Om og når det i så fall skjer handler i grunnen mest om tilfeldighetenes spill.

Vi avslutter med litt tysk dørti fønk fra 70-tallet: