APECALYPSO

For en stund siden skrev jeg noe om Larry Ellison og Oracle. Saken var at OpenAI – selskapet bak ChatGPT – kom med en ordre for fremtidig datakapasitet hos Oracle (som driver med datasentere) til en verdi av 100 milliarder dollar. Der og da fokuserte jeg på det komiske elementet, nemlig at dette sendte aksjeverdien til Oracle så høyt at Larry Ellison plutselig var “verdens rikeste mann” (målt i tryllepenger) og dette gjorde Elon Musk sjalu. Det konkurreres jo litt om den gjeveste tittelen blant disse evneveike trollene. Herregud for noen creepy idioter. Uansett, det neste som skjedde var selvsagt at Oracle bestilte nye superchips fra Nvidia for det samme beløpet, 100 milliarder dollar, sånn at aksjekursen til Nvidia gikk til værs igjen. Alle skal jo ha Nvidia-chips for å “være noen” i det store kappløpet mot “generell kunstig intelligens”.

Det siste som har skjedd i saken er at Nvidia har kjøpt aksjeandeler i OpenAI for 100 milliarder dollar. Pengene går altså på rundgang mellom disse selskapene. Det er faktisk akkurat så dumt som det ser ut som. Spørsmålet må derfor være hvorfor de gjør dette. Hva er poenger med å sende et gigabeløp med dollars på rundgang mellom bobleselskapene? Vi vet allerede svaret. Det er selvinnlysende. Det handler om bevegelser i markedet av den typen som gjør alle tilskuerne entusiastiske – og/eller fyller dem med FOMO – slik at aksjekursen går i været og sparepengene sitter løst hos de som tror det lønner seg å investere i denne dansen rundt tryllepengene. Kort fortalt skjer det imidlertid ikke noe mer eller annet enn at de taper pengene sine. Vi vet allerede dette. Det er selvinnlysende. Her er en enkel huskeregel: Hvis du er invitert til en dans med tryllepenger og du ikke vet hvem som er slaktegrisen, så er det du.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

På en abnormt stor skala er det som foregår pump & dump – det betyr akkurat hva det høres ut som – kombinert med det hypnotisk-magiske casinoelementet at “kanskje vil de oppnå generell kunstig intelligens” og da vil alle få premier av ethvert slag, for da har jo menneskeheten endelig klart å finne opp “smarte maskiner” som vil ta over og løse problemene for oss før vi engang vet at vi har dem. Halleluja. Nirvana. Ingen behøver å jobbe mer. Alle kan ta helårsferie og bare drive med kreative kunstprosjekter og den typen ting, eventuelt bare vanke på stranda og drikke søte drinker med små paraplyer oppi. Det er som alle kan se litt uklart for meg hva folk egentlig tror skal skje med de store dataselskapene men jeg vil tippe at det ender med noen slags stjernesmell om ikke særlig lenge. Du vet. Markedet vil justere seg, som Jamie Dimon (sjefen for JPMorgan Chase) nettopp uttalte i et intervju på en av finanskanalene. Det kan skje allerede i morgen, om seks måneder eller om to år, men at det kommer til å skje er fette idiotsikkert. Og da vil det gå som Sam Altman (sjefen for OpenAI) sa i et tilsvarende intervju: Noen vil tape idiotisk mye penger. Bare ikke han. De som taper i sånne spill er – som alltid – småsparere og pensjonsfond som lar seg lure til å hoppe på karusellen.

Vi feirer forretningsfolkas fremgang med en coverversjon av denne klassiske sangen.

Referanse: NRK.no

Redaksjon: Linken ovenfor virker ennå, men etter at jeg skrev avsnittene nedenfor dette – som er lagt til senere – har noen vært inne og lagt til mer eller mindre det som jeg etterspurte. Jeg skal imidlertid ikke ha æren for dette, fordi som alle vet er jo ikke korrelasjon det samme som kausasjon. Hva jeg tror har skjedd er at noen med redaktøransvar har lest den opprinnelige artikkelen og bedt journalisten om å gå gjennom materialet èn gang til, med noen utdypninger her og der for å gi et mer helhetlig inntrykk av hva som egentlig foregår. Jeg er imidlertid glad for at dette har skjedd.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Den opprinnelige teksten følger nå.

Interessant nok har det begynt å komme signaler som får meg til å tvile på NRKs journalistiske integritet. I dag har de en artikkel – linket ovenfor – om tiltalen som er tatt ut mot statsadvokaten i New York, Letitia James, på vegne av Donald Trump og hans kampanje for å hevne seg overfor alle som har våget å konfrontere ham. NRKs artikkel er vinklet på en måte som ikke bare normaliserer Trump men også omtaler Lindsey Halligan som om hun en er seriøs person som vet hva hun driver med. Statsadvokaten i Virginia fratrådte jo stillingen sin på grunn av kravet om straffeforfølgelse av blant andre Letiria James og forhenværende FBI-sjef James Comey. Lindsey Halligan er installert i denne jobben uten å ha noen som helsr bakgrunn fra embedet, eller engang erfaring fra rettssalen. Alt hun har er viljen til å tjene Trump og hans interesser — som i dette tilfelle betyr å ta ut en useriøs tiltale mot sakesløse individer.

Både Comey og James beskrives som politiske motstandere av Donald Trump, mens de egentlig bare har gjort jobben sin uten å la seg psyke ut av dette monsterets konstante “gaslighting” og truende fremferd. Alle rimelig velorienterte folk har hørt om krigståke. Du kan slå opp begrepet på egen hånd for å bli opplyst, men kort fortalt er det når man står til knes i “begivenheter” på en sånn måte at det er vanskelig å danne rasjonelt overblikk og holde hodet kaldt. Man vet ikke nok om ting men man er ikke desto mindre nødt til å handle. Dette baller på seg og medfører “blindhet” overfor alt annet enn sakenes mest umiddelbart nærliggende aspekter. Du behøver jo ikke mange hestekrefter i fantasien din for å se for deg at det er vanskelig å fatte godt informerte beslutninger i en krigssituasjon. Blindheten overfor Donald Trumps natur og karakter er således en form for krigståke fordi det kommer et konstant bombardement av absurde påstander og bent frem kriminell atferd fra den kanten. Folk klarer ikke å henge med. Historien kommer ikke til å være mer nådig mot Trump enn den er mot alle andre statsledere som har vist diktatoriske ambisjoner — samt selvfølgelig alle som har jobbet for å støtte ham på ulikt vis, inkludert journalister og andre som – bevisst eller ubevisst – bidrar til å normalisere ham.

Ved dette tidspunkt er vi ni måneder inn i Trumps andre presidentskap og ting har gått omtrent så “bra” som man kunne forvente. Det amerikanske samfunnet er i ferd med å ødelegges på en måte som vil ta mange tiår å rette opp igjen, om det overhodet vil la seg gjøre. Det er forbløffende at folk ikke innser dette, eller skal vi kanskje heller si at de ikke klarer å forholde seg til Trumps politiske tåkemaskin. Som journalist har man et ansvar for å presentere saker som om man er “den første som skriver historien om det som skjer” på en måte som ikke i betydelig grad fraviker de normale prinsippene for historiefaget. Hvis man ikke får til dette bør man finne seg noe annet å jobbe med. Propaganda er jo en velkjent teknikk for å fordreie folks virkelighetsoppfatning i en tilstrekkelig grad til at de politiske aktørene får gjennomslag for sine ambisjoner. “Etterpå” skjønner naturligvis alle alt, men da er det også for sent til å stanse dem, eller engang legge noen slags bremser på dem. Vi kan til en viss grad skjønne at amerikanerne er tildels lammet av frykt for hva som kan skje med dem hvis de stiller seg i veien for Trump – James Comey og Letitia James illustrerer jo dette godt nok – men det er vanskelig å tilgi norske journalister for slurv og latskap i forhold til å holde seg godt informert om hva som foregår i USA. Vanlige sivilister behøver selvsagt ikke å være noe mer enn evneveike troll, men de som jobber med disseminasjon av informasjon har en forbannet plikt til å holde seg oppdatert om sakenes faktagrunnlag.

Vi runder av med litt finsk lystighet.

Jeg følger diverse kanaler på YouTube hvor de “driver med mat” på forskjellige nivåer — alt fra dyrking av grønnsaker og partering av slaktedyr til mer ordinær demonstrasjon av hvordan man gjør ting i praksis. Du vet. Det er jo èn ting å lese en oppskrift men noe helt annet når du får lyd og bilde i tillegg. Jeg skal ikke ramse opp navn på alle kanalene jeg følger, bare nevne Fallow, som også er en restaurant i London, men de to gutta som lager videoer om matlaging er fenomenale, og da særlig for de som selv er – eller har vært – mer eller mindre profesjonelle innenfor kokkefaget. Uansett, hvis du har sansen for artig og kreativt fjernsyn om matlaging så vil du like Fallow. Follow the Fallow, som man kan si på engelsk.

Videre så finnes det mer “vitenskapelig” orienterte kanaler hvor de tar for seg diverse historikk, prosedyrer og det ene med det andre. Jeg henter en del inspirasjon fra sånt, men mesteparten er egentlig bare pornografi. Jeg ser på det uten å ha noen plan om å kopiere det de gjør, ut over at det noen ganger gir meg idèer om ting jeg selv kan gjøre. For eksempel ser jeg ikke på programmer om vin fordi jeg søker saklig informasjon om det eller det vinmerket, men mer av en “livsstil” type årsak, litt som hvorfor det er interessant å se på programmer om hvordan de har innredet et slott eller noen annen slags bygning som befinner seg utenfor min sone for realisme. Jeg kommer aldri til å være i en slik situasjon selv, men jeg ser på det likevel fordi jeg opplever det som interessant på et slags abstrakt vis.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Jeg vet ikke hvordan jeg skal oversette det engelske uttrykket culture vulture fordi “kulturgribb” låter liksom ikke helt bra men tanken er uansett at man ankommer kadaveret etter en kulturhendelse for å plukke det rent etter at selve greia har blitt avsluttet og alle de kula folka har beveget seg videre til neste begivenhet. For å være helt ærlig så trives jeg ikke helt midt i smørøyet for kulturhendelser. I am not in with the in crowd. Det er for anstrengende med den litt sånn narcissistiske stemningen som oppstår på et sted hvor det oppholder seg mange individer som konkurrerer om oppmerksomhet fra et sammensatt publikum av strebere, smiskere, linselus, kjendiser, kritikere, fotografer og resten av åsgårdsreia. Herregud. Ikke min greie. Jeg har vært på en del slike arrangementer men jeg trives ikke med det, uten at jeg klarer å sette fingeren på eksakt hvorfor. Det er noe med “falskhet” og folk som gjør seg til for hverandre. Verst av alt er motearrangementer, hvor designere, modeller og denslags samler seg for å drive meg gjensidig manipulasjon, sjalusi og baksnakkelser. Det er ikke helt fritt for den typen ting i den gastronomiske verden — men jeg holder trygg avstand (tror jeg).

Nok jåss og tøyseprat. Vi setter over til en coverversjon av Bee Gees som ingen har sett maken til før.

Bildet ovenfor er hentet fra filmen Satantango, regissert av Bela Tarr i 1994. Den er syv og en halv time lang, så om du vil definere verket som en “miniserie” eller en ekstra lang langfilm får bli en smakssak, men det er uansett litt av en film, i likhet med alt annet Bela Tarr har laget. Han er jo en av “de store regissørene” som filmelskere typisk trekker frem når de skal gi noen eksempler på uforfalsket filmkunst. Også jeg. Det er ikke noe å lure på engang. Hvis du er glad i Tarkovskij, Bergmann, Kurosawa, Fellini og så videre — så kommer du helt sikkert til å like Bela Tarr også. Jeg vet ikke hva som finnes for distribusjon i Norge, men den britiske publikasjonsplattformen Artificial Eye – som forøvrig har jævlig mye bra ellers også – har ihvertfall gitt ut Bela Tarr sine filmer med engelsk tekst.

Hvorom allting er, filmen Satantango er så klart basert på boka ved samme navn, skrevet av László Krasznahorkai og utgitt i 1985 — på ungarsk, eller hva de enn kaller språket folk snakker i Ungarn. Det er komplett uforståelig for alle andre, men likevel ikke verre enn at boka ble utgitt på norsk i 2015. Jeg er usikker på eksakt når, men jeg lånte Satantango på biblioteket og leste den en eller annen gang mellom år 2015 og 2020. Jeg har skrevet en anbefaling av den her i bloggen minst èn gang tidligere. Imidlertid har jeg ikke lest noe annet av den samme forfatteren, som altså nå nettopp fikk Nobels litteraturpris for i år, til min (og mange andres) store tilfredsstillelse. Vi gratulerer og skriver under på at det var et velfortjent valg. Folk som liker å lese – i den grad de finnes ennå – bør sjekke ut denne forfatteren.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Mer er det ikke å si om saken, så vi avslutter med litt kunstferdig/eksperimentell finsk svartmetall.

Refranseartikkel: NRK.no

Artikkelen som er linket ovenfor er skrevet av en journalist som åpenbar ikke kjenner til “vær varsom” – prinsippet eller plakaten, det blir samme sak – fordi hun tillater ei evneveik sugge å prate tøys i offentligheten med bilde og full pakke. En student “mener det er enklere å bruke ChatGPT” enn å forholde seg til pensummaterialet under sykepleierstudiet. Hvis det var opp til meg ville jeg sparket denne studenten ut — til skrekk og advarsel for alle andre. Poenget med å studere er jo ikke at det skal være enkelt men at du skal lære faget gjennom forsvarlig bruk av foreskrevet kildemateriale. Dette gjelder uansett hva du studerer, men det er dobbelt så viktig innenfor helsefagene. Ser du den?

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Saken er at det går ikke an å stole på “kunstig intelligens”. De hallusinerer, dikter opp ting og gjør grove feil, noe man vil oppdage øyeblikkelig hvis man har innsikt i emnet det snakkes om, men som kan være dødelig farlig for de som er i ferd med å bygge opp sin kunnskapsbase innenfor et fagområde. Det korrekte ordet for slikt er juks. Denne studenten fusker uten engang å forstå det. Hun er rett og slett en lallende idiot. Journalisten burde tatt ansvar her i stedet for å utnytte dette evneveike trollet for å konstruere en sensasjonalistisk historie. Men nok om det. Det betimelige spørsmålet må bli: Hvor vanlig er denne typen juks innenfor helsefagene? Og andre fag? Finnes det noen som har kartlagt problemet?

Jeg etterspør et politisk vedtak i forhold til bruk av KI-tjenester. De som leverer slikt må godta ubegrenset plikt overfor erstatningsrett og økonomisk ansvar i de tilfellene når maskinen deres føkker opp noe som har alvorlige konsekvenser, inkludert ethvert tilfelle av forfalskning og svindel som støtter seg i denne teknologien. Hvis ikke må de nektes å operere på det norske markedet. Det er ikke noe argument at “det ikke er deres feil” om noen misbruker maskinvaren, fordi hvis de ikke leverer dette tilbudet vil det heller aldri bli aktuelt med noe misbruk. Ser du? Lett som bare det. La de som finner opp, tilvirker og distribuerer de farlige tingene bære ansvaret for hvordan tingene blir brukt. I det aller minste må det utarbeides komplekse juridiske avtaler – som tar hensyn til samtykkekompetanse og ikke bare handler om å klikke på en knapp som sier “jeg godtar dette” – mellom alle ledd i den logistiske kjeden fra de som lager jævelskapen til de som befinner seg i det siste leddet som “dårlig informert sluttbruker”.

Vi avslutter med litt garantert organisk tilvirket kyllingsuppe.

Som alle vet var det tindrende krystallklart for alle normalt intelligente mennesker at Tyskland kom til å tape krigen fra og med sommeren 1943, inkludert de fleste (men ikke alle) tyskerne. De første uoffisielle fremstøtene i retning av noen slags fredsforhandlinger begynte å komme på den tiden — selv om det åpenbart var livsfarlig å posisjonere seg slik. Det var jo egentlig bare de mest fanatiske nazistene som ønsker å fortsette med greia, men de var til gjengjeld ikke til å spøke med på noe som helst vis. Alle andre prøvde følgelig å “holde hodet lavt” og vente på at galskapen skulle gå over, inkludert ikke minst de mange opportunistene som så gode karrièremuligheter for seg selv hvis de meldte seg inn i nazipartiet en ti års tid tidligere. Det er jo noe med å være en værhane uten moralsk ryggrad. Sånne kan formelig lukte når det er på tide å selge sin lojalitet et annet sted. Du vet. Når lykken er i ferd med å snu for den lederen de hittil hadde satset på.

Det finnes knapt noen annen periode fra menneskehetens samlede verdenshistorie som er mer gjennomstudert enn Den andre verdenskrig. Ihvertfall de av min egen generasjon – de som nå er i sekstiårene – kan huske at dette var et tema man fikk høre om både sent og tidlig. De som hadde opplevd krigen hadde jo et kvelende moralsk overtak på oss som var så heldige å bli spart for denslags (selv om Den kalde krigen også hadde sine skremmende aspekter). Uansett, vi vet nå at på den allierte siden kom det inn mange slags forslag om å iverksette commando-oppdrag for å ta ut både Hitler og resten av den tyske overkommandoen mot slutten av krigen, men generalstaben mente den gangen at det var bedre for deres krigslykke hvis de lot Hitler være — fordi han gjorde jo mer skade enn nytte for motparten med alle sine ville påfunn i kjølvannet av felttoget mot Sovjetunionen. Ved den tiden hadde jo alle innsett at mannen var fette sinnssyk. Borte var all den “karisma” som hadde imponert og skremt så mange ihvertfall ut året 1942. Alt som gjensto var det møysommelige strategiske arbeidet med å knekke fiendens styrker sakte men sikkert. Og slik ble det da også.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Erfaringene fra Den andre verdenskrig fremsto som viktige ihvertfall frem til år 2000. Jeg er ikke så sikker på hva slags politiske hensyn som driver folk nå lenger. Hele den greia som var så stor og stygg den gangen virker litt sånn glemt og tilbakelagt i disse tider. Hva skal man tenke om dette? Fascismen er jo tilbake for fulle mugger. For eksempel ser jeg at folk noen ganger sammenligner Trump med Hitler — men dette er jo en fornærmelse mot Hitler, eller rettere sagt de som var nødt til å forholde seg til denne uhyggelige historiske skikkelsen den gangen. Trump er en idiot som er omgitt av for det meste inkompetente fjøsnisser. Dessuten er jo ikke USA akkurat noe disiplinert land. Forholdene ligner overhodet ikke på tingene sånn som de var den gangen. Imidlertid har vi noe som ligner ganske mye, i den forstand at folk etterspør det vi i mangel av et bedre begrep kan kalle “sterke menn” – selv om de teknisk sett ikke behøver å være av hankjønn – i politikken både her, der og overalt. Du vet. Noen som kan ta grep og få tingene gjort. Noen som kan hoppe bukk over alle demokratiske hensyn og alt det endeløse byråkratiske snakket som ikke fører noe sted.

De som kan lese skriften på veggen ser mange dårlige tegn rundt omkring. De demokratiske institusjonene står ikke like støtt lenger. Den nye mentaliteten som begynte å manifestere seg fra omtrent året 1980 og fremover har kommet frem til et slags klimaks som krever at “noe” må skje — folk er bare ikke enige om hva. Ved dette tidspunkt er jo alt snudd litt på hodet, fordi det finnes knapt en mer konservativ politisk posisjon enn sosialisme i dagens Europa, mens de radikale blant oss ønsker å stokke om på alle ting, for ikke å si “rive ned alt det gamle og bygge en ny verden oppå ruinene” — som jo er klassisk progressiv politikk slik som vi kjenner den fra 1920-tallet. Du vet. Gamle tanker om igjen. For eksempel har vi en tredjedel av befolkningen som mener at utlendinger har skylda for alle de dårlige tidene, og da særlig svartingene. De ønsker å utrydde oss, akkurat som jødene planla helt til vi ga dem deres eget land å tukle med. Siden den gangen har jo jødene vært alt for opptatt med dette prosjektet til å konspirere mot europeisk kultur og tradisjoner. Imidlertid har vi fått et nytt problem nå. Landene i sør sender “unge menn i militær alder” hit for å forberede en større invasjon senere. Planen er åpenbart å erstatte den staute og motstandsdyktige “tradisjonsbefolkningen” med mer samarbeidsvillige “enkle folk” fra sør og de som står bak det hele er eliten som samler seg rundt World Economic Forum og Bilderbergerne. Derfor må vi alle stemme på radikale partier på ytre høyre fløy av politikken, fordi bare de har mot og kraft til å stå imot opplegget. Omtrent slik er det de tenker. Vi kan kalle dem fascister eller noe annet, det er egentlig ikke viktig, fordi problemet er at de tar feil. De forstår ikke hvordan verden fungerer. Hvordan virkeligheten virker. Er det virkelig nødvendig med en tredje verdenskrig? Jeg vet ikke, men det ser slik ut noen ganger. Det kommer i så fall til å bli et helvetes kaos uten klare fronter og strategiske elementer, men det vil uansett ende med den samme gamle leksa til slutt: Demokrati, byråkrati og lange politiske samtaler som driver alle de utålmodige til vanvidd.

Det passer å slutte med en helt ny sang som er like munter som den gamle tematikken.

De har gryselig gode tomater i Spania. Alle vet det. Min favoritt – for tiden – heter Monte Rosa og de selger dem i pakker av tre og tre på den lokale superen for den nette pris av 1,35 euro. Og de er noen store slaboler som smaker intenst av “sånn som tomater bør smake” slik at dette er noe jeg kan venne meg til uten forbehold. Sammen med godt brød, skinke av superb kvalitet, Gran Reserva manchego – ost som koster 60-70 kroner i Norge – til 2,20 euro for en flis, olivenolje og noe småplukk ellers, utgjør dette en tidløs lunsj som er sin egen forklaring på hva som er meningen med livet. Det er nok til at man glemmer det depressive nyhetsbildet fullt av krig, pest og hungersnød for noen minutter. Jeg kan jo ikke gjøre noe fra eller til med disse tingene uansett, så hva er poenget med å ta til seg en overdose slik informasjon hver jævla dag?

Noe jeg stadig hevder er at folk som har det bra – tross alt – ofte viser en tendens til å glemme dette i sin iver etter å klage over alt som ikke er til deres umiddelbare tilfredsstillelse. Ganske interessant psykologi, det der. Verden er full av små lokale “helveter på jord” mens i de mer priviligerte delene av den sutrer folk over småting som knapt spiller noen rolle i forhold til deres generelle nytelsesprogram. Husker du eventyret Prinsessa på erten? Jeg tror det er HC Andersen, men det kan også være en av de andre. Det er ikke viktig. Poenget er at hva man plages av er temmelig relativt. Jeg kan ikke svare for noen andre enn meg selv, men fra min synsvinkel virker det som en frapperende mangel på sunt skamvett ofte fyller hele horisonten til “de priviligerte klasser” med en utidig vilje til å sutre og klage over alt mulig. Herregud. Hvorfor er det så få som heller fokuserer på alt som er bra i livet? Jeg forventer ikke noe svar.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

I denne postmoderne tidsalderen finnes noe som heter FOMO. Fear Of Missing Out. Angsten for å gå glipp av noe, eller at “de andre” skal stikke av med alle godsakene mens man selv ikke følger godt nok med på det som skjer. Du vet, Man må jo være litt på hugget for å bli en vinner i livets store konkurranse. Noe av det første jeg skrev i denne bloggen var om minner fra barneskoledagenes “idrettsdager”. Det var hva de kalte det den gangen, men det heter sansynligvis noe annet nå, kanskje “aktivitetsdag” (om ikke det også krenker noen). Uansett, poenget var – og er – at skolebarna delte seg grovt sett i tre grupper. De som konkurrerte om å vinne, de som konkurrerte om å ikke komme sist, og de som saboterte hele mannskiten og “gikk sine egne veier”. Jeg tilhører åpenbart den siste gruppen. Ikke fordi jeg var dårlig i idrett men fordi jeg ikke skjønner poenget med å gjøre alle ting i livet om til et jævla kappløp. Det betyr virkelig ingenting for meg hvem som vinner og hva de får i premie. Om folk roser meg eller kjefter på meg er hundre prosent uvesentlig. Jeg kommer ikke til å endre på mine egne planer og opplegg uansett hva slags “tilbakemeldinger” som kommer — og jeg er dårlig i stand til å forstå de som “justerer seg i forhold til hva de andre sier”. Min ryggmargsrefleks overfor sånt er kald forakt. Derfor har jeg ofte spøkt med at jeg er en sosiopat — men dette stemmer selvsagt ikke. Jeg tar jo hensyn. Det er bare at jeg ikke på konsekvent vis innretter meg i henhold til andres meninger. Det er jo jeg som bestemmer.

Vi runder av med litt nyere tungrock fra Brasil.

Kjenner du til en viss Robert Jenrick? Han som blir kalt Shadow Lord Chancellor of the United Kingdom of Great Britain and Northern Ireland — men som er så sosialt klønete at han får Keir Starmer til å fremstå som et karismatisk sjarmtroll. Vel, han var nylig ute i media og dreit på draget – som folk sier i Norge – enda en gang. Jenrick besøkte jo Handsworth, som er en bydel i Birmingham, hvor han lot seg sjokkere av at han ikke kunne se noen hvite fjes. Det var de ordene han brukte. (“White faces”) Så langt så vel – alle vet jo at Robert Jenrick er en evneveik fjott – men han måtte likevel følge opp dette med å si at Handsworth er “dårlig integrert”. Hvordan da? Det er omtrent 12.000 innbyggere i Handsworth og stedet har så vidt jeg vet vært kjent som et lavprisområde med mange innvandrere ihvertfall siden på 1970-tallet. Dette vet jeg fordi jeg i året 1979 kjøpte albumet Handsworth Revolution av det britiske reggae-bandet Steel Pulse, motivert tildels av ryktene som sa at dette var hva Bob Marley satt og lyttet til på sin walkman mens han var på turnè. Alle som leser denne bloggen vet hvordan jeg er: Jeg samler inn data om ting før jeg bestemmer meg for hva tingene betyr. Jeg visste jo ikke hva en “Handsworth” var i 1979, så det ble å gå på Deichmanske Bibliotek for å etterforske saken.

Det vil være nærmere sannheten å si at det er Robert Jenrick som er dårlig integrert — i det britiske samfunnet generelt og i Handsworth spesielt. Hva er det som skjer med folk hvis de føler angst når de ikke kan se noen hvite fjes rundt seg? Selv synes jeg folk generelt sett er litt for raske med å bruke ordet rasist fordi når man bruker det alt for mye om alt for mange mister det jo sin mening og slagkraft i de tilfellene når man bør bruke det, som dette er et godt eksempel på. Ikke at dette akkurat overrasker noen, fordi Jenrick har jo vært ivrig med å markere seg som noen slags “raseskeptiker” i lang tid, slik at hvis han hadde stanset der ville saken ha vært glemt. Du vet. Hvem gidder å gå rundt og huske detaljene i det en offentlig velkjent rasist uttaler fra dag til dag? Det er ikke verdt bryet. Imidlertid valgte han å “forsvare seg” i denne saken med å uttale at attentatsmannen fra synagogen i Manchester var et typisk eksempel på en dårlig integrert person i det britiske samfunnet — så hva er det han prøver å uttrykke her? At jødehat står på listen over egenskaper som man forventer å finne blant individer som er dårlig integrert? I så fall stiller han seg vel på linje med Keir Starmer som valgte å si at de som demonstrerer mot folkemordet i Gaza er ubritiske hvis de ikke tar seg en pause akkurat den 7. oktober. Det er så man må lure på om disse politikerne har blitt mediatrent på noen slags brunstbrølende villmarkscamp. Herregud.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Tallet på mennesker som har blitt arrestert på grunn av ytringskriminalitet i Storbritannia har nettopp passert 2000, etter at den britiske utenriksministeren Yvette Cooper – Secretary of State for Foreign and Commonwealth Affairs – den 30. juni i år definerte protestgruppen Palestine Action som en terroristorganisasjon, slik at man kan få opptil fjorten års fengsel for å erklære støtte til dem — som selvsagt har medført at folk møter opp på Trafalgar Square i London og andre steder hver bidige jævla dag med plakater hvor det står skrevet: I oppose genocide. I support Palestine Action. og politiet har ikke noe annet valg enn å pågripe disse demonstrantene, bære dem bort og tiltale dem for “terroristsympatier” selv om hele denne greia er et veritabelt takras av politisk selvmordsmentalitet. Regjeringen står hardt på sitt. Det skal ikke under noen omstendighet tolereres når sivilt ulydige individer velger å stå sammen med slike som myndighetene har bestemt at det er ulovlig å stå sammen med. Saken er ganske bisarr og ikke så rent lite politisk talentløs. Dårlig integrert, kan vi vel kanskje si, i forhold til at alle burde ha forstått hva som kom til å skje da de erklærte at Palestine Action er terrorister, til tross for at de overhodet ikke ligner på andre terrorister, særlig fordi de er motstandere av vold. Til og med jeg – som ikke er britisk – forsto at dette kommer til å bli et skitshow av formidable dimensjoner. Flesteparten av de arresterte er hva vi kan kalle “besteborgere” med relativt høy gjennomsnittsalder som har valgt å bruke denne kanalen for å markere sin frustrasjon med de britiske myndighetenes politikk overfor Israel, som kort fortalt er “ukritisk støtte”.

Det går ikke an å understreke sterkt nok hvor farlig det er å lage en samrøre av begrepene jøde, israeler og sionist – slik at folk må legge ned en innsats i å finne distinksjonene – fordi sannheten er jo at det til og med finnes jøder som er krasse motstandere av staten Israel på et teologisk grunnlag. (Jeg gidder ikke å forklare saken, du kan finne stoff på nettet.) Det går faktisk an å være jøde uten å være israeler, og israeler uten å være sionist, men folk som ikke er vant til å tenke og som heller ikke har noen peiling på hvordan sånt gjøres, har ofte vondt for å skille snørr ifra barter selv på en tindrende solskinnsdag, som dette på ingen måte er. Det er ikke automatisk jødehat når folk demonstrerer mot Israel og politikken deres overfor Palestina. Det er ikke automatisk “støtte til Hamas” når folk erklærer sin solidaritet med palestinerne og sin motstand mot folkemordet i Gaza. Derimot er det – i beste fall – uærlig når sionister av alle slag blander begrepene og visker ut distinksjonene for å vinne kortsiktig politisk gevinst. Hva er det de vil? Hva er det de jobber for? Det er bare krig og kaos – eller nærmere bestemt de som ønsker sånt – som “tjener” på opprørte følelser og høye skrik.

Det virker passende å avslutte med tittelsporet fra plata som er nevnt ovenfor.

Sannheten er et filosofisk problematisk konsept. Først må vi jo avklare hva som går an å vite og hvilke kriterier vi bruker for å fastslå om vi vet noe. Hvis du synes det lyder som en enkel oppgave har du ikke forstått problemet. Sånt skjer. Folk har jo ofte en tendens til å henfalle til naiv realisme. Slå det opp hvis du ikke allerede vet hva det betyr. Det faller uansett sammen med noe nesten alle med litt vett i skallen legger merke til i løpet av livet: Idioter har en typisk tendens til å føle seg smartere enn de er, mens smarte mennesker har det motsatte problem. Dette er enkelt forklart fordi jo mer du vet, jo mer vet du at du ikke vet. Hver gang folk lærer noe nytt oppdager de en helt ny verden av uvitenhet. Sånn fungerer disse tingene. Erkjennelsen er lik en ballong som ekspanderer inn i et rom av uvitenhet. Kontaktflaten mellom det vi vet og det vi ikke vet vokser gjennom hele livet — med mindre vi gjør noe aktivt for å bevare vår uvitenhet.

Har du noen gang møtt individer som “sitter fast” i forlengst utdatert informasjon? De fleste har det. For eksempel er det vanlig å gå gjennom en fase i livet hvor man tenker dette om sine egne foreldre. Med rette eller urette, kan vi legge til. At folk har forskjellig syn på ting betyr jo ikke nødvendigvis at noen av dem “har rett” i teknisk og objektiv forstand. Meninger kan jo være både her og der i forhold til saklige fakta. Det hender at folk “bestemmer seg” uten å ta slike hensyn og da vil vi typisk oppleve dem som vanskelige å forholde seg til — noe som ofte ender med at vi “jobber rundt” de sære greiene som folk går rundt og tror på uten at de egentlig vet noe om saken. Vi lar kort og godt temaet ligge. Nesten alle har jo en eller flere slektninger, venner, kolleger og andre som er “håpløse” i forhold til noen slags mystiske idèer og fantasier som de av noen slags årsak har tatt til seg og gjort til sine favoritter. Ta for eksempel religion. Eller ta “alternativ historie” om hvordan sivilisasjonen oppsto og den typen ting. Ta astrologi, spådomskunst, magisk helberedelse eller hva som helst annet som folk tror på uten at det går an å verken bevise eller motbevise disse tankene.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Her er et interessant spørsmål: Er det løgn når folk selv tror på det de sier? Noen har overbevist dem om en ting som de så har tatt til seg og liker å snakke om. Det finnes hvor mye sånt som helst. Ofte dreier det seg om “en god historie” som imidlertid ikke er sann, men de har aldri tatt seg bryet med å sjekke sakens fakta så dette vet de ikke. Vi pleier å si at folk er “i god tro” når de for eksempel sprer løgnhistorier som noen har proppet dem fulle med, la oss si om “vikinger” og at de slo seg ned i Amerika – både nord og sør – hvor de dannet sin egen stamme eller folkegruppe som vi kan finne spor etter den dag i dag — bare at skolevitenskapen holder dette hemmelig fordi de har jo sin egen historie som de liker bedre. Jeg vet ikke om dette faktisk finnes der ute, men jeg har hørt noen ting om “runesteiner” som folk har funnet på de mest usannsynlige steder. Folk tror jo på mange merkelige ting. Er vi enige om det? Et sted i Australia finnes det noe som ser ut som egyptiske hieroglyfer hugget inn i en fjellside. Søk på Gosford Glyphs for mer detaljert informasjon. Hva synes du virker mest sannsynlig? At egyptere “oppdaget Australia” for 4500 år siden eller at noen slags spøkefugl har hugget dem inn i steinen i moderne tid? Her blir vi konfrontert med det fenomen at folk liker å tro på alt mulig jåss. Og hvis de seriøst og virkelig liker greia så kan det være bent frem umulig å “kurere” dem for vrangforestillingene.

Du behøver ikke lete særlig lenge på nettet for å finne folk som snakker om å bli bortført av romskip fra en annen verden og utsatt for “medisinske undersøkelser” og det ene med det andre. Mange av dem er temmelig “hellig overbevist” om at noe har skjedd med dem. Hvordan skal man forholde seg til sånt? Jeg tipper at om de ellers fungerer rimelig normalt så vil de fleste foretrekke å “jobbe rundt” den eksentriske greia deres og bare avvise temaet hvis de prøver å ta det opp til samtale. Du vet. Sånn som vi pleier å gjøre med religiøse individer. Det er jo alt for brysomt å “korrigere” folk hver gang det er noe — og det er ikke engang sikkert at det hjelper. Følgelig trekker vi bare på skuldrene og later som ingenting. Så du tror på skytsånder og engler? Bra for deg, men la oss heller snakke om noe annet. Det er et rimelig kompromiss så lenge greia deres ellers er harmløs. Du har jo en temmelig håpløs jobb foran deg hvis du skal kurere alle mennesker for alle sine vrangforestillinger. Det er en rimelig antagelse at et hvilket som helst gjennomsnittsmenneske vil vise seg å være et psykiatrisk katastrofeområde hvis du begynner å pirke i dem. Eller sagt på en annen måte: Det mest sannsynlige er alltid at folk er fette sinnssyke. Så langt så vel. Skal vi snakke om religion nå? Jeg tviler på det. Selv om jeg personlig ikke har noe som helst til overs for religion så har jeg den praktiske innstillingen at det ikke angår meg. Jeg vil ikke snakke om slike ting. Det er for evneveikt. Bare se på tilstandene vår verden overalt der hvor “religion” er noe viktig for folk.

Vi avslutter – naturlig nok – med en litt ateistisk sang.

Ved dette tidspunktet er jeg 62 år gammel og jeg kan aldri huske at det har forekommet noen “ordnet” debatt om tingenes tilstand i Israel. Det virker heller ikke som om dette noensinne kommer til å skje. Hvordan skal man forholde seg til denne galskapen? Min foretrukne strategi er ikke. Jeg forlater stedet når folk begynner å mase om denne greia. Eller hvis det skjer hjemme hos meg så kaster jeg dem på huet og ræva ut. Forsvinn herfra din vemmelige slyngel. Det blir bare ikke aktuelt med noen “meningsutveksling”. Hva fanden gjør det for slags forskjell hva du, jeg eller Titten føkkings Tei “mener” om denne saken? Her om dagen var det noen som spurte en annen om de synes Israel har rett til å eksistere. Har du hørt på maken til tøys? Hva er det for slags spørsmål? Israel eksisterer jo. Ferdig snakket. Hva annet har du? Om det bør finnes en egen stat for jøder? Det har jeg ikke noe svar på. Ja eller nei eller tvert imot. Det er ikke mitt problem. Bør det finnes en egen stat for mormonere, pinsevenner og scientologer? Spørsmålet er jo absurd. Jeg liker ingen religioner. På et generelt grunnlag bør alle stater være sekulære i sin “formålsparagraf”, tillate folk å gjøre som de vil med private saker som religion, livsstil og seksualitet, og ellers behandle alle likt. Det skal ikke være noen slags spesielle regler eller unntak foran loven for noen, verken i positiv eller negativ retning. Forstår du posisjonen min?

Det er rett og slett ikke relevant hva slags religion folk mener at de tilhører, eller på hva slags grunnlag de har dannet en slik mental sykdom. Det er en personlighetsforstyrrelse. Noe mer positivt kan jeg dessverre ikke komme med. Imidlertid kan du selv regne ut sånn omtrent hvor begeistret jeg er for rituell kjønnslemlestelse av småbarn. Alle som deltar i en konspirasjon for å skjære istykker pikken til nyfødte gutter bør få noe i nærheten av ti års fengsel. Er det antisemittisme? Noen synes det. Mitt tilsvar er at dersom en ung mann som har oppnådd myndighetsalder selv velger å fjerne forhuden så trekker jeg bare på skuldrene av det. Det er deres egen sak — selv om det ikke gir mer mening enn å skjære av seg ørene. Folk driver jo med all mulig sånn galskap. Men når de gjør det mot småbarn er det på ingen måte “greit” lenger, uansett hvordan de eventuelt rasjonaliserer et slikt overgrep. En lang fengselsstraff er den eneste saklige reaksjon. Det blir ikke aktuelt å forhandle om dette. Hvis du ikke skjønner at dette er et overgrep har du et svært alvorlig problem med hele virkelighetsoppfatningen din. Vi skal jo beskytte barn mot alt sånt som reduserer deres frie valgmuligheter når de oppnår selvstendig alder og skal fatte sine egne livsvalg. Foreldrene har ingen spesielle rettigheter når det kommer til oppdragelse av barn, verken i den ene eller den andre retningen. Det er jo ikke dine barn. De er selveiende. Alt du har er plikten til å fø dem, kle dem og ellers passe på dem mens de er i vekstalderen.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

De sier at israelere generelt har blitt mer engstelige etter terrorangrepet for to år siden. De føler seg omgitt av fiender på alle kanter som mer eller mindre ønsker død og ødeleggelse over dem, noe som sannsynligvis til en viss grad stemmer, men det hører med til problemkomplekset at staten Israel aldri har vært noe annet enn en morderisk terrorstat overfor alle andre i regionen, så hva forventer de? Man høster det man sår, mener jeg at det står skrevet noen steder. Det går an å bygge fred men da må man ville dette. Du vet. Oppføre seg som folk og alt det der. Hvis man går rundt og sier at det er umulig å leve i fred med nabolandene vil jo dette bli en selvoppfyllende profeti. Bortsett fra en håndfull ekstremister – de finnes overalt – så ønsker jo det store flertallet av alle mennesker å leve i fred med hverandre og holde på med sine egne ting uten å bry seg særlig mye med alle de andre, gitt at disse ellers er “normale”. Det er tragisk at det pågår et folkemord i Gaza, men det er ikke overraskende. Du vet hva de sier: Hvis det eneste verktøyet du har å bruke en en hammer så vil alle problemer se ut som spiker. Imidlertid er det historisk sett minst like mye USA sin skyld at situasjonen er som den er i denne regionen, fordi de har definitivt bidratt til å heie frem en bortimot katastrofal situasjon på grunn av strategiske valg i forbindelse med Den kalde krigen og det ene med det andre. Hva slags oppvaskmøte vil bli nødvendig? Det er bare totalt evneveike sadister som synes det er tøft at den israelske militærmakten “jevner alt med jorda” og myrder alle som ikke anerkjenner dem som et ufeilbarlig herrefolk i regionen. En syklus av hat og hevn vil jo aldri stanse før alle anerkjenner at det er nødvendig å stanse den. Kalde hoder og sunn fornuft er det eneste som nytter.

Vi avslutter med et ukrainsk band som synger om astronomi.