APECALYPSO

Det ble observert mange ganger gjennom tiden i Norge at når vinspaltene i diverse aviser anbefalte en vare, så ble den typisk utsolgt i løpet av noen få dager. Hvordan dette funker i nettets tidsalder vet jeg ikke noe om, men jeg tipper at folk fortsatt spaner på de som “har greie på ting” i sin jakt på gode kjøp, vin som får terningkast seks og det ene med det andre. Strengt tatt så føler jo de fleste at de ikke vet så mye om vin, men de liker å drikke den og de er åpne for å lære. I riktig gamle dager ble rødvin sortert i henholdsvis Bordeaux og Burgund, som forsåvidt er et klassisk motsetningspar blant alle finsmakende vinkjennere på alle nivåer og over hele verden. Ikke nødvendigvis fordi den vinen som står foran dem er enten det ene eller det andre i noen egentlig forstand, men fordi dette beskriver arketyper innenfor vinsmaking. For eksempel kalles en Bordeaux type vin på engelsk ofte claret uansett hvor den kommer fra. Du vet. Dyp rød, mørk og mystisk vin, med “stor munnfølelse” og lang ettersmak, ofte anbefalt til grillede kjøttretter, smakssterk ost og så videre. Altså seriøs rødvin som kommer tungt inn med alt den har og får jobben gjort. Den andre er mer en slags symfoni av dansende frukt som forfører deg på en leken måte, med frekke antydninger og skjelmsk trutmunn.

Skal vi snakke om druer nå? Først var det Sauvignon Blanc – den vokste vilt i de områdene hvor den først ble kultivert, derav navnet “hvit villdrue” – som er en av de store klassikerne innenfor hvitvin over hele verden i våre dager, men den kom opprinnlig fra de sørvestlige delene av Frankrike, hvor vi også finner byen Bordeaux, og regionen var høyt profilert i nyhetene nå i sommer fordi omtrent hele mannskiten sto i brann. Deretter var det Cabernet Franc som opprinlig kom fra Baskerland; en svart liten drue som egner seg eksepsjonelt godt til å fremstille drikkevennlig rødvin. Ved et tidspunkt ble disse to krysset – vi tror det egentlig var et uhell – og dermed fikk vi Cabernet Sauvignon, som er selve lokomotivet i all vin av typen claret. Denne utilsiktede lausungen har endt med å bli den mest brukte vindruen over hele verden. Hvis du ser på etiketten så er sannsynligvis halvparten av all rødvin som selges i Norge basert på Cabernet Sauvignon. Hvis du vil vite mer kan du etterforske saken på egen hånd, men når folk sier bare “Cabernet” så mener de aldri Franc men han andre. Cabernet Franc var forresten “faren” til druetypen Merlot også. Det er også en av druene som har spredt seg over hele verden og som det lages mye utmerket vin av. En pussig historie om Merlot er at filmen som bildet ovenfor er hentet fra – Sideways (2004), regissert av Alexander Payne – har en karakter som i filmen avviser Merlot som “udrikkelig skvip” og dette medførte at salget av vin basert på Merlot falt med tyve prosent i USA.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Hvorom allting er, en typisk vin fra Bordeaux inneholder ofte en godt utprøvd blanding av Cabernet Sauvignon, Cabernet Franc, Merlot og Malbec, dessuten noen andre også, men la oss ikke bli alt for tekniske her, vi må ha fremdrift i teksten. Variansen i balansen ligger under særtrekkene til de forskjellige “slottene” – Chateau ditt og datt – som produserer typisk bordeauxvin. Alle har sin egen greie. Når det kommer til burgundervin snakker vi imidlertid om druetypen Pinot Noir, som er en helt annen type skapning. Og vinen kan bli så dyr at øynene dine eksploderer når du ser prisen. For eksempel koster en flaske Romanèe-Conti Grand Cru noe i landet rundt hundre tusen kroner per flaske, så du kan si at den varen er for de spesielt interesserte. Selvsagt finnes det vesentlig lavere priset vin i Burgund også, men jeg vil ikke si at vinen fra dette distriktet noensinne er billig. Ikke desto mindre har burgunderen sine trofaste fans som betaler hva det koster og noe mer er det ikke å si om det. (Du må sannsynligvis påregne 3-500 kroner for flaska.) Bordeaux er noe rimeligere over hele linja – selv om diverse berømte slottsviner vil koste deg femti tusen og vel så det – men du bør fortsatt komme deg opp i godt over 200 kroner før vi snakker om de seriøse sakene. Billig Bordeaux er en ontologisk selvmotsigelse. Hvis du vil ha den typen vin på lavbudsjett bør du heller gå for Cabernet Sauvignon fra Chile eller Australia. Det produseres også vin basert på Pinot Noir ellers i verden, så “burgundervin” i lavere prisklasser er således teknisk mulig.

Vi lever i en helt annen verden nå. Hvis vi spoler tilbake til 70-tallet var det i prinsippet bare fransk vin det handlet om. Visst ble det laget vin andre steder også, men ikke eksepsjonell vin, altså Bordeaux og Burgund. Dette har endret seg temmelig dramatisk. Dagens Frankrike er selvsagt ennå en stormakt innenfor kunsten å lage vin, men de regnes ofte som litt overpriset i forhold til måleenheten BFB (Bang For Buck, altså “hvor mye smeller det for hver krone du flekker opp”). Både Italia, Spania, Portugal og landene i “den nye verden” fremstiller svært konkurransedyktig vin hvis du leter etter den gode smaken. Men som alltid: Verdien av en ting er verken mer eller mindre enn hva folk er villig til å betale. Etterspørselen etter de franske merkevarene er av en slik karakter at prisingen blir fette sinnssyk. Hvis du vil finne noe med høy BFB må du derfor lete andre steder, for eksempel i Spania. Områder det jeg bor heter El Bierzo og produserer en slags burgundertype vin basert på druen Mencia – vi kan kalle det en mellomting av Merlot og Pinot Noir – som her er å få i alle prisklasser, men jeg tipper de vil koste sikkert 300 kroner i Norge. Et stykke sørøst for El Bierzo – men fortsatt i den autonome regionen Castilla y León – ligger vindistriktet Ribera del Duero, som lager “bordeauxtype” vin, så da ser du hvor dette bærer hen: Jeg vendte hjem fra supermarkedet i dag med en flaske Guerra Mencia fra rett borti svingen i dette nabolaget og en flaske Viña Zoraya fra Ribera del Duero. Begge kostet 4 euro hver. Følgelig kan du si at jeg har en klassisk greie på gang med sammenlignende studier av vinkategorier, men på lavbudsjett.

Vi lar vingårdsbikkjene – som er et superband av eksepsjonelle musikere – avslutte dette.

Selv har jeg liten interesse av den politiske dimensjonen – og jeg pisser på de som er følelsesmessig engasjert i dette evneveike opplegget med kapitalisme kontra kommunisme – men fordi jeg er filosof har jeg ikke desto mindre litt av hva vi kan kalle akademisk interesse for politikkens idèmessige grunnlag. La oss ta utgangspunkt i det fette åpenbare: Vi er alle mennesker og vi har “fornuftig egeninteresse” av å skape et liv som er noenlunde i tråd med hva vi ønsker oss; type hus og hjem, en rimelig god jobb, venner og aktiviteter, reisevirksomhet og hobbyer. Du vet. Sånne ting. Å lage en liste er ikke noe poeng. Folk ønsker seg forskjellige ting i forskjellige mengder. De fleste av oss mennesker er normale men så finnes det også noen få som er “alternative”. Spørsmålet er – alltid – hva vi skal gjøre med dem. Denne gruppen omfatter alt vi kaller visjonære, profeter, filosofer, kunstnere, gründere, oppfinnere, forfattere, genier og i det hele tatt: Mentale avvikere. De kan være gode eller onde, akkurat som alle andre, men rekkevidden av deres intensjoner og virksomheter strekker seg ofte langt hinsides hva noe normalt menneske engang ville vurdere. Det er her big man teori kommer inn i bildet. Altså tanken om at utviklingen av samfunn, kultur og historie drives frem av “store personligheter” og deres lederegenskaper. Stemmer dette med hva vi kan observere ute blant folk? Debatten pågår ennå.

Georg Wilhelm Friedrich Hegel (1770-1831) var en kis som hadde noen tanker. De spesielt interesserte oppfordres til å etterforske saken på egen hånd, fordi han nevnes her bare fordi han la grunnlaget for Karl Marx (1818-1883) sin teori om at verdenspolitikkens historie og samfunnets fremdrift i hovedsak skyldes økonomiske forhold som ikke har noe å gjøre med tilfeldig forbipasserende “store menn” — vi snakker altså om et typisk eksempel på at korrelasjon ikke betyr kausasjon, eller altså at noens tilstedeværelse på et sted ved et tidspunkt ikke nødvendigvis betyr at de er en del av eller hele årsaken til noe som hender der og da. I praksis at hvis du ser fru Fredriksen hver gang det regner og bare når det regner så betyr ikke det at fru Fredriksen styrer været. Men nok om det. Alle vet jo at marxisme er når du tror at tingene skjer på grunn av forhold i økonomien, ikke fordi det er noen som “gjør det”. Store samfunnsendringer er jo ofte av en slik karakter at de vanskelig lar seg styre, det er bare å henge på så godt man kan. Motsatt har vi altså big man teori og “heltedyrkelse” som lærer bort historie og samfunnsfag under de auspisier at menneskelig styre og stell under oppsyn av respektable og dyktige individer er hva som skaper samfunnet, økonomien og folkets alminnelige livsvilkår. Marxismens store synd består altså i at den fornekter viktigheten av “store menn” og deres ego. Sånt er selvsagt den mest uhyrlige blasfemi som kan tenkes blant slike som dyrker helter og følger ledere. Du tar jo fra dem det mest hellige de har.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

På bunnen av den dustete “åndskampen” mellom venstre og høyre i politikken finner vi altså troen på at markedet styres av henholdsvis subjekter eller objekter. Siden utkrystalliserer ting seg og kompleksitet legger seg på toppen av disse enkle prinsippene i et stigende hierarki som lagene i en løk, men konflikten kan til enhver tid reduseres til en fundamental forskjell i agentur, eller altså hvem eller hva som “gjør det” når ting skjer. Fatteru? Dette er jo for fanden patetisk. Men likevel er det slik – og alle vet det – at mannfolks ego har en beklagelig tendens til å påberope seg gudekrefter. De “inntar posisjonen” og avventer folkets applaus, hyllest og sentimentale takksigelser. I mellomtiden trekker alle marxister på skuldrene og sier at denne fjollete gjøken er ikke viktig. Ser du hvordan budskapene er uforenelige? Det morderiske raseriet som en typisk selvhøytidelig “stor mann” føler overfor marxisme bunner seg i en psykopatisk trang til å ikke bare være spesiell i sine egne øyne, men også å anerkjennes som nærmest guddommelig av alle andre. Å bli hatet er slik sett ikke noe problem, fordi det betyr jo uansett at man blir anerkjent som betydningsfull. Det utålelige er å bli ignorert og relegert til noe betydningsløst. Du vet. Bare en “vanlig mann” som verken er her eller der på rangstigen over “de svært viktige personene” som finnes – eller som har eksistert tidligere – i vårt samfunn. Grovt sett kan vi anerkjenne eksistensen og virkeligheten av et fenomen på to måter. Enten gjennom direkte aksept eller gjennom motstand. I begge tilfeller gir vi energi til og bruker verdifull levetid på opplegget. Når du bare “trekker på skuldrene” av noe og sier hva så? tar du jo fra denne tingen – eller personen – all sin makt og erklærer den som uviktig, uvesentlig og ikke relevant.

Jeg lar Kristopher Schau få siste ord i spørsmålet om kapitalistenes viktighet.

Referanse på NRK.no — Hvem kan si hvor grensen for overgrep går

Som folk ofte påpeker er det stor statistisk sannsynlighet for at en mann – i hvilken som helst alder – skal være betydelig større og sterkere enn en kvinne. Noen ganger finnes det varians i dette bildet, men i flertallet av alle tilfeller vil det være mannen som har “det fysiske overtaket” dersom det oppstår noe slags håndgemeng. Mye på grunn av dette (men ikke bare) er det derfor tradisjonelt slik at unge menn oppdras til å forholde seg “fysisk tilbakeholdt” overfor unge kvinner og ikke for eksempel by dem opp til nevekamp hvis situasjonen er i ferd med å bli hissig, slik som man kan se for seg at to kamphaner bli enige om å gjøre opp noen slags uoverensstemmelse. Man må behandle kvinner annerledes. Blant annet må du aldri under noen omstendighet – aldri – heve hånden truende, som om du er i ferd med å skulle slå til dem, eller stille deg fysisk i veien for dem hvis de ønsker å forlate stedet (og deg). Du må heller aldri trenge deg på med “kosete” atferd og “tro at hun har lyst” dersom det overhodet finnes noen fnugg av tvil om saken, særlig dersom en eller flere av dere er påvirket av rusmidler. Hvorfor er det noensinne tvil om disse tingene? Det bør det ikke være.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Det er litt uklart for meg om det finnes noen statistikk for “politisk tendens” blant overgripere, men jeg tror at slikt er ganske uavhengig av livsholdningene forøvrig. Derfor skal jeg ikke påstå noe generelt om Fremskrittspartiet, selv om de er det mest ynkelige avskummet som finnes i Norge. I den saken som er linket skal jeg heller skylde på ungdommen og deres balstyrige hormoner. Kanskje også litt på dårlig oppdragelse, men så får det være nok. Dette isolerte tilfellet er bare et bekvemt eksempel på en tendens tilknyttet selve kjønnsrollens beskaffenhet. Seksualopplysningen er dessverre mangelfull i vår verden av religiøse galninger og andre som har et problematisk forhold til kroppens funksjoner. Vi har en situasjon hvor et stort antall menn tror at sex handler om penisaktiviteter med det formål å fremkalle ejakulasjon. Noe mer klarer de ikke å mane frem i sitt formørkede sinn. Det handler om å pule, det vil si “komme seg på” og jukke i vei til det går. Og snipp, snapp, snute. Nå er det på tide å hvile litt. Det snakkes litt kategorisk om den aktive og passive parten i et samleie, hvor visse storøyde spekulanter har lansert svære metafysiske opplegg for “det maskuline” og “det feminine” i noen slags kosmisk kontekst av yin og yang, eller det utstrekkende og mottagende elementet om du vil. Pikkfisken må komme seg oppad den metaforiske laksetrappen slik at den kan gyte, i prestasjonsspillet om parring og orgasme. Eller sagt med andre ord: Uansett hvor spillet begynner så ender det med penisaktiviteter.

Selv er jeg av den oppfatning at en persons seksualliv – i likhet med deres religiøse tibøyeligheter – prinsipielt sett er en privatsak. Så langt jeg bryr meg så kan hvem som helst gjøre hva som helst med den eller de som appellerer til dem på slikt vis — såfremt de ellers ikke gjør noe ulovlig. Du vet. Voksne, samtykkende mennesker og alt det der. Problemet er bare at det å spore opp og komme til seksuell enighet med en potensiell partner kan være jævlig vanskelig i praksis. Du føler deg klein og klønete – noe du ganske sikkert også er – og hva fanden skal man egentlig si som ikke gjør at den andre oppdager hvor usikker du er og begynner å le av deg eller noe sånt? Dette er både velkjent og komisk. Derfor vil du også finne tematikken i hvor mange filmer og “lystspill” som helst, på alle språk og til alle tider. Å “komme til saken” i seksuell forstand er sannsynligvis den dårligst regulerte av alle normale menneskelige aktiviteter. Jeg kan selvsagt dele ut noen gratis råd, men fordi jeg er en ondskapsfull jævel så kommer jeg ikke til å gjøre det, fordi det er jo morsommere å le av alle som fomler med det. Dessuten tviler jeg på at jeg er noen bra rollemodell for noen. Det blir som å gi råd om hva slags kunst folk bør like, som er både frekkhet og galskap i frislepp. Det raker jo ikke meg hva de foretrekker. Imidlertid vil jeg gjenta at det finnes både juridiske, moralske og kulturelle spilleregler som må respekteres. Hvis du ikke passer deg så ender du med pikken i postkassen, sånn som han stakkars tosken i artikkelen som jeg har linket ovenfor.

Hva passer vel bedre å avslutte dette med enn Turboneger?

Det er vanskelig å si om jeg noensinne har drømt om å “være en annen”. I så fall ville jeg jo vært noen annen og drømt at denne andre var meg. Ser du? Det baller på seg og blir veldig komplisert nesten øyeblikkelig. Bare evneveike troll tror de vet hvem de er, hvor de befinner seg og hva som foregår. Minimumskravet til å ha en fungerende intelligens er jo at du har en følelse av tvil. Dubito ergo cogito, som han Renè Descartes sa. Jeg tviler, altså tenker jeg. Deretter fortsatte han med de mer berømte ordene cogito, ergo sum. Jeg tenker, altså eksisterer jeg. Sånn er det dessverre. Det går ikke an å ta eksistensen for gitt. Det er ikke sikkert at det du erfarer er “virkeligheten”. Eller altså, selvsagt “går det an” men det er i så fall dette som gjør deg evneveik. Da er du bare et dyr. En skapning uten sjel.

Det er halvt fascinerende, halvt skremmende, at det går an å leve tilsynelatende uten å stille spørsmål. Jeg tror de bløffer på noe slags vis, det vil si at de presenterer en stabil fasade overfor omverdenen – fordi dette er mest matnyttig – mens de tumler med alle mulige slags perversiteter i sitt indre. Jeg er ikke den eneste som tenker slik. For eksempel er det relativt vanlig å advare folk om at det er sånne som holder seg litt i bakgrunnen og ikke sier noe som er de mest farlige blant oss, fordi bare gudene vet hvor det bærer hen når de først eksploderer, vrenger hammen og blir ekspressive. Sånt skjer. Senere hører du folk si sånne ting som at han virket jo så normal. Akkurat som om de forventer at galskapen skal være noe synlig. Selv om vi vet at hvem som helst er i stand til hva som helst – mennesker er ikke gode skapninger – så later vi som ingenting og laller videre i vår innlærte boble av borgerlig konformitet. Det er en bisarr situasjon.

Skal jeg fortelle deg noe som mildt sagt ikke er en hemmelighet? Jeg blir aldri forbauset når folk gjør spinnville ting. Det er mer forbausende at såpass mange holder seg så stabile som de gjør, selv om statistiske tall om “hjemmevold” kanskje sier noe om at det skjuler seg en helt annen historie bak den fine fasaden. Alkoholisme, pillemisbruk, rituelle overgrep og gjensidig hat. Det klikker for folk med jevne mellomrom, så går de berserk og føkker opp livet sitt. Nyhetene er fulle av denslags innhold hver eneste dag. Alle kjenner noen som har – eller som har hatt – rusproblemer. Alt dette kommer av at vi egentlig ikke vet hvem vi er og hva som foregår. Det er med andre ord et filosofisk problem. Utdannelsen vi typisk får i grunnskolen og etterpå forbereder ikke folk på “det virkelige livet” men på noen slags idealtilstand, et teoretisk Nirvana hinsides den kravstore kroppens aggressive holdning til det hele. Tingenes tilstand er ganske deprimerende. De unge innser at det blir opp til dem å korrigere kursen og rydde opp i den svinestien som etterkrigsgenerasjonen har skapt i sin jakt på “gull og grønne skoger”. Dagens tyveåringer har ingen realistiske muligheter til å etablere seg med familie, langt mindre eie sin egen bolig, styre sin egen fremtid — og alt det der som virker så selvfølgelig for bare noen tiår siden. Ting har gått for langt. Slitasjen på miljøet er for stor. “Veksten” i økonomien er ute av kontroll. Det er ikke noe poeng i å lure på hvor dette skal ende – hvis du ikke er fullstendig fette idiot – så bruk heller energien på å stikke ut en holdbar kurs du kan følge når hele mannskiten kollapser og alle blir overlatt til å seile sin egen sjø. Hvor lenge kan menneskenes samfunn overleve all den systemiske misbruken?

Vår venninne Nina skal få det siste ordet her.

Jeg var 17 år gammel i året 1980. Det er for ungt for mange ting, men gammelt nok for andre. For eksempel husker jeg det amerikanske presidentvalget det året, som endte med at Ronald Reagan gikk seirende ut av dette pinlige opplegget som sindige folk – som også er vittige – kaller “den store amerikanske skjønnhetskonkurransen”. Jeg var for ung det året til å fatte at amerikanerne bryr seg ikke om kompetanse og hederlighet, men gammel nok til å forstå at det skal bli vondt å finne en mer evneveik tosk enn dette. Så vidt jeg kunne se den gangen var Reagan absolutt “bånn i bøtta”. Hvordan er det mulig? Det føltes som om hodet mitt skulle eksplodere. Du vet. Som om du deltar i noen slags drømmeaktig film hvor naturlovene ikke funker som de skal. Det ble vitset om amerikansk toskeskap det året.

Det var Reagan – og hans økonomiske teoretikere – som tok livet av “det gamle Amerika” og introduserte den vanvittige gjeldsspiralen som har medført at i disse tider bruker de nesten en femtedel av statsbudsjettet til å betale renter på alle sine utenlandslån. Interessant nok har det vært en veritabel renessanse av journalister og samfunnskritikere som tar for seg Reaganomics – tryllepengene som bare oppstår midt i løse luften – og reviderer denne forferdelige mannens litt i overkant ikoniske helgenstatus blant amerikanere. De som tror at aksjemarkedet sier noe om nasjonaløkonomiens gode eller dårlige tilstand er selvsagt ikke enige, fordi de lever jo ikke i virkeligheten. På den annen side ser de hva de ser. De som kjøpte et hus til femti tusen dollar tidlig i presidentperioden hans Ronald Reagan sitter nå på et hus verdt en million. Hvorfor skal de klage? Mange har bygd opp store formuer i løpet av den nyliberalistiske epoken.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Det påfølgende året – nærmere bestemt den 30. mars 1981 – ble Reagan utsatt for et drapsforsøk med skytevåpen, idet en viss John Hinckley jr. avfyrte flere skudd med en revolver mot presidenten og følget hans da de var på vei mot bilen etter en tale på Hilton Hotel i Washington DC litt utpå ettermiddagen. Etterforskningen avdekket at Hinckley befant seg i noen slags psykotisk tilstand fordi han ønsket å gjøre inntrykk på skuespilleren Jodie Foster etter å ha “blitt forelsket” i henne på grunn av rollefiguren hennes i filmen Taxi Driver fra 1976. Det ble følgelig ingen rettssak fordi Hinckley ble ekspedert inn i det psykiatriske behandlingssystemet for de neste førti år — men han er nå en fri og rehabilitert mann på 71 år som bor i Williamsburg, Virginia og tilbringer sin tid med maling, musikk og lesing av bøker. Ikke så ulikt livsstilen til den tidligere president George Bush (sønnen), som tilfeldigvis var omgangsvenn med broren til John Hinckley, fordi de kom begge fra rike familier og den enes far var en økonomisk støttespiller av den andres far sin politiske karrière. Vi kan altså si, som så mange har sagt så ofte, at verden er kanskje ikke særlig stor men den er jævlig absurd.

Vi avslutter med en sang fra 1981, innspilt av det norske – de var fra Drammen – bandet Turistene.

Evneveik er et begrep som tidligere ble brukt om personer med ulike former for kognitiv funksjonsnedsettelse, utviklingshemming. Evneveik ble for eksempel brukt om skolebarn som ikke var i stand til å følge det vanlige utdanningsløpet. Begrepet oppfattes i dag som nedsettende.

(Store norske leksikon)

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Det er definitivt nedsettende ment når jeg bruker ordet evneveik, men det handler ikke om funksjonsnedsettelse i noen medisinsk forstand – eller altså “utviklingshemming” – mer om en slags selvpåført idioti som i stor grad handler om grov overvurdering av egne evner og eget kunnskapsnivå, men fordi man mer eller mindre bevisst unngår “prøvelser” som kunne ha eksponert evneveikheten så slipper man unna med det. Den vanligste strategien er å “holde seg til sine egne” som på nettet betyr et eller annet ekkokammer av runkenisser som støtter hverandres vrangforestillinger, eller ute i Guds frie natur av sosiale sammenhenger og intellektuelle kontekster som ikke stiller krav eller kritiske spørsmål. Det er nok for dem at du er “hyggelig” og skaper “kos” rundt deg. Du behøver ikke å være verken ærlig eller etterrettelig. Hvilke er de strategiene en vaneløgner må bruke for å aldri bli eksponert og satt i forlegenhet? Svar, de bygger opp en nettverk av “nyttige idioter” rundt seg, som vil flokke seg sammen og innta forsvarsposisjon overfor alle og enhver som iverksetter noen form for taktisk informasjonskontroll mot løgneren og hans program av feilinformasjon.

På grunn av noe som var linket opp fra et annet nettsted havnet jeg i går på document.no — som jeg etter å ha tenkt meg litt om velger å karakterisere som kristenkonservativ nasjonalpornografi av “amerikansk” type. Sannsynligvis er de også finansiert av amerikanerne, israelerne eller begge deler. Ihvertfall jobber de ikke for Norge. Du vet. Det heter jo faktisk dokument på norsk (også på svensk og dansk), mens den “halvengelsk” språkforurensede stilen er typisk for dette segmentet av evneveike fjøsnisser. Det er begrenset hvor mye tid jeg har å kaste bort på slike tiltak så en times tid får være nok, eller i det minste nok til å henge bjelle på katten, som folk sier, i den forstand at jeg skjønner hva slags typer de er – klassisk landssvikermateriale – og jeg skjønner hvem nettstedet deres er beregnet på. Hele dette vemmelige komplekset av Fremskrittspartiet, de “hardkokte” delene av Kristelig Folkeparti, de mer løslig organiserte klubbene av og for gammelfascister og nynazister, nettstedene de flokker seg til og de dunkle “pengekreftene” som strør finansiering over dette ormebolet, kan reise og ryke for alt hva jeg bryr meg. Min innstilling er generelt slik at hvis folk virkelig er så kørka at de samler seg rundt sånne opplegg, stemmer på Fremskrittspartiet og støtter sånne stakkarslige avskum som han Donald Trump, så får de verken mer eller mindre enn hva de fortjener: Det går til helvete.

Det fundamentale kunnskapsparadokset lyder slik: Jo mer du vet, jo mer vet du at du ikke vet. Dette er en betraktning, ikke en gåte. Det har ikke noen “løsning” annet enn å akseptere at mer informasjon vil ikke “styrke deg i troen”. Tvert imot. Normal bayesiansk statistikk påbyr kontinuerlig oppdatering av egen kunnskapsbase, som i praksis blir slik at en som er ferdig med grunnkurset på kokkelinja vil ha utviklet flere – og man kan si “bedre” – idèer om å lage mat enn noen som aldri har tatt noe kurs, mens en som har jobbet mange år på en topprestaurant vil selvsagt ha bevegd seg enda lenger bort fra den jomfruelige uvitenheten til folk som er usikre på om pølser er fisk eller grønnsaker. Det ligger et element av dyp ydmykelse i å skjønne noe, fordi det impliserer at man har fått en ny horisont og kan se ting som pleide å være skjulte før. Du vet. Litt sånn som hvordan diverse hemmelige selskap “innvier” sine klienter på stadig nye nivåer av hemmelig kunnskap. Eller rett og slett bare slik som all læring fungerer i praksis: Du begynner på et lavt nivå av “ingen kunnskap om dette emnet” og etterhvert som du lærer nye ting om greia så må du justere deg i forhold til disse detaljene og konsolidere deg på neste nivå før du er klar for å gå videre og lære enda mer. Det stanser aldri. Det finnes ingen form for kunnskapens fjelltopp som man kan nå, for så å slå ut med armene og juble triumferende fordi du har ankommet det ultimate målet. Jeg sier ikke at du ikke kan juble underveis hvis du synes at du fortjener det, klappe deg selv på skulderen fordi du har vært så jævlig flink og flittig eller whatever, men det er faktisk døden som venter på deg i andre enden av den veien du går, og det er diskutabelt hvor spesiell eller verdifull akkurat denne premien er. Mange milliarder mennesker har jo allerede kommet frem til mål og vunnet i konkurransen.

Vi setter strek der med en klassisk hyggesang fra året 1981.

Blant all den andre galskapen i verden registrerer jeg at det fortsatt er tredve grader varmt etter solnedgang. Sånn er det her i strøket. Det er ikke sånn at jeg klager på saken – det ville jo ikke gjort noen forskjell uansett – men det skal nevnes fordi det er komisk. Du vet. Litt sånn der fnisende artig. Er ikke det et symptom på at man er i ferd med å bli forrykt? Om det er slik eller sånn, påtrykket av usannsynlige nyheter og absurd vær gjør jo noe med humøret. Heldigvis har jeg ikke hatt noen skogbrann her i nærområdet i år, selv om det var noe omtrent femten kilometer unna i juni – da kunne jeg lukte røyk i et par dager – men de har da hatt mer enn nok å stri med i andre deler av Spania gjennom hele sommeren. Ut fra hva jeg kan se av værmeldingens langtidsvarsel så skal det bare være et par dager til med tredvegrader, så faller det ned til tyvetallet og der skal det forhåpentligvis legge seg foran september måned (som også kan bli varm), men så kommer høsten litt sånn smått i senn og da blir det ventelig mulig å sove normalt om nettene.

Jeg gidder ikke lenger å diskutere med “klimafornektere” men jeg får med meg ting i nyhetene. At de gidder. Men så er det jo forsåvidt slik med menneskene at mange av oss tror på noen ganske vanvittige ting, så det er ingen grunn til å la seg forbause. For eksempel var det en helt normalt utseende kis på fjernsynet her om dagen som i fullt alvor påsto at jordkloden umulig kan være mer enn ti tusen år gammel. Javel? Det er noe psykiatrisk som foregår med dem så det er fristende å få dem til å snakke mer slik at man kan danne seg en hypotese om hvordan det går an å bli så dust. Er det noe freudiansk? Kanskje det skjedde noe med dem i barndommen. Fæle traumer som de gjemmer for seg selv ved å konstruere usannsynlig avanserte lutslott oppå toppen av elendigheta. Hvem vet. På en pervers måte er det jo ganske fascinerende at sånne typer finnes, at de bare vandrer plystrende rundt i gatene og ser helt normale ut før de begynner å snakke. Alt sånt tatt i betraktning så er jeg glad for at jeg er ferdig med den alderen da det virket nærmest livsviktig å ha en fast livspartner – altså en samboer – slik at det til tider ble nødvendig å intervjue aktuelle kandidater til stillingen på slike steder hvor sånt foregår. Jeg vil tippe at sånne opplegg har flyttet på nettet nå. Jeg hører jo ryktene. Folk sitter og “sveiper” på telefonen basert i noen sekunders obervering av noens nettprofil. Fantastisk.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Vi avslutter med et band som jobber i sjangeren “metalcore” og de kommer fra Kenya.

DEI er i USA en betegnelse på tiltak for å fremme mangfold, likestilling og inkludering, særlig innenfor arbeidslivet og høyere utdanning. Det er et akronym for diversity (mangfold), equity (som ikke svarer direkte til noe norsk ord, men som i denne sammenhengen grovt sett betyr rettferdig behandling og like muligheter) and inclusion (inkludering). President Donald Trump har ved starten av hans andre presidentperiode i 2025 gjort arbeid mot «DEI» i vid forstand til en viktig kampsak for sin administrasjon. Enhver aktivitet som knyttes til begreper som for eksempel «minoritet» eller «kjønn» ses på med sterk mistanke. 

(Store norske leksikon)

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Hvis vi påstår at det engelske ordet equity – brukt i sammenhengen ovenfor (det økonomiske begrepet heviser til noe helt annet) – betyr likestilling, eller eventuelt utjevningspolitikk, så følger det naturlig at forskjellsbehandling er det nødvendige virkemiddelet. La oss si for eksempel hvis du er lærer i barneskoletrinnet og visse utdanningsmål gjelder for samtlige elever så skjønner alle rimelig intelligente mennesker at noen av barna behøver mer støtte og oppfølging enn de andre. Er dette rettferdig? Det kommer an på hvem du spør. Jeg vil si at det er en selvfølgelighet at man går inn for å gi småbarn “like muligheter” mens de befinner seg i førpubertal alder, så får man heller la konkurranseinstinktet komme ut når barna uansett henfaller til stratifiserte klikkdannelser. I Norge er det lovfestet i utdanningsloven at karakterer ikke skal gis før elevene kommer til ungdomsskoletrinnet — og dette fungerer relativt uproblematisk, selv om ikke alle er enig i at det bør være slik.

Kjønnskvotering var et nokså omstridt tema da det først ble introdusert, men det ble likevel fremtvunget via en politisk arbeidsprosess og nå i 2026 er det vel mer eller mindre akseptert blant befolkningen – med noen få unntak – at det er best for alle at vi fremholder denne praksisen både i det private arbeidslivet og den offentlige forvaltningen. Det slår ikke alltid like gunstig ut i hvert enkelt tilfelle, men på det samfunnsstatistiske nivået har politikken vært vellykket. Den generasjonen som nå for tiden utgjør tyngden i arbeidslivet har vokst opp med slike ordninger og stiller følgelig ikke like mange dumme spørsmål som de på min alder og deromkring. Selvsagt finnes det enkelte sære miljøer som ønsker seg hva de kaller “tradisjonelle kjønnsroller” og den typen ting, men det er da heller ingen som nekter noen å innrette privatlivet sitt slik de foretrekker så lenge de ellers ikke gjør noe ulovlig, så jeg ser ærlig talt ikke poenget med å gå rundt og skrike om slike saker. Vi har jo god dekning for å hevde at et fritt og åpent samfunn ikke oppstår helt av seg selv.

Det er vanskelig å føle noen stor sympati for amerikanerne fordi de nå er i ferd med å rive istykker hele samfunnet sitt. Et flertall av velgerne der ville jo ha denne vemmelige rævklovnen Donald Trump som sin statsleder, så da så. I den grad det finnes alarmklokker og varsellamper så blinker og kimer det på et øredøvende nivå, uten at dette overrasker noen av de som har hva jeg i et tidligere avsnitt betegnet som “rimelig intelligens”. Alle som skjønner noe som helst skjønte at dette ikke kom til å ende bra — og vi er ennå bare halvveis gjennom Trumps siste presidentperiode. Konsekvensene har tårnet seg opp til en slik grad at det virker poengløst å engang si noe mer. Hvem er det som ikke klarer å se greia nå? Sannsynligvis finnes det fortsatt noen tåkedotter av urealistisk håp som svever rundt der ute, men når meningsmålinger viser at presidenten bare har tredve prosent støtte i sin egen befolkning så er det definitivt noe som har skjært seg — som igjen ikke er noen overraskelse for folk med normalt gangsyn og gjennomsnittlig bra sunn fornuft. De klarer jo å se at det er noe som mangler hos han der Donald Trump. Du vet. Egenskaper han ikke har, så som empati, innsikt og normalt sunn forståelse for menneskenaturens mange mystiske manifestasjoner. Hvor ender dette? Vi kan bare vente og se.

Vi avslutter med det som Frank Sinatra kalte “verdens vakreste kjærlighetssang”.

Som alle vet finnes det to stater som kaller seg Korea. Vi har Republikken Korea (ROK), vanligvis kalt Sør-Korea, som er kjent blant annet for musikksjangeren K-pop og diverse filmregissører som har markert seg internasjonalt. De regnes som et “vestlig” orientert land i sin økonomi, politiske styresett, og så videre. Den andre koreanske staten heter formelt Den demokratiske folkerepublikken Korea (DPRK), vanligvis bare kalt Nord-Korea. De regnes som et lukket land og er styrt av et familiedynasti av “gudekonger” som det ikke er lov å kritisere, langt mindre konfrontere med politisk motstand, og det er ikke mye trafikk inn og ut av landet verken i form av handel, turisme eller noe annet. Koreakrigen 1950-1953 var det første eksempelet på skyggekrig mellom østblokken og vestblokken, men senere tilkom diverse uroligheter i Afrika, ellers i Asia (særlig Vietnam) og i Sør-Amerika. Dette spillet pågår til en viss grad ennå men den ideologiske dimensjonen har blitt nedtonet og/eller redusert til et spørsmål om “konkurranse” om handelsmarkeder og teknologi.

Hvorom allting er, Amerikas forente stater (USA) har hatt et “militært samarbeid” med ROK helt siden Koreakrigen tok slutt – det er forresten verdt å nevne at formelt sett så pågår denne krigen ennå, fordi de har ikke utarbeidet noen avtale som sier at den er over – og hvert år har amerikanerne og sørkoreanerne arrangert militærøvelser for å markere at de står samlet overfor DPRK dersom det skulle komme til noen nye kamphandlinger mellom nord og sør. DPRK, på sin side, har tradisjonelt vært støttet (særlig) av Kina (som de har grense mot) men også av Sovjet-Unionen (USSR) den gangen de eksisterte, en forpliktelse som til noen grad gikk i arv til Russland da USSR ble oppløst. DPRKs statsleder Kim Jong Un har jobbet for å styrke forholdet til Russland blant annet ved å sende militære styrker til støtte i krigen mot Ukraina, og de har ved dette tidspunkt omtrent ti tusen soldater stående i Kursk-regionen. Samtidig har USA sin stadig pågående krig mot Iran og deres president Donald Trump sier på sosiale media at ROK “takket nei” til å være med på å ta fra Iran all deres kapasitet til å fremstille atomvåpen – dette er fortsatt den årsaken Trump oppgir for å ha startet krigen – slik at dette, i sammenheng med Trumps gode personlige forhold til Kim Jong Un, medfører at USA nå skal kutte i sin deltagelse i den årlige koreanske militærøvelsen, som ifølge planen skal begynne førstkommende mandag.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Der står saken — og vi avventer ytterligere informasjon.

Vi avslutter med litt tematisk relevant undergrunnsmusikk fra Italia.

Skrekkfilm er en filmsjanger som kjennetegnes ved at den har til hensikt å skremme eller på annen måte utløse en grøssende tilskueropplevelse. Skrekkfilm er en stabilt populær og mangfoldig sjanger som rommer alt fra romantiske tragedier til motbydelige kroppsødeleggelser.

(Store norske leksikon)

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Du kjenner sikkert noen – kanskje deg selv – som ikke “tåler” skrekkfilm. De fikser det bare ikke. Uansett hva slags ord de bruker til å forklare seg med så er utkommet uansett det samme: De nekter å se på skrekkfilm. Selv tar jeg dette med et skuldertrekk. Vil de ikke så vil de ikke. Jeg skal ihvertfall ikke tvinge noen til å gjøre noe de ikke har lyst til, så der stanser det for meg. På den annen side finnes det også mange – inkludert meg – som absolutt og kategorisk elsker skrekkfilm og heller ikke føler noe behov for å forklare seg om saken. Du vet. Smak. Den er forskjellig hos forskjellige mennesker. Jeg tviler på at det finnes noen “type” – altså en spesifikk psykologisk profil – som liker skrekkfilm, men jeg tenker kanskje at det er noe som “kommer med territoriet” hvis man allerede liker film — og da særlig klassikere; thrillere, film noir, western, og i det hele tatt det vi kan kalle sjangerfilmer, som er laget av folk som liker film, beregnet på et publikum som liker film. Ikke så ulikt hvordan metallmusikken fungerer. Det dreier seg typisk om et trofast publikum som er en god del mer enn gjennomsnittlig informert om produksjonsforhold, tekniske spesifikasjoner og den typen ting.

Som jeg nevnte her om dagen har jeg for tiden en greie med å bruke stillbilder fra gamle filmer som illustrasjon i bloggen og den ovenfor er hentet fra den brasilianske filmen O Dragão da Maldade contra o Santo Guerreiro – “Ondskapens drage møter helgenkrigeren” – også kjent under tittelen Antonio Das Mortes, som er navnet på hovedkarakteren; en slags legendarisk leiemorder eller “revolvermann” (sjangeren filmen sorterer under kalles revisjonistisk western, men man kan også med fordel se det som en politisk allegori), regissert av Glauber Rocha og utgitt i 1969. Jeg vet ikke. Antagelig bør man være “spesielt interessert” for å oppsøke filmene til Glauber Rocha, selv om han har legendestatus i Brasil. Uansett hvordan det der blir så faller Antonio Das Mortes innunder min nokså bredt anlagte sans for film og andre kunstverk. Om jeg burde dele ut anbefalinger er vanskelig å svare på. Det er jo slik at de som allerede er interesserte i film allerede vet det de behøver å vite om filmhistorikk, sjangere, hvor man henvender seg for å finne ting, og så videre. Og de andre? De er jo uansett ikke interessert. Det vanligste er å være konsument og “ta det man får” på den lokale kinoen, eventuelt via abonnementet på Netflix eller en tilsvarende tjeneste. Men jeg skal likevel si at Antonio Das Mortes ligger ute i full lengde og med engelske undertekster på YouTube. Filmen vant gullpalmen i Cannes i 1969 og er verdt å se.

Gitt sammenhengen blir det litt unaturlig å avslutte med noen annen sang enn denne.