APECALYPSO

Jeg har ikke satt meg inn i hva slags promillegrenser de opererer med i Spania nå for tiden, men det spiller uansett ingen rolle fordi jeg har mine egne, og de sier nulltoleranse. Jeg er dritnøye med alt som angår ferdsel i trafikken. Altså, klart at hvis det står om livet for å få noen på sykehus eller den typen ting så må man jo bare, men under normale forhold setter jeg meg ikke engang inn i et kjøretøy som har mangler, og ihvertfall ikke hos noen slags “utrygg sjåfør” (inkludert meg selv). Jeg sier dette fordi jeg såpass ofte mistenker folk for å ha promille, sånn som de kjører. De vingler både sidelengs og i forhold til fartens jevnhet. Plutselig er det femti, plutselig er det åtti. Den typen ting. Jævlig irriterende å ha i nærheten så jeg kjører enten forbi og ser dem forsvinne i bakspeilet, eller jeg svinger inn til siden og parkerer for å “vente litt” sånn at jeg får et antall biler mellom idioten og meg selv. Skjønner ikke folk at de befinner seg i akutt livsfare til enhver tid når de er ute i trafikken? Selv om de kjører sakte og selv er forsiktige og alt det der så har de jo ingen styring på hva alle de andre kan finne på. For det meste går ting likevel bra, jeg er klar over det. Det er de få krisetilfellene jeg gjør alt jeg kan for å unngå. Man ser jo ting. Man hører om enda mer. “Trygg trafikk” er ingen spøk.

Det finnes et par hovedgater – altså gater med nokså jevn gjennomfartstrafikk – i Villafranca del Bierzo som er perverst smale og svingete, med både boliger og fotgjengere over hele linja, så de er selvsagt for det første enveiskjørte, fordi det er rett og slett ikke plass til å passere noe større enn en fotgjenger med barnevogn der, men de er også så uoversiktelige at man må holde “gangtempo” med bilen for å være på den sikre siden. Ved et spesielt punkt kommer det to svinger tett på hverandre og de er begge nitti grader nokså eksakt, men den ene er til høyre og den andre til venstre. Hva gjør man? Man må selvsagt legge seg langt til venstre før høyresvingen og omvendt, men det virker som noen sjåfører går inn for å “kutte svingen” på en bent frem anstrengt og egentlig litt brutal måte. Jeg kan høre at styreservoen deres gråter. Det er ingen fin lyd — og jeg liker ikke å høre sånt når jeg selv er fotgjenger (strekningen jeg snakker om ligger midt mellom huset mitt og det nærmeste supermarkedet). Til alt hell er det slik at jeg for det meste ikke behøver å kjøre bil, annet enn når jeg skal handle inn store mengder med tunge ting, type sekspakninger med vann, øl og så videre. Jeg er jo faen ingen masochist heller. Det er ille nok å bare gå rolig mens det er mer enn tredve grader varmt om jeg ikke skal drasse på en tung bør i tillegg. Herregud. Derfor blir det å fylle bagasjerommet med basisvarer så man har i ukesvis og siden supplere med småting som går i ryggsekken på en mer dag til dag basis. Jeg antar alle gjør det omtrent slik.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Når det gjelder flyttegodset mitt så har jeg endt med prinsippet “vask alt, også det som ser rent ut” før jeg putter det inn i noe skap, enten vi snakker om klær eller glass og tallerkener. Stedet var nærmest overnaturlig rent da jeg ankom – som et sykehus eller noe – og jeg synes det i grunnen er best å holde det slik — i motsetning til det hølet hvor jeg bodde i løpet av min tid som østerdøl. Det gamle huset mitt var billig – det skal det ha – men umulig å holde rent på samme måten som der jeg bor nå, hvor alle overflatene er flislagte og vaskbare. Dessuten har jeg ingen industriell nabo som frembringer store mengder støv til enhver tid. Det er bare sånt som naturlig fremkommer i småbyområder, men det er hva man på engelsk kaller “manageable” uten nevneverdig anstrengelse. Ellers er det å si at jeg har masse fjernsynskanaler, men jeg har ikke kartlagt eksakt hvor mange (det er mer enn ti), annet enn å merke meg at alt går på spansk og alle snakker som om de får betaling for å klemme flest mulig ord inn i hvert sekund som går. Det er vanskelig å henge med, men jeg kan lære. Es dificil entender, pero puedo aprender. Så lenge jeg leser skjønner jeg mesteparten, men jeg er nødt til å be folk snakke sakte og (for dem) unaturlig tydelig. Nesten som en norsk/dansk greie. Ihvertfall har jeg skjønt at en Caso Koldo ikke er det som på engelsk kalles “a cold case”. Det er forviklinger i det politiske miljøet. En korpulent mann som ser ut til å være i femtiårene har vært korrupt og utnyttet sin maktposisjon. Å du milde måne, hvem har noen gang hørt om sånt? Jeg kan bare gjespe. Han var en kjeltring. Han ble tatt. Mer er det egentlig ikke å si om saken — men som alle kan skjønne blir greia fremstilt som “noe med partiet” og ikke bare noe med individet som saken angår. Akkurat det samme som skjer i Norge – og overalt ellers – når det er noe med en politiker som føkker det til for seg selv. Vi kan følgelig slå fast med rimelig ironisk sikkerhet at uansett hvor man befinner seg så en menneskenaturen den samme.

Og dermed avslutter vi med en betraktning fra David Bowie.

Det har tatt litt tid å legge merke til dette fraværet – sannsynligvis fordi jeg er jo ikke interessert i dem uansett – men det virker ikke som om det finnes noen kjederestauranter i Villafranca. Da mener jeg både “kjapp og gælen gatemat” av typen McDonald’s eller Burger King og mer dannede steder hvor man sitter ned og bruker normal tid på et normalt måltid. Hvorfor er det slik? Jeg vet ingenting om historien bak, eller eventuelt mangelen på historie. Det virker rimelig å anta at kjedene har et nærvær i de store byene og på steder med stor turistvirksomhet, men altså ikke her. Med det forbehold at jeg har ikke sett alle deler av alle gater ennå; det finnes ihvertfall ikke noe slikt i “de sentrale forretningsstrøkene”. Når det gjelder butikker er forholdet litt annerledes. Jeg har omservert både Carrefour – de er digre i Europa – Supermercado Dia (den ligger nærmest der jeg bor) og SPAR (som vi har på diverse steder i Norge også). Prisnivået er helt latterlig mye lavere enn hva det var der jeg bodde i Østerdalen, særlig når det kommer til grønnsaker og ferskvarer. Og la oss ikke engang begynne å snakke om brød. Herregud. Alt jeg skal si er at de skjønner seg på brød heromkring.

Det finnes selvsagt unormalt mange herberger, vertshus og “hostals” i Villafranca del Bierzo — fordi Camino del Santiago går jo tvers igjennom landsbyen. Man ser også de typiske vandrerne overalt. Egentlig skulle man tro at det fantes et økonomisk grunnlag for å etablere kjederestaurant på stedet, men det kan også hende at de har nei-politikk. Det er i så fall en form for boblende ballers mot som man egentlig aldri ser i politikken. Vi vil ikke ha lettvinte løsninger her. Når det kommer til spanjolene så har de selvsagt sine vaner og egenheter i matveien, men ikke noe jeg opplever som direkte urimelig (bortsett kanskje fra alle søtsakene til frokost) og de menyene man tilbys er i det store og hele “forståelige” for en som er vant til et typisk norsk kosthold. Imidlertid har de ikke knekkebrød her, men det kan jeg leve med gitt hvor jævlig bra alle de andre brødvarene typisk er. Jeg kan simpelthen ikke skryte nok av bakerne i denne delen av verden. De tar jobben seriøst på en helt annen måte enn de “kneipbrødfabrikkene” vi er nødt til å leve med i Norge. For øyeblikket har jeg litt praktiske vanskeligheter med å åpne en spansk bankkonto, men det går seg vel til. Jeg har strengt tatt ikke gjort noe mer enn å møte opp i en filial av Banco Santander og be om å få åpne konto der, og det har ennå ikke gått mer enn et døgn siden de sa at “noen vil ringe meg opp om saken”. Likevel er jeg utålmodig. Grr.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Noe annet som må besørges er selvsagt installasjon av internett hjemme. Enn så lenge bruker jeg tjenesten hos hotellet jeg bodde på mens jeg var på boligjakt, som har den bonusfordel at jeg også får i meg en kopp seriøs kaffe. Dette bør man merke seg: Ikke be om svart kaffe i Spania hvis du ikke liker den omtrent så sterk som det går an å få den. Selv om du presiserer at du mener “americano” (tynnet ut med varmt vann) leverer de typisk noe som voldtar tunga og flår ganen. Alle – men ikke jeg – bruker sukker og/eller melk, men jeg antar at å drikke “rå espresso” er noe man venner seg til (og som sannsynligvis gjør at man rynker på nesa over all brun tynnkaffe man senere eventuelt er nødt til å utholde). Vi fra Norge har også en annen typisj snublefelle i Spania: Alkoholvarer er tildels billigere enn vann. Man behøver ikke noen rikmanns budsjett for å holde seg på en jevn vedlikeholdspromille over lang tid, noe som selvsagt ikke er optimalt verken for helsa eller forstanden. Jeg observerer ingen som hyler i seg brandyshots til frokost her i hotellbaren, men sånt var helt vanlig blant håndverkere og bygningsarbeidere da jeg bodde i Barcelona for 25 år siden. Jeg antar at “tidene forandrer seg” selv på et sted som virker halvt eldgammelt og halvt tidløst. Ved dette tidspunkt er klokken åtte på morgenen og vi har kjølige tyve graders vær, men selv etter solnedgang i går observerte jeg mer enn tredve grader ute på terrassen. Av en eller annen grunn holder huset der jeg bor seg kjølig på innsiden, uten airconditioning. Men hvis du åpner vinduet merker du at varmlufta slår imot deg og flyter inn. Ganske pussig effekt, men jeg liker at det er sånn. Litt bakvendt at man åpner vinduet for å slippe inn varmen (eller stenger det for å holde den ute), men sånn er det.

Tiden har kommet for å bevege seg videre, akkopagnert av Jokke & Valentinerne:

Her er en genial oppdagelse: Man blir ganske varm – og svett – av å traske gatelangs i 35 grader. Det lønner seg dårlig å jobbe opp pulsen, så jeg går sakte (for meg, som vanligvis strener avgårde som en annen ungfole) og jeg holder meg til den siden av gata som gir best skygge. Av en eller anneg grunn føles det ikke så varmt, men termometeret sier hva det sier og det samme gjør værvarslinga, så jeg forholder meg til de objektive data, ikke til følelsne mine. Dessuten merker jeg jo når jeg kommer inn på et sted med aircondition, som for eksempel banken. Alle sier at jeg bør bruke Santander, så det er hva jeg satser på. Foreløpig har vi kommet til et punkt hvor “noen skal ringe meg”. Jeg antar vi får se.

Det å drikke vann er selvsagt også en greie. Som alle andre går jeg rundt med en av de det 1,5-liters plastflaskene som selges overalt, for omtrent èn euro (men jeg kjøpte en stor pakning på superen for 40 cent stykket). Det er ikke kaldt vann. Jeg vet ikke hvorfor, men det føles ikke riktig med kaldt vann. Ihverfall ikke når man går og smådrikker av flaska hele tiden og overalt. Hva er det sunneste? Jeg vet ikke, men jeg tipper at en medisiner vil anbefale “temperert vann” når man bruker det til rehydrering i særlig varmt vær. Hva som derimot er godt er kald rødvin. Det burde ikke være det – jeg drikker aldri nedkjølt rødvin i Norge – men det funker. Vel, du vet hva de sier: When in Rome, do as the Romans. Og Spania er så nærme Roma som jeg noensinne kommer til å være. Kan du historien? Les litt om Hannibal Barcas – som har gitt navn til byen Barcelona – og det utrolige felttoget hans i Italia. Fascinerende saker.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Det som imidlertid er den suverene vinneren når jeg kommer hjem etter å ha vært ute er kaldt øl fra eget kjøleskap. Fy fader for et orgasmisk fludium. Lys pilsnertype med høy bitterhet, selvsagt. Jeg foretrekker ærlig talt Mahou – som har en posisjon i Spania som omtrent tilsvarer Ringnes i Norge – eller San Miguel, fordi jeg vil ikke ha sterk “maltsmak” når det brukes som tørsteslukker, men i disse traktene er folk veldig lojale mot Estrella Galicia (som jeg liker best når det tappes fra fat og serveres som klassisk norsk halvliter). Hvorom allting er, i dag har de gatemarked – som de har hver tirsdag – i Villafranca del Bierzo. Jeg tenker å gå dit og se “hva som skjer” og/eller danne meg et bilde av opplegg og stemning. Jeg er jo en nysgjerrig jævel. Hvem vet hva man finner på et sånt marked. Og det er sannsynligvis smart å komme seg avgårde tidlig sånn at jeg rekker å komme meg hjem før den verste middagsheten setter inn. Og sånn går dagene. Det er en pensjonisttilværelse i varmt strøk. På NRK.no leser jeg at “flere enn tusen” mennesker utvandret til Spania i fjor, så der har du meg. A dedicated follower of fashion. Aldri en original idè her i gården, nei.

Vi avslutter med en kommentar fra det klassiske prog-bandet Roxy Music.

Jeg har en dobbelthet i min natur grunnet i at på den ene siden respekterer jeg økonomer omtrent like mye som jeg tror på astrologer, men samtidig er jeg jo selv utdannet økonom. Hva er dette? Selvforakt? Trukke det gitt, jeg er alt for sosiopatisk av legning til å kunne hate meg selv. Imidlertid har jeg noen tanker om økonomifagets begrensninger. Det å føre regnskap for å holde orden på sakene er selvsagt en bra ting, men spådom bør man være forsiktig med. Ingen vet hva morgendagen bringer, selv om visse ting er mer sannsynlige enn andre. For eksempel liker jeg dårlig når den eller den “markedsanalytikeren” er ute med breial kjeft og sier ting de har dårlig dekning for i faktagrunnlaget. Selvsagt kan man snakke om konjunkturer og den typen ting; inflasjon og det ene med det andre, men normalt sunt vett er i grunnen alt man behøver for å fatte at man ikke skal kjøpe andeler i et synkende skip.

Det store bildet ser ikke bra ut — og da mener jeg rent konkret at vi har en situasjon hvor stadig flere tror de kan leve av å trikse med penger og papirer heller enn å utføre et ærlig arbeid mot en rimelig lønn. Kryptovaluta er omtrent så dumt som det er mulig å få det. Visst er det mange som har tjent penger på jævelskapen, men opplegget er “pyramidespill” og de fleste vil rett og slett bare tape alt de satser. Situasjonen – fortsatt sett opp mot det store bildet – i de fleste “vestlige” land (et begrep som henspiller mer på hvordan samfunnet er organisert enn noen geografiske parametre) er at vi får stadig færre barn og stadig flere “eldre”. Mest ekstremt er dette i dagens Japan, men Europa følger etter, med kanskje tyve års slep. (Ikke ta det tallet høytidelig, for jeg gjetter bare.) Uansett har den såkalte befolkningspyramiden en stadig tykkere topp i de industrialiserte og “høyt utviklede” samfunnstypene. Den naturlige tilveksten av folk er rett og slett ikke stor nok til å bære kostnadene ved at stadig flere lever stadig lenger — og de har rett til pensjon.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Sannheten er at vi er avhengig av innvandring for å kunne fremføre det samfunnet vi har nå, blant annet i Norge, men også i Spania. Unge, arbeidsføre og ambisiøse individer er nødvendig. Er det virkelig noen som tviler på dette? I så fall har de ikke evnen til å telle og utføre vanlig aritmetikk. Men nå skal vi gå til poenget: Spania har et hemmelig våpen som ingen andre har, i form av mange hundre millioner spansktalende mennesker i Sør-Amerika som allerede er “tilpasset” den spanske kulturen. Fra deres synsvinkel fremstår Spania som “den spansktalende verdens svar på Tyskland”, det vil si et godt organisert samfunn som har alt på stell og hvor de gjerne drar for å få en – etter måten – god jobb, foruten en bedre fremtid for seg selv og sine barn. Opplegget fungerer smidig. Det er derfor den spanske statistikken oppfører seg annerledes enn den i alle andre europèiske land (pluss alle de pseudo-europèiske, som USA, Australia og så videre). Jeg kjenner ikke forholdene på bakkenivå godt nok til å uttale meg om innvandringsfiendtlighet, rasisme og så videre, men jeg har så langt inntrykk av at slikt i hovedsak retter seg mot afrikanere. Søramerikanerne er som sagt tilpasset Spania på en måte som ikke kan sammenlignes med noe opplegg noe annet sted i verden.

Som alle vet går det an å skape en helt annen og mye mer “menneskevennlig” verden enn den vi har nå, hvor ting i prinsippet styres av psykopater – jeg pleier å kalle dem kannibaler – som lever av å utnytte andre, på et mer eller mindre systematisk grunnlag, med støtte i loven og politikken. Hva gjør for eksempel en såkalt markedsanalytiker? Det kan definitift ikke kalles gagnlig arbeid – og sånt gjør skam på begrepet ærlighet – men bra betalt skal de ha likevel. Du vet. Sånn at de kan bo bra, kjøre fin bil og alt det der. Greia er bent frem kvalmende. Hvor mye stæsj trenger folk egentlig? Det ville vært urimelig å si at jeg selv er “mors beste barn” men jeg har ikke desto mindre en samvittighet som ikke tillater meg å gjøre hva som helst bare fordi det er smart, opportunt eller beleilig. Jeg kan bare ikke, til tross for at jeg “kan” i en mer teknisk forstand. Sånt er litt plagsomt. Derfor skrev jeg “samvittighet” i rubrikken for funksjonshemninger da jeg først registrerte meg hos NAV. De ba om en forklaring — og det fikk de. Det er ikke økonomisk forsvarlig i dagens verden å holde seg med moralske standarder og gammeldagse æresbegrep, men det er så gjennmgripende integrert i hele personlighetsstrukturen min at det blir som å kappe av seg beina hvis jeg skal endre på grunnlagsreglene. Jeg ville ikke kunne leve normalt lenger. Hvis alt er like gyldig blir alt likegyldig, som noen en gang sa.

Filosofiens oppgave er ikke å finne svar men å formulere bedre spørsmål. En greie som har vært diskutert med noen grad av uforståelig lidenskap er dette med sugerør. Alle vet at plast er et livsfarlig materiale som ved dette tidspunkt finnes “overalt” og at alt vi kan gjøre for å begrense plastbruken er positivt, men likevel skal folk ha “sine” greier sånn som de alltid har vært. Så her er spørsmålet: Hvorfor behøver du sugerør? Og hvis du av “årsaker” likevel må ha det, hvorfor kan du ikke kjøpe et permanent sugerør av noe slags komposterbart materiale heller enn å bruke en form for plast som forgifter miljøet? Ting er faktisk ganske kritiske på miljø- og klimafronten, men folk nekter plent å ta det innover seg til en sånn grad at de endrer vanemønsteret sitt. Du vet. Det er alltid “de andre” som er problemet, er det ikke? Alle synes at de selv må ha lov til å ta seg til rette som de vil, men “de andre” må skikke seg bedre. Denne mentaliteten er velkjent og ligger til grunn for begrepet allmenningens tragedie (“tragedy of the commons”) som folk bør bruke litt tid på å lese seg opp i forhold til. Jeg har allerede snakket om psykopatiske tendenser hos “eliten” – hvordan ting er lagt opp slik at de få utnytter de mange – men problemet med allmenningen er faktisk vesentlig mye større. FOMO (“fear of missing out”) er når man er redd for å gå glipp av noe – for eksempel en glede, et kick, en belønning, hva som helst – selv om man strengt tatt ikke behøver greia. Folk er typisk hysterisk redde for å havne i bakevja i forhold til “de andre” – familie, venner, kolleger, naboer – sånn at de investerer uforholdmessig mye tid og energi på “status” og statussymboler.

Vi avslutter med litt “cool jazz” fra Cheo Feliciano.

Nå i dag – faktisk for bare omtrent en time siden – skjedde noe jeg aldri har sett eller hørt om før. Telefonen min begynte plutselig å snakke til meg, helt uoppfordret. Jeg kan hjelpe deg, sa den, med noe som låt som en kvinnestemme. Min umiddelbart instinktive reaksjon var å kaste faenskapet i bakken og trampe den stein død, men det kan jeg jo ikke gjøre. Jeg behøver å ringe folk, sende tekstmeldinger og det ene med det andre. Det er i utgangspunktet et nyttig verktøy, men det er samtidig slik at når et verktøy “tar initiativ” på egen hånd og helt uoppfordret begynner å “gjøre noe” så er det noe alvorlig galt med greia. Saken er at jeg dreiv og kåla litt med å finne frem i en labyrint av smal-trange gater her i “min” spanske småby – Villafranca del Bierzo – og jeg må, mens jeg så på den tilsendte adressen, ha aktivert noen slags kunstig intelligens som fungerer likt kart og kompass i den klassiske verden, eller noe sånt. Jeg vet ikke. Jeg liker ikke de “nye” telefonene. Min strategi når jeg må finne noe – la oss si en bestemt adresse – er å henvende meg til publikum. Du vet. Spørre noen. Jeg kan godta å snakke i telefonen, men ikke faen om jeg vil snakke med telefonen, hvis du skjønner hva jeg mener. Jeg har jo mine grenser. Det er de som definerer hva jeg er og hva jeg ikke er.

Ellers er det å si at verden er den samme gamle selv om folk vifter rundt med alskens nymotens ting. Vi kan observere krig, pest og hungersnød, akkurat som det alltid har vært. Vi kan observere at menneskene er de samme gamle idiotene som de alltid har vært. Grådighet, løgnaktighet, hykleri og ondskap. Alt er som før. Hva er det Trump vil? sa en overskrift som fikk meg til å fnise. Herregud. Er du helt fette evneveik? Mannen er jo utilregnelig. Det går per definisjon ikke an å vite eller forstå hva uberegnelige mennesker vil. Eller hva de kommer til å finne på i neste øyeblikk. Amerikanerne valgte denne tosken som president – helt frivillig – og nå må de slite det med helsa, som vi sier i Norge. Trump har bare så vidt begynt på sin siste – ihvertfall hvis de skal følge lov og sedvane – periode som president i USA. Mye kan ennå skje. Mye kommer da også helt sikkert til å skje. Trump er hva vi kaller en stump gjenstand. (“A blunt object”) Du vet. Som en hammer, en kølle, eller noe annet i den gata. Alt han kan er å hamre. Det finnes ingen stil og finesse, intet raffinement, ingen smarte diplomatiske knep, forhandlingstaktikker og den typen ting. Bare rå makt. Trump er bare forutsigbar i den forstand at hva han enn velger å gjøre så kommer det til å være både dumt og stygt. Men detaljene? Det går ikke an å si noe om. Man må bare vente og se hvordan ting spiller seg ut. Imidlertid kan vi fastslå med rimelig sikkerhet at USA vil aldri noensinne igjen bli hva det en gang var. De har vist svakhet og alle har mistet all respekt nå.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Spanjolene er på sin side generelt sett svært skeptiske til alt som ligner på fascisme, etter sine førti år med Franco. Det finnes for eksempel ikke noe sånt som “spansk nasjonalisme” fordi de autonome regionene er alt for sterke. De har gjort det sånn med vilje. Blant annet opererer de med minst 4-5 offisielle språk, slik at det å “snakke spansk” er ikke likefrem på samme måte som å “snakke norsk”. Riktignok har vi samigiella som fremkommer på veiskilt i Finnmark og denslags, men for eksempel trøndersk, sognamål og så videre teller ikke som egne språk selv om de kan låte temmelig forskjellig. Den regionen jeg befinner meg i – El Bierzo – tilhører formelt sett delstaten Castille y Leon, men kulturelt sett ligner det mer på Galicia. Følgelig er det mye som går i språket gallego heromkring. For eksempel sier de As Herreiras mens det på kastiljansk (det vi kaller spansk) heter Las Herreiras. Eller Perexe heller enn Pereje. Sånne ting. Djevelen bor jo i detaljene, som folk sier. Man legger merke til at privatfolk har vært ute og “justert” gateskiltene i forhold til det språket de synes skal brukes her i nabolaget. Jeg vet ikke om det foregår noe sånt i forhold til bokmål/nynorsk på steder i Norge men det ville ikke forbause meg. Folk kan være temmelig følsomme i forhold til “korrekt språkbruk”, særlig når det finnes en politisk dimensjon inni problemstillingen. Som utlending har jeg selvsagt ingen oppfatning om sånne ting — og ingen forventer noe heller. De er fornøyde så lenge jeg klarer å uttrykke meg på et slags kastiljansk. Du vet. Det viser jo at jeg har i det minste prøvd å tilpasse meg de lokale skikkene heller enn å fly rundt med nesa i været og forlange at alle må snakke engelsk. Nå går jo selvsagt Camino de Santiago rett igjennom stedet der jeg bor så det er “mer vanlig” å kunne kommunisere på diverse fremmedspråk (engelsk, fransk, tysk) i denne regionen enn lenger ute på landet, men man kan fortsatt ikke regne med at folk snakker noe annet enn “spansk”.

Mens jeg fortsatt var i planleggingsfasen av det spanske eventyret mitt vurderte jeg delstaten Aragon, mest fordi det er også et lavt priset område hvor det går an å “gjøre kupp” på eiendomssiden, men jeg er glad jeg ikke gjorde dette, fordi jeg har dannet inntrykk av at det er mye storm – og annet “vanskelig vær” – der nede. Folk forteller meg at El Bierzo kan ha kalde vintre (på tale om vanskelig vær) men herregud. Jeg er jo norsk. Vi mener neppe det samme med ordstillingen “kald vinter”. Hvorom allting er, saken er at jeg ser på fjernsynet at de har hatt ville oversvømmelser i området rundt byen Zaragoza (hovedstad i Aragon og kjent som “den best bevarte hemmeligheten” blant spanske byer). Du vet. Når man ser biler duppe rundt som barkebåter i en smeltebekk mens hus raser sammen fordi grunnmuren vaskes ut. Hagl så store som golfballer og den typen ting. Jeg behøver ikke noe av det, mange takk. Værmeldinga sier at det skal komme en ola de calor (varmebølge) her til uka, med temperaturer over 30 grader, men jeg føler meg ikke skremt. Jeg vet jo i det store og hele hva jeg må gjøre og ikke gjøre i varmt vær. Man må bare tilpasse seg de forholdene som rår. Bevege seg sakte, drikke mye vann og holde seg unna direkte solskinn. Men det blir uansett ikke mer enn et par dager på meg fordi jeg må tilbake til Norge for å avvikle resten av opplegget mitt der. Imidlertid forventer jeg å se omtrent det samme engasjementet for “Palestina-saken” der som her. Nå i dag er millioner av spanjoler ute og demonstrerer. Ikke skjønner jeg hva de tenker på (eller med) i Israel, men de posisjonerer seg jo som “fiende av menneskeheten” langt hinsides enhver forståelse, sympati og respekt. Eller rettere sagt, de blir aktet bare av rasister og andre høyreekstreme danglebær som ingen har noen som helst slags sympati for i utgangspunktet. Normale mennesker ser på Israel og føler avsky. Sånn har det blitt. Det er ganske forbløffende at israelerne ikke forstår dette, eller kanskje de bare driter i hva alle andre tenker, omtrent slik som Trump og sånne typer går frem her i verden. Ihvertfall har de degenert til å bli en terrorstat som bør avvikles. Dette har jeg aldri tenkt før i livet — men jeg tenker det nå: Israel er håpløst fortapt. De befinner seg sammen med Nord-Korea i kategorien av absolutt avskyelige monstre. Man blir uren bare av å berøre dem. Æsj og bæsj. Når det er sagt så tror jeg ikke majoriteten av såkalte sionister er israelere, eller engang jøder. Men nok om det. Jeg blir jo kvalm bare av å snakke om disse tingene. Selv er jeg ingen “religiøs” person, men jeg har aktelse for liv, frihet, solidaritet og slike ting. Det er hva det er. Du kan gjerne kalle meg sosialist men jeg føler ikke at det er noen helt korrekt betegnelse. Jeg har alt for mye slu og pragmatisk “forretningsmann” i meg til å passe sammen med den flokken.

Til sist litt gammeldags hardrock “fra hjertet”.

Da kom endelig beskjeden – på WhatsApp – om å møte utleier for å signere kontrakt og få nøklene til leiligheten nå i kveld. Dermed er et stort skritt tatt — og min nye adresse blir følgelig Calle Alphonso X i småbyen Villafranca del Bierzo, fra og med i kveld, eventuelt i morgen tidlig, alt etter hvordan man skal regne. Neste post på programmet er å etablere spansk bankkonto og diverse andre formaliteter i forhold til å organisere opplegget, deretter må jeg kjøre til Norge igjen for å plukke opp resten av tingene mine, si opp strømmen, nettet og så videre, samt ikke minst å donere alt jeg ikke får pakket med meg til stedets brukthandler. Noen eiendeler er verd å drasse på men det meste ikke. Møbler og denslags må helt opplagt bare “dumpes”. Hva mer? Melde utflytting/adresseforandring og det ene med det andre. Hvor mye tid behøver jeg på hele smæla? Kanskje en uke eller to. Vi får se. Jeg har etter måten flyttet mye i mitt liv men aldri så langt som denne gangen (selv om jeg bodde i Spania en stund for 25 år siden).

Fremgangsmåten min for å finne et sted i Spania var i utgangspunktet nettstedet idealista.com, som jeg anbefaler for andre som har lignende planer. De har objekter for både salg og utleie, i alle slags prisklasser, med eller uten behov for oppussing og renovering. Hvis man er av det nevenyttige slaget finnes det for eksempel ganske mye å få kjøpt i landet rundt 15.000 euro (og lavere) over hele Spania (men også Portugal og Italia) annonsert på det nevnte nettstedet. Dette er jo selveste sakens kjerne: Alt er mye billigere i Spania, til og med strømmen har ligget på samme nivå (eller lavere) enn i Norge, etter det store prishoppet i 2020. Imidlertid er det viktigste for meg at jeg unnslipper den jævla vinteren. Da jeg var yngre var dette et mindre problem, men nå herjes denne gamle kroppen av både gikt og alskens annet faenskap som ikke er optimalt i streng kulde. Sic transit gloria mundi som katolikkene sier. (“Slik forgår denne verdens herlighet.”) Folk jeg kjenner har tatt det som en selvfølge at jeg skal til Benidorm, Alicante eller andre steder i sør som har en ganske stor populasjon av norske pensjonister, men jeg liker jo ikke ekstrem varme noe bedre enn ekstrem kulde. Derfor har jeg aldri vurdert noe annet enn det de kaller “Det grønne Spania” som har mer av et “atlanterhavsklima” enn Costa del Sol og resten av kyststripa som vender mot Middelhavet. Noe annet jeg heller ikke liker er “festglade typer” som pimper vin både til frokost og aftens, noe jeg mistenker de typisk norske utflyttermiljøene for å være litt preget av. Det blir fort for mye av denslags. Folk har jo ofte en tendens til å bli påtrengende intime når de er pussa på alkohol.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Etter å ha tenkt ganske grundig gjennom saken har jeg bestemt at jeg ikke har lyst på noe “prosjekt” og at det er bedre å bare leie noe som har bra standard enn å gå inn i noe jeg vet jeg kommer til å hate. Saken er at alle mine helseproblemer er forårsaket av mye og hardt byggearbeid. Jeg behøver bare å tenke på den typiske “bygglukten” for å føle både kvalme, angst og jeg vet ikke hva. Når det er slik stelt bør man sannsynligvis ikke prøve å være tapper og “stå han av” men heller satse på en mer behagelig tilværelse uten å ha mye hardt arbeid hengende over seg. Du vet. Som en horisont av rustfritt stål, som noen uttrykte det. Jeg har aldri vært redd for plikten, men nok er nok. Jeg er jo en gammel mann nå. Kroppen tåler ikke hva som helst lenger. Jeg er nødt til å respektere dette og ikke late som om jeg er en ung førtiåring full av pågangsmot og arbeidskraft. Men når det er sagt så vil jeg definitivt anbefale de som har mer fremtid igjen enn meg selv å se på hva det går an å få til med et oppussingsprosjekt i Spania (eventuelt Portugal, Italia eller til og med Frankrike). For mitt eget vedkommende må jeg prøve å finne meg til rette i den “helårsferien” som pensjonister kan ta seg, uansett hvor uvant det måtte være å ikke ha noe å jobbe med. Kanskje jeg bør skrive bok? Noen slags burlesk røverroman? Det går jo an. Folk gjør sånt hele tiden. Spørsmålet er bare om bøker er en særlig etterspurt vare i denne nye tidsalderen med alle sine computere og fandens oldemor. Jeg ser folk som sitter og stirrer på telefonen sin hver dag, men jeg ser nesten aldri noen som sitter og leser en bok. Sånn har det blitt. Spania er riktignok ikke så “digitalisert” som Norge har blitt og det er enkelt å finne både butikker og serveringssteder som kun tar imot kontant betaling. Jeg liker ikke “den nye teknologien” og særlig ikke kunstig intelligens (som sannsynligvis bør kalles noe annet).

Skrive blogg er ikke noe jeg opplever som viktig, men det er et slags halvartig tidsfordriv likevel. Vi får se hva fremtiden bringer slik sett. Kanskje jeg slutter med det, kanskje ikke. Akkurat nå vet jeg jo strengt tatt ingenting om hvordan den nye hverdagen min blir, etter at jeg har vent meg til å bo i Spania. Det har riktignok ikke kjentes som ferie å være på husjakt, men det er en uvant (og fundamentalt ustabil) situasjon som vil endre seg betraktelig så snart jeg bor på en fast adresse og ikke lenger kjører rundt og “ser på ting”. Jeg vil ikke si at jeg har landet ennå, men så snart jeg har gjort opp boet i Norge og bodd noen måneder i Spania vil vel ting anta en mer “hverdagslig ånd” uten at jeg har noe press på meg for å oppnå noe. Det komiske er at til tross for hvor viktig den tidligere nevnte nettsiden idealista.com har vært for prosessen ble det likevel en annen løsning på saken. Hun som drev pensjonatet der jeg bodde de første par dagene hørte at jeg så etter noe å leie og hun kjente noen som kjente noen, som etterhvert utviklet seg til å bli dagens situasjon. Tilfeldighetenes spill er hva man kaller sånt. Eventuelt “flaks” hvis man liker å være metafysisk av seg. Det ble uansett bare til at jeg så på ett eneste hus fra nettsiden, før den leiligheten jeg nå har leid kom på banen som mulighet. Det er jo ikke alle som liker å annonsere mot det åpne markedet. Sånn er det vel med finn.no også. Mye som er til leie blir aldri utlyst. Det ender med at saken arrangeres via opplegget med at “noen kjenner noen” og siden ordner folk opp seg imellom. Det er uansett litt creepy å være på en visning hvor man ikke er alene med utleier/megler, men må forholde seg til “konkurrenter” som er ute i samme ærend og som derfor liksom går og skuler litt på hverandre. Venn eller fiende? Sånt er utidig. Men hva vet jeg? Kanskje jeg ville gjort det samme hvis jeg selv var eiendomsmegler/utleier. Det er jo utvilsomt mer effektivt å samle opp flere potensielle klienter til en og samme visning, selv om dette ikke er optimalt fra kundens synsvinkel. Uansett, det spiller ingen rolle nå. Jeg har fått til det jeg kom hit for. Resten handler om å finne roen i en ny situasjon.

Til sist noen ord fra vår venn John Fogerty:

De mer eller mindre offisielle “venner av høyfjellet” vil finne mye god pornografi i Spania. Som et ledd i min inntreden i landet – denne gangen – fulgte jeg (som jeg alltid gjør) alle mine impulser, uten sensur eller forbehold. Slik jeg ser det handler impulskontroll ikke om selvfornektelse, men om å la ting spille seg ut innenfor en horisont av rimelig intelligens. Har du lyst til noe? I så fall er dette hva du bør gjøre. Livet er kort. Ikke kast det bort på å “være noe for andre”. Den typen anger som gamle mennsker føler fordi de ikke gjorde det de hadde lyst til mens de kunne er den mest patetiske form for tragedie jeg vet om. Herregud. Selv har jeg aldri nektet meg noe. Jeg angrer riktignok på mye jeg har gjort – fordi det var dumt og det endte ikke bra – men heldigvis ikke på noe jeg ikke har gjort.

Los Tornos es un puerto de montaña español situado en Cantabria, haciendo frontera con la provincia de Burgos. En su cenit, cruzado por la carretera nacional N-629, hay un letrero que indica una altitud de 920 m s. n. m. Ofrece una vista sobre las provincias de Cantabria, Vizcaya y Burgos.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

(Wikipedia)

Det endte med at jeg kjørte meg fast på veien mellom Laredo og Burgos. Hvorfor Laredo? Hvem vet. Som guttunge pleide jeg å lese Morgan Kane, som vel må være den mest essensielle “kiosklitteratur” (pulp fiction) som noensinne har blitt utgitt på norsk. Men det vet jeg strengt tatt ikke noe om. Kanskje Sagaen om Isfolket er større? Det spiller ingen rolle, poenget er at visse stedsnavn har bitt seg fast. For eksempel Durango. Det er et sted i Baskerland, som jeg oppsøkte i henhold til veiskiltingens oppdukkende kvaliteter, like etter at jeg fulgte impulsen om å dra og se Guernica med mine egne øyne. Altså stedet, ikke det verdensberømte maleriet av Pablo Picasso. Jeg la ikke merke til noe spesielt. Bare at det var smale og svingete veier, med mye opp og ned, men sånn er jo de nordlige delene av Spania. Selve Guernica var bare en småby som slik sett minner om Villafranca del Bierzo (der jeg har bosatt meg). Jeg kunne ikke se noen utbombede kulturminner og den typen ting. Imidlertid var det en rekke skilt som snakket om recuerdas (minner).

Hvorom allting er, siden jeg allerede hadde fraveket den store motorveien ble det å orientere seg på diverse småveier i generell retning av Laredo og Santander. Det var slik jeg oppdaget skiltet til vei nummer N-629 i retning av Burgos. Man kjører jo ruta San Sebastian – Vitoria – Burgos – Leon – Ponferrada for å ankomme dit hvor jeg er, ikke sant? Imidlertid var akkurat denne veien nærmest absurd smal og svingete – type Trollstigen på steroider – og i tillegg ble det veldig tåkete der oppi høyden, samtidig som kvelden kom og dagslyset forsvant. Nacht und Nebel, som de sier i Tyskland. Ikke bra egnet for å kjøre bil. Derfor rigget jeg meg til for å sove noen timer i bilen i påvente av morgenlyset, altså det som de ovetroiske kaller Lucifer. Veiviseren. Jeg vet ikke hva slags supersanser man må ha for å kjøre i mørket og tåka, men jeg har uansett ingen av dem. Dessuten er jeg “forsiktig” så vidt jeg vet. Jeg liker å se hva jeg driver med. Om jeg vet hva jeg driver med kan siden sikkert diskuteres, men poenget er jo bare å føle at man har rimelig kontroll. Du vet. Illusjonen om trygghet og kunnskap. Den typen ting. Lang historie kort; mens jeg holdt på og “rigge meg til” presterte jeg dæven døtte meg å rygge bakhjulene nedi en grøft. Bilen har forhjulsdrift. Ergo sto jeg fast på det stedet som heter Puerto de Los Tornes, på 920 meters høyde i den cantabriske fjellheimen (som skiltet sa).

Hvor man står, der står man. Hva kunne jeg gjøre? Det beste var å bare slutte og prøve, men heller få seg noen timers søvn i påvente av dagslyset. Senere prøvde jeg å påkalle oppmerksomheten til diverse forbipasserende biler, men det var ingen som stanset – noe jeg forstår, gitt at en halvdesperat utseende utlending står der og vifter med armene som en annen evneveik tulling, mens folk helst ikke vil bli “blandet inn i noe” – før en eldre mann kjørte inn til siden og spurte om hva som foregikk. Kanskje du kan ringe til noen? Politi, veihjelp eller hva som helst? Jeg hørte ham snakke på telefonen sin. Jeg skjønte ikke alt men han sa ved et tidspunkt at “han (jeg) snakker litt kastlliansk” (ergo en basker) og omtrent en time senere kom Guardia Civil til stedet. Først bare èn bil med fullt blålys, deretter to til. Herregud. Jeg følte ingen optimisme. Imidlertid viste det seg å være både hyggelige og hjelpsomme karer som rigget til en greie og dro meg opp fra grøfta på null komma niks. Gratis var det også. “Sånn er jobben” sa de til meg. De reiser rundt og rydder opp i diverse forhold som oppstår i trafikken. Jeg ble spurt om jeg følte meg nervøs eller om jeg var OK til å kjøre videre, men jeg svarte som sant var at jeg føler meg bare som en idiot. Imidlertid kan jeg fint kjøre videre. Så slik ble det.

Turen over fjellet var i seg selv både fantastisk og vakker, men jeg vil ikke anbefale den til andre enn de som er både flinke til å kjøre bil og har et kjøretøy som “klatrer bra” uten å koke i motbakkene. Fordi det er definitivt motbakker langs denne ruta. Jeg har vært så å si over hele Norge og sett mye som er smalt, svingete, bratt og fælt, men dette var på et helt annet nivå. Seriøst. Ta heller motorveien hvis du ikke føler deg – på et realistisk grunnlag – helt selvsikker som sjåfør. Senere på dagen kom jeg omsider “ned” til Burgos, hvor jeg valgte den store motorveien videre i retning av Leon. Det skjedde ikke noe mer spennede. Det var bare å ligge på en jevn marsjfart av 140-150 kilometer i timen. Nema problema. Samme opplegget som i Tyskland, egentlig. Der har de jo også “teknisk sett” en øvre fartsgrense på 130, men ingen bryr seg så lenge du ikke steller istand noe jævelskap. (Jeg tipper at hvis det først skjer noe så vil man få diverse problemer i forhold til forsikringen.) Selv liker jeg strengt tatt ikke å kjøre fort, men måru så måru. Poenger er jo “ankomst” innenfor rammen av “rimelig tid”. Men nå er jeg her. Jeg har ankommet dit jeg skulle. Datamaskinen friker litt ut i forhold til “ikke autoriserte innlogginger fra Spania” men den har etter litt om og men akseptert at jeg er meg, bare på et annet sted. Og sånn går dagene. Det er en omstendelig prosess å flytte og jeg “blør penger” over hele stedet, men det virker som om jeg skal komme i havn innenfor de rammene jeg har satt. Noe mer bør ingen håpe på.

Det som er komisk for meg er at jeg er ikke redd for noenting. Just bring it on motherfucker. Jeg vet at jeg er en skapning som skal dø og føler ikke noe fra eller til i forhold til dette. Er det i dag? Er det i morgen? Det spiller liten rolle. I forhold til dødens makt så er det lite menneskelig som har kraft til å imponere. Alt jeg vet er at det kommer til å skje. Jeg kommer til å dø. sannsynligvis med smerter og på en lite “tøff” måte. Vil jeg gråte og be om nåde? Neppe. Jeg har aldri gjort sånt før og ser ikke for meg at jeg skal gå ut av livet som en sippeguri. Hva kan jeg si? Sånn er reglene.

Et tragisk element er at jeg neppe kommer til å dø mens jeg slåss. Sotteseng er det mest sannsynlige for oss moderne mennesker som betaler store penger for å bli befridd fra frykt og smerte. Enten vi får det på blå resept eller gjennom den uoffisielle pusheren så vet vi å beskytte oss mot smerte og angst. Det skal ikke være noen actionfilm, mange takk. Vi skal dø sengeliggende, med medikamenters hjelp og trøst. Sånn er vår verden. Vi er siviliserte skapninger som smiler til vår skjebne og ber om nåde hver gang det er noe. Eventuelt så tar vi frem telefonen og “ringer noen”.

Når det er sagt så er det viktige hvordan man lever livet mens man lever. Det vil aldri bli noen sjanse nummer to. Det som skjer er det som skjer. Det du gjør er det som definerer hva du er. Det finnes ingen nåde. Ingen tilgivelse. Alt du er er alt du noensinne kommer til å bli, levende eller død. Det er viktig å fatte dette så tidlig som mulig i livet. Jeg kan ikke engang understreke sterkt nok hvor viktig det er å ta til seg “realisme” som styringsverktøy i livet. Glem alt det de religiøse tullingene sier. Det eneste som faktisk betyr noe er hva du faktisk gjør (og ikke gjør). “Meninger” er det mest verdiløse som finnes. Bare handlinger har kraft til å endre virkeligheten.

Faen ta den veike ræva til de idiotene som skriver på denne plattformen. Det er mye verre å være en som bare finner seg i nazibloggere enn å selv være en som agiterer til fordel for konsentrasjonsleir og vilkårlig dødsdom. Derfor er for eksempel Vabbedulle en mer foraktelig person enn Bungy, hvis du skjønner hva jeg mener. Det å bare godta en nazi – under alle slags unnskyldninger og bortforklaringer – er verre enn det å være en nazi. Du vil ikke bli tilgitt. Du vil aldri få en sjanse til. Toget har gått og du valgte feil billett. Vi har sett hele sirkuset før. Vi vet at disse typene må knuses uten nåde og pardon før det går så langt at de få makt i samfunnet. Har jeg mer å si? Kanskje. Men senere.

Dette – stedet hvor jeg nå befinner meg – er hva de kaller “det store hotellet” i Valcarce-dalen, og det fremstår som et lokalt samlingspunkt for alt og alle som ferdes langs veien. Det er et yrende folkeliv nede i baren/restauranten som stort sett holder seg dagen ut, for ikke å si langt inn i natten. Ved dette tidspunkt har jeg avsluttet dagens oppgaver med hva vi må kalle et tilfredsstillende resultat. (Utleieren jeg snakker med har bestemt seg for å leie ut til meg, men behøver enda noen dager på å sette opp kontrakt, med advokat og så videre, men selve dealen har blitt gjort. De liker meg best blant alle de som har vist interesse for leieobjektet.) Uansett har jeg nettopp sprettet en flaske vin: Viña Espolon 2015. Den er fra regionen Ribera del Duero (mer eller mindre her) og kostet ni euro på supermarkedet, som er mindre enn hva man må betale for aller billigste alternativ i Norge, men ligger i overkant av “middels prisklasse” her. Hva er det å si? En ti år gammel vin i denne prisklassen er enten “velutviklet og drikkeklar” – som denne viste seg å være – eller så har den bikket over sin egen kvalitetstopp og er i ferd med å utvikle eddiksyre og/eller “aceton-smak”. Jeg var heldig.

Når vi snakker om flaks så definerer jeg dette som en konsistent tendens til å oppnå “stang-inn” heller enn “stang-ut” (for å bruke en fotballmetafor), men man må altså i utgangspunktet treffe stang. De typene som alltid skyter langt utenfor har aldri flaks. Sånn er det med den saken. Flaks er når marginene spiller seg ut til din fordel etter at du allerede har gjort så godt du kan i forhold til selve oppgaven. Uflaks finnes i prinsippet ikke, men det er likevel vanlig å bruke dette ordet for å trøste de evneveike. Du vet. Sånn at de ikke skal behøve å føle virkelighetens nådeløse smerte. Sånn at de ikke skal behøve å ta grep for å forbedre seg. Slik har verden blitt. En løgn her og en løgn der. Falskhet og hykleri. Før man vet ordet av det er man fanget i et spindelvev av “alternativ virkelighetsoppfatning” som mange aldri noensinne kommer seg ut av. Jeg tenker om meg selv at jeg er en ordentlig jævel av det mest hardkokte slaget, men det virker likevel som om folk oppfatter meg som et sjarmtroll. Sannsynligvis liker de at jeg ikke kødder og bløffer. Jeg lover ingenting som jeg ikke akter å respektere og overholde ned til den minste detalj. Hva vet jeg? Det er sannsynligvis best å forholde seg til sånt i pengesaker og denslags. Vær slik som du ønsker at alle andre skal være.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Hotellrommet mitt er enkelt men velholdt. Jeg har en seng, et skap, et bord og en stol. Eget baderom med dusjkabinett. Fjernsyn med diverse kanaler, hvorav jeg bare bruker den som viser fotball og den som har 24 timers nyhetstjeneste. I den sistnevnte har det vært litt snakk om et kvinnemord som nylig skjedde i Marbella. De kaller det “kjønnsvold” og det defineres som et samfunnsproblem av alvorligste slag. Fra forsiden av blogg.no kan jeg se at noe lignende nylig har skjedd i Norge også, nærmere bestemt i Hønefoss. Hvor befinner fenomenet blogging seg i forhold til det mye eldre fenomenet folkesnakk? Folk tror det og det, basert i sin egen fordom og toskeskap. Du vet. Når tingene fortolkes slik man ønsker at de skal være, heller enn slik de faktisk er. Løgner og bløffmakeri. Usselhet som det heter på klassisk norsk. Det er stygt. Det er avskyelig. Jeg gidder ikke engang å tråkke på faenskapet. Æsj, noe så vemmelig. Hvordan går det an å bli et sånt avskum? Man kan bare spekulere, men selve jobben må håndteres av de psykiatrisk sakkyndige. Livet er for kort til å engasjere seg i forhold til sånt, ihvertfall uten at man får betalt for innsatsen.

Det ser ut til at jeg havner i Villafranca del Bierzo, som er en småby med cirka 3000 innbyggere, det vil si stor nok til at den har teater, museum og sånt (som jeg liker), foruten de vanlige greiene. Alt er urgammelt der, men selve navnet er nytt og basert på at noen franske munker etablerte seg der for tusen år siden eller så, for å betjene pilgrimene til Camino del Santiago (som går rett gjennom der). Det er en leilighet på cirka 150 kvadrat som de skal ha 450 euro i måneden for (som er omtrent 5200) og det kan man jo leve med, gitt at alt annet – særlig matvarebudsjettet – ligger på det halve av hva ting koster i Norge, eller ofte faktisk langt under dette. Dessuten er grønnsaker som regel helt absurd mye bedre av kvalitet enn noe man får kjøpt i normal dagligvarehandel i Norge, og kostholdet mitt er jo “grønnsaksbasert” (men definitivt ikke vegetarisk). Folk tror ikke typisk dette i utgangspunktet men Spania er faktisk et svært godt organisert og ikke minst menneskevennlig samfunn. Jeg opplever det som svært enkelt å tilpasse seg den spanske stilen. Selvsagt finnes det alt mulig rart her også – særlig i de store turistsonene i sør – men Spania er i det store og hele et minst like trygt land som Norge. Spørsmålet er vel sannsynligvis om man har sansen for landsbylivet – og/eller “livet på landsbygda” – eller om man er noen slags bakgårdskatt som bare fungerer i storbyen (noe jeg ikke gjør like bra). Spanjolene roser meg for at jeg er så flink til å snakke spansk, men jeg mistenker at de baserer dette på hva de typisk forventer av utlendinger mer enn det å “være flink til å snakke spansk” i streng forstand (som er hvordan jeg selv tenker). Jeg klarer nå uansett ihvertfall å kåle meg igjennom de fleste dagligdagse samtaler så det må man vel være fornøyd med.

Men nå sier vi hasta la vista (som ingen gjør i Spania) og flytter oppmerksomheten over på vinen.

Noen har selv gått denne pilgrimsruta men de fleste har uansett hørt om opplegget. De særlig interesserte kan søke på greia selv, for jeg skal bare nevne at Valcarce-dalen, hvor jeg bor, danner en slags naturlig korridor gjennom fjellene som skiller delstaten Leon fra delstaten Galicia (hvor Santiago de Compostela ligger), og de sier at her har det vært en mye brukt ferdelsvei like siden bronsealderen og før. Dette kalles “den franske ruta” (fordi den starter i Frankrike) og regnes som den mest “opprinnlige” blant de mange alternative veivalgene som etterhvert har tilkommet. Skal man dømme etter hvor mange vandrere man ser så er Camino de Santiago blant Spanias mest populære greier, som tiltrekker seg folk fra hele verden. Selvsagt finnes det også all mulig slags økonomi tilknyttet opplegget, blant annet kan folk sende bagasjen sin med bil fra sted til sted, slik at de slipper å bære på mange tunge ting. Hva skal man tenke om sånt?

Jeg har selv ingen mening om hvordan man egentlig skal gå denne pilgrimsferden. Fra mitt synspunkt ser det heroisk ut at man går gjennom hele Nord-Spania til fots selv om det ikke er noen religiøs dimensjon tilknyttet ens egen innsats. Det er faen ingen spøk heller, med solskinnet, sommervarmen og det ene med det andre. Bruk hatt. Herregud. Selvsagt har jeg havnet i samtale med mange pilgrimer, nå sist noen briter, men når de spør sier jeg alltid at jeg har rett og slett ikke lyst til å gå denne ruta. Det er ikke på listen min over “ting jeg bør gjøre i dette livet” selv om jeg i prinsippet ikke har noe imot å gå på tur i mer generell forstand, eller mer spesifikt å oppleve de vakre delene av dette landskapet. Jeg leste en bok om Elias Valiña, presten som så å si egenhendig gjenskapte Camino de Santiago på 60-tallet. Den gangen var det sjeldent at de fastboende så noen pilgrimer – og det var selvsagt ikke noen økonomi tilknyttet greia heller – men ofte er alt som skal til for å sparke i gang et svært opplegg bare en hissig ildsjel av det slaget som bare ikke gir seg. I ettertid er det lett å se at han hadde rett i sine fremtidsvisjoner, som var såpass pragmatiske at han fremholdt Camino de Santiago som en bra økonomisk mulighet for de fastboende langsetter pilgrimsruta.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

For mitt vedkommende har tiden kommet for å dra i møte med eiendomsmegleren. Hvis alt går som det skal har jeg en fast adresse i denne dalen før dagen er omme. Siden blir det å reise tilbake til Norge for å hente resten av tingene mine, si opp strøm, internett og resten av greiene. Altså totalt sett to nye gjennomkjøringer av Europa, som sikkert blir minst like interessant som det var forrige gang. Imidlertid tror jeg at jeg skal passe på å holde meg tett inntil atlanterhavskysten neste gang. Jeg hadde et “avvik” på vei gjennom Tyskland men fikk da etterhvert lastet opp europakartet i hodet og slik sett innsett at selv om motorveien til München tar meg konsekvent sørover, så tar den meg jo alt for langt østover også. Jeg vil jo ikke havne i Østerrike heller. Jeg oppdaget imidlertid en avkjørsel til stedet Stockenstadt, som viste seg å være en av de der bindingsverksbyene som ser veldig “middelalderske” ut (tenk Bryggen i Bergen, eller noe). Jeg gikk for den fordi jeg har hatt et nå nedlagt firma som het Stockenstein, så hvorfor ikke? Det passer. Uansett fikk jeg litt sightseeing på det tyske bondelandet før jeg til sist ankom den større byen Darmstadt, hvorfra jeg kom meg videre i retning av Mannheim, Karlsruhe og endelig Saarbrucken, som jeg trodde skulle ta meg rett inn i Frankrike, men istedet kom jeg til Luxembourg. Hva nå? Jeg satset på et skilt mot Bruxelles (Brussel) som jeg i det minste har vært i tidligere, men det endte til slutt med at jeg fravek i retning av Reims, som jeg vet ligger i Frankrike. Derfor ble det slik at jeg ankom fra Tyskland til Frankrike gjennom Ardennerskogen. Hvor mye historie kan du? Det regnet som faen hele tiden men ting ordnet seg da etterhvert. Men nå få det være det nok prat. På tide å pakke sakene og dra.