Havfolkene er betegnelsen på hva som hevdes å være et sjøfarende forbund eller allianse mellom ulike grupper som angrep oldtidens Egypt og andre regioner i den østlige delen av Middelhavet før og under bronsealderens sammenbrudd. Deres opprinnelse er usikker. Det har blitt foreslått at ulike havfolkene har oppstått fra steder som vestlige Anatolia, Egeerhavet, øyer i Middelhavet, og sørlige Europa. Havfolkene har forblitt uidentifiserte i vurderingen til de fleste moderne forskere og hypoteser om opprinnelsen til de ulike gruppene er kilde til mange spekulasjoner.
(Wikipedia)
Den frygiske sagnkongen Tros var leder og overhode for trojanerne. Tros ble etterfulgt på tronen av sin sønn Ilios som grunnla byen Ilion, beskrevet av den legendariske dikteren Homer i diktverket Iliaden. Ilion er best kjent her i Norge under sitt alternative navn Troja. Det var i gammel tid like vanlig å fantasere og spekulere om Troja som det i dag er å bable om Atlantis, men med et mye bedre grunnlag. Folk var til stadighet ute og lette etter det historiske stedet som Homer beskriver i Iliaden, selv om det strengt tatt ikke behøver å være et virkelig sted; det er minst like sannsynlig at Ilion er oppdiktet i henhold til “loven om poetisk frihet”, eventuelt at stedet er virkelig nok men at handlingen som beskrives i Iliaden må forstås som en “dramatisering” som egentlig handler om ære, mot og andre moralske dyder.
Mange hadde allerede identifisert stedet — men det var Heinrich Schliemann som på 1870-tallet “beviste” at Hisarlik i dagens Tyrkia er åstedet for den legendariske trojanerkrigen (selv om dette fortsatt er et omstridt tema). Hisarlik blir også identifisert som det hetittene kalte Willusa, et viktig handelssted i bronsealderen og forsåvidt et egnet utgangspunkt for å reise lengre innover i landet, til Hattusa, hetittenes hovedstad. Som alle vet ble jo Hattusa angrepet, beseiret, plyndret og brent under “den store bronsealderkollapsen” selv om byen på ingen måte ligger slik til i landskapet at den noensinne kan bli offer for et tilfeldig strandhugg utført av pirater. Havfolkene – hvem de enn var – visste hvor Hattusa lå og de må ha vært en ganske formidabel angrepsstyrke for å ta denne eldgamle festningen, samt ellers legge hele den østlige middelhavsregionen – bortsett fra Egypt – øde i løpet av en hundreårsperiode.
Snorre Sturlasson gjorde en viss innsats for å knytte den norrøne gudelæren til indoeuropèiske folkevandringer i bronsealderen, det vil si overgangen mellom hva vi i dag kjenner som “stridsøkskulturen” (eventuelt det snorkeramiske komplekset), som Snorre kaller haugalder, og den påfølgende “urnefeltkulturen”, som tilsvarer brennealderen. Han nevner at i Asia – der “æser” kommer fra – fantes det en gang en konge som het “Tor eller Tro” som av ymse årsaker bestemte seg for å trekke nordover. Snorre snakker også om Ake-Tor, som må være en fonetisering av navnet Hektor, Ilions fremste helt og storebroren til Paris; han som vel teknisk sett startet hele trojanerkrigen da han bortførte Helena – “den vakreste av alle kvinner” – fra Sparta, noe hennes ektemann Menelaus likte dårlig. Det trojanske navnet Paris er forresten etymologisk uforbundet med hovedstaden i Frankrike, som er oppkalt etter et keltisk stammefolk, parisii — hvilket er både her og der og overalt i forhold til at den franske byen Troyes – fjorten mil sørøst for Paris – visstnok også bare har en tilfeldig fonetisk likhet med Troja (som skrives Troie på fransk, men uttales likt) og er utledet fra det latinske Augustubona Tricassium, som romerne kalte stedet.
Det alle lurer på er selvsagt hvor fanden Snorre hentet spekulasjonene sine fra. Han fant dem neppe opp helt på egen hånd, men det sies at han hadde mange forbindelser med lærde i andre land, så han har i det aller minste fått med seg de mest populære “ryktene” som gikk den gangen. Generelt betrakter vi “legendariske” opphavshistorier til et folkeslag og deres gudsfantasier som tvilsomme i detaljarbeidet, men sannsynligvis basert på “en kjerne av sannhet” i det større bildet av noe som skjedde for svært lenge siden; la oss for eksempel si i bronsealderen, to-tre tusen år før Snorres tid. Den overgangen fra haugalder til brennealder som han nevner skjedde jo omtrent samtidig med kollapsen av de gamle rikene i den østlige middelhavsregionen. Nå var jo ikke Snorre strengt tatt noen historiker i den forstand, han bare skrev ned hva som var saga, det vil si “hva folk sier” om ting. Det kan være sant eller usant, men det er definitivt “det som blir sagt” blant et flertall av alle som har noe å si om saken. Dette er hva ordet “saga” betyr. Mye av det er grove overdrivelser og frihåndsdiktning, men det er ikke desto mindre “hva folk sier” — så får leseren tro hva de vil. Alle som skrev “historie” i tiden før det fantes noe historiefag jobbet på denne måten. Hvor, når og hvordan var det meningen at de skulle utvise det vi nå kaller “kildekritikk”? Vi bør for eksempel ta med i beregningen at folk den gangen sikkert var like fæle som de er nå med å dikte opp konspirasjonsteorier og fantasifulle fortellinger som fyllmasse der hvor faktabildet har noen hull i forklaringsgrunnlaget sitt. Alle vet hvordan folk er. De vil heller ha “en god historie” enn en sann historie. Uttrykket som sier at man skal “ta det med en klype salt” er et svært gammelt uttrykk.
I dagligtale er ideologi brukt i betydningen ‘tankesett’, som uttrykker noen overordnede idéer om hvordan mennesker er, eller hvordan samfunnet bør forstås og styres. I marxistisk tolkning er en ideologi noe som utgår fra en overklasse med egeninteresse av å opprettholde en bestemt samfunnsorden, selv om denne virker undertrykkende på andre klasser. I nyere tid er ideologi brukt om forskjellige samfunnsforklaringer som kan virke mer til fordel for noen grupper enn for andre. Det kan være snakk om klasseideologi, kjønnsideologi, generasjonsideologi og raseideologi.
Det er ingen fordel å være stor og sterk hvis man har dårlig selvkontroll. Folk blir jo skremt av sånt. Hvis situasjonen kommer til det punkt at “noen” er nødt til å få kontroll på deg vil de kanskje bruke overdrevne maktmidler “for å være på den sikre siden” nettopp på grunn av denne truende fremtoningen, det vil si det skadepotensialet du bringer med deg inn i konfrontasjonen. En villstyrig ku krever jo helt andre metoder enn en villstyrig høne. Alle skjønner dette. Et stort dyr på et par hundre kilo kan føkke deg opp ganske jævlig selv uten å mene å gjøre deg noe, bare ved å være “temperamentsfullt” utagerende og ukontrollert i bevegelsene sine.
På lignende vis er det ingen fordel å være intelligent når man mister vettet. Konklusjonene man kommer frem til der ute i kålåkeren blir jo like komplekse og avanserte enten de er gale eller korrekte når de kommer fra en viss type tenker. Av denne grunn er selvdisiplin minst like viktig i forhold til mentalt som til fysisk skadepotensiale. Kua som går berserk skremmer av åpenbare grunner flere enn høna som er ute av kontroll, sånn er det bare. Hjernens neocortex er en “spåmaskin” som ser på situasjoner og vurderer hvordan de kan utvikle seg i ulike retninger alt etter hvordan man griper saken an. Vi kaller det typisk “å være smart” når man er flink til å forutse ting på denne måten, mens vi bruker forskjellige former for andre navn på de som “aldri lærer”.
Selv har jeg et godt øye til husflid når det kommer til tankearbeider. Du vet. Hjemmelagde opplegg. Fabrikkfremstilt tankegods imponerer meg generelt sett lite. Riktignok er det litt imponerende når noen er en veldig godt trent ideolog som kjenner materialet sitt ut og inn, men på en “sirkuskunst” type måte. Akrobatikken ser fin ut, men blir man en bedre fotgjenger av det? Språket er i utgangspunktet et verktøy beregnet på kommunikasjon mellom mennesker, ikke et konkurranseområde, og ihvertfall ikke et våpen. Som jeg stadig nevner er jeg selv så sosiopatisk av natur at jeg ikke legger noen særlig vekt på hva andre mennesker mener om meg – ut over at det er greit å vite sånn omtrent hvor man har folk i forhold til hva man senere kan “regne med” – så jeg er heller ikke utpreget sårbar i følelseslivet mitt. Jeg blir ikke krenket, skuffet eller opprørt av andres habaluba. Det er jo for det meste ikke min sak hva enn de driver med. Er det rimelig å regne med noe annet enn at folk skal være evneveike gapagauker mesteparten av tiden? Jeg synes ikke det. Mennesket er en komisk skapning. Man bør generelt sett legge bort “forventningene” og heller tilnærme seg folk med humoristisk sans — ikke minst seg selv.
Jeg vet strengt tatt ikke hvor det kom fra i utgangspunktet, men jeg vet at jeg la merke til det i en “amerikansk” kontekst; da noen for et drøyt tiår siden begynte å snakke – nedsettende – om faktabaserte programmer for politikk og samfunnsadministrasjon, som en motsetning til “ekte følelser”. Dette er ganske … imponerende. Ikke på noen god måte men ikke desto mindre bemerkelsesverdig. Hva fanden er det de prøver å si? At man skal stå på sitt i forhold til det man “føler” uansett hva fakta sier? How very American of you, dear. Det er så galt på så mange forskjellige måter at man blir nærmest litt rådvill av denne – skal vi si – postmoderne tendensen med å likestille det subjektive og det objektive som verdisettende standarder innenfor virkelighetsoppfatningen. Private følelser er ikke likeverdige med objektive prinsipper selv når de er – tilfeldigvis – sammenfallende. Et åpenbart eksempel er hvordan det teller lite hva man føler er rett og galt når man havner på kant med den offentlige straffeloven: En ung mann i Porsgrunn her forleden syntes det var greit å stå på et gatehjørne og røyke på en cannabis-sigarett, men politiet mente noe annet. Hvordan tror du den diskusjonen endte? Et banalt eksempel men prinsipielt sett det samme misforholdet som når folk tøyer grensene for rettsstatens elastikk også på måter som ligger innenfor lovens rammer. Du vet. Sånt som er designet for å trigge og forarge noen; i beste fall “provosere frem en debatt” men minst like ofte bare en erigert hilsefinger som man holder opp foran noens åsyn. Tenk selv. De gangene du spontant føler for å “vise fingeren” til noen – jeg er sikker på at det skjer mange ganger hver dag, enten du faktisk viser finger eller ikke – så er det alltid ment som “svar på tiltale” (med det samme nivå av respekt som man selv opplever at man blir vist, på rasjonelt eller “annet” grunnlag). Intet psykiatrisk friskt menneske føler for å gå rundt og provosere og trakassere andre uten grunn, men denne “grunnen” behøver ikke å være helt i vater hele tiden. Misforståelser forekommer.
Kunnskapens mest iøynefallende paradoks er at man vil for det meste ha rett hvis man for det meste tenker at man tar feil. Det er jo et på alle måter bedre strategisk utgangspunkt å vite at man tar feil enn å tro at man har rett, uansett hvilken retning man har tenkt seg i. Synes du ikke? Det er åpenbart lettere å rette opp en feil som man vet om enn å korrigere en misforståelse som man trodde var en sannhet. Man slipper å “gå mange runder med seg selv” for å gjenfinne likevekten. Jeg er av mange grunner skeptisk til alle “overbevisninger” som folk tviholder på i alt for nevrotisk protesterende grad, som om det var den siste klesfilla de behøver for å skjule rumpa si foran fremmedfolk. Sånt er jo ikke sunt. Vi minner om “kunnskapens paradoks” slik det ble formulert av den filosofiske rockestjerna Sokrates: “Alt jeg vet er at jeg ikke vet noe.” (Men i denne “bevisstheten om egen uvitenhet” har jeg et fast holdepunkt i forhold til kunnskapens flytende natur.) Vi kan kanskje forestille oss et menneskes bevissthet som en “boble” med den egenskap at den er “oppblåsbar”. Bevisstheten kan ekspandere inn i “nytt territorium” – folks typiske livsløp er fullt av sånne erfaringer – men dette innebærer en ny grenseoppgang i forhold til de tingene man vet at man ikke vet. Ser du poenget? Enhver oppgradering av egen konnskapsbase må innebære en økt bevissthet om egen uvitenhet. Kunnskapen rekker jo bare så langt mens virkeligheten per definisjon fortsetter i det uendelige. Det finnes følgelig ikke noe mer intellektuelt evneveikt enn å tro at man har rett. Det har man jo aldri. Det beste man kan få til er en bedre teori.
Semitter er en historisk fellesbetegnelse på flere folkegrupper som fra omkring år 3000 før Kristus har dominert Midtøsten og som har talt semittisk språk. Betegnelsen ble først gitt av den tyske språkforskeren A. L. von Schlözer i 1781 om etterkommerne etter Noahs sønn Sem.
Det virker kanskje pedantisk å påstå at det er stor forskjell mellom en “språkgruppe” og en “folkegruppe”, men det er det altså. Opprinnelig mente von Schlözer å si noe bare om språk, men før femti år hadde gått var rase den store greia blant “folkeforklaringer”. Følgelig var det ikke lenge før det semittiske språkområdet ble til den semittiske rasen. Men først altså selve ordet semitt som ikke kom til verden før i året 1781, slik at “antisemitt” er ihvertfall ikke eldre enn dette som ord og betegnelse for noe som helst. Uansett, kaldèisk er et semittisk språk og Abraham kom fra “Ur i Kaldèa” hvor han opprettet noen slags særavtale med Gud om han skulle få noen eiendommer et stykke lengre vest i verden, så han reiste i denne retningen. Siden følger en snuskete historie som handler om at Abraham først i henhold til plan og konspirasjon avler sønnen Ismael – som er arabernes stamfar – med den unge slavepiken Hagar, siden ble hans gamle ektemake Sara gravid likevel, med sønnen Isak, jødenes stamfar. Tvi vøre; skandale, skam og det ene med det andre, poenget her er at jøder og arabere er halvbrødre etter Abraham, mens resten av semittene er “søskenbarn” i større eller mindre grad, siden det gikk noen generasjoner med de vanlige menneskelige forviklingene mellom Sem – som fikk fem sønner – og Abraham.
Napoleon hadde som alle vet et felttog gjennom Palestina i året 1799, med det formål å konfrontere en ottomansk landstyrke som samlet seg et stykke nord for Acre, i grensetraktene mellom dagens Israel og Libanon. Mens han befant seg i de traktene skal Napoleon visstnok ha ytret ønske om å opprette en jødisk stat der, under beskyttelse av det imperiale Frankrike. Siden marsjerte han tilbake til Egypt igjen, hvor det var noen ytterligere kalamiteter før “situasjonen i Europa” krevde hans tilstedeværelse i Frankrike. På Napoleons tid hadde det ennå ikke blitt vanlig å sortere folk etter rase. Jeg mener, alle kunne jo se om de var mørke eller lyse, men det var språket man tok folk på. Hvis man snakker fransk så er man jo fransk. Ihvertfall fransk nok til å forstå hva Napoleon sier, som er omtrent der jeg tror han trakk opp grensen. Å adlyde Napoleon er å forstå Napoleon, mumlet han sikkert til seg selv senere. Hva var det han ville? I ettertid ser det ut som om Napoleons prosjekt var å gjøre hele verden fransk, men han fikk vel strengt tatt bare til å ruske opp i diverse “gamle maktstrukturer” hvorav en av dem var forholdet mellom Norge og Danmark. Napoleonskrigene er et vesentlig element i årsaksgrunnlaget for at Norge fikk sin grunnlov akkurat i året 1814 — som ikke er så ille lenge siden målt i relativ tid, men det ligger mange ufattbare lysår unna i hva folk oppfatter som normalt innenfor en slags teknososial virkelighetshorisont. Folk i 1814 lignet mer på folk i vikingtiden enn på oss. Nesten alt arbeid som ble gjort den gangen skjedde med muskelkraft, eventuelt med hest eller andre sterke “arbeidsdyr”. Maskiner var lite mer enn bare en eksotisk fantasi for de fleste. Til sammenligning kan det nevnes at verdens første toglinje kom i 1825 i England.
Året før – altså i 1824 – publiserte som alle vet Jean-Francois Champollion sitt arbeid med å oversette “gammelegyptiske” hieroglyfer, ikke minst inspirert av den “egyptomanien” som herjet Frankrike i noen år etter Napoleons felttog, mens Champollion (født i 1790) var ung og påvirkelig. Vi kunne altså lese hieroglyfer akkurat før vi fikk skinnegående damplokomotiver. “Den industrielle revolusjon” fortsatte imidlertid sin skjeve gang utover 1800-tallet. Dette trakk med seg store ringvirkninger på alle områder av samfunnet, ikke minst de akademiske. Det fantes jo strengt tatt ingen “vitenskap” i år 1799, mens i år 1899 syntes de at de visste det meste. Ved et tidspunkt var det noen som fant opp “den vitenskapelige raselæren” – jeg vet ikke eksakt når, men midt på 1800-tallet var “rase” en etablert kategori – slik at dette var et høyst respektabelt emneområde som ble tatt blodig seriøst i de neste hundre år. Mange synes den dag i dag at “rase” virker som et fornuftig prisme å betrakte folk gjennom, men de fleste har skjønt at dette var en perversjon av typen “astrologi” (det vil si den tro at stjernenes bevegelser betyr noe for menneskers skjebne). Nå for tiden bruker vi jo DNA-tester for å fastslå folks genealogi, som slett ikke alltid viser seg å være hva folk trodde på forhånd når de får igjen sine egne testresultater. Noen ganger viser DNA-testen noe totalt annet enn forventet, sånn at alt de trodde de visste om sin egen familiebakgrunn styrter sammen – har alle løyet til meg alltid? – men det vanligste “avviket” folk opplever er at de typisk ofte har 10-20 prosent arvemateriale fra en geografisk region som ikke gir noen mening. Men de fleste havner i “hovedstrømmen” av normale menneskers forutsigbare normalitet. DNA-testen deres bekrefter det de hadde hørt om slektshistorien sin. Verden fortsetter videre på den samme skinnegangen som alltid.
Alle godtar at DNA er “sterkt bevismateriale” i forhold til hvem man er og hvem man ikke er i slekt med. Det virker meningsløst å diskutere saken hvis DNA-testen for eksempel viser at man ikke engang er vagt i slekt med de man alltid har trodd var far og mor. “Noe” har skjedd og det var ikke noe mirakel. Mer en slags forbyttelse. Det virker litt på den drøye siden, men jeg har hørt historier om folk som oppdaget gjennom DNA-test at de hadde blitt forbyttet på fødeavdelingen og siden vært i stand til å nøste seg frem til “sine rette vedkommende”. For et drama. Herregud. Det skulle ha tatt seg ut. Det har heldigvis ikke ligget noen skjulte skandaler i mitt eget DNA-materiale. Alt er som forventet. Alle snakker sant. Hele slekta er dæven døtte meg bare en bande med prektige dydsmønstre. Det hadde jeg ikke trodd. Vi som er så skumle. Uansett, teknologien er selvsagt helt ny, men likevel såpass utbredt at det er helt vanlig å ta en DNA-test for å “se hva man finner” i form av tusen år gammel avstamming og den typen ting. På den mer seriøse siden kan man også teste seg for visse arvelige sykdommer som på forskjellig vis reduserer antallet optimale partnere for å få barn med. Mye fungerer jo helt fint så lenge bare èn av foreldrene bærer på akkurat det genet, men hvis begge har det trigger det noen slags arvelig lidelse hos barnet. Forøvrig vet jeg ikke noe mer om den saken og den er uansett et sidespor. Vi snakket om avstamming, nærmere bestemt den til Ashkenaz-jøder. Det betyr i det store og hele “europèiske jøder” (inkludert de i østsonen). Det sirkulerte lenge en “raseteori” om at Ashkenaz-jødene egentlig var khazarer, altså et tyrkisk folk som hadde sitt eget rike mellom Svartehavet og Det kaspiske hav sånn omtrent mellom årene 600-800, men som senere “bare forsvant”. Ryktene sier imidlertid at khazarene omvendte seg til jødedommen, så derfor. Hva viser DNA-testene? Blant de som har tatt testen – ikke alle er positivt innstilt til å delta i slike undersøkelser – viser det seg at også “østjødene” stammer fra Midt-Østen. Deres nærmeste genetiske slektninger er syrere, libanesere og palestinere. Khazarhistorien er altså bare en rasistisk røverhistorie.
Mot slutten av 1800-tallet vokste det frem mange slags ideologiske bevegelser og tiltak, blant annet sionisme, men lenge før de kom på markedet hadde det allerede lenge vært en heftig debatt om hva jødene er. Mange insisterte på at jøder er en egen rase som må jobbe for å etablere sin egen stat basert i etnonasjonalisme. Dette ble sett som et ekstremt synspunkt – og ikke så rent lite provoserende – av “den liberale” motparten, som hevdet at jødene utgjør riktignok et internasjonalt religiøst samfunn, men at de på individuell basis har lokal tilknytning der de bor og har vokst opp. Det å være jødisk har ikke noe å si fra eller til for noens nasjonalitet, og omvendt. Imidlertid forandret alt seg etter Den andre verdenskrig. Fingeren som pekte på det som hadde skjedd behøvde ikke engang å si noe for å få alle andre til å holde kjeft. Sånt har ingen sett før — eller siden, heldigvis. Det spiller egentlig liten praktisk rolle om du selv tenker at du tilhører “den jødiske rase” – eller om du synes at et sånt konsept bare en mannskit fra begge ender – så lenge alle andre ser på deg som en rase. Når noen behandler deg som “medlem av en rase” blir du nødt til å forholde deg til dem som “medlem av en rase”. Det er ikke du selv som velger lenger. Dette gjelder samme hvilken rase du blir oppfattet som representant for, særlig når dette i seg selv betyr at du blir oppfattet som mindreverdig. Folk er jo først og fremst individer, ikke “medlemmer av en rase”, kjent eller fremmed. Dette har aldri vært noen meningsfull kategori og ingen anstendige mennesker henfaller til sånt så lenge ingen tvinger dem, eller de føler seg tvunget av paranoide tvangsfantasier som de har pådratt seg. Sånt skjer. Folk blir jo sprø i pæra og pling i bollen. Hva kan man gjøre? Jeg kjenner folk som en gang var “ganske normale” men senere ble de til rabiate rasister, uten at jeg noensinne forsto hva som radikaliserte dem. Altså, folk må jo for fanden fatte at de er ikke innvandrere når de er født og oppvokst i Norge, har gått på norsk skole, og snakker norsk like godt som deg og meg. Vel, kanskje ikke like godt som meg, men du skjønner hva jeg mener. Når det låter norsk er det norsk. Å henge seg opp i utseendet deres og fantasere om “innvandrerbakgrunn” er rasisme. Å komme trekkende med “islamisme” – eller hva har du – er ikke engang ordentlig rasisme, det er bare evneveikt. Alle skjønner jo at dette er et såkalt “vikarierende argument”.
Acheuléen er den andre fasen av kjernekulturene i eldre paleolitikum. Fasen begynte rundt 1,7 millioner år før nåtid, og varte til rundt 250 000 år før nåtid. Den ovale håndøksen er det karakteristiske redskapet for denne perioden, og den er gjennomgående flatere og bedre tilhugd enn tidligere. Med små lokale variasjoner er acheuléen utbredt over store områder av Afrika, Vest- og Sør-Asia og Mellom- og Sør-Europa. Acheuléen-redskaper ble mest sannsynlig laget av både Homo Ergaster/Homo erectus og Homo heidelbergensis.
Gjenstanden på bildet ovenfor er en klassisk acheulisk “håndøks”. Eksemplaret er 500.000 år gammelt og kommer fra Botswana, men det pussige med disse gjenstandene er at formen er nokså lik uansett hvor de kommer fra, både i tid og rom. Størrelse og materiale varierer mye, det gjør selvsagt også kvaliteten på utførelsen, men formen på en acheulisk håndøks forblir stabil gjennom halvannen million år. Dette er veldig sært, fordi selv om det er en estetisk tiltalende form som “ligger godt i hånden” så er det vanskelig å se hva slags funksjon den følger. Det kan være mange ting – mye fantasifullt har vært foreslått – men det er ihvertfall ingen åpenbar ting, som det kanskje burde vært når håndøksen er så vanlig utbredt over så lang tid. Jeg tror selv at det er noe mer abstrakt enn bare en nyttegjenstand. Et slags “symbol” på noe. Valuta er et ord jeg brukte forrige gang jeg nevnte saken, men det er bare spekulasjon. Imidlertid impliserer jo eventuell “bruk av valuta” at disse skapningene har kompliserte sosiale opplegg, som essensielt sett er poenget mitt her. Jeg tror de eldste utgavene av menneskearten var mye smartere og mer “sosialt strømlinjeformet” enn vi typisk krediterer dem for.
Det foregår ganske mye “eksperimentell arkeologi” blant annet i forhold til håndlaging av denne typen håndøks, som ifølge de som har greie på denslags tar omtrent to hundre timer under kyndig veiledning å få til første gang man prøver, gitt at man ellers er minst “normalt fingernem” i forhold til håndarbeider. Hvis den estimerte gjennomsnittstiden stemmer snakker vi jo om fulle arbeidsdager gjennom en drøy måned, som er seriøst mye mer arbeid enn man behøver å legge ned på å lage til redskap som “får jobben gjort” selv om de ikke er “pene”. Den acheuliske håndøksen må slik jeg ser det være en “verdigjenstand” – en fetisj – som representerer “noe mer” enn bare en praktisk nyttefunksjon. Hva dette siden skal være er imidlertid vanskelig å si. Selv velger jeg altså å tenke “betalingsmiddel” helt til noen kommer opp med noe bedre. Og ja, jeg skjønner hva implikasjonene blir. Man trenger jo ikke betalingsmidler – ingen vil forstå konseptet – hvis man ikke har transaksjonelle forhold mellom individer og grupper, det vil si “handel”. Kjøp og salg, eller “varebytte” om du vil. Det er rimelig å påpeke at denslags atferd er eldre enn mennesket som art. Visse dyrearter driver med lignende aktiviteter. Det finnes et helt studieområde innenfor antropologien som tar for seg forskjellige kulturers opplegg for handel og økonomi. De spesielt interesserte vil finne hvor mye materiale som helst om saken, her skal vi bare nevne at transaksjonsatferd virker som noe instinktivt hos mennesket. Man behøver ikke teoretisk lærdom om konseptet for å forstå det når man ser det. Å “bytte noe for noe” er en elementær idè som “føles riktig” for alle normalt sammenskrudde mennesker. Konseptet er selvinnlysende. Om man siden blir fornøyd med “prisen” er et annet spørsmål.
Arbitrasje er å utnytte prisforskjeller på samme vare eller verdipapir i forskjellige markeder. Arbitrasje kan i tillegg forekomme på kontrakter som omhandler identiske varer eller verdipapirer, slik som opsjoner, futures og andre derivater. Arbitrasjehandel vil vanligvis føre til at prisforskjellene utlignes. Arbitrasjen innebærer salg der prisen er høy og kjøp der den er lav. Det vil medføre at prisen faller der den er høy og øker der den er lav. Moderne finansteori forutsetter derfor som oftest fravær av arbitrasjemuligheter.
(Store norske leksikon)
Mesteparten av all klassisk handel har overalt og til alle tider dreid seg om å kjøpe inn varer for èn pris og selge dem for en annen (høyere) pris. Opplegget har vanligvis involvert en del transport, og det har alltid vært risikabelt å drive med arbitrasje. Minst like mange har tapt alle pengene sine på “smarte markedsopplegg” som de som har blitt rike. Det er jo så mange slags forhold som påvirker markedet. Det som var en bra greie i går vil ikke nødvendigvis funke i morgen, uten at noen kan si eksakt hvorfor. Folk er lunefulle. Man skulle i utgangspunktet tro det koker ned til en ganske likefrem jobb å drive med handel. Man drar til et sted hvor de har overskudd på et vareslag; kjøper det billig, fyller opp bilen og frakter det til et sted hvor den samme varen er etterspurt til en høyere pris. Easy peasy. Imidlertid vil de intelligente straks innvende at å holde på slik krever intim kjennskap til “markedsforholdene” — man må ha åpent øre for etterspørsel og aktiv nese for tilbud, så å si. Helst på en intuitiv måte. Dessuten en god porsjon menneskekunnskap. Det nytter ikke å være treg i avtrekket heller. Når man ser en mulighet må man handle øyeblikkelig, nærmest på refleks.
Arbitrasje ligner litt på termodynamikk, det vil si temperaturers tendens til å søke mot en likevektstilstand. Egentlig er det opplagt. Når noe er dyrt et sted og billig et annet sted kommer folk, så snart de oppdager dette, til å prøve å tjene noen kroner på forholdet mens leken er god. Vi vil observere en jevn varestrøm fra den billige til den dyre regionen. På denne måten virker handel prisutjevnende, både lokalt og internasjonalt. Ihvertfall i teorien. Som alle vet stiller virkeligheten ofte helt andre krav enn de vi har lyst til å forholde oss til. Folk kan være rasjonelle – på en god dag; når man er heldig, været er fint og det ene med det andre – men de kan også være direkte urimelige. Sånt kan man ikke vite på forhånd. Du vet. “Dagsform” og alt det der. Dessuten politikk, som forholdet for eksempel er når det gjelder norsk handel av diverse forbruksvarer – særlig tobakk og alkohol – i Sverige. Regelverket legger begrensninger på folks entusiasme. Dessuten har svenskehandelen utvilsomt påvirket norske matvarepriser i en større forstand også, slik at gullalderen for “harryhandel” er sannsynligvis slutt. Man har ikke like mye å tjene (spare) på det som før. Kanskje hvis man bor like ved grensen så man bare kan “svippe over” når det passer sånn, men de planlagte og organiserte langturene virker mindre lønnsomme nå enn før.
Vi skal uansett ta en Bolzmannvariasjon og spørre om begrepet arbitrasje noensinne er relevant i en kontekst av informasjon. Først og fremst; finnes det et informasjonsmarked som fungerer i henhold til “loven om tilbud og etterspørsel”? Jeg vil si helt klart ja, begge deler. Vi kan observere like mye tydelig etterspørsel etter informasjon som tydelige tilbud. Folk “selger det de vet” for eksempel ved å skrive bøker, holde foredrag, jobbe som konsulent, ditt og datt, det er en lang liste. Folk “kjøper seg kunnskap” på tusen forskjellige vis også, inkludert sånt som man kan få (låne) gratis på biblioteket. Norge er i det store og hele et “velinformert” land, i den forstand at folks typiske tendens går mer i retning av skepsis og nøkternhet overfor informasjon – vi har fri tilgang til det meste og kan derfor ta oss råd til å være kresne – enn hva tilfellet er i regioner som typisk henfaller til overtro og irrasjonelle idèer. Det skal veldig mye til for at noen kommer og arresterer deg for noe du har sagt på nettet eller andre steder i Norge – det må i så fall handle om direkte personforfølgelse og trusler – og hvis det skjer så kommer de typisk i dagslys; med uniform, synlige tjenestenummer og rettsgyldig papirarbeid — ikke i svarte biler om natten. Det er jo i etisk forstand ikke lenger snakk om “ytringsfrihet” når man geberder seg på en sånn måte at folk får saklig grunn til å frykte for sitt eget liv og sikkerhet. Det er for eksempel helt greit å si “jeg liker verken trynet ditt eller politikken din” men det går over streken å si at man skal komme hjem til noen for å banke dem opp, eller verre, uansett hva slags grunn man synes at man har. Det virker rimelig at de som gjør sånt må ta seg en tvungen prat med politiet om “konsekvenser”. Det er jo et fundamentalt element i selve samfunnskontrakten at ingen har lov til å gå løs på noen annen med voldsmakt uansett hvor “fæle i kjeften” disse andre eventuelt måtte være. Det eneste man kan gjøre er å anmelde dem til politiet, men hvis det de sier ikke er straffbart i juridisk forstand – bare ufint og “i dårlig smak” – så er man faktisk nødt til å bare finne seg i det. Du vet. Ytringsfrihet. Den gjelder for alle. Også de som tyner grensene.
Man skulle i utgangspunktet tro at informasjon vil strømme fra de som har til de som ikke har, på en fri og naturlig måte. Diffusjon, om du vil. Imidlertid observerer vi typisk det litt paradoksale markedsforholdet at etterspørselen etter informasjon er større hos de som allerede har mye av den enn hos de som ikke har noe. Det er vanlig å ha et asketisk forhold til informasjon i utgangspunktet, men når man først får smaken på det blir man snart en ustoppelig narkoman som bare vil vite mer og mer. Folk blir noen ganger mer grådige enn kresne slik at de “overforspiser seg” på den informasjonsmessige ekvivalenten til dårlig gatekjøkkenmat, laget under tvilsomme hygieneforhold av den typen som alltid ser etter forretningsmessige snarveier og “raske penger”. Man kommer til et punkt når man taper klageretten i forhold til mageknip, avføringsproblemer og fedme. Herregud. Hvor mange ganger er det nødvendig å gjenta at kostholdet teller nitti prosent i forhold til hva slags kropp man bygger, mens de siste ti handler om bevegelsesmønster — hvilket i klartekst betyr at det kreves bare ganske lett mosjon for å bygge en sunn kropp så lenge den er velernært. Det “går av seg selv” med det rette kostholdet, mens man må kjempe stadig hardere i en stadig brattere motbakke jo mer junk food – i praksis all “ultraprosessert” mat – man sender inn i fordøyelsessystemet sitt. Dette emneområdet er litt komisk. Riktignok på en morbid måte, men ikke desto mindre komisk. Fysisk og mental helse eksisterer i et tett samarbeid med hverandre. Når det blir dårlig på den ene fronten har den andre en tendens til å følge etter. Det er jo sånn man etablerer en normalitetsfølelse. Det er naturlig å søke mot en balanse, men det er energikrevende å finne en høyere balanse, mens den lavere bare kommer av seg selv helt gratis. Den krever ingen innsats og koster ingenting, men den trekker deg altså “ned” totalt sett. Alle kjenner jo til hva naturlovene sier: Ethvert fysisk system vil søke mot sin laveste tillatte energibalanse. Det krever “anstrengelse” å bevege seg i noen annen retning enn nedover. Du vet. Egenvilje av den typen vi forbinder med “livskraft” eller “livslyst”. At man er “på vei mot noe” i positiv forstand, man har ikke bare henfalt til en resignert tilstand av å “vente på døden” uten å yte særlig mye motstand.
Et paradoks, også kalt anomali, er en diskrepans/uoverensstemmelse mellom hva en teori sier og hva sunn fornuft forventer. Det er altså en selvmotsigelse som likevel rommer en sannhet. Forekomsten av paradokser hos en teori er naturligvis brysomt, men unnvikes ofte gjennom å innta posisjonen at sunn fornuft formes av hvordan ting ser ut å være, og ikke av hvordan de (egentlig) er, dvs. til teoriens fordel.
(Wikipedia)
Overskriften her er en påstand. Ord lyver. Det er også et paradoks, fordi hvis påstanden er sann må den være usann, og omvendt. Hvis det er sant at ord lyver så lyver også de ordene som sier at ord lyver, dermed kan man ikke feste lit til påstanden, på det grunnlag at den er sann. Men hvis påstanden er usann er den også sann – ord lyver jo – og man bør derfor tro på den. Det går litt rundt og rundt dette her, men paradokser er familiære fenomener i filosofien. Som regel er de et bare tegn på at man befinner seg i grenselandet for hva språket er designet for å oppfange og uttrykke i form av “mening”. Skal man lengre ut i myra må man ha mer presis redskap; i praksis matematikk, som er glimrende for å stille opp logiske sekvenser men ubrukelig for å uttrykke “emosjonelle sannheter”. Hodet har jo som alle vet frihet til å besøke steder som kroppen ikke har adgang til, og omvendt.
Løgnens fysiologi er et litt halvinteressant emneområde. Hva er er løgn? Det må være noe mer enn bare “en usann påstand” fordi alle vet jo at det går an å ta feil på en ærlig måte, fordi man rett og slett ikke vet bedre der og da. Man fremsetter følgelig en ukorrekt påstand, men man gjør det “i god tro”. Det er ikke meningen å lyve. Det eneste man kan anklages for er en litt sjuskete omgang med informasjon. Dette er heller ikke bra, men det er en helt annen form for synd enn å lyve med vilje. Løgnerens hensikt er jo å mislede deg i retning av noe som er bedre for dem enn hva det ville vært hvis du kjente sannheten om saken. Det finnes ellers hvor mange som helst mer detaljerte grunner til at folk velger å lyve om noe, det varierer etter situasjon og omstendigheter, men det er alltid et overgrep. Misbruk av tillit, kan vi kalle det. En perversjon. Eller i verste fall et helt program for systematisk manipulasjon og “gaslighting” som ikke engang har noe annet tydelig formål enn å holde løgneren “flytende” fra dag til dag. Man hører mange historier om romantiske forhold som utarter på dette viset, men det ligner også på en dessverre ikke helt utypisk måte å praktisere sin “økonomistyring” hos mange. Ting er kort og godt ute av kontroll og pasienten flyr rundt som en annen Donald Duck som prøver å redde demningen fra å sprekke med alt han har av fingre og tær.
En ganske normal form for vrangforestilling ute blant folk er når det er stor avstand mellom hvordan man oppfatter seg selv og hvordan man blir oppfattet av omgivelsene. Det går for eksempel an å tenke om seg selv at man er en lystig hedersmann som vandrer freidig langs livets rette vei mens alle andre synes at du er et avskum. Sånt skjer. Det er ikke engang særlig uvanlig. At ingen forteller deg noe skyldes 99% av gangene at de rett og slett ikke synes at det er verdt bryet. De foretrekker å heller “jobbe seg rundt problemet” og fokusere på sine egne formål enn å konfrontere deg over moralske skjønnhetsfeil som strengt tatt ikke er deres problem. De forholder seg til deg sånn som du er, ikke slik de skulle ønske at du var. Det er jo så mange avskum som går løs der ute og alle tror de alt for godt om seg selv. Sånn er livet. Det finnes ingen kur for den menneskelige tilstand. Det smarteste er å fokusere på å få jobben gjort, hva enn det er man har å gjøre, og komme seg videre i livet. Litt omgang med avskum er sånt som man bare må regne med. De er i det store og hele “vanskelige” men ikke farlige, så lenge man ikke engasjerer dem til dans, så å si, ut over det nødvendige — inkludert selvsagt det å “ikke la seg provosere” til å starte noe som vil kreve tid man slett ikke hadde tenkt å bruke på verken saken eller personen.
Til tross for at de fleste starter på livets landevei med de beste forhåpninger går likevel mange i grøfta ganske raskt, ofte fordi de endte opp sammen med noen slags manipulerende intrigemaker som gjorde stor skade på den eksistensielle balansefølelsen deres. Hva skjer når man havner i et forhold med noen som lyver? Jeg ville si at man bør gjøre kort prosess så raskt som mulig etter at man har oppdaget dette, men det er ikke alle som kan eller vil være så “brutale”. De elsker jo denne personen. De vil snakke om det. Finne ut av ting. Prøve på nytt. Det ene med det andre. Du vet. Optimisme. Eller kanskje vi heller burde kalle det sunk cost fallacy, som betegner en typisk feil folk gjør når de allerede har investert mye tid og innsats på å få et feilende prosjekt til å fungere. Det er lett å føle at “litt mer” alltid kan forsvares. Man er jo allerede så dypt involvert. Deretter “enda litt mer” og så videre. Plutselig har man ikke noe mer. Du kan godt kalle det “brutalt” hvis du ønsker, men noen ganger er det faktisk best å bare ta et tap, kutte tvert og komme seg vekk fra den synkende skuta før neste omdreining av dommedagsskruen bringer deg enda dypere ned i mannskiten.
Fra det ene til det andre. Jeg tror folk kaller det dating nå for tiden, men det korrekte navnet er kurtise. Man kurtiserer noen man har et såkalt godt øye til fordi man “håper på noe mer” — så man bør kanskje begynne med å være tydelig på hva det er man ønsker, og – minst like viktig – hva man ikke ønsker, det vil si “hvor grensene går”. For eksempel bør man jo ikke påstå at man ser etter et seriøst forhold hvis alt man ønsker er et kjapt nyp bak buskene i Slottsparken (basert på en sann historie). Ser du tegninga? Så lenge begge ønsker det samme er det jo silkeføre hele veien hjem, men hvis den ene lyver om hensiktene sine på lang sikt for å “oppnå fordeler” på kort sikt har vi et problem av “Houstonklassen” (amerikanere pleier å si “Houston we have a problem” når situasjonen de snakker om befinner seg håpløst langt unna alle jordisk hjelp og inngripen. Opprinnelig stammer uttrykket fra noen tekniske problemer tiknyttet et av romskipene i Apolloprogrammet, men siden har det blitt en vanlig frase.). Ærlig talt er det ubegripelig for meg hvorfor noen tror det lønner seg å starte et forhold med å lyve til den andre. Hvor går veien videre herfra, liksom. Jeg jobbet en stund som stuntmann i Hollywood. Folk forteller de utroligste løgnhistorier om seg selv for å gjøre inntrykk på hverandre. Skryt og bløff i den ene enden og kjedelig tomprat om glimrende fremtidsutsikter for investeringene man holder i bitcoin og den typen ting i den andre. Så her er et tips: Ikke snakk om deg selv. Svar på det du blir spurt om på en sannferdig måte, men ikke “fortell historier”. Still spørsmål istedet, men også her på en ærlig måte, det vil si ikke sett igang noen tomprat om upersonlige dusteting – og ihvertfall ikke om politikk og religion – men spør om ting du har lyst til å høre svaret på. Det fungerer best slik, uansett hva som skjer (og ikke skjer) senere.
Dim Mak (populært kendt som Death Touch) er et angreb på pressure points (ofte kaldet atemi i japansk kampsport og Chi Na i kinesisk). De områder af kroppen, man udfører angrebet på, svarer til dem, som akupunktur og andre kinesiske healingsformer er koncentreret omkring. Tilhængere af Dim Mak siger, at udøverne er i stand til at forvolde betydelig skade på et individ ved at forstyrre eller helt stagnere dets “energi flow” (chi), som kan medføre alvorlige kvæstelser eller død.
Teoretisk sett kan man tenke seg at et hardt nok slag som kommer i den “korrekte” vinkelen vil forårsake indre blødninger hos den som blir truffet av slaget, slik at de sykner hen og dør mange timer etter selve hendelsen. Jeg kjøper den, som man sier. Dessuten vet jo alle at et hardt slag (eller spark) mot venstre side av kroppen, like nedenfor ribbena, vil påføre leveren et sjokk som ikke merkes før det har gått noen sekunder, men da et det til gjengjeld slik at “bena svikter under dem” på selv det tøffeste og mest robuste individ. Leveren er jo like sårbar hos alle. Liver punch er, ganske bokstavelig talt, en organisk av-knapp som ingen tåler uten å “gå ned”. Vi kan si at det er som et hardt ballespark, bare med noen sekunders forsinkelsestid før man merker at man har blitt truffet av noe. Generelt sett er det mye som kan skje med “de indre organene” i mageregionen som kanskje ikke engang merkes umiddelbart, men som kan ha dødelig forløp hvis man ikke får medisinsk hjelp i tide. Vi ser hvordan myten om “dødelige knyttnever” kan ha rot i faktiske forhold, men det er sannsynligvis like mye en psyop, det vil si “psykologisk krigføring” i den forstand at man har jo et psykisk overtak på en motstander hvis han tror at du kan drepe ham med bare et velplassert “støt” mot kroppen hans. Han vil frykte deg på en helt annen måte – og derfor bevege seg annerledes – enn hvis hans tanker om deg er at du er “bare en vanlig mann” som slåss med konvensjonelle metoder.
Imidlertid må vi løfte blikket litt, så å si, hvis vi ønsker å forstå hva dim makegentlig handler om. Innenfor en større krigsstrategi handler det jo ikke lenger om “mann mot mann” men om avdelinger og hærstyrker som konfronterer hverandre på en mer eller mindre avgrenset slagmark. For at dette skal fungere er det nødvendig å synkronisere bevegelsene hos alle de troppene man har og få dem til å fungere som en større enhet som “jobber i formasjon”. Da trenger man en gruppekrystall (eller flere), altså et “sentralt samlingspunkt” som kan være mye forskjellig, fra en person som de “gjør det for” til en idè eller et prinsipp – nasjonen, fedrelandet, friheten – til en “drøm om en bedre morgendag” — akkurat dette spiller strengt tatt ingen rolle, poenget er at det alltid er noe der. Noe man kjemper for. Selv om du eventuelt er en leiesoldat som er der bare for pengenes skyld så er dette likevel noe. Du tror på at den som bestilte deg kan betale, det vil si at prosjektet er “forretningsmessig sunt” selv om selve “saken” som sådan er uinteressant for deg. Innenfor horisonten av en større militærstrategi kan dim mak handle om å ta ut det som “virker samlende” hos fienden med en presist målrettet operasjon. Det vil i praksis si å fjerne, devaluere eller ødelegge de symbolene som gir folk slik tro og håp som de har i forhold til den pågående konflikten. Hva som helst som virker. Det handler om å påføre fienden angst, tvil, usikkerhet, motløshet, depresjon og ellers alt sånt som gjør dem dårlig skikket til å yte motstand. En kampstyrke som føler usikkerhet og mistenksomhet overfor sine egne lederes kompetanse og motiver – eller betalingsevne hvis man er leiesoldat – vil åpenbart ikke kunne fungere optimalt. I det bildet der nasjoner står mot hverandre i en evig kamp om ressurser, territorier og “innflytelse” handler dim mak om å gjøre noe som medfører at “den nasjonale samholdsfølelsen” kollapser.
Husker du året 2012? Det var sommerolympiade i London og verden skulle visstnok gå under på grunn av forhold i mayakalenderen. Jeg skjønte forsåvidt aldri hvodan folk tenkte seg mekanikken i akkurat det der, men det var mange som var ganske ville i blikket. 12-12-12 sa de, som om dette skulle bety noe. Men den 12. desember 2012 kom og gikk uten at noe skjedde – ikke overraskende – og nå er vi altså her, snart tolv år senere. Men nok om det, saken er at verden fortsatt føltes “normal” i 2012 … til tross for at finanskrisen i 2008 burde ha medført betydelig verre “jordskjelv” i den globale økonomien. Vi kan bare konkludere med at de som utførte førstehjelp og hjertemassasje på finansmarkedene visste hva de drev med. De lyktes med å utsette konsekvensene på ubestemt tid. Siden gikk det noen år. Så skrek Storbritannia Brexit! og kastet seg sporenstreks på sitt eget sverd. Det bare gurgler litt i dem nå. Men det som virkelig fikk folk til å rette opp ryggen og fokusere blikket var da USA valgte Donald Trump som president. Herregud. Alle skjønte at det var eksakt null sjanse for at det kom til å ende bra; spørsmålet var bare hvor galt det ville bli og på hvilken måte. Så kom pandemien. Virkeligheten gikk åpenbart i full oppløsning foran øynene på mange, inkludert visse statsledere. Mange befinner seg ennå ganske langt ute av vater i dette spørsmålet. Det lover ikke bra for den neste pandemien, som vi vet må komme, snarere før enn siden. Vi vet ikke når, hvor, eller hvordan, men det vil komme en pandemi — som foreløpig er kjent under navnet Sykdom X. Da mener vi X som i en matematisk ligning med ukjent faktor hvor man imidlertid kan gjøre mange regneoperasjoner uten å kjenne verdien av X. Det var mye som ikke gikk så bra under covidtiden, særlig på kommunikasjonssiden. Det fungerer faktisk ikke slik at “jo flere informanter jo bedre informasjon” (særlig når de snakker i munnen på hverandre). Ihvertfall ikke når det liksom skal være en krisesituasjon. Klare forholdsregler er en forutsetning for synkronisert handling.
Mange ganger har jeg tenkt at terrorangrepene mot New York – og Pentagon – den 11. september 2001 faktisk drepte USA, men på en “dim mak” måte. De mistet den typisk amerikanske følelsen av å være “usårbar verdensmester” og henfalt til eksistensiell usikkerhet, eller “nasjonal identitetskrise” om du vil, slik at de nå befinner seg svært nær noen slags borgerkrigslignende tilstand der borte. Budskapet fra Trump har vært – og er fortsatt – at Amerika må gjøres “great” igjen. Alt skal bli som det engang var. Vi kan bli lykkelige igjen, akkurat som da vi var unge. Vi var jo så flotte den gangen. Vi visste ingenting, men vi struttet av vågemot og virkelyst. Hvorom allting er, hendelsene som vanligvis abbrevieres til bare 9/11 trakk med seg noen ganske ulykksalige krigseventyr i konsekvensdragsuget sitt, foruten selvsagt forhøyede sikkerhetsnivåer og alskens annet ubehag for sivilbefolkninger overalt, også utenfor USA og Storbritannia; de to landene som har “frontet” den såkalte koalisjonen av frivillige deltagerland i “krigen mot terror”, hvorav blant annet Norge har vært med. Det var forsåvidt ingen stor motstand mot invasjonen i Afghanistan slik forholdene var på den tiden, men krigen i Irak var et prosjekt som møtte massive protester blant befolkningen før det ble iverksatt. Mange har nok i ettertid konkludert med at det foreligger et fundamentalt tillitsbrudd mellom folket og dets ledere innbakt i de politiske strategiene – inkludert krigføringen – som ble iverksatt på grunn av 9/11. Det finnes et vakuum her. Konspirasjonsteorier kommer som en helt naturlig følge av at de historiene man blir servert enten ikke er troverdige på en “rett i trynet” måte, eller har så mange og så store hull at noe må puttes inni der for at ting skal gi mening. Det har vært mye tildels fantasifull spekulasjon rundt 9/11, mye av det basert i oppriktig følt angst. Ting var allerede i ubalanse da finanskrisen inntraff i 2008, som på ingen måte var til hjelp slik sett. Etter min mening ville verken Brexit eller Trump vært realistiske politiske muligheter hvis det ikke var for krigen i Irak og den påfølgende finanskrisen. Den eneste muligheten folk flest realistisk sett har til å påvirke den politiske prosessen ligger jo i hvem de stemmer på. Her kan mye rart skje – og gjør det hele tiden – hvis folk er misfornøyd med “alt de har sett hittil”. Hvorfor stemme på en spinnvill kandidat? Det kan jo være at folk gjør det av jævelskap. Kanskje tenker de at det er uansett usannsynlig at noe vil bli “bedre” for dem uansett hvem de stemmer på, men på denne måten blir ting ihvertfall “morsommere”.
Bildet ovenfor heter Portrett av Adele Bloch-Bauer og ble malt i året 1912 av Gustav Klimt. Det var ett av fem bilder malt av Klimt som ble beslaglagt fra motivets enkemann av nazistene under deres regime. Etter noen tiår med juridiske prosesser for å få tilbakeført dem til de rettmessige arvingene ble bildet solgt på en auksjon i regi av Christie’s i 2006 for 88 millioner dollar; til den amerikanske TV-profilen Oprah Winfrey, skulle det senere vise seg da hun i 2016 solgte det videre til en anonym kinesisk forretningsmann for 150 millioner dollar, hvor bildet etter alt å dømme fortsatt befinner seg. Vi snakker om priser her, gjør vi ikke? Det vites ikke hva Gustav Klimt selv fikk betalt for jobben, men vi kan trygt fastslå at det var færre nuller i tallet.
Det finnes et knippe “store navn” innenfor kunsten som det forutsigbart betales idiotisk høye priser for. Det er jo vanskelig å se hva slags andre egenskaper det er ved selve portrettet av Adele Bloch-Bauer som forsvarer prisen på 1,6 milliarder norske kroner, så vi er nødt til å tenke at alt henger på at bildet er “en Klimt” — og at han kineseren har kjøpt bildet fordi det er en “pengeplassering” som er vel så trygg som hva som helst annet man kan bruke til å lagre milliardene sine. Med mindre bildet blir ødelagt i en brann eller noe annet så virker det som en sikker investering. Hver gang et av arbeidene til de foran nevnte “store navn” kommer for salg strømmer det jo liebhabere med stinn lommebok til fra alle kanter. Kunstmarkedet viser en klar tendens til å følge “de for evig stigende prisers logikk”, men alt er basert i fint lite annet enn en “stille overenskomst” om at det skal være slik.
Hvordan takserer man kunst? I utgangspunktet kan vi si det er et kompromiss mellom det selgeren forlanger og det kjøperen er villig til å betale, men hvis vi skulle snakke om en “teknisk” verdi måtte det være noe sånt som hva det vil koste å få fremstilt et tilsvarende bilde, utført med de samme materialer og teknikker, pluss den arbeidstiden det tar – la oss si en måned – med dagens priser. Jeg vet godt at det er urimelig å snakke om “et gjennomsnittlig oljemaleri” men hvis vi gjør det likevel ser vi med litt kjapp hoderegning at den lave enden av priser bør begynne et sted rundt femti tusen kroner. Da har vi bare tatt hensyn til “rimelige produksjonskostnader”. Siden tilkommer det mystiske elementet vi kaller “merkevareverdi”. Blant levende kunstnere som oppnår høy pris bare på navnet tenker jeg umiddelbart på Odd Nerdrum, men det finnes selvsagt mange flere. Jeg aner ikke hva “en Nerdrum” koster hvis man kjøper det direkte fra kunstneren – det vil si gjennom galleristen eller agenten hans – men jeg vil tippe “noen millioner”. Definitivt mye mer enn den foran nevnte “tekniske verdien” som jeg tror helt ukjente navn generelt sett vil slite med å oppnå.
Kunstmaleri – hvis vi snakker seriøst om “olje på lerret” og full mundur – er en ganske kostbar ting å sysle med. Det vil man raskt oppdage hvis man bestemmer seg for å utforske temaet fra en hobbymessig innfallsvinkel. Tusenlappene flyr fort når man skal kjøpe inn farger og andre materialer, gitt at man allerede har et egnet sted å jobbe og alle de nødvendige redskapene. Hvis ikke er jo disse tingene også noe som må innhentes og betales før man overhodet kommer i gang. Det er litt uklart for meg hvordan man skatteteknisk sett definerer en som lever av å produsere og selge kunstmalerier. Selvstendig næringsdrivende? Det ligner jo alt annet håndverk i den forstand at man kjøper inn materialer som man bruker til å gjennomføre et arbeid, selv om salgsdelen er arrangert på en annen måte. Før man er etablert tipper jeg salget handler mest om å “få inn så mye som man kan”, forhåpentligvis nok til å dekke hva det koster å holde på med dette. Siden vil det jo vise seg om man har et talent som folk er villig til å betale store penger for. Den tidligere nevnte Odd Nerdrum er for eksempel en kunstner som man kan like eller mislike på grunn av uttrykket hans, men det er våsete å stille spørsmål ved talentet. Om akkurat ham kan vi forresten legge til at han er såpass sær og kantete som person at det er vanskelig å se hva slags annen jobb han kunne hatt enn “noe innenfor kunstfagene”, hvor han imidlertid har gjort det svært bra etter alle de målestokker som gjelder.
Hukommelse er i vid forstand vår evne til å forandre atferd på grunnlag av tidligere erfaringer eller opplevelser. I dagligtalen blir hukommelse vanligvis brukt om evnen til bevisst å gjenoppleve tidligere hendelser eller reprodusere tillærte opplysninger. Likevel er det hensiktsmessig å ta utgangspunkt i den videre, opprinnelige definisjonen. Det skyldes for det første at en rekke manifestasjoner av hukommelse hos mennesker er uavhengig av vår bevisste gjenopplevelse av identifiserbare tidligere hendelser. Dessuten utgjør tillærte forandringer i atferd en vesentlig del av atferdsrepertoaret gjennom hele dyreriket, helt ned til de mest primitive flercellede arter.
Alle har hørt snakk om UFO og “fremmede skapninger” som angivelig har besøkt jorda, eventuelt fortsatt gjør det. Jeg kjenner ikke til noen talldata, men jeg vil gjette på at det sannsynligvis innkommer opptil flere titalls meldinger hver dag om mennesker som har “sett noe” verden over. Man hører jo stadig rykter som handler om dette temaet. Kan du for eksempel huske første gang du hørte om noen som hadde blitt bortført av noen slags farkost og senere utsatt for alskens “medisinske undersøkelser” og denslags? Hva skal man liksom tenke om sånt. Er de klin kokos? Det jeg tenker er at de har utvilsomt hatt en “opplevelse utenom det vanlige” men jeg tenker også at forklaringen for den paranormale erfaringen deres suger geiteballe. Bare idioter tror på UFO.
Nøkkelordet er selvsagt tro. Hyperhypoteser. Folk er jo ikke idioter fra naturens hånd. Det er en konsekvens av noe. På samme måte som man blir narkoman av å bruke narkotika – og feit av å bruke sukker – så blir man idiot av å bruke idiotiske impulser, tanker og idèer. Slik virker ting. Sånn er det med den saken. Snipp snapp snute. Man kan noen ganger observere folk man kjenner forandre seg på slikt vis. Før var de normale men plutselig var det akkurat som om noe skjedde med dem. En metamorfose. De ble til idioter og “gikk tapt” på et vis. Alt handler om den nye greia deres nå. Du vet. Politikk. Religion. Kultlignende tiltak som folk finner på nettet. Kanskje har de det bra i sin nye tilstand, kanskje ikke, men de er ikke lenger den typen karakter som man ville ha etablert noe sosialt forhold til i utgangspunktet. Alt i alt er det derfor greit at man treffer dem stadig mer sjeldent.
Det er visstnok ikke normalt å huske livet sitt, ihvertfall ikke i detalj. Folk surrer det til med tider, steder, personene som var involvert og tingenes rekkefølge, i den grad de overhodet kan huske selve episoden. Hvorfor er det slik? Det jeg tror er at den hukommelsen man har senere – eventuelt ikke har – henger nøye sammen med hvor “våken” og skjerpet man var i utgangspunktet. De gangene når man bare er “tilstedeværende” på en sløvt distrahert, uinteressert og ukonsentrert måte er det lite sannsynlig at man vil huske noen detaljer senere. De tingene man kan huske særlig godt fra livet er jo når omstendighetene har vært “bemerkelsesverdige” nok til at man faktisk la merke til dem. Resten ligner på en drøm fordi dette var den sinnstilstanden man befant seg i da tingene skjedde. Alt har sin indre logikk sånn sett, inkludert den naturlige tendensen til å forveksle drøm og virkelighet når man skal gjøre rede for hva man “husker” om noe som skjedde på et sted langt borte, en gang for lenge siden, for eksempel i barndommen.
Kroppshukommelse er noe fundamentalt annerledes enn sinnets “billedbok” av minner. Det er nesten umulig å gjøre rede for hvordan man lærte å sykle eller svømme, selv om man sikkert kan huske omtrent når og hvor man opplevde “betydelig fremgang” og mestringsfølelse. Når lærte du å lese? Når lærte du å telle? Når lærte du å snakke? Så lenge folk er i denne verden blir de utsatt for “trening” i den forstand at ting skjer og man observerer, reagerer, spekulerer over ting og lærer sånt som er interessant, nyttig, underholdende eller hva det nå skal være. Dessuten lærer man mye om sånt som man bør passe seg for. Folk samler uansett med seg både et “billedgalleri” av bevisste minner og et “kroppsspråk” av fysisk læring. Dette er ikke valgfritt. Noe skal man uansett ha i databasen sin. En algoritme. En funksjon som genererer bilder. Et operativsystem. En matrise. Et brukergrensesnitt av språk, symboler og atferd som vi bruker til å kommunisere med. Et sett med universelle referansepunkter som gjør folk til medlemmer av gruppen, klanen, stammen, nasjonen, kulturen — og “menneskeheten” i større forstand. Den berømte underbevisstheten er hovedrolleinnehaver i denne saken — og den nevnte “treningen” er selvsagt på sitt mest intense når man opplever alle ting for første gang, det vil si gjennom barndom, tenår og ung voksenalder.
Det virker jo selvinnlysende å si at alle preges av oppvekstvilkårene sine, men samtidig blir det kanskje ikke understreket ofte nok hvor viktig dette er for individenes identitetsdannelse, både på godt og vondt. Dette er mer enn bare en freudiansk fordom. Folk etablerer jo sine tidligste tanker om hva virkeligheten er og hvordan den fungerer mens de fortsatt er ganske små — og de har ikke noe annet å jobbe med enn det de kjenner, som er “next to nothing”, men ikke desto mindre det de bruker. Dermed går det som det går. Kan du huske hvilke ting som var “det viktigste i verden” da du var i 7-8 års alderen? Eller i tenårene? Man får andre prioriteringer etterhvert, men ikke nødvendigvis noe annet følelsesliv. De fleste menneskers grunnleggende personlighetstrekk er ferdig formet og innprintet i underbevisstheten lenge før de kommer i puberteten. Tenk over saken. Man utvikler jo ikke noen ny og revolusjonerende virkelighetsoppfatning i løpet av tenårene og videre i livet, man bare “justerer” på den man allerede har ettersom man lærer nye ting. Uansett hvor dramatisk det blir endrer man aldri mer på det fundamentale operativsystemet sitt, man “forblir seg selv” gjennom alt, bare i en “oppgradert utgave”. Både tradisjonell og moderne bruk av diverse hallusinogener handler nettopp om dette; at man skal “huske hvem man var” før hele livet ble til en endeløs labyrint av praktiske problemer. (Det er selvsagt mye mer enn dette også, men “å møte seg selv” er alltid en del av opplegget.) Jeg har selv ingen mening om hva folk bør gjøre og ikke gjøre i forhold til slike ting, jeg bare registrerer at folks universelle erfaring med diverse psykedeliske stoffer er at de etterpå føler seg “bedre informert” om sitt eget forhold til verden, men på en personlig måte som det er vanskelig å gjøre rede for med det normale språket.
Jeg vet ikke om noe slikt allerede finnes – det ville ikke forbause meg – men man kan for eksperimentets skyld tenke seg et det finnes en filosofisk orientert bok med tittelen Ordene og deres betydning. Hva slags appell har tittelen? I min egen fantasi ser jeg for meg at mange føler en slags vag svimmelhet ved tanken på å lese en bok som har en slik tittel, men det som avgjør saken er sannsynligvis hvor tykk boka er, så la oss si den har 700 sider; bare skrift, ingen bilder. Et akademisk verk. Det blir neppe noen “bestselger” men selv ville jeg ha kjøpt den bare på tittelen, før jeg overhodet vet noe annet om noe. Jeg ønsker jo alltid å høre det folk har å si om “ordene og deres betydning”, nettopp fordi dette er en vag gråsone av livet som krever alt du har av evner til å “løse mysterier” mens selve aktiviteten er fysisk ufarlig. Man klarer fint å overleve selv om man ellers fullstendig mister grepet på både ordene og deres betydning, men for de fleste praktiske formål – ihvertfall så langt de er tiknyttet språkspørsmål – er det fordelaktig både å kunne mange ord og vite hva de betyr. Hva bruker vi språket til? Først og fremst nyttige kommunikasjonsformål, men også ganske mye “lek og moro”. Språket er et dansegulv noen ganger. Som alle vet blir det i beste fall bare “helt grei” dans hvis man ikke har interessante “moves”. Når vi leker med språket leker vi også med virkelighetsoppfatningen. Men språket kan også være et våpen som til og med har militærstrategisk betydning noen ganger. Når vi ødelegger betydningen av et ord fjerner vi også den plattformen for delt forståelse som ligger i en felles virkelighetsoppfatning. Vi taper evnen til å kommunisere på en meningsfull måte. Dette er den dypere hensikten med nyere tids “postmoderne” propaganda, slik den blant annet praktiseres av russerne. No reality. Ingen virkelighet. All mening skal uthules og kvernes istykker av “alternative forklaringer” om alle ting, fra de største til de minste. Det handler ikke om fakta, men om hva som tjener saken. Man vinner frem politisk ved å hisse opp folk og få dem “engasjerte” med enkle, følelsesmessige konsepter (mye billig alkohol hjelper også). Fakta er bare forvirrende. Folk stanser opp for å tenke gjennom saken og taper dermed sitt revolusjonære dreimoment. Fakta og sannhet er kontrarevolusjonære elementer. De eneste som har noe å tjene på en faktabasert virkelighetsoppfatning er eliten og “det bestående”.
Jeg vet ikke om det er nødvendig å være evneveik i utgangspunktet for å bli “overbevist” av noe slags guggel som man finner på nettet, men jeg er ganske sikker på at det hjelper. Jeg har jo faktisk selv observert folk miste vettet mange ganger gjennom livet, selv sånne som jeg trodde var stødige og vel avbalanserte karakterer. Det er ganske forbløffende. Plutselig skjer det noe med dem. De har en “opplevelse” eller hva vet jeg. Noe er det uansett. “Koblinger” oppstår i hodet deres. Hvem kan si? Det neste man hører er at de vet noe “hemmelig” om krigen i Ukraina og den typen ting. Jeg kan sende deg en link. Du vet. Vaksinene er farlige. De har åpenbart oppnådd kontakt med noen som har overbevisende argumenter. Man finner dem på nettet. Børre på Facebook og Achmed Slachmed på islamkanalen. De kan forklare alt. Problemet er bare at folk tar feil. Dette er noe man kan være helt hundre prosent fette sikker på; overalt, til enhver tid og i alle kjente og ukjente sammenhenger, det er en invariabel lovmessighet at folk tar feil. Spørsmålet er bare om de vet at de tar feil. Vi kan si at som en generell tommelfingerregel vet de ingenting, men de tror at de “har rett”, noen ganger veldig sterkt. De har en “overbevisning”. Teknisk sett er dette mer eller mindre psykotisk, eventuelt en paranoid vrangforestilling som utgår fra pasientens “verdensangst”. Uansett er det sosialt dysfunksjonelt, selv om vi aksepterer folks rett til å “tro hva de vil” så lenge de ellers oppfører seg som folk. Religiøse mennesker befinner seg typisk i en fantasi som handler om å fortrenge og undertrykke den lugubre sannheten om menneskenaturen. De later som om de ikke forstår – eller enda verre, de forstår virkelig ikke – at vi bare er en snål art av ganske forvirrede aper. Vi har ingen “spesielle avtaler” med noen form for guder eller andre makter. Vi må klare oss på egen hånd. Og hvordan går det med den saken? Vel. La oss si at vi så langt har “blandede resultater”. Det er mye bra, men til gjengjeld er det som er dårlig så hinsides enhver fattbar sperregrense dårlig at man får helt vondt i magen av det. Er dette virkelig det beste vi klarer å få til?
Projisering defineres i psykologien som overføring av egne ubehagelige tanker og hendelser til andre personer, gjerne til dem som står en nær. Den kliniske betydningen av begrepet gjelder mennesker som legger sin egen deltagelse i noe (som oftest i negativ forstand) over på en annen – med andre ord bebreider andre for ting han selv har gjort. Ofte har individet en forestilling om seg selv som «perfekt» eller uangripelig i forhold til kritikk eller negative handlinger. Mer eller mindre grad av projisering foregår i alle sosiale grupper. Alle grupper vil relativt raskt velge en leder og en eller flere syndebukker. Dette fenomenet er godt beskrevet i romanklassikeren Fluenes herre.
Her om dagen så jeg det igjen. Noen hadde skrevet noe. Jeg tror på karma. Herregud. Det er jo fette evneveikt. Vet de ingenting om indisk filosofi? Ordet karma betyr handling i direkte oversettelse til norsk. Du vet. Det å gjøre ting. “Korrekt handling” kalles dharma og må vel regnes mest som et uoppnåelig ideal, siden mennesker i praksis aldri er helt riktig navla, det er alltid noe som foregår med dem. La oss for eksempel si noe som handler om konsekvenser. Man har jo gjort ting tidligere i livet. Det er her man “møter seg selv i døra” som vi sier på norsk. Det er dette som er karma. Rullebladet ditt, så å si. På grunn av at man en gang i tiden valgte ett spesifikt alternativ blant mange har man kanskje for alltid siden utelukket alle disse andre alternativene som aktuelle valgmuligheter. Det er dette som menes med karma. Man er summen av alle sine tidligere valg og må leve med de åpninger og begrensninger som følger av dette. Tanken om dharma – som det optimale som går an å gjøre i en situasjon – er at man skal helst unngå å pådra seg en heavy karma, preget av mye sorg og anger på grunn av uheldige valg i fortiden. Du vet. Tvangstanker som kretser rundt skyld og soning, synd og tilgivelse. Dårlig karma er når man lider under mange vonde konsekvenser etter en lang rekke dårlige valg. Det har ikke noe med “intensjoner” å gjøre. Det finnes ikke egentlig noen mystikk i karmalæren. Dette er noe leseren eventuelt selv tar med seg inn i teksten — som “bagasje” man har stablet opp mer eller mindre i veien for den frie strømmen av forståelse.
Dårlig karma i sin projiserte form er tanken om en dårlig verden. Man er et offer. Det er de jævla jævlene som gjør det. Selv er jeg jo uskyldig. Mine intensjoner er gode. Imidlertid forekommer det aldri at noen er i stand til å se mer ondskap der ute enn de har dekning for her inne, så å si, eller for å bruke andre ord: Den eneste djevelen du noensinne vil møte er den djevelen du allerede kjenner. Det som allerede bor inne i deg. Det er du som er den onde. Det er ikke tilfeldig at du ser det du ser, og ikke hva som helst annet som du kunne ha sett mens du observerte den samme tingen eller situasjonen. Folk “henger seg opp” i forskjellige ting, basert i deres høyst individuelle og forskjellige karmatilstand. Er dette interessant? Det kommer an på hva slags interesser man har. Filosofisk sett er karmalæren ganske banal og rettfrem logikk, innenfor den samme kategori av åpenbaringer som påstanden “en pluss en er lik to ganger en”. Selvfølgelig er det slik. Virkelighetsoppfatningen er en komplisert psykologisk mekanisme, men den er ikke så komplisert. Det går an å forstå hvorfor folk tenker og handler som de gjør hvis man analyserer bakgrunnen for tilstanden deres. Sånn sett vil enhver form for “terapi” ideellt sett handle om “selvforståelse” oppnådd gjennom prosedyren med å gå gjennom erindringsmaterialet sitt og ordlegge seg foran en nøytral tilhører. Det operative begrepet her er “ideellt sett” fordi den beste terapi er som dharma – den beste handling – egentlig et bent frem uoppnåelig ideal, men hvis man er heldig kan man få noe som er “godt nok” til sitt formål. Hvis man er uheldig vil det imidlertid bli lite mer enn formålsløs – og tildels kostbar – prat om “ting og tang” uten at man oppnår noe.
Verden og virkeligheten er utvilsomt grusom, men den er ikke ond. Innenfor de eksistensielle rammene av “den menneskelige tilstand” gir det ikke mening å si at verden har noen vilje, selv om “materiens motvilje” er et velkjent komisk poeng. Verden vil ingenting på den samme vinglete og omskiftelige måte som mennesker snart vil det ene, snart det andre. I den grad man kan snakke om en “verdensvilje” så er den like bastant, treg, åpenbar og uforanderlig som fjellene. Den eksisterer innenfor en helt annen tidshorisont enn den menneskelige. Vi er jo noen kjappe små dyr som liksom vrimler rundt på overflaten av planeten og “gjør ting”, men intet av noe vi kan gjøre betyr noe for selve planeten, bare for atmosfærens relative energibalanse, som er “verst for oss selv” siden vi bare lever ganske korte liv, mens planeten har tenkt å henge rundt her i strøket i mange milliarder av år, med eller uten de vrimlende smådyra på overflaten. Skjønner du hvor latterlige menneskene er? Vi hadde en ganske bra verden, men vi ville ha noe bedre. Siden viser det seg at ordtaket er sant. “Det beste er det godes fiende.” Og nå sliter vi litt. Hva kan jeg si? Det er karma. Hvis vi skal prøve oss på litt metafysisk matematikk kan vi si at avstanden mellom dharma – korrekt handling – og det man faktisk ender med å gjøre, representeres av karma. Du vet hvordan man etter å ha driti på draget på noe slags vis sitter og tenker gjennom hva man burde ha gjort istedet. Hva var det jeg gjorde galt? Hvis man levde i perfekt balanse med dharma ville man kanskje seile gjennom livet på en feilfri måte, men jeg har aldri møtt noen sånne. (På den annen side må man vel anta at hvis de eksisterer så vil de sikkert unngå kontakt med sånne som meg.) De fleste gjør mange feil hver eneste dag. Karma er i utgangspunktet bare “det man gjør” men når vi snakker om god og dårlig karma mener vi som regel konsekvensene av det man har gjort. Karma er som å stå i et rom med fem dører og frihet til å velge èn av dem. Uansett hvilken dør man velger vil man automatisk også velge bort de fire andre dørene og den skjebnen man ville ha fått dersom man valgte en av dem istedet.
