Nettsiden NRK.no har en artikkel om snø i dag. Det har vært varslet og jeg fryktet det verste fordi jeg hadde et ærend i Oslo i formiddag – det er noe i overkant av tre timers kjøretur hver vei – men det har så langt ikke kommet noe her. Det er bare kaldt og surt. Det hadde heller ikke kommet noe snø på veien innover og det falt ikke noe mens jeg var på veien, så jeg slapp heldigvis å kjøre i snøvær. Ikke fordi det i seg selv er noe problem, men jeg føler meg ikke trygg på at folk som allerede har skiftet til sommerdekk lar bilen stå selv om det er glatt, så det blir slitsomt med så “forhøyet vaktsomhet” som man bør ha av denne grunn — men det gikk altså bra. Silkeføre hele veien, det vil si tørr asfalt. Jeg hadde flaks med både turen og returen. Det eneste illevarslende jeg observerte var at saltebilen var ute og kjørte, kanskje for å smelte den snøen som eventuelt kommer etterhvert – det er jo meldt – raskere enn det som skjer bare av seg selv. Hvem vet. Jeg trodde de hadde sluttet med veisalt, men nå var de altså ute og saltet den tørre og bare asfalten for sikkerhets skyld. Herregud.
Hvem skjønner hva det er med de folka som begynner å snakke om vår i Norge allerede i mars? Jeg hørte dem kvitre optimistisk for en uke siden, men i dag er de tause. Dette er en vinterdag. Etter bildene i den artikkelen å dømme har de trøbbel i sørvest – Sola, Stavanger, Haugesund og deromkring – med diverse kjøretøy som har havnet ute i geografien både med og uten forutgående sammenstøt med andre. Hvorfor ikke bare la bilen stå når føret blir sånn? Kattifytta. En dags tapt arbeidsfortjeneste er alltid å foretrekke fremfor alt bryet (ikke bare pengene) med et bilhavari. Jeg er litt feig i forhold til trafikken. Vil ikke ha noe trøbbel, liksom. Vil ikke “hevde meg”. Hvis det kommer noen slags brysk type som “eier veien” og bare må kjøre forbi alle andre så gir jeg ganske enkelt plass, viker unna og slipper dem frem. Det er dyrt nok å eie og bruke en personbil om man ikke også skal risikere å pådra seg fartsbøter og verkstedsregninger (og det som verre er) for hva som essensielt sett bare er bajaskjøring som man ikke tjener noe særlig på selv når alt forløper seg perfekt og skadefritt. Derfor oppfører jeg meg mer som et nervøst unnvikende rådyr enn som en aggressiv rottweiler i trafikken.
Før de stengte FM-nettet pleide jeg å være en “radiomann” — mer spesifikt NRK P2, som nesten ingen setter øverst på lista som sin favoritt blant alle radiokanaler, men det gjør altså jeg. Alle som kjenner meg er enig i at dette “passer til profilen” min ellers. Det morsomme er at de alle, uten unntak, bare himler med øynene og sier “jamen selvfølgelig” når jeg forteller dem at P2 for det meste er min greie. Hvis det skal være noe annet tar jeg hva som helst som hovedsaklig spiller “klassisk rock” eller soul/blues-musikk, helst uten alt for mye tøysete tullprat og reklame. Nyhetskanaler er forresten også kurant vare. Imidlertid hæler jeg ikke sånn der “vanlig kommersradio” av den typen som spiller “de nyeste hitsangene” og denslags. Jeg forstår ikke den nye popmusikken (og med “nye” mener jeg fra 80-tallet og fremover). Jeg foretrekker sånt som spilles av musikere som bruker instrumenter til å skape mesteparten av lydbildet. Alt handler jo om computergenererte “effekter” nå, enten vi snakker om rytme eller melodi. Riktignok slumper det noen mer “analoge” greier innom hitlistene ganske ofte, men ikke nok til å holde greia flytende. Popmusikken tok en Titanic for meg sent på 70-tallet. Alt ble plutselig veldig “produsert” og markedsrettet. Det var noe som snudde på den tiden i hele musikkbransjen. Folk av det slaget som lever av “investeringer” kom på banen med pengesekkene sine. Før plukket man typisk opp de talentene man fant på klubber og konserter – og som ellers passer inn i plateselskapets “profil” – og lot dem utvikle seg mot den beste versjonen av seg selv på “organisk” vis, men etterhvert har det blitt sånn at man “konstruerer det man trenger” basert mer i artistens salgbarhet enn i kunstnerisk talent. Du vet. Markedsundersøkelser, testgrupper, designkonsulenter, profilering og den typen ting. Det er mange detaljer og alt skal stemme for at artisten skal bli et perfekt produkt som kan pakkes og selges som “enheter”.
Den artikkelen på NRK.no som jeg nevnte ovenfor hadde en “leserundersøkelse” rundt hva man føler om snøværet. Jeg klikket på det alternativet som sa “vi får bare ta det som det kommer” fordi det er dette jeg kommer til å gjøre – har man uansett noe valg? – mens hjertet mitt kanskje stemte mer for “det er nok nå” fordi det er vanskelig å si noe annet. Det er dæven døtte meg nok nå. Det viste seg at rundt halvparten av de 25.000 som hadde stemt i undersøkelsen svarte det samme som meg — så … typisk norsk? “Vi tar det som det kommer”. Akkurat som om vi har noe valg. Herregud. Nordmenn burde vite bedre enn å henge seg opp i den delen av ordet “vårjevndøgn” som sier vår. Dette er faen ikke vår. Mens jeg har skrevet denne mannskiten har det nemlig begynt å snø her også. Du vet. Fem minus og et lett dryss av den typen som ser ut til å bli fem centimeter eller deromkring. Hipp for tusans hurra, som Pippi Langstrømpe ville ha sagt. Selv holder jeg kjeft, men smiler. Jeg behøver jo strengt tatt ikke å dra noe sted før over helgen. Jeg har masse ved. Dette er nema problema.
Den uten tvil mest vanlige formen for løgn er “misrepresentasjon av selvet” — det vil i hovedsak si at man utgir seg for å være noe annet enn man er fordi man forventer bedre behandling på dette andre grunnlaget enn det som egentlig er sant. Denne mentaliteten røper imidlertid at de som oppfører seg sånn – og de er mange – sliter med noen slags mindreverdighetskomplekser i forhold til hvem de oppfatter seg selv å være. Du vet. At de ikke er “bra nok” som bare seg selv, de behøver pynt også. Det er forsåvidt normalt å ha såpass selvrespekt at man vasker ansiktet, kjemmer håret og tar på seg noenlunde pene klær når man skal ut og ferdes blant folk, men noen tar dette alt for langt. Det er jo ikke i utgangspunktet noen skjønnhetskonkurranse det handler om, bare å vise at man “bryr seg”. Man er en seriøs person. Hvor grensene går er vanskelig å si – alt dette handler jo mest om “sosial sensitivitet” – men man viser slik respekt for omgivelsene som man har med den “orden” man tilfører det offentlige uttrykket sitt. Dekorasjon ut over det nødvendige er maskerade, som igjen signaliserer at man “har noe å skjule”. Det er ikke tillitsvekkende. Motsatt, at man overhodet ikke gjør noe for å “rydde opp i trynet” før man går ut blant folk er nesten litt sosiopatisk i all sin sløvhet. Hva slags mennesketype er det som oppriktig “gir faen” på dette området?
Tenåringer henfaller naturlig til atferd hvor de “viser hva de er” på et litt sviktende realitetsgrunnlag, som stort sett er komisk og sjarmerende når vi snakker om de som befinner seg i overgangsfasen mellom barn og voksen, men man bør helst legge dette av seg når man beveger seg inn i den neste aldersgruppen. Det er jo ikke voksent å lyve om hvem man er, hva man kan, hvor man har vært, hvilke livserfaringer man har og så videre. Folk legger kanskje ikke merke til det i utgangspunktet, men etterhvert skjønner de jo at det er “noe som ikke stemmer” med vedkommendes historie – eller historier i flertall – og de vil instinktivt bli litt varsomme overfor dem. Hva er greia? En av de minst gunstige sosiale posisjonene man kan havne i er når folk skjønner at du lyver men ikke hvorfor. “Det er noe som foregår” men de vet ikke hva. I tenåringens tilfelle tenker man at det er som hvordan visse fugler kan “bruse med fjærene” for å se større ut enn de egentlig er, noe som selvsagt henger sammen med at i den alderen er man engstelig for “hva man skal være” (eller ikke være) og vet ikke riktig hvordan ting fungerer ute i den store verden, men sånt vokser man jo av seg. Eller ikke; som er det problemet vi snakker om akkurat nå. Hvorfor ikke? Hva er det som er galt med godt voksne løgnhalser og hvordan skal man liksom forholde seg til dem? En åpenbar konsekvens av å finne ut at noen bløffer og lyver på vanemessig basis må være at man typisk ikke tror på noe av det de sier – man bare svarer ja og hmm hvis man havner i samtale med dem – og sånt er jo ikke bra. Kanskje de er familie, kanskje de er gamle venner, man unnslipper dem uansett ikke, så hva skal man gjøre? Det er jo for fanden ikke min jobb å oppdra voksne mennesker. Har man fylt tredve (og vel så det) bør man ha fattet poenget med å være sannferdig og “informasjonseffektiv” i alle livets affærer, om ikke annet så i det minste av hensyn til seg selv. Levetid er jo en begrenset ressurs. Man bør ikke kaste den bort som om den ikke betyr noe.
Om det finnes noen fundamental demokratisk mentalitet så er det denne: De samme reglene som gjelder for alle andre gjelder også for meg. Jeg er ikke spesiell for andre enn meg selv. Jeg er ikke noe unntak. Jeg er en regel. Dette er hva “likhet for loven” betyr som moralsk standard. Det er programmeringsfeil som gjør at folk oppfører seg som idioter, fordi de kan bedre. Likevel er det som en hovedregel lettere å tilgi seg selv enn andre, noe som burde være en psykiatrisk varselbjelle: Ting er ikke som de skal være. Det er ikke “bedre” når jeg synder enn når andre gjør det, snarere tvert imot. Jeg kan jo ikke bestemme hva de skal (og ikke skal) gjøre, men jeg kan imidlertid fatte vedtak på mine egne vegne og holde meg innenfor rammen av disse. Og der stanser mitt moralske engasjement i forhold til denne verden. Når det gjelder “de andre” så har jeg egentlig ingen forventninger, men det forbauser meg lite når de fusker, snusker og lyver om ting — særlig altså om seg selv; hvem de er, hvor de kommer fra, hva de “driver med”, folk de kjenner, ting de har sett og vært med på, det ene med det andre, vi behøver ikke å lage noen lang liste, poenget er at de smører på alt for tykt. Ofte stemmer ikke engang tidslinjen i ting de sier. Herregud. Ikke bare er han en løgner, han er også en inkompetent løgner. Dobbel disrespekt til meg hvis jeg tror på dette våset. Hmm jasså? er alt jeg kan svare. I enhver selskapelig sammenheng hvor man “mingler” gjelder det å ikke bli fanget i et hjørne av en pratmaker som ikke engang snakker sant, slik at man liksom må “børste dem unna” med hånden for å komme seg vekk derfra. Kanskje et litt “Seinfeld” type tema, men nesten alle bryr seg om sosial etikette og hva som er “korrekt” — bortsett kanskje fra løgnere og andre manipulerende typer som har lite å tjene på ordnede forhold, forståelse og generell enighet mellom folk.
I dagligspråket betyr historie enten fortelling eller fortid. Historie som fag er læren om det som har skjedd, kunnskap om menneskenes fortid, slik denne tolkes av ettertiden. I faglig forstand betegner historie det vitenskapelige studium av fortidens samfunn. En ofte sitert definisjon av historieforskningens emneområde er at det omhandler «sosialt relevant menneskelig atferd og slike ikke-menneskelige forhold som er relevant til menneskelig atferd». Akademisk er historie det forskningsfeltet som søker å skape en sammenhengende fremstilling og en systematisk analyse av fortidens hendelser som har betydning for menneskene. De som studerer historie som profesjon er historikere, men tittelen er ikke beskyttet.
(Wikipedia)
All historieskrivning er forsåvidt “hypotetisk” av vesen, i den forstand at det er ikke sikkert at ting gikk for seg slik vi tror de gjorde, men det er sikkert at de kan ha skjedd på den måten. Tyngst av alt bevismateriale er selvsagt sånt som arkeologer har gravd frem i nyere tid, under forsvarlige forhold. Helt til langt innpå 1900-tallet var jo tidens arkeologiske utgravninger mest for “skattejakt” å regne, fordi alt handlet om å finne staselige oldsaker som kunne selges til museer og private samlere; eventuelt så kunne man sy sammen et eventyrlig narrativ, støttet av lysbilder, kart og souvenirer, kanskje til og med film, som man senere kunne reise rundt og holde lukrative foredrag om. Tanken om å drive utgravninger på “vitenskapelig nøkternt” vis – nesten som om det er åstedet i en kriminalsak – er forholdsvis ny men definitivt det som best “sikrer bevismaterialet” for senere analyse og studier. Litt som politietterforskere tar historikerne fatt i det materialet som de “tekniske” åstedsgranskerne – i dette tilfelle arkeologene – har sikret i form av spor og beviser, før de utformer en teori om hva som kan ha skjedd på stedet, eventuelt justerer den teorien de allerede hadde.
Det som skiller fagmessig historie fra alternativ historie er at faget holder påstandene sine innenfor rammene av det bevismaterialet tillater, eller når de beveger seg ut i høyt gress så er de nøye med å understreke at dette bare er spekulasjon. Alternative historikere tar ikke typisk slike hensyn. Det de driver med er ikke engang nødvendigvis “historie” i den forstand, det kan liksågodt være mytologi, religion og andre kontekster – fantasien er jo fri – som i utgangspunktet støtter seg mer på tro enn på fakta. Ofte, men ikke alltid, inntar “de alternative” en sterkt negativ holdning til “den offisielle historien” og de kan bli ganske aggressive mot alle som tror noe annet enn dem, for eksempel om hvordan og når – samt ikke minst hvorfor – “noen” (skolevitenskapen sier det var egypterne) bygget pyramidene i Giza. Forsåvidt er det korrekt å si at hele historiefaget sliter med en arv fra fortiden, da man typisk var opptatt av sånt som å bevise at bibelen snakker sant om historiske forhold og alle ting ellers – et prosjekt mange ennå holder entusiastisk på med – eller at Platons fortelling om Atlantis henviser til ting som faktisk har skjedd, det var ikke bare noe Platon diktet opp for å illustrere et poeng. At ingen så langt har klart å finne noe som helst som tyder på at Atlantis en gang var et virkelig sted som faktisk eksisterte tyder bare på at vi ikke har lett nøye nok. Atlantis må jo finnes et eller annet sted der ute. Både Kåre, Geir og Fredrik er enig i dette, dessuten opptil flere grupper på Facebook, så da må det være sant. Hvorfor skulle de lyve om noe sånt? Tja si det. Problemet med de alternative er at de typisk overdriver alt som støtter idèene deres mens de samtidig nedbetoner eller overser alt som kan tyde på at de tar feil — og det er jo ikke sånn man praktiserer vitenskap. Som historiker kan man godt dikte og fantasere litt for å fylle inn de blanke feltene mellom alle “harde fakta” – det er ikke engang urimelig å hevde at historikere faktisk bør gjøre dette, for å holde narrativet interessant – men man kan aldri påstå noe man ikke har dekning for i bevismaterialet.
Kanskje det er bedre å si at en historiker ligner litt på en advokat som har satt sammen en sak som skal presenteres i retten. Man “påstår” det og det basert i bevismateriale sånn og slik, alt i form av en sammenhengende og logisk “presentasjon” av et narrativ. Siden blir det et spørsmål om denne “advokaten” har gjort skikkelig arbeid, eller om “retten” – det betyr i alle akademiske sammenhenger “fagmiljøet” – bare avviser det hele fordi bevisene ikke holder. Atlantisfolket og pyramidiotene tar seg ikke engang bryet med å presentere noe på en saklig og ordnet måte, i den grad de overhodet befinner seg i det vi alle kjenner og elsker som virkeligheten. Mange av de alternative historikerne er mer opptatt av spenstige fantasifortellinger enn av “kjedelig oppramsing av fakta” – ikke minst fordi dette selger flest bøker – og da går det som det går. Det blir noen stusselige greier utav det hele. Jeg vet ikke hva det er med disse folka. “Fantasi og rollespill” er kanskje et tema som gjennomsyrer både selvbildet og hele livsstilen deres, eller ihvertfall er dette hva jeg tenker om saken. Det er jo noe patologisk over det å bruke et betydelig antall timer med verdifull levetid på å krabbe rundt nede i den alternative historiens mange harahøl på jakt etter noe de ikke engang vet hva er. Sannheten? Det går ikke an å vite sannheten om “det som skjer” på noe sted ved noe tidspunkt, selv om man er der på stedet med selveste ræva si skkurat da og følger nøye med på alt rundt seg. Det beste man kan få til er et vitnesbyrd om “det man kunne observere” slik man senere er i stand til å huske det. I prinsippet den samme form for “bilde” som man danner rundt en scene fra historien. Hvem vet hva folk ser. Den svakeste form for bevis er jo øyenvitneskildringer. De er ikke verdiløse, men man kommer ikke særlig langt med bare sånne i en rettssak heller. Imidlertid er det svært bra hvis man har en rekke forskjellige øyenvitner som sier stort sett det samme som man har teknisk bevismateriale til støtte for. Da vinner man typisk saken, men det er likevel ikke alltid helt sikkert at dette er sannheten heller, ihvertfall ikke hele sannheten. Bare nok til å overbevise en jury av skeptikere.
Energi (fra gresk energeia, styrke) er evnen til å utføre arbeid, hvor arbeid er definert som kraft anvendt gjennom en strekning. Standard vitenskapelig (SI) måleenhet for energi er joule (J). Energi kan også måles i kalorier (cal) eller kilokalorier (kcal). I sammenheng med elektrisitet brukes målenheten kilowattimer (kWh). Energi kan ikke bli borte eller oppstå. Dette er uttrykt ved termodynamikkens 1. hovedsetning, også omtalt som energiprinsippet. Men energi kan opptre i forskjellige former så lenge termodynamikkens 2. hovedsetning er oppfylt.
At energi ikke kan oppstå eller forsvinne, bare forvandles, er noe alle husker fra barneskolefysikken. Det blir følgelig galt å snakke om “forbruk” av energi, når et bedre ord faktisk ville være forsøpling av energi. Varme regnes typisk som en problematisk “søppelenergi” som ofte er et uønsket biprodukt av annen energiforvandling, for eksempel industriell produksjon, selv om den er attraktiv i kalde strøk om vinteren. Varme er et energimessig sluttprodukt som “går tapt” i henhold til den ovenfor nevnte 2. termodynamiske lov om varmeutjevning mellom regioner med forskjellig temperatur. På svært lang sikt – mange trilliarder av år – regner man med at hele universet vil havne i en tilstand av varmedød, det vil si når alle temperaturer er fullstendig utjevnet mellom alle regioner. Da er skaperverket fullført, så å si. Intet mer kommer noensinne til å skje. All energi har jo blitt forvandlet til varme og all varme har fordelt seg likt utover det hele.
Havet er stort. Kan vi være enige om dette? Havet dekker litt over 70% av jordas overflate, omtrent 360 millioner kvadratkilometer, og det inneholder nesten 98% av alt vannet i verden, omtrent 1,3 milliarder kubikkilometer. Global oppvarming innebærer blant annet at vi har fått til å øke gjennomsnittstemperaturen i havet med i overkant av èn grad Celsius – eller Kelvin (gradene er de samme men nullpunktet er ulikt) – noe som krever gigantiske energimengder. Det går tusen liter vann på en kubikkmeter og en milliard kubikkmeter på en kubikkilometer, så vi snakker om mye vann, men ikke uendelig mye vann. Det er ikke mer enn at menneskeheten har fått til å øke temperaturen med en grad gjennom hundre år med geskjeftig industrialisering av miljøet. Dette fører til mer fordamping fra havoverflaten, som videre bringer mer regn, foruten at den økte energimengden i havet – temperaturen – utjevner seg mot lufta blant annet gjennom å danne orkaner, som riktignok ikke er noe særlig aktuelt i Norge, men det hender at diverse tropiske kraftsentere drar seg så langt nord også, ihvertfall mot slutten av karrièren sin. Merkbart er det derimot på de stedene som allerede ligger utsatt til for dramatisk vær.
Mitt personlige inntrykk av “klimadebatten” er at folk forstår typisk ikke verken dybden eller rekkevidden av problemet. Dette er ikke noe man kan prate seg ut av eller fantasere seg bort fra. Matvareprisene er et bra barometer for hvordan tilstanden egentlig er på bakkenivå. Det er litt uklart hva slags tidshorisonter vi snakker om, men folk bør forvente at dyrtiden bare vil bli enda dyrere fremover. Internasjonal råvarehandel på verdensmarkedet er hva som for tiden regulerer prisnivået innenfor dagligvarehandelen, men vi må forberede oss på at tap av avlinger i produsentleddet snart vil medføre vesentlig mye dyrere mat, i den grad det overhodet vil finnes noe å få kjøpt. Dette er det mest prekære forholdet tilknyttet klimaproblematikken. Nasjonal matvaresikkerhet henger mye på jordbrukets stilling i samfunnet. Det er jo vanskelig å tenke seg hva som kan være en mer “essensiell jobb” enn det å produsere og distribuere mat ut til folk. Ihvertfall vil man savne dem mer enn for eksempel de som jobber som finansanalytikere eller livsstilsinfluensere. Saken er at vi er tyve år på etterskudd i forhold til å gjøre det som er nødvendig for å stanse denne dødelige prosessen med global temperaturøkning — og helst også reversere den “tilbake” i retning av førindustrielt klima. Imidlertid virker det ikke som om de som har makt til å gjøre noe også har tenkt å gjøre noe, så da så. Det går til helvete, som de sier i sangen. Rike menneskers fortsatte rikdomstilstand har høyere prioritet enn alle menneskers overlevelsesevne.
Som jeg pleier å si, vi har ikke noe globalt fattigdomsproblem, vi har et globalt rikdomsproblem, nærmere bestemt fantasien om at vi alle skal kunne leve i helautomatisert materiell luksus, støttet av kunstig intelligens. Herregud. Hvor dekadent er det mulig å bli? Prøv å fantasere i en times tid eller to rundt hva det ville innebære i praksis dersom du skulle produsere all din egen mat. Det ser ut som noe bortimot et umulig prosjekt, ikke sant? Likevel var dette vanlig standard for bare et par hundre år siden, gi og ta litt handel, skattlegging og annen “nonlineær distribusjonsmekanikk”. Alle kjenner jo Karl Marx. På den tiden da han filosoferte rundt produksjonsforhold og økonomiske fordelingsnøkler var verden på vei bort ifra en tilstand da folk flest typisk “drev med noe innenfor landbruket” for å overleve og på vei inn i en tilstand med salg av egen arbeidskraft til industrien som den mest normale måten å skaffe penger (slik det forsåvidt er ennå). Norge er jo et av de aller mest “industrialiserte” landene i den nå litt utdaterte modellen med i-land og u-land, men dette skillet er litt nyaktuelt i forhold til at vi befinner oss ganske nær en systemisk kollaps innenfor industrilandbruket, som selvsagt er den dominerende metoden i industriland. “Selvberging” via egen matproduksjon – man dyrker opp et felt med diverse grønnsaker, dessuten har man kanskje noen høner, griser og så videre – er noe helt alminnelig i u-land, hvor folk som bor avsides til kanskje kan gå livet gjennom uten å noensinne forholde seg til “penger” i husholdningen sin. Industrialisering kommer med visse føringer i retning av “finansielle strukturer” som typisk blir grovt utnyttet av grådige parasitter. Sånn har ting vært helt siden Marx var en ung rampegutt, og forsåvidt enda mye lenger hvis vi betrakter “klassesystemer” som et isolert fenomen uavhengig av økonomiske forhold ellers. “Grådig parasitt” kunne egentlig vært en helt saklig beskrivelse av mennesket som skapning og denne skapningens forhold til naturen og det globale ressursgrunnlaget. Eller skaperverket, om du vil.
Som sekstiåring har jeg ikke så lenge igjen at jeg vil oppleve stordramatiske følger av klimaendringene – tror jeg – men hvis jeg var en tyveåring i dag ville jeg pønske ut en måte å få tak i såpass mye dyrkbar jord at jeg langt på vei ville kunne dyrke min egen mat og være uavhengig av andre leverandører, ihvertfall hvis det var organisert sammen med andre aktører i noen slags “kjede” hvor man praktiserer internt varebytte ut ifra “rasjonell spesialisering”. En regelrett landsbyøkonomi med andre ord. Helt normalt i u-land, men et ukjent fenomen i dagens vestlige verden, bortsett kanskje fra noen idealistisk fundamenterte “hippiekollektiv” og den typen ting. Økonomer på 70-tallet som regnet på det som den gangen var “klimaspådommer” argumenterte for at landbruket ikke utgjorde noen vesentlig del av nasjonalproduktet så det var ingen grunn til å prioritere dem og klimabehovene deres — rent bortsett fra at mat er et fette nødvendig produkt som man typisk kommer til å savne på en tiltagende mer og mer desperat måte etter bare få dager uten noe. Før man vet ordet av det er man helt gal av sult. Dette er et velkjent historisk fenomen. Hungersnød er en typisk konsekvens av at avlingene svikter gjennom flere år på rad. Man hører om sånt av og til, basert i lokale forhold – krig, katastrofer og annet som slår alt helt ut av vater for en stund – men det blir som regel arrangert noe slags hjelpeprogram ganske raskt. Det går ikke bra av den grunn, men det går mindre galt enn det ellers ville ha gjort. “Hjelp hjelper” er den aktuelle tommelfingerregelen. Imidlertid er det jo slik at de som ikke engang kan hjelpe seg selv heller ikke er i stand til å hjelpe noen annen, så det krever et visst ressursgrunnlag før man kan være “rettferdig”. De som er sultne og desperate tenker ikke sånn. Man må jo påregne en viss grad av personlighetsforandring ettersom folk mister alt de har og blir redusert til grådige dyr som vil drepe for maten.
Hjerneråte er ikke et ord jeg kan huske å noensinne ha sett noen bruke på norsk, men alle ting har jo en begynnelse. Ordet forklarer seg selv. Teknisk sett defineres råte som “nedbrytning av organisk materiale på grunn av soppangrep” men før vi kommer dit må det ha skjedd noe med immunforsvaret til det organet som råtner. Hjerneråte er imidlertid ikke noe medisinsk begrep som beskriver en fysisk prosess, det er en metafor som betyr fullstendig sammenbrudd av evnen til å tenke klart. Det kan være mange grunner til dette. Rusmisbruk over langen kan for eksempel føkke opp folk ganske kraftig. Det samme gjelder sterkt traumatiske opplevelser. Dessuten har vi forgiftning, infeksjoner, slag mot hodet, visse sykdommer og andre mekaniske skader på hjernen — men det mest interessante for oss er suggestiv hjerneråte, som følger enten av selvsuggesjon eller av et program for “hjernevask” som blir kontrollert av noen andre.
Noen ganger havner folk i en kult som påfører dem hjerneråte, hvor de mest aktuelle er henholdsvis politikk og religion; når begrepet “hellig overbevisning” kommer til anvendelse. Når folk blir så overbevist om at de “har rett” at dette rettferdiggjør nesten hva som helst. Det virker som om dette er hva som har skjedd i tilfellet Zaniar Matapour. Han som gikk til angrep på Pride-arrangementet i Oslo; drepte og såret folk med skytevåpen på grunn av noen slags overbevisning som strengt tatt ikke behøver noen forklaring ut over at det er “hjerneråte”. Uansett hvordan man regner seg frem til at det er greit å myrde tilfeldige sivilister i sakens navn, så er selve premisset for matematikken råttent. Det bør være åpenbart for alle. Man behøver ikke høy IQ for å fatte dette: Dersom “flere døde” er svaret, hva er spørsmålet? Jeg har ikke fulgt nøye med på denne rettssaken, men jeg antar jeg ville ha hørt det dersom dom var avsagt. Enten blir han kjent utilregnelig og befordret til tvungent psykiatrisk helsevern eller så får han en lang forvaringsdom. Jeg tipper det siste. Han virker jo ikke “sinnssyk” i juridisk forstand og hjerneråte er ingen diagnose, bare et folkelig navn på sammenbrudd i sinnets eksekutive funksjoner; til en sånn grad at til og med individets egeninteresser blir skadelidende under “den hellige overbevisningen”. Det er jo ikke bra for folk å sitte med en lang dom.
En eller annen gammel roman som jeg leste for lenge siden, jeg husker ikke hvilken – det kan ha vært Dostojevskij – hadde en dialog mellom noen medisinere hvor det ble argumentert for at “et sykt sinn er et lukket sinn”. Siden fulgte en lang utredning om hvordan en avstengt pøl av vann, hvor det ikke lenger finnes verken innløp eller avløp, ganske raskt vil fylles med alskens råtnende svineri, toppet av et slimete lag med grønske. Det er jo en ganske bra beskrivelse av “suggestiv hjerneråte” — når man havner i en situasjon hvor ingen nye idèer har adgang og man heller ikke gir slipp på noen av de gamle. Et stillestående vann. Man kan havne der enten som “eksklusivt ensom” og klassisk sinnssyk person med noen salgs selvutviklet “hellig overbevisning” – med eller uten stemmer i hodet – eller man kan havne i et miljø som er fullt av mentale giftstoffer, hvor folk egger hverandre opp til å gjøre perverse ting. Hvorfor begynner noen å bare skyte ned folk de ikke engang kjenner? Det er fortsatt ikke akseptabelt men man kan i det minste forstå det når folk skyter hverandre på grunn av “private konflikter” over ydmykelser, sjalusi, pengesaker og det ene med det andre. Det er en ekstrem handling men ikke desto mindre “saklig” begrunnet på en måte som folk kan forstå. “Følelsesmessig opprør” kan få deg til å si og gjøre ukloke ting der og da. Akkurat dette er et glasshus av typisk generell karakter. Vi gjenkjenner det. Verre er det å forstå sånne som skyter ned tilfeldige folk på et sted bare for å understreke et poeng. Hva var det Zaniar Matapour trodde han skulle oppnå? Det er lov å mislike “skeive” mennesker, men svaret ditt bør i så fall helst være at du unngår dem. De – altså de skeive – har jo ingen plikt til å gjemme seg eller å engang føle seg hemmet av andres holdninger. De har alltid eksistert og kommer til å være der for all fremtid, i omtrent samme statistisk prosentvise fordeling som alltid.
Terrorisme er et begrep som brukes og misbrukes ganske uhemmet der ute, men i sin mest grunnleggende form og betydning handler det åpenbart om å skremme folk. Altså påføre dem “terror” som i denne sammenheng betyr frykt. Den generelle trygghetsfølelsen hos enten en spesifikk gruppe eller hele samfunnet er et typisk terrormål. “De homofile” er en klassisk gruppe som allerede blir terrorisert av ymse folk på ymist grunnlag, både med skjellsord, mobbing, trakassering, diskriminering og – noen ganger – fysisk vold, hvilket jo er hele jævla poenget med hele jævla Pride-arrangementet: Dette er ikke akseptabelt. Ånden i hele Pride-opplegget er motstand mot selve prinsippet om ufin behandling av skeive mennesker. (For ordens skyld: Jeg bruker her det norske ordet “skeiv” omtrent på det samme vis som man på engelsk bruker order “queer”, som egentlig bare betyr “snål” men som i denne sammenheng betyr mer noe sånt som “seksuelt sær”, altså definitivt ikke streit uansett hva man ellers kan si om dem.) Å gå til fullt frontalangrep på en motstandsbevegelse virker ikke klokt, uansett hva slags sammenheng det måtte være i. Det ligger liksom litt i navnet at du bør forvente litt “motstand”. En klok strateg vil heller villede dem med søte ord og falske opplysninger slik at de marsjerer avgårde med freidig mot og stor entusiasme i helt gal retning, og plutselig har de vandret rundt der ute i ørkenen i førti år. Men nok snikksnakk om taktikk takk. Poenget i denne sammenhengen er at Matapour har jo ikke oppnådd noe, annet enn å drepe et par stykker og påføre noen dusin andre permanente nervøse rykninger i forhold til høye lyder, brå bevegelser og denslags. Selve Pride-bevegelsen fortsetter jo bare videre på sin vei, mens terroristen blir sperret inne på det ene eller andre vis. De døde og skadde minnes som de skal og mottar omsorg som de skal – vel, mer eller mindre – mens resten av verden forblir ganske uberørt av det hele. Meningsløst virker som et aktuelt ord å bruke på det Matapour gjorde. Hvor er han i hodet sitt nå? Det forekommer meg at han ikke har noe annet sted å gå enn enda dypere inn i galskapen sin. Om han ikke er der allerede så havner han snart i helvete.
Helvete er på sin side allerede befolket av Anders Behring Breivik – eller hva han enn kaller seg nå – og hans hoff av støttekontakter, vakter og “besøksvenner” (jeg innbiller meg at det siste faktisk er en betalt stilling, men jeg vet ikke). Det er vanskelig å se hvordan han noensinne kommer til å løslates. Hvilken kommune ville ønske å ha ham bosatt der? Det er forutsigbart at det vil skje noe dramatisk så snart folk finner ut hvor han bor, hvis det noensinne blir noe annet sted enn under solid bevoktning og høye gjerder. Hvor ellers kan Breivik være trygg? Han har jo klart det kunstykke å gjøre seg til fiende av hele folket, på linje med Rinnan, Quisling og gutta. De 8-10 tilhengerne han eventuelt har kan ikke stille opp noe mot de to millionene som hater ham. I praksis finnes det ingen annen løsning enn at han forblir der hvor han er livet ut. Er dette en “rimelig straff” for det han gjorde? Det spiller ingen rolle. Det er ikke sånn vi tenker i norsk rettspleie. Det skal være “rimelig” avstraffelse; med fokus på rehabilitering tilbake til samfunnet igjen. Gå din vei og synd ikke mer. Hva annet skal man liksom gjøre med folk? Nesten all kriminalitet handler mest om idioti, slik at opplegget må handle om å få folk til å “skjerpe seg”. Ser man nøkternt på saken må man erkjenne at også Matapour og Breivik er idioter, som lallet rundt i sin egen fantasiverden og til slutt endte som terrorister, men det blir ikke korrekt å si at de “kom som lyn fra klar himmel”. De eksisterer innenfor en større kontekst. Begge disse to var motivert av ønsket om å være den som “leverer” i forhold til det det de oppfatter som “etterspørsel”. Om selve personlighetene kan vi sikkert snakke om narcissisme og dyssosial personlighetsforstyrrelse, men ikke desto mindre var de drevet av idèer de fikk utenfra. De var ikke “psykotiske” personligheter som “mottok hemmelige budskap” på bisarre måter, de var og er – i sine egne øyne – rasjonelle aktører i et “spill” om sivilisasjonens fremtid.
Så hva er denne greia med “etterspørsel” etter terrorister? Vel, jeg er glad du spurte. Vi kaller det stokastisk terrorisme, med et uttrykk fra statistisk matematikk, fordi det er forutsigbart at det kommer til å skje, vi vet bare ikke hvem, hva, hvor, når eller hvordan. Når for eksempel Donald Trump i USA navngir den og den personen som “behandler ham urettferdig” så er det forutsigbart at de i det aller minste kommer til å bli oversvømt av trusler og trakassering fra Trump-tilhengere, kanskje vil også noen prøve å gjøre noe sinnssykt. Det vet man aldri. Det er ikke forutsigbart når en malignant narcissist kommer på banen med storslåtte fantasier om sin egen heltestatus. Imidlertid er det statistisk sannsynlig at det kommer til å skje før eller siden. Manifestet til Breivik var hva vi nå kaller kopipasta (alt er laget med copy+paste) av alt mulig slags evneveikt vås, med særlig vekt på islamiseringen av Europa og “den store konspirasjonen” av kulturmarxister som jobber for å gjennomføre dette programmet. Folka hans var og er alle de små tålmodige arbeidsmaurene som jobber med å spre nonspesifikk frykt for både “muslimer” og “venstreorienterte”, foruten selvsagt “eliten” som står bak alt sammen. Justin Trudeau, Bill Gates, Anthony Fauci, Hillary Clinton. Det er en lang liste. Du kan sikkert selv komme på noen navn. Saken er at ikke alle har de karakteregenskapene som kreves for å jobbe for saken med kuler og krutt, men de kan i det minste “spre ordet”. Du vet. Være aktiv på nettet med å understreke hvor skumle og farlige muslimene er for å galdre frem en sånn type som Breivik, eller delta i enhver form for nonspesifikk “homohets” hvis du heller vil ha Matapour. Mekanismen er uansett den samme. Når hylekoret blir stort nok – eller har holdt på lenge nok – vil det “komme en frelser” som tar affære med fysisk vold. Det spiller ingen rolle om det er “dette man mener”. Det er dette som kommer til å skje. Det hjelper ikke om alle de bloggerne og andre som havnet i manifestet til Breivik senere “tok avstand fra handlingene hans” når de beviselig var med på å legge det etterspørselsgrunnlaget som han responderte på, som malignant narcissist med ambisjoner om helteglorie. Kanskje Breivik ville ha drept noen andre på en annen måte, et annet sted, hvis han ikke hadde funnet “saken” sin på nettet, det er uråd å si — og også ikke så rent lite frivolt å spekulere rundt fordi det gikk som det gikk og han gjorde det han gjorde.
Det egoistiske genet (engelsk originaltittel: The Selfish Gene) er den første boken til Richard Dawkins (1976). Boken presenterer forfatterens egoistiske-gen-teori, som i korte trekk går ut på at det er enklere å forklare evolusjon hvis man ser på gener — og ikke på organismer — som fokus for naturlig seleksjon. Det er også i denne boken at Dawkins innfører begrepet memer, «kulturelle gener», det vil si idéer som kan replikeres eller spres til nye «generasjoner» av «bærere», «dø ut» og mutere og endre seg over tid og dermed gjennomgå evolusjon.
Alle skjønner jo at det blir grovt misvisende hvis vi prøver å forklare en skapning som mennesket bare ut ifra biologiske kriterier; vi er nødt til å ha med noe om “kulturen” – altså hvordan (og hvorfor) vi organiserer oss i komplekse gruppestrukturer – og hvordan dette fenomenet har påvirket (og/eller samhandlet med) menneskehetens utvikling gjennom tidsaldrene. Vi snakker altså om et studiefelt som omfatter sosiologi, antropologi og så videre. Mennesket som kulturskapning. Dette er ikke naturlige forhold, det er “kunst” i sin videste forstand, altså “kunstige” ting som mennesker lager for å kunne ha et etter måten bedre liv enn hva man kan ha som villmann med “naturlig” livsstil. Problemet er bare hvordan man skal strukturere historien om mennesket og hvordan vi har blitt hva vi enn skal kalle folk nå i dag. Richard Dawkins kom altså opp med tanken om memer – definert som “det minste kvantum av informasjon som må til for å transportere en idè mellom mennesker” – som det aktive prinsippet for informasjonsflyt — etter modell av hvordan genene bygger den organiske siden av livet.
Født sånn eller blitt sånn, det er spørsmålet. Den første delen ligger i gener, den andre i memer. Hvilke memer som foreligger og hvordan de er sammensatt er hva som definerer kulturen vi lever i — foruten at et mer spesifikt utvalg av memer som individet holder kjært er hva som i det store og hele former det ytre personlighetsuttrykket. Altså etikken, om du vil. Idèer om moral og det ene med det andre. Intet av dette er naturlige foreteelser. Vi alle gjennomgår en ganske lang “treningsfase” – barndom og ungdom – før vi slippes løs uti den store verden som selvstendige voksenindivider med “alle rettigheter”. Språkfolk – lingvister og andre – vil sannsynligvis gi rask tommel opp til påstanden om at menneskers virkelighetsoppfatning skjuler seg i språksyntaksen deres. Når det gjelder for eksempel det å skrive blogg og annet så skjønner jo alle – det er et øredøvende gjallarhorn av tydelighet – at folks temavalg sier noe om hva de tenker på, mens deres ordvalg sier noe om hva de tenker med. Innenfor et språklig format er det selvinnlysende at språket dikterer virkelighetsoppfatningen. Andre data har man jo ikke; av typen kroppsspråk, stemmens lydkvalitet, sosial kontekst med videre. Man kan fantasere frem noe, men man har det ikke. En forfatter kan bare observeres gjennom språket. “Mennesket bak teksten” er egentlig lite mer enn en distraksjon, eventuelt så danner det sin egen form for historiefortelling. En metahistorie, om du vil. Vi har jo to elementer her. “Det som blir sagt” i og for seg selv, og “den som sier det” i en mer reduksjonistisk forstand. Budskapet og budbringeren. Hva vi tror på henger sammen med hvem vi tror på. Selv er jeg ganske ukritisk i forhold til “hvem” – også en idiot kan noen ganger komme med et viktig budskap – mens jeg er fette nøye med “hva” jeg tar som god fisk i en intellektuell sammenheng. Eller for å si det på en annen måte: Jeg har ingen standarder for hva andre skal være og gjøre (eller ikke). Det får bli deres eget problem. Mitt problem begrenser seg til hva jeg skal tenke om det de sier og gjør, som ikke nødvendigvis er noe de ønsker å vite, eller som jeg ønsker å uttale meg om.
Med litt hyppighet kommer det diverse innlegg fra alle kanter om hvordan språkforringelse gnager på selveste folkehelsa, eller ihvertfall de psykiatriske delene av den. Riktignok finnes det varierende standarder for hva folk anser å være “godt norsk språk” men de fleste er enig i at man må i det minste gjøre så godt man kan for å få en slik merkelapp. Slurv og latskap trekker ned karakteren. Hvis man kan bedre så bør man gjøre bedre. Jeg kan ikke snakke for noen andre men selv synes jeg det er ekstra irriterende med for eksempel filmer eller bøker, til og med musikk, hvor man får følelsen av dette er dårlig håndverk som burde befinne seg nedenfor laveste akseptable grenseverdi for skamvett hos forfatteren, komponisten, regissøren, kunstmaleren eller hvem det nå er som presenterer venstrehåndsarbeidet. De kan bedre. Vi har sett det før. Har de makset ut talentet sitt allerede? Sånt skjer jo med alle etterhvert, uansett hvor gode de var i sine velmaktsdager. Vi alle kommer til et punkt hvor vi bare ikke har “energien” lenger. Det er blitt borte for oss, som en promp på en vindfull dag. Jeg skal ikke nevne noen navn, men akkurat nå tenker jeg på visse aldrende rockemusikere som egentlig har mistet grepet på den sjangeren de selv skapte og dominerte i flere tiår, både kunstnerisk og kommersielt, men nå er de rett og slett bare gamle menn som leker unge menns lek. Jeg holder meg for øynene og ber en stille bønn om at de må gi opp alle ambisjoner om å fornye sjangeren enda en gang, men heller bruke tiden på å spille inn kule coverversjoner av gamle klassikere (ikke sine egne) og den typen ting. Det ville for eksempel være mye mer interessant å høre dagens Metallica tolke 70-tallets Deep Purple enn noe de på troverdig grunnlag kan presentere som “nytt” innenfor sin egen sjanger, hvor nåtidens brunstige tyveåringer typisk spiller ræva av alt som tidligere har eksistert. Sekstiåringer hører ikke hjemme i en nevekamp, for å si det på den måten. Uansett resultater forøvrig er det som skjer i bokseringen da bare pinlig for alle.
Folk sier at været og språket er de to tingene alle nordmenn kan snakke i timesvis om – basert i “sterke meninger” – til tross for at de kan gjøre lite fra eller til med noen av delene. Tror du meg ikke? Bare prøv å spørre en hvilken som helst tilfeldig “person på gata” hva de synes om nynorsk, så skal du få høre på skvalder. På den samme måte som man kan sette seg i en hagestol ved riksveien for å telle alle biler som har takgrind eller noe tilsvarende nerdete, så kan man telle hvor mange innlegg på blogg (og ellers på nett) som handler om språket og dets bruk og misbruk. Jeg har ikke prøvd å telle dem men jeg konstaterer at de dukker opp med noe hyppighet. Folk er misfornøyd med samsvarsbøyningen, for å si det med en “skjult morsomhet”. Eller de er bekymringsfulle overfor ord deling. Noen synes at Norsk Språkråd tar for mye Møllers tran, mens andre skulle ønske at de hadde sin egen politistyrke som kunne rykke ut og bestraffe språksynderne med en høvelig omgang pryl. Det finnes egentlig ingen grenser for hvor sint det går an å bli på sånne som ordlegger seg feil. Fenomenet er ganske fascinerende. Altså, jeg er jo håndverker, ikke sant. Man tenker innenfor bransjen – uansett hvilket fag det mer spesifikt gjelder – typisk at tiltaket først og fremst skal “gjøre jobben”, deretter kan man diskutere hvordan det ser ut. Det hjelper jo ikke hvor pent noe er hvis det ikke “gjør jobben”. Eller har du kanskje en annen mening? Mager trøst er fjonge fliser, som de sier i Håvamål, hvis selve badegulvet lekker fuktighet ned i bjelkelaget under. Sånt er åpenbart. Fysikken er hva den er. Vi kan diskutere dagen lang om hvordan baderommet ser ut, men det finnes bare èn korrekt mening i spørsmålet om gulvet i et våtrom bør være tett. Ser du hvordan disse to problemene eksisterer innenfor vidt forskjellige referanserammer? Vi har ingen tekniske standarder for estetikk. Alle vil selvsagt helst ha “pent arbeid” men det er vanskelig å etablere noen objektiv standard for hva dette betyr, hinsides de tekniske kravene til retthet, jevnhet, tetthet og så videre. Om selve flisa er schtøgg som faen er jo ikke noe en rådgivende ingeniør kan måle.
Man kan ikke drikke et glass vin hvis man ikke har noe glass. Siden er det en ubestridelig påstand at et hvilket som helst glass (eller kopp, eller annen “innhul ting”) kan gjøre jobben i forhold til å få transportert vinen mellom flaske og munn, men man har kanskje estetiske preferanser i forhold til hva som er “et akseptakelt vinglass” som går langt hinsides “nødvendighetene”. For eksempel forventer man når man på et utested bestiller “et glass rødvin” at det skal serveres i et rødvinsglass og ikke i en kaffekopp. Samme funksjon, samme nytte, men likevel ikke noe man uten videre vil akseptere – og betale for – der og da. Som alle forstår er dette en metafor om forholdet mellom form og innhold. Det viktigste er selvsagt innholdet – selv om det er en kaffekopp får man jo “et glass vin” utmålt som salgskvantum – men form er aldri uviktig. Man legger alltid merke til formen. I akkurat dette eksempelet er det sannsynligvis realistisk å forvente at folk vil ta anstøt av å bestille “et glass rødvin” og så få det servert i en kaffekopp. På èn måte er det et glass rødvin, på en annen måte ikke. Teknisk sett får man det man bestiller men estetisk sett får man noe annet. Hva er viktig? Språkdebatter har en tendens til å bevege seg i retning av hva som er det korrekte rødvinsglasset. Forhold rundt hvordan man blir servert blir viktigere enn hva man blir servert. Generelt sett er det et gyllent prinsipp for alt mennesker skaper at “form følger funksjon”. Hva det er meningen at tingen skal gjøre definerer hvordan tingen bør se ut. Når kontakten mellom form og funksjon går tapt ender vi med “kreativ dekadanse” og selve meningen med det vi gjør forvitrer i et korrosivt hav av “fortolkningsmuligheter”. Også kjent som forvirring. Det går åpenbart an å både servere geitepiss i et staselig glass og kvalitetsvarer i en stygg kopp, men hva legger man vekt på? (For ordens skyld: Som geitepiss regnes her alt sånt som typisk selges i trelitersforpakninger.) Det er ikke snobbete å gå for “mindre kvanta av bedre smak”. En flaske rødvin til 500 kroner èn gang i måneden er en sunnere vane enn en typisk 120 kroners flaske hver helg, men det er mitt syn på saken. Andre har andre oppfatninger. Enkelte desperadoer jeg kjenner går for å holde seg “passe småpussa” til enhver tid, så det går gjerne med en en-to-tre tre liters forpakninger hver uke. De har liksom alltid et glass rødvin for hånden, uansett når på døgnet man besøker dem. Imidlertid kommer jeg som regel kjørende når dette skjer, så jeg har en gyldig unnskyldning for å takke nei til å sitte ned for å skåle med dem. Jeg liker jo strengt tatt ikke alkohol i såkalt lystig lag. Imidlertid er det vanskelig å unngå uti den sosiale blomsterenga. Enhver “anledning” som ikke er eksplisitt annonsert som en alkoholfri anledning kommer jo typisk med all mulig slags børst. Et voksent publikum forventer skjenking når det skal være fest. Eller seminar. Eller egentlig hva som helst som ikke er “møte i avholdsforeningen”. Det normale er jo at folk tar seg noen drinker utover ettermiddagen og kvelden for å slappe litt av i slipset og få hverdagens mas på avstand. Er det ikke? Hva er det forresten vi snakker om uansett? Herregud. Nok av dette.
All kritisk tenkning begynner med selvkritikk. Det grunnleggende premisset for selvkritikk er erkjennelsen av at man tar alltid feil. Alltid. Det forekommer ikke noensinne at noe menneske “har rett” på idèplanet. Den mest fundamentale hjernefeil av dem alle er å ikke forstå hvordan hjernen virker, det vil si som en “analog billedgenerator” som aldri kan komme med noe bedre enn “omtrentligheter”. Sånn sett er det selvsagt mulig – det er til og med det mest vanlige – at person A kan ha mer rett enn person B i forhold til hva de tror er faktainnholdet i en sak, uten at dette egentlig spiller noen rolle i forhold til hva de siden velger å gjøre med saken. Alle vet jo at det går fint an å fatte det som senere viser seg å være dumme valg uansett hvor smarte og velinformerte de virker der og da. (Hvis de ikke vet det vil de tidsnok lære det.) Vi har jo alltid den berømte Faktor X som kommer skrått inn fra utenfor synsfeltet og føkker opp hele prosjektet på måter man umulig kunne ha forutsett. Sånt skjer hele tiden — og det er mer sannsynlig at voksne mennesker har mange slike erfaringer enn at de ikke har noen.
Fra den mest fundamentale hjernefeil til den mest alminnelige: Folk overvurderer typisk sin egen evne til å forstå ting. Man tror man har oppfattet ting, men det har man altså ikke. Det er sånn misforståelser oppstår — og Gud velsigne deg hvis du aldri har misforstått noe i ditt liv, eller selv blitt misforstått, men jeg kommer ikke til å velsigne deg for jeg tror du lyver. Det går ikke an å gå gjennom en hel oppvekst uten å snuble og tryne gjentatte ganger så å si hver dag underveis. Nesten ingen finner noen rimelig grad av balanse før de er langt oppi tyveåra, og selv da har man bare funnet en “rå” utgave av seg selv. Det gjenstår mye arbeid før dette emnet er ferdig “dannet”. Hvis man er heldig har man funnet en “bekvem” fred med seg selv – sine egne talenter og begrensninger – innen man fyller førti, men selv det er ikke noe man kan regne med. Hørt om midtlivskrisen? Fenomenet ville ikke hatt sitt eget navn hvis det ikke var en virkelig ting. Det spiller seg ut på mange ulike vis, men grovt sett handler det alltid om den gryende forståelsen av at man har ikke “all tid i hele verden” til å gjøre alt man fantaserer om, faktisk tvert imot. Tiden begynner for alvor å renne ut i timeglasset når man passerer førti. Man får en følelse av at “nå eller aldri” er de nye spillereglene. Midtlivskrisen vokser ut av denne vage “hastverksfølelsen” som man får ettersom alderstallet vokser.
På nettet finnes det diverse kommentarfelt og de som befolker dette hjørnet av den menneskelige tilstand kalles kommentariatet. De ligner ofte på de to gamle gubbene på balkongen i The Muppet Show i den forstand at de er humoristiske men nesten alltid fra en misfornøyd innfallsvinkel. Du vet. “Morsomheter på andres bekostning”. Litt sånn der hverdagssadisme, liksom. Noe man kan sitte og fnise av i en ti minutters tid mens man har litt ventetid. Det kunne vært interessant å se noen “store tall” om fordelingen mellom negative og positive kommentarer ut ifra om de ble sendt fra datamaskin eller telefon, men jeg vet ikke om man forsker på denslags. Jeg vet bare at det å “alltid være på nett” fordi telefonen er konfigurert sånn gjør det enkelt å henfalle til “dårlig nettvett”. Jeg får ikke selv særlig mange kommentarer, men så har jeg til gjengjeld ikke særlig mange lesere heller. Jeg skriver for langt. Jeg skriver for “vanskelig”. Dette er de to tingene jeg stadig hører, men for meg er poenget å skrive det jeg har lyst til å skrive, uavhengig av hva “publikum” har lyst til å lese. Hvis de har lyst til å lese noe annet kan de jo bare finne noe annet. Nettet er tjokk fullt av alt mulig sånn sett. Den eneste smaken jeg prøver å tilpasse meg er min egen. Jeg forstår egentlig ikke dette trendy opplegget på sosiale media med å “dele seg selv” og fortelle diverse halvintime ting fra sitt eget dagligliv. Jeg er jo ikke noen interessant person. (Ostensibly cantankerous, yet emulatingpulchritude, som jeg sa om meg selv på engelsk.) Alt jeg har er et sett med måtelig filosofisk interessante synspunkter, basert i en pervers mengde med “diverse allmenkunnskap” som jeg babler ut opptil flere tusen ord om hver dag. Det virker meningsløst, gjør det ikke? Hva er vitsen med å skrive så mye og så langt uten at det egentlig er “rettet mot noen” (eventuelt at det er rettet mot “alle”) og uten å få betalt for bryderiet? Jo det skal jeg si deg. Meningen er å ta hjernen til treningssenteret og kjøre den noen runder på tredemøllen hver dag, så den ikke henfaller til “slapp tenkning”. Folk forventer jo ikke betaling for det “arbeidet” de gjør på treningssenteret, så hvorfor skal de lønnes for den daglige hjernegymnastikken?
Intet av det som finnes av dårlig takt og tone på nettet er nytt i noen egentlig forstand. Diverse politikere, journalister, kunstnere og andre intellektuelle har vært både tann i strupe og fot oppi ræva på hverandre med skjellsord, grove beskyldninger og trusler så lenge det har vært noen offentlig debatt i noe slags media. Det som er nytt nå er at “alle” har fått tilgang til “alt” med den åpenbare følge at nå raser illusjonene sammen for folk. De får endelig opp øynene for hvor fette sinnssykt alt egentlig er der ute. Ikke alle tackler dette like bra. Hjernen deres går i tilt og konstruerer umiddelbart et system som “gir mening” på en slags hyperrasjonell måte. Det må finnes en konspirasjon. Det kan ikke bare være sånn at alle er evneveike klovner som jåsser rundt i sin egen narcissistiske fantasi mens ingen har kontroll på de farlige sakene, sånn som i Stanley Kubricks dystopiske film Doctor Strangelove. Eller kan det? Det er jo sånn jeg ser verden. Et kaotisk møljeslagsmål av motstridende interesser hvor man sjelden møter noen som vet hva de driver med og enda sjeldnere noen som vet hva de snakker om. Hva er verst? Å ha så stor tro på menneskene og “intelligensen” at man konstruerer svære luftslott rundt hvor mye makt og kontroll vi egentlig har (eller “har hatt” i en fortapt fortid), eller er det verre å tro så lite på dem at man tar det som en selvfølge at de lyver, bløffer og fantaserer inntil det motsatte er bevist? Jeg har ikke noe svar, jeg vet bare hva som er strategisk mest lønnsomt.
Apis (eller Hapsis, Hapi-ankh) var i henhold til egyptisk mytologi en gud med oksehode, eller en hellig okse, som ble dyrket i og rundt byen Memfis i oldtidens Egypt hvor han ble tilbedt i en form av en virkelig og svart tyr. Hvert 25. år ble tyren drept og erstattet med en nøye utvalgt ungkalv. Den nye tyrekalven ble senere ført til Memfis. De balsamerte oksenes enorme sarkofager finnes fortsatt bevart i gravområdet Saqqara i nærheten av Memfis.
Som PR-folk pleier å si: Mye oppmerksomhet medfører enda mer oppmerksomhet. Vi sier at “historien har fått bein å gå på” når det ser ut som om den driver seg selv, det har blitt til en “vandrehistorie”, man behøver ikke lenger gjøre noe for å “gjete” og tilpasse informasjonen. Det er sånn sannheter oppstår. Ikke fordi informasjonen teknisk sett er korrekt men fordi dette er hva alle tenker og tror. Det er en kulturell konvensjon som er designet for å være et samlingspunkt for generell enighet. Ta for eksempel påstanden “Norge er verdens beste land å leve i”. Jeg tror at alle nordmenn umiddelbart kan komme opp med to-tre punkter de vil ha protokollført som forbehold før de skriver under på noe, men det er ikke noen grovt usaklig påstand hvis man stiller opp “alminnelig livskvalitet” etter et sett objektive og målbare parametre som økonomiske muligheter, sosial trygghet, ordnede rettsforhold, åpen politisk diskurs, lav grad av korrupsjon og så videre. Norge er slik sett et veldig sivilisert land som typisk befinner seg i verdenstoppen av alle slike undersøkelser, sammen med de øvrige nordiske landene, Sveits, Irland, Nederland, med flere; egentlig er alle de klassiske “europèiske demokratiene” verdenskjent for sin gode samfunnsorden.
På den annen side finnes det et utvalg steder her i verden som definitivt har kjipe livsforhold som gjeldende “normalstandard” i samfunnet, uten at jeg gidder å ramse opp noen eksempler. Poenget er at folk flykter derfra nettopp fordi dette virker som det mest fornuftige å gjøre når forholdene er som de er, og de tross alt kan legge ut på et slikt eventyr fordi de ennå er friske, arbeidsføre og det ene med det andre. Det krever en viss grad av kløktig og kompetent “utholdenhetsevne” å komme seg gjennom hele labyrinten forbundet med “flyktningestrømmen”. De syke, skadede eller på andre måter ressursmessig nedbrutte kommer seg jo ikke noe sted. FN oppgir at det er omtrent 120 millioner “displasserte” folk i verden, hvorav omtrent 40 millioner har flyktet til et annet land. Størsteparten er altså i bevegelse innenfor grensene av sitt eget land, hit og dit ettersom lokale konfliktforhold gjør dette nødvendig. Den siste tredjedelen har typisk tenkt seg til “vesten” – i sin utvidede forstand, det vil si inkludert Nord-Amerika og Australia – fordi vesten er der all reklamen sier at man har de beste mulighetene. Du vet. Der det er ordnede politiske forhold og man kan oppnå en fast lønn til en fast tid hver måned hvis man er både dyktig og heldig. De som har forsket på disse sakene sier entydig at det er de vestlige landenes rykte som demokratiske rettsstater som tiltrekker flyktninger fra steder som mangler slike sivile standarder. Egentlig ganske logisk hvis man tenker gjennom saken. Uansett hva vi måtte ha å klage på her i Norge så er det ikke engang sammenlignbart med den lista folk har i for eksempel Afghanistan eller Somalia. Herregud. Dette burde ikke være særlig vanskelig å forstå. Hva ville du selv gjort hvis du var i deres situasjon?
Vi skal snakke om taurobolicum. Rituelt tyreoffer. Det mange ikke forstår om såkalt tyrefekting, slik det blant annet forekommer i Spania og visse andre spansktalende land som er svære på biffen, er at dette er en parareligiøs seremoni som er designet for å markere symbolsk dominans over dyret. Det vi kan observere er en formalisert jaktscene som er hvor gammel som helst. Det er meningen at tyren skal beseires av mannen og bli drept der i manesjen, men dette er på ingen måte noe sikkert utfall. Noen ganger går det andre veien også. Vi vet at mennesker har jaktet på store byttedyr siden lenge før begrepet “menneske” var like entydig som det er nå i dag. Sapienserne er så vidt vi vet de første som begynte å bruke prosjektiler – kastespyd, piler og annet – mens neandertalerne foretrakk å stæbbe dyra på kloss hold med stikkspyd (eller “lanse” som det vel teknisk sett heter når man aldri har tenkt å kaste våpenet mot målet). Sånn gikk de løs på både nesehorn og mammut. De sier at skjeletter etter neanderthalere viser at de ofte hadde et hardt liv med mange fysiske skader. No shit. Herregud. Det er som å jakte elg med machete. Det virker ikke trygt. Hvorom allting er, et av de store dyra under istiden var urokse (som jeg tror er en vandrelyd for det heter jo “auroch” på engelsk, med flertallsformen “aurochs”) som typisk var to-tre ganger så massive i størrelse som dagens tamme krøtter — og visstnok flere hundre ganger så ville i gemytt. Livsfarlige dyr, men altså de som dagens kuer og okser stammer fra. Prosessen med å temme villdyret urokse og forvandle det til en håndterbar skapning tok mange tusen år — og taurobolicum er en rituell gjengivelse av “ånden” i denne prosessen, som i utkomme skal være at “mannen beseirer dyret”, men det går ikke alltid slik.
La oss hoppe opp et hakk i alvorlighetsgrad og snakke om diabolicum. Rituelt gudsoffer. Eller i praksis menneskeofring, designet for å skremme pisset ut av folk og markere at man har makt til å bestemme hvem som skal leve og hvem som skal dø. Såkalt dødsstraff er en moderne etterlevning etter de klassisk diabolske ritualer, slik de forekom innenfor mysteriereligionene, ihvertfall til den samme grad som tyrefekting kan sies å være arven etter gammeldags taurobolicum, slik vi kjenner det fra alle land som praktiserer storfehold. Tyreofferet viser at mannen eier dyret, og kan disponere det som han vil, mens dødsstraff som maktmiddel viser at mann eier annen manns liv under trussel om tortur og ritualdrap. Sånn går det når du kødder med kongen. Under den perioden vi kaller det opplyste eneveldet var dødsstraffen ofte en grotesk offentlig fremsyning av sadisme, designet for å terrorisere “alle” til lydighet overfor statsmakten. Per i dag har dette dødsteateret beveget seg mer i retning av så kort prosess som mulig når det kommer til selve drepingen, mens jeg antar at “straffen” består i den psykiske tortureffekten av å sitte og vente på at det siste øyeblikket nærmer seg. Jeg skal ikke si at vi ikke har noen “hevnkultur” i Norge – folk er jo folk, liksom – men det virker likevel som om vi har mer “kriminologisk fatalisme” her enn hva som er vanlig for eksempel i USA, hvor det virker som om folk tror at det hjelper med skrømt og trusler, eller at det “smaker bra” med hevn og gjengjeldelse. Nordmenn flest forstår at det eneste som hjelper når man har vært utsatt for kriminalitet er å gjenopprette “det normale” og fortsette videre med livet sitt. All tid man bruker på å filosofere og spekulere rundt “det som hendte” er bortkastet tid, hvis den ikke tilbringes i samtale med noen som kan yte konstruktiv hjelp. De som kommer frem til at “noen må dø på grunn av det som hendte” har kommet frem til en diabolsk løsning på dette tankeproblemet, enten de er seriemordere eller statsmakter (som for den saks skyld – og i henhold til målbare resultater – ofte betyr det samme).
Norsk lov forbyr utlevering til USA av amerikanere som eventuelt måtte befinne seg her i landet og som risikerer dødsstraff der borte. Jeg kan ikke komme på noe konkret eksempel men jeg kan huske vagt at noen få slike tilfeller har vært løslig omtalt i media gjennom tiden. USA er det grelleste eksempelet på en statsmakt som praktiserer diabolicum, men uansett hvilket land de kommer fra så tror jeg ikke norske myndigheter har lovgrunnlag for å “sende noen hjem” til en situasjon som på plausibelt grunnlag kan medføre dødsstraff for vedkommende. Jeg antar dette er litt relativt i forhold til hva tiltalen gjelder, men så lenge det kan påvises “rimelig tvil” rundt skyldsspørsmålet har de krav på beskyttelse mot urimelige straffereaksjoner. Det samme gjelder forresten også når de står under absurde tiltaler, som for eksempel at de er “skyldige i homoseksuelle handlinger” som generelt sett blir møtt med et stort gjesp i Norge. Javel og hva så? Det finnes mange kriterier for at et individ skal få pass og stempel som “godkjent flyktning” innenfor FN-systemet. Jeg har ikke satt meg inn i saken, men jeg antar det koker ned til “rimelighetshensyn”. Det er uansett en rigorøs papirmølle som får selv NAV til å gispe av beundring i all sin umenneskelighet. Et flertall av de som identifiserer seg som flyktninger er jo “statusløse” når de ankommer et sted for å søke asyl. De har ingen formell rett til å søke arbeid og enda mindre formelt krav på sosialhjelp til livsopphold og den typen ting, men de er jo her så spørsmålet blir hva man skal gjøre med dem. Bare for å begynne et sted: Hvem er de og hvor kommer de fra? Hva er bakgrunnshistorien deres? Hvorfor har de kommet hit? Når folk er i havsnød kan man jo ikke bare la dem ligge der og flyte (eller synke) hvis man er på stedet og ser hva som skjer. Alle skjønner dette. Riktignok er det ikke vanlig at “småbåtflyktninger” kommer til norskekysten, men det fungerer som metafor likevel. (Storbritannia og middelhavslandene opplever dette som realitet og det er tildels stor ståhei rundt saken.) Man kan ikke bare slenge folk til havs igjen uansett hvor suspekte de eventuelt måtte virke ved første øyekast. Saken må utredes inntil man oppnår rimelig klarhet rundt “bevisets stilling”. Dessverre er det jo slik at folk lyver, svindler og fantaserer både om hvem de er og hva som har skjedd med dem minst like ofte som de snakker sant. Særlig de som er traumatiserte, som man i utgangspunktet må anta at alle flyktninger er.
Det filosofisk interessante i hele bildet er når “det diabolske øyeblikk” inntreffer. Når det gjelder dødsstraffen slik den praktiseres i USA kan man argumentere for at den lange ventetiden med alt sitt innhold – det går jo ofte tyve år mellom domsavsigelse og eksekvering – utgjør en rituell “guddommeliggjøring” av den dømte fordi det investeres så mye tid og så mange millioner av yankee dollars i prosessen med anking og prøving av alle vinkler, som ofte er en integrert del av advokatutdannelsen i USA. Man bør ha litt hands-on erfaring med disse tingene. Alt dette bekrefter først og fremst “rettsstatens rettferdige rettmessighet” på et like så kraftfullt vis som de offentlige henrettelsene på 1600-tallet. Du får alt du skal ha – alt du har krav på etter loven – men den siste prisen vil likevel bli avkrevd til slutt. Den dømte har blitt brakt frem til sin mest mulig guddommelige manifestasjon før det rituelle drapet blir gjennomført. De fleste oppgir å være “forberedt” når tiden kommer. De går sine siste skritt på sine egne ben. De forholder seg etter måten rolige. Dramaet går sin gang. Menneskeofringen gjennomføres i henhold til sine seremonielle spesifikasjoner. Makta viser frem sine blodstenkte bronseklør. Etterpå går publikum hjem, men de husker det som skjedde. De har jo bevitnet noe diabolsk. Er det nødvendig å gjøre ting på denne måten? Mange mener åpenbart det. Noen ganger er det nødvendig å drepe folk. Mange er til og med ganske entusiastiske i forhold til dette. Drep og drep. Jo flere jo bedre. Underholdning skal man jo ha. Dessuten vet alle at jo flere fiender man dreper, jo færre fiender har man etterpå. Er det ikke sånn ting virker da? Enkel matematikk, skulle man tro. Selv observerer jeg en viss diabolisering ute blant folk, i den forstand at de forstår tydeligvis ikke at hvert individ som blir drept; menn, kvinner og barn, er et speilbilde av dem selv, de er ikke “noe annet” enn bare mennesker. Det er aldri greit når noen blir drept, uansett hvem, hva, hvor, når og hva det gjelder. Det er det vi typisk kaller “en stor sak” som krever både grundig politietterforskning og forsvarlig rettsbehanding etter loven. Og saken blir selvsagt ikke mindre når vi teller de døde i hundrevis og tusenvis. Det blir tvert imot noe perverst som det er vanskelig å forholde seg til på en “saklig” måte. Man kan ihvertfall ikke lure mye på hvorfor folk prøver å komme seg til helvete unna faresonen. Man ville jo stort sett gjort det samme selv under lignende omstendigheter. Følgelig virker det mest logisk å rette innsatsen mot “flyktningeproblemet” i retning av geopolitisk sårbehandling, eller fredsarbeid om du vil. Folk flykter jo ikke fra hus og hjem hvis de har rimelige forhold der de er. Det ville ikke du heller ha gjort. Ikke før bevæpnede villmenn begynte å fly rundt i nabolaget og skyte ned folk på helt vilkårlig grunnlag. Da ville også du vurdert å komme deg til helvete unna faresonen.
Lapskaus er en varm middagsrett tilberedt av (opprinnelig billig) stekt eller kokt kjøtt (som regel av storfekjøtt), poteter og ulike grønnsaker og krydderier. Ingrediensene er skåret i terninger, tilsatt salt og pepper og kokt sammen til ei gryte eller stuing. Lapskaus inneholder vanligvis grønnsaker som gulrøtter, kålrot og løk og kan serveres med flatbrød eller andre typer brød. Kan også tradisjonelt bestå av diverse middagsrester. Ordet har usikkert opphav, men kommer opprinnelig fra nedertysk labskaus eller labskansch og engelsk lobscouse. Ordet lapskaus kan, på samme måte som saus, suppe og grøt, i overført betydning også brukes om «en rotete blanding av noe».
(Wikipedia)
Så vidt jeg kan huske fra kokkeskoledagene har vi variantene lys og mørk lapskaus, hvor den mørke handler om vanlig brun roux til brunet storfekjøtt, pluss hele menasjeriet av grønnsaker, mens lys lapskaus er basert på saltet svinekjøtt og veloutèjevning, forøvrig er alt omtrent likt. Poenget er i ethvert tilfelle å fremstille en næringsrik og mettende varm middagsrett som er “ukomplisert” å lage selv under svært trange og primitive forhold — det vil si et hvilket som helst skipskjøkken “i gamle dager” (og forsåvidt noen ganger ennå). Tradisjonelt er jo lapskaus sjømannsmat, med tydelige topper i popularitet og utbredelse der hvor man også finner et sterkt “maritimt” miljø fra gammelt av. Ikke siter meg på dette for det kan hende jeg bare fantaserer, men jeg mener jeg kan huske at lapskaus også var nominert som kandidat til tittelen den gangen fårikål ble kåret til norsk nasjonalrett, så der har man noe å se to ganger på og si hmm. Selv synes jeg kanskje ikke at noen gryterett som helst – som vel nærmest per definisjon alltid er “en rotete blanding av noe” – fortjener noen spesiell heder ut over det at gryta får jobben gjort når man har et antall sultne folk på døra, dårlig tid, vanskelige forhold ellers og et begrenset utvalg av “gode ingredienser”.
Hvis noen anmelder en bok, film, teaterstykke eller noe, og bruker ordene dette var lapskaus så er det neppe ment som et kompliment, snarere som synonym til “noen slags sammenkokt røre av mer eller mindre ubestemmelige ingredienser” — som i denne sammenheng ofte betyr en dårlig strukturert fortelling. På engelsk bruker man ordet slop (det skal uttales som “slåpp”) om diverse “kreativt venstrehåndsarbeid” av typen mindre begavede men svært dramatiske såpeserier eller diverse støyende opplegg med “kjendiser som konkurrerer om noe”, hvor det ikke er så nøye med de faglige standardene i produksjonen, alt handler uansett bare om masse tøysete ablegøyer, skrik og skrål. Ordet slop (og adjektivsformen “sloppy”) har en “litt” nedsettende betydning som slurv og slurvete, men det er opprinnelig en betegnelse på den kategorien av mat som lapskaus tilhører. Some kind of slop. Det er lett å se hvordan betydningen av ordet har vandret fra å handle om “sammenkokte ingredienser som er vanskelige å identifisere” på matfronten til å bety omtrent det samme innenfor kreative kunstuttrykk. Uansett så fantes ordet “slop” i denne betydningen lenge før nettet ble en greie, så man beholdt bare betegnelsen om den typen innhold folk lager som ikke engang prøver å være noe mer enn støyende tullball uten mål og mening, eventuelt bare “en fyr som sitter og prater” på direktesending og den typen ting. Kanskje det er på tide å komme til poenget? Kunstig intelligens har for tiden litt vind i seilene som “trussel mot de kreative fagene” men foreløpig ser mesteparten ut som reinspikka slop for meg, eller lapskaus om du vil, men så har jeg da heller aldri vært særlig imponert av “spesialeffekter” og denslags. Poenget er at ved dette stadium kan KI lage like bra slop som mennesker, når meningen bare er å fremstille “mildt forvirrende tøys”, men det er langt igjen til Royal Albert Hall, som han der musikeren sa den gangen. Poenget er at jeg tror aldri at KI kommer til å fremstille kunst, men derimot aldri så mye kunstfaglig lapskaus som noensinne, hentet fra hele spekteret av “menneskelige følelser”. Det blir sikkert litt av hvert.
Ganding, av og til skrevet ganning, forstås i dag som (ondsinnede) trolldomskunster utført av samer. «Å gande» eller «å sette gand» betyr i moderne forstand å utøve trolldom, nærmere bestemt å kaste vondt over folk, helt abstrakt. Gand er tolket som «utsendt sjel/ånd/bevissthet», gjerne utsendt i transe. Den utsendte sjelen/ånden/bevisstheten kunne utrette alle slags ærend, for eksempel skaffe opplysninger, eller nedkjempe fiendeånder. Dette er kjernen i en type sjamanisme som kalles seid på norrønt.
(Wikipedia)
Som alle vet kommer ordet fysikk fra det greske “physis” som betyr natur. Det naturlige betyr følgelig det samme som det fysiske. Vi skal nå bevege oss frem til det overnaturlige, som etter dette mønsteret betyr det samme som “overfysisk”, eller metafysisk om du vil. Norsk språk har – i likhet med tysk – et dynamisk element i bunnen, i den forstand at bare de ting som virker er virke-lige, De danner det kontekstuelle rammeverket vi kaller virkeligheten. Det er her vi finner “de tingene som finnes”, enten fordi vi leter eller fordi vi bare snubler over dem ved en tilfeldighet. Imidlertid er det mye som “finnes” der ute som på ingen måte “virker” på eller for (men heller ikke “mot”) oss. De angår oss rett og slett ikke. De er ikke en del av den “virkeligheten” som vi skaper og/eller deltar i. Henger du med så langt?
Språk er som matematikk med veldig uklare regler, altså ikke et logisk system selv om vi kan bruke språket til å beskrive logiske elementer. Det vi kan kalle “poetisk realisme” er likevel selve motoren i språket. Altså kunsten å kommunisere i “bilder” — av det slaget som treffer folk med en tilfredsstillende aha-følelse når de åpner en ny dimensjon av mening i oss. Jeg skal ikke bruke noe tid på saken, men jeg føler meg rimelig sikker på at jeg vil kunne overtale de fleste til å skrive under på at språkets optimale funksjon er humor. Å si at humor er en viktig ting i livet er som å si at mat er viktig, eller at det lønner seg å puste. Det finnes ingen bedre lynavleder for kognitiv dissonans enn latter. Man kan selvsagt oppnå omtrent det samme resultatet med gråt, men gråt er så slitsomt. Det er bedre å le av alt dusteriet man kan observere rundt seg enn å fortvile. Alt det stygge, dumme og onde er jo først og fremst latterlig. Sånn er det menneskelige teater.
Ordet gand betyr opprinnelig “stav” – alle kan jo for eksempel barnesangen om kjerringa med staven (som er identisk med volva, det vil si “stavbærersken”) – i sin magiske betydning, det vil si som “portåpner” mellom dimensjonene “over” og “under”. Dette populære temaet med “hekser som rir på kosteskaft” kommer fra gammel skikk med å bruke gand til å “reise til en annen verden” – altså en alternativ virkelighetsoppfatning – for å finne “informasjon” eller hva det nå er for slags ærend man har. Noe kan jo for eksempel handle om å “kaste gand” – identisk med å “skyte trollskudd” – fra denne posisjonen, mot noen som man ønsker å ramme med ulykke. (Jevnfør med fenomenet hekseskudd; når man får en plutselig og intens punktsmerte i ryggen eller en av sidene. Uttrykket stammer fra en tid med liten til ingen forståelse av medisinsk problematikk, men trolldom hadde alle god greie på.) Suggesjon er en mektig kraft som det lønner seg dårlig å undervurdere. Vi lever riktignok i en tid når folk flest ikke tror på hekser og trolldom, slik at de vil sannsynligvis bare trekke på skuldrene hvis de får høre at noen har “kastet gand” mot dem, men dette betyr ikke at selve fenomenet suggesjon har forsvunnet, bare at overtroens fyrverkeri manifesterer seg på en “moderne” måte nå. For eksempel er alt vi forbinder med reklame og annen propaganda basert på suggesjon: Hvis man gjentar en påstand ofte nok blir den “sann”.
Foruten gand må vi snakke om galder. Også kjent som “trolldomssanger”, hvorav for eksempel Odin nevner et antall slike i Håvamål. Teknisk sett er galder i den samme kategori som “bønn”, men kanskje på en litt mer insisterende måte. Begge deler tar jo utgangspunkt i at man “visualiserer” noe man ønsker å oppnå. Jeg har selv riktignok dårlig greie på dynamikken i kristen (eller annen religiøs) bønn, men det forekommer meg å ligne litt på “tigging” sånn som når noen sitter på fortauet med en kopp som folk eventuelt kan kaste noen småpenger oppi, mens galder er mer som når man prøver å “manne seg opp” med diverse lyder, fakter og ritualer før man skal i et møte av den typen der “mye blir avgjort”, holde tale foran en stor forsamling eller noe sånt. Man ber ikke så mye om at noen eller noe skal komme for å hjelpe som man “maner frem” sine egne krefter så godt man kan foran oppgaven. Både gand og galder er vesentlige elementer ved seid, som vi for å ikke bli alt for tekniske kan beskrive som omtrent likt i betydning med “sjamanisme” — som er et ord jeg egentlig liker dårlig, men det er korteste vei fra A til B i denne sammenhengen. Som alle vet er ordet sjaman utledet fra tungusisk (Sibir) språk, hvor det betyr “vismann”, da i den mer bestemte betydningen “stammens vismann”. Det å være sjaman var en jobb, ikke en legning. Det finnes ikke noe sånt som en sjaman uten portefølje, med andre ord. Det blir som å være en arbeidsløs psykiater. I den grad det finnes noe sånt som “psykiatri uten pasient” så høres det mest ut som jobben til en typisk kunstner. Forstår vi hverandre? Man kan godt kalle seg “sjaman” selv om man ikke formelt sett har noen slik jobb eller funksjon, men det blir litt som å kalle seg “direktør” for et firma som verken har ansatte eller virksomhet.
På nettet finnes influensere. Dette nyordet kommer fra engelsk “influence”, det vil si påvirkning. Eventuelt “innflytelse”. Mer eller mindre det samme som man før i tiden kalte trendsettere, det vil si individer som av ulike årsaker var (og er) enten de som direkte skaper moten eller de som er så raske til å komme seg inn helt i front av “den nyeste greia” at de oppfattes som moteskapere av den neste bølgen av følgere. Før nettet kom var det minst like vanlig som nå – bare ikke like synlig – at gud og hvermann som hadde noe å selge prøvde å komme seg inn som sponsorer av trendsetterne og dermed bli oppfattet som “cool by association”. Når en influenser pusher varer for en sponsor så er dette per definisjon ganding, enten man “treffer målgruppen” eller ikke. Man avfyrer uansett trollskudd i deres generelle retning — og får betaling for dette målt ut i forhold til hvor mange og hva slags følgere man har. Prinsippene for hvordan mennesker virker har forandret seg lite på et par millioner år, men språket er dramatisk annerledes. Vi bruker det til å skape og vedlikeholde en lokal syntetisk virkelighet som er tildels helt løsrevet fra “den naturlige verden”, eller fysikken om du vil. Moderne mennesker er veldig psykiske skapninger. Vi har skapt en hel verden av symboler som er unikt menneskelig. Trafikklys har ingen mening for rev og rådyr, for å si det slik. Menneskenes livsverden er med svært få unntak “kulturell” i sitt vesen. Folk er typisk bedre kjent i “samfunnet” enn i den lokale skogen. Som en digresjon kan det nevnes at jeg personlig tror det virker psykiatrisk forkvaklende på mennesker hvis de aldri har erfart “naturbetingelser” som den sterkeste modererende kraften på deres frie utfoldelse, for eksempel fordi de pleide å “leke i skogen” som barn — hvor intet egentlig stanser dem fra å gjøre som de vil, bortsett fra “naturlige hindere”. Man lærer seg å se muligheter og erfare begrensninger med et helt annet programspråk, så å si. Senere i livet vil kroppen huske dette og bruke det som referanseramme for virkelighetsoppfatningen.
Fra mitt perspektiv er det helt alminnelig at folk lever i halvsvime mye av tiden, i den forstand at “de vet ikke hva de gjør” og tenker generelt alt for lite på sluttspillet når de går inn i en kampsituasjon, enten bokstavelig eller metaforisk. Hvordan er det meningen at denne konflikten skal ende og hva skal skje underveis? Alle vet jo hvordan mennesker er. “Virkeligheten” er et omstridt tema simpelthen fordi så mange har så forskjellige erfaringer med både hva den består av og hvordan den virker. Og det er før vi begynner å utrede de forskjellige idèene rundt “hva vi bør gjøre”. Det finnes jo litt uenighet på det feltet også. Det eneste som er helt fette sikkert er at ingen av oss har rett uansett hva vi tror vi vet om virkeligheten. Alt vi har er et kart som er mer eller mindre egnet til vårt formål. (Skal man ut på tur vil man ha et topografisk kart men hvis man graver etter gull vil man ha et geologisk kart. Sånne ting.) Så snart vi kommer ut i terrenget må vi jo forholde oss mer til hvor vi setter føttene mens vi går enn hva vi kan lese ut av kartet, som bare gir oss en “generell retning”. For å i det hele tatt komme noe sted må vi imidlertid jobbe oss gjennom en labyrint av steiner, røtter og andre snublefeller, foruten traversering av diverse “små” høyder og dyp som ikke engang synes på kartet men som ikke desto mindre er strevsomme for en vandringsmann til fots. Som alle oppdager etterhvert: Man må rett og slett revurdere kart og retningsvalg hyppig i forhold til hverandre for å bevege seg effektivt uansett hva slags terreng man skal gjennom. Bokstavelig eller metaforisk.
