APECALYPSO

Francisco Paulino Hermenegildo Teódulo Franco Bahamonde – typisk bare kjent som Francisco Franco – døde den 20. november 1975, altså for eksakt femti år siden i dag. noe som satte sluttstrek for det spanske diktaturet som hadde vart siden borgerkrigens slutt i året 1939. El franquismo kalles denne perioden her i Spania. “Francoismen”. Det går til en viss grad an å diskutere ordenes rettmessighet innenfor en akademisk-teoretisk horisont, men i praksis snakker vi om et fascistdiktatur som med sine 36 år er blant de lengst varende i sitt slag (til sammenligning varte Salazars skrekkregime i nabolandet Portugal hele 48 år). Det er rimelig å hevde at denne erfaringen har gitt spanjolene noen grad av “allergi” mot politikere med autoritære tendenser, slik at landet er ikke “lettstyrt” for noe parti.

Nylig så jeg utlyst på fjernsynet en spørrekonkurranse de kaller el franquizmo, som kanskje er et tegn på at ikke alle har et like dystert forhold til denne perioden av Spanias fargerike historie, men på den annen side har de funnet og gravd ut mer enn 6000 “uoffisielle gravsteder” med rester etter mennesker som regimet henrettet og gravde ned i hemmelighet, så det er ikke akkurat noen spøk heller. Hvordan forholder man seg til slikt? Selv har jeg alltid hevdet at en levende død er en som har mistet – eller blitt fratatt – evnen til å le av ting. Det er forsåvidt ukontroversielt i forhold til de fleste tradisjoner innenfor mystikk og metafysikk å hevde at “den boblende latteren” er selve livets energi som vil ut i verden og delta i alt kaoset som foregår der ute, mens en mutt og taus person som aldri ler av noe er “dødsmerket”. Det er typisk for enhver diktator at de søker å “tørke fliret av folk” og få dem ned i en fryktsomt knelende posisjon.

Det finnes ingen seriøs diskusjon rundt hva livstegn består i. Sang, dans, latter og alminnelig munterhet. Fest og glede. Samtidig vet vi alle at det finnes folk som ikke tåler sånt. De foretrekker en mer “maskinell” form for orden, preget av ord som lydighet og underkastelse. Av åpenbare årsaker preger dette alle organiserte religioner – ikke minst den katolske kirken i Spania – som selvsagt aldri har vært noe annet enn politiske maktinstrumenter. Jeg har ikke innsikt nok i alle de kosmiske mysteriene til å hevde at det finnes eller ikke finnes en Gud, men jeg kan i det minste si at dersom Gud finnes så er han nokså sjenert og tilbakeholden. Det er jo i det store og hele opp til menneskene å sortere ut sine egne saker og få de riktige tingene gjort i riktig rekkefølge uten bistand fra noen overnaturlig gudsmakt. Hva folk ønsker å tro får bli opp til dem selv, men i praksis er vi alle like. Vi er bare dumme dyr som lever et kort lite blaff av et liv, så er det slutt. Ingen vet noe mer enn dette. Den store skillelinjen mellom mennesker handler om noe helt annet, nemlig om du aksepterer tanken om å mishandle og utnytte andre til din egen vinning. Synes du det må være greit å bløffe, lyve, snyte og føkke over folk? Du vet. “I visse tilfeller” og når de ikke er en del av ditt miljø. De er ikke din familie og ikke dine venner så da er det ikke ditt ansvar å behandle dem skikkelig og respektere rettighetene deres.

Jeg husker året 1975 som da jeg begynte på ungdomsskolen. Det er jo en betydningsfull begivenhet for de fleste. På den tiden var det ingen som dro på ferie til Spania, eller engang til utlandet i det hele tatt, bortsett fra Sverige (men jeg er ikke sikker på om Sverige teller som “utlandet” i noen egentlig forstand). Riktignok var det vanlig å si reis til Mallorca på den samme måten – og med den samme betydning – som man også kunne si dra til Bloksberg (som også er et sted som faktisk finnes i geografien), men folk uttalte det som Mallorska og ikke Majorka, som er det korrekte. Etterhvert ble det imidlertid klart at det fantes en kis som het Franco, som var (den gangen) den siste fascistdiktator i Europa, men han er død nå. Du vet. Temaet kom opp som et ledd i den vanlige undervisningen på skolen. Jeg reiste ikke selv til Spania før på 80-tallet og da var de mer eller mindre ferdig med “den store omstillingen” til et demokratisk samfunn med åpne valg til politiske poisjoner og alt det der. Ting var jo ganske shaky umiddelbart etter at Franco døde. Hva skjer nå? Det var mange som ville fremføre diktaturet, men beslutningen lå til sist hos Juan Carlos I, som ble innsatt som konge to dager senere. Hans ønske var at Spania skulle bli et “parlamentarisk monarki” i likhet med for eksempel Norge og Nederland, så dermed startet prosessen med å bevege statsmakten i denne retningen. Det var ikke smertefritt men etter litt om og men utviklet Spania seg til å bli dem moderne demokratiske staten det er nå.

Det passer seg å avslutte med noe som relaterer til perioden.

Alle har hørt den gamle vitsen med han som tilbød noen ti millioner kroner for en blowjob. Den andre gikk etter litt nøling med på tilbudet. Da endret han prisen til fem hundre kroner — og den andre ble fly forbanna. Hva tror du jeg er? Da sa han at vi har allerede etablert hva du er, nå diskuterer vi bare prisen. Spørsmålet er som du skjønner hvor grensene går. Hva ville du gjort for penger? Og hva ville du ikke gjort, uansett hvor mye du fikk for det? Et gammelt ordtak sier at alle har sin pris. Det behøver ikke å være penger, men alle har “noe” de ønsker seg mer enn alt annet i verden. Noe de ville gitt alt de har for. Dette er den faustiske transaksjonen. Salg av sjelen.

Jeg har vært i mange slags diskusjoner med alle mulige slags folk på internett. Det er sannsynligvis unødvendig å si at det finnes mange underlige typer der ute, men jeg sier det likevel. Før om årene var det usannsynlig at du noensinne kom til å møte de verste gærningene i verden, men etter at nettet kom har alle fått dem mer eller mindre hjem i sin egen stue. Ihvertfall er det ikke vanskelig å finne ting som er så drøye at man skulle ikke tro det fantes. Hva betyr dette? Før fantes det et lugubert magasin som het KriminalJournalen hvor man kunne finne spekulative – og kanskje ikke alltid helt sanne – historier om menneskers påfunn i den mørke enden av skalaen, men nå har vi True Crime som en egen sjanger til å dekke folks behov for å være vitne til fæle ting.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Bak hver velstelt fasade finnes det en pervo som venter på å slippe fri. Det som er under masken er som regel verre enn hva det enn er for slags monster man kler seg ut som til Halloween og denslags arrangementer. Du kan se det på hvor bra alle slags “historier om ondskap” selger. Kriminalromaner om seriemordere og det ene med det andre. Folk liker sånt. Jo verre jo bedre, så å si. Mennesker liker å fantasere om det djevelske. Jeg vet ikke hvorfor men det er et fascinerende fenomen som holder seg relativt konstant gjennom hele livet. Har det noe med frykt å gjøre? Gudene vet hvor mange oppdiktede historier det finnes om det overnaturlige og den typen ting, eller hvor lenge interessen for denslags har vært vanlig hos vår art. Noen klarer selvsagt å håndtere dette helt fint mens andre mister vettet. De fantaserer om at demoner eller utenomjordiske skapninger skal “komme og ta dem” — selv om de nøkternt sett ikke er interessante individer eller engang særlig næringsrik mat for annet enn bakterier og likmark. Men frykt skal de ha.

Vi avslutter med den sangen fra 1990 som inspirerte overskriften her.

Riktignok i høyfjellet i Cantabria – vi snakker 2000 meter – men likevel synes de det er nyhetsverdig. Ola polar heter det heromkring. Kuldebølge. I mitt eget nabolag skal tempen visstnok falle til under ti grader på dagtid, som jo ikke er særlig imponerende mot slutten av november, men sånn er det. Hva folk synes er kaldt er relativt. Fjernsynet viste noen bilder av en reporter i topplue som var ute og trasket i Cantabria, men det var ikke imponerende. Visst var det snø men det var bare littegrann her og der. Mesteparten var barmark.

Ellers har de hengt seg opp i ultraprosessert mat og at konsumet av denslags har tredoblet seg de seneste tyve år. Du vet. Samtidig med at plastbruken har steget til det vanvittige, klimaproblemene har ballet på seg til det uhåndterlige og vi har fått noen hundre nye milliardærer på verdensbasis. Livet handler jo om å tjene penger, ikke sant. Da kan man ikke være alt for nøye med hva man må gjøre for å akkumulere slike perverse mengder rikdom. Det er litt komisk at ting har bevegd seg inn i det absurde mens vi har visst at vi er “nødt til å gjøre noe” fordi natur og miljø ikke tåler belastningen vi pålegger den. Men har vi gjort noe? Det spørs hva slags svar du leter etter.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Boligprisene i Spania er et høyt profilert problem. Det har ballet på seg med “turistleiligheter” på korttidsleie til en slik grad at det kan være farlig å bli oppfattet som turist i deler av Spania. Du risikerer å få juling. Myndighetene svarer med å iverksette et lisensprogram sånn at folk må registrere seg og betale heftige avgifter på inntektene fra korttidsutleie, hvis de i det hele tatt får noen lisens. Reaksjonen har vært forutsigbar. De som har basert seg på denne inntektskilden gråter og klager over livets urettferdighet. Mange bare trekker på skuldrene og gjør det likevel. Ulovlig. Hvor stor er risikoen for å bli tatt? Det spørs på hvor høyt du roper etter oppmerksomhet. Det essensielle problemet heter airbnb og er identisk med tilsvarende problemer også i Norge — samt alle andre land hvor folk driver med utleieboliger. Det er vanskelig å ha noen sympati for algoritmestyrte forretningstiltak, som allerede før verden oversvømmes med “kunstig intelligens” har påvirket ethvert allerede eksisterende marked i stekt negativ retning.

Til sist et skoleeksempel på såkalt krautrock, som er en spesialistgren av sjangeren prog.

Jeg antar det er unødvendig å spesifisere eksakt hva som menes med en blowjob – ofte forkortet til bare BJ på engelsk – men vi snakker altså om fellatio, som i sin generelle form er en privatsak det er ufint eller unødvendig – ofte begge deler – å snakke om rundt lunsjbordet på jobben og lignende sammenhenger. Imidlertid fremgår det av en serie eposter mellom brødrene Epstein – Mark og Jeffrey – at Amerikas president Donald Trump ved en anledning skal ha utført fellatio på noen kalt Bubba og at Russlands president Vladimir Putin har bilder av dette. Det høres jo temmelig koko ut. Vi kan begynne med å anta at hvis Putin har slike bilder så oppbevarer han dem ikke for personlige nytelsesformål. Ønsker Trump at de skal bli offentliggjort? Neppe. Resten av matematikken kan du gjøre selv.

Noen påpekte nesten øyeblikkelig at Amerikas forhenværende president William Jefferson “Bill” Clinton kalles Bubba som så mange andre i sørstatene – hvor det er et kjælenavn som betyr “bror” eller eventuelt “kompis” – men ordet brukes også i nedsettende betydning om noen som er overvektig og/eller litt “dum i hodet” slik at det er aldri helt entydig. Etter at Bill Clinton ble foreslått kom imidlertid Mark Epstein raskt på banen og presiserte at den Bubba det snakkes om i eposten er ikke Bill Clinton. Neivel. Greit nok. Dermed skulle den delen av problemet være avkreftet, men det gjenstår likevel mye å ta tak i, om man kan uttrykke det på den måten. Sortert etter viktighetsgrad er det fire spørsmål: Har han gjort det? Har noen tatt bilder av det? Finnes bildene hos Putin? Hvem er Bubba? Det kan virke som om Epstein-materialet legger opp til diverse skandaløse avsløringer av den typen ting folk gjør på ville russefester.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

USAs kongress stemte 427-1 for å frigi materialet som justisministeriet sitter på, mens senatet vedok enstemmig å sende vedtaket videre uten endringer eller kommentarer, slik at saken havner på presidentens bord i dag eller i morgen. Vil han signere den? Det gjenstår å se. De tingene som så langt har blitt lekket til pressen kommer fra boet etter Jeffrey Epstein, ikke fra noen offentlig myndighet. Det er litt uklart hvem som sitter på eksakt hva, men det er jo offentlig kjent at det var politirassia mot samtlige av Epsteins eiendommer i tiden umiddelbart etter at han ble arrestert siste gang — som endte med at han ble funnet død – antatt å ha begått selvmord – på sin celle om morgenen den 10. august 2019. Dermed mistet man muligheten til å avhøre ham ytterligere i sakens anledning, men hans assistent Ghislaine Maxwell finnes fortsatt i myndighetenes varetekt og er således et “prominent vitne” – men kanskje ikke uten troverdighetsproblemer – i forhold til ting som kan komme frem ettersom journalister og andre etterforskere begynner å grave i sakene.

Det vi rent konkret har er et tusentall overgrepsofre som står opp imot “en sterk vilje til å begrave hele mannskiten” fordi det er såpass mye som er såpass pinlig for et såpass høyt antall “rike og mektige menn” at dette er typisk sånt som aldri vanligvis kommer ut. Donald Trump har lenge jobbet hardt for å holde saken unna offentligheten gjennom enten å direkte avvise at “det er noe” eller å bare skifte tema og fokusere på helt andre ting — men nå har han slått helt kontra fordi det ble klart at han kom til å tape grovt i avstemningen om frigivelse av Epstein-materialet i kongressen, så det var like godt å kaste seg på toget og heller prøve å ta styringen over når og hvordan offentliggjøringen skal skje. For øyeblikket forventes det vel at han vil “oversvømme sonen” med et milliontall dokumenter slik at det vil ta måneder om ikke år å jobbe seg gjennom alle uvesentlighetene for å komme frem til de viktige delene. Det gjenstår å se. Noe annet som kan skje er at justisdepartementet starter en etterforskning slik at mye av materialet teknisk sett blir “beviser i saken” som derfor ikke kan synes frem for alle og enhver. Eventuelt kan de sladde bort så mye at det blir uleselig. Det er fortsatt langt igjen til mål. Jokeren i dette bildet er imidlertid overgrepsofrene, som har sin egen vinkling på opplegget. De kan velge å angripe saken på måter som myndighetene ikke kan kontrollere. Vi venter og ser.

Det passer å avslutte dette med progressiv rock fra året 1970.

Form følger funksjon er selveste gullstandarden når du skal designe bruksgjenstander. “Dekorative elementer” er bare tillatt så lenge de ikke kommer i veien for tingens egnethet innenfor sitt praktiske bruksområde. Alle skjønner at hvis man lesser ned en ting med mye bling vil dette ved et punkt medføre at tingen antar mer karakter av “pyntegjenstand” enn av praktisk redskap med en klar nyttefunksjon. I beste fall blir brukbarheten noe sekundært. Hovedpoenget med en ting som er “overdesignet” blir følgelig symbolsk, for eksempel en måte for tingens eier å vise frem sin rikdom og sosiale status. Det finnes hvor mange eksempler som helst på slikt. Funksjonen til “en gullklokke med diamanter” er ikke først og fremst å måle tid, men å vise frem økonomisk solvens. Man får på tilsvarende vis ikke mer og/eller bedre nytte ut av en bil til fem millioner enn en som bare koster et par hundre tusen.

Gjenstanden på bildet ovenfor er en såkalt acheulisk håndøks – acheulèen er navnet på en “industriell stilperiode” som begynte under den eldre steinalder for cirka to millioner år siden og varte frem til sen middelperiode for cirka to hundre tusen år siden – og disse “håndøksene” har blitt funnet over hele verden, inkludert Norge. De har en karakteristisk fasong som holdt seg uforandret gjennom så lang tid at dette kommer sannsynligvis for alltid til å være den lengst varende type industridesign fra hele menneskehetens historie. Dråpeformen til acheuliske håndøkser er lett gjenkjennelig og det har som nevnt blitt funnet hundretusenvis, om ikke millioner slike gjenstander over hele verden. De vanligste er sånne som “ligger godt i hånden” men både mindre og større utgaver forekommer. Det mest interessante med dem er at ingen har så langt klart å komme opp med en åpenbar nytteverdi av acheulisk håndøks. Mye har vært foreslått men ingenting har vært såpass selvinnlysende at alle bare må si aha nå skjønner jeg. Er ikke dette problematisk? Jeg synes det. Vi har en type industridesign som varte i nesten to millioner år, men ingen vet hvorfor.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Hvis du er nødt til å dikte, spekulere og fantasere for å skjønne hva en tings formål er så er det noe galt med bildet. Jeg tenker at acheulisk håndøks må være en slags valuta, altså at de har en bytteverdi innenfor sin kulturelle kontekst, men det virker vanskelig å bevise (eller motbevise) en slik påstand. De er uansett overdesignet i forhold til alle former for bruk som har vært foreslått hittil. Det er jo ikke nødvendig at man skal være nøye med å jobbe frem dråpeformen for at man skal kunne bruke kanten til å skjære med, eller for at de skal egne seg som slagvåpen eller et prosjektil som kastes etter dyr og fugler som man jager. Imidlertid er det få antropologer som liker tanken på at homo erectus brukte valuta. Vi liker best å forestille oss disse tidligste mennesketypene mest som dyr. Du vet. Halvaper uten kultur og dannelse. De er bare primitive skapninger uten noen av de egenskapene vi forbinder med intelligensen hos homo sapiens. De liker ikke engang tanken på at homo erectus kan ha hatt språk. Jeg vet ikke hvorfor. Så vidt jeg kan se vil språk og kultur blant de tidligste mennesketypene forklare mye som vi per i dag ikke forstår, men å introdusere et slikt konsept strider kanskje mot prinsippet om at “det enkle er det beste” innenfor forskning og vitenskap.

Vi avslutter med en hitsang fra den klassiske perioden for “kunstrock”.

Det kategoriske imperativ er et prinsipp for moralsk handling formulert av Immanuel Kant i verket Grunnlegging til moralens metafysikk fra 1785. Kant forsøker i dette verket å «fastsette moralens øverste prinsipp». Han hevdet at det kreves universell gyldighet i de moralske pliktene, en moralsk plikt for en person må nødvendigvis være en moralsk plikt også for alle andre. Det vil si at man må velge sine prinsipper for handlinger etter hvilke prinsipper man vil at andre skal velge for sine.

(Wikipedia)

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Som jeg stadig gjentar: Moral dreier seg om rett handling. Det spiller ingen rolle hva du tenker og snakker om i løpet av livets mange solskinnsdager, det er hva du gjør når sannhetens øyeblikk kommer som definerer din moralske standard. Dette er selve kjernen av det kategoriske imperativ. Alle kan snakke, men ikke alle klarer å praktisere det de til vanlig preker om. Alle vet dette. Folk er svake og redde. De vil ikke at noe skal skje med dem. Frykt er den sterkeste drivkraft i de fleste menneskers liv, både i direkte og indirekte forstand. Du vet. Frykten for å miste det man har viser en tendens til å vokse ettersom man skaffer seg flere ting og bedre sosial posisjon. De som ikke har noe å tape har heller ikke noe å frykte. Spillavhengighet kan slik sett være en konsekvens av “psykiatrisk selvmedisinering” i et forsøk på å konfrontere angsten. Når du “satser alt du har” kommer jo frykten frem i lyset og skaper en sitrende følelse i kroppen.

Alle som har vesentlig mye mer enn de behøver vet – på noe slags vagt nivå – at de er syndere. Derfor finner du ikke så mange “rene livsnytere” blant de rike og mektige som man kanskje skulle tro. Det typiske atferdsmønsteret hos denne kategorien av individer bærer mer preg av psykiatriske tvangsforstyrrelser enn den formen for tilfredshet de som stadig har “mindre enn nok” fantaserer om. Det kan jo være vanskelig å forstå hvorfor de som har mere penger enn det enkelt går an å bruke opp stadig engasjerer seg i alskens opplegg for å grafse til seg enda mer. De som har lite og som hver dag må jobbe hardt for det lille de har drømmer typisk om å ha råd til å “nyte livet” i en større grad enn budsjettet deres tillater. Du vet. Reise litt, oppleve ting, være sammen med familie og venner, engasjere seg i interessante hobbyer og det ene med det andre. Men så ser du på hva slags virkelighet de bemidlede samfunnsklassene lever under. Du ser på hva slags gjensidig hat, manipulerende atferd og brutale konkurranseforhold som eksisterer “på samfunnets topp” og tenker nei. Jeg har ikke lyst til å bli sånn som dem. De har det jo ikke bra.

Hvilke er de rike landene i verden? Det spørs hvordan man måler. Bruttonasjonalprodukt per innbygger sier “noe” men tallet bør justeres for eksempel i henhold til kjøpekraftsparitet – søk på nettet for nærmere forklaring – for et realistisk bilde av situasjonen. Grovt sett er det jo slik at alle varer og tjenester er høyere priset i nominelt rike land, slik at man må i mange tilfeller jobbe flere arbeidstimer for den samme handlekurven i et rikt enn i et fattig land. Følgelig blir det typisk til at begrepet “fattigdom” kommer tidligere til anvendelse i et land som Norge – som har høy statistisk BNP/innbygger – enn i for eksempel “ferieland” som Hellas, Italia og Spania. Interessant nok er strømmen billigere i Spania enn i Norge, mens en typisk handlekurv med dagligvarer (ikke alkohol) faller ut omtrent likt. Men det som virkelig er dramatisk annerledes er boligprisene. Jeg betaler 450 euro (cirka 5300 kroner) for en anstendig leilighet der jeg bor, men det er umulig å finne noe i denne prisklassen på det norske markedet for utleieboliger, selv ikke på mindre attraktive steder. Alt du kan få er ditt eget rom i et prosjekt for delt leie, som er en livsstil jeg har lagt bak meg. Det er ikke aktuelt ved denne alderen. Det går an å finne enda billigere leieobjekter i Øst-Europa, men da får jeg et problem med språket. Jeg snakker ikke bra spansk, men nok til at jeg klarer meg i dagliglivet, inkludert byråkratiske situasjoner. Ironisk nok er alkoholvarer idiotbillig i Spania, men jeg har ikke den samme gleden av dette nytelsesmiddelet som tidligere i livet, så det spiller ingen praktisk rolle. De sterkeste drikkene jeg inntar på vanemessig basis er te og kaffe, som koster omtrent det samme som i Norge.

Jeg avslutter – ikke uvanlig for meg – med litt tysk hardrock fra selveste gullalderen.

Etter hva vi bare kan kalle “sterkt gruppespill” har det norske landslaget i fotball tredd seg gjennom nåløyet og er nå klare for VM neste år. Spillemessig virker det som om vi har orden på sakene, men det kan bli noen vanskeligheter med varmt vær hos arrangørlandet — som i tillegg har en fette sinnssyk statsleder, så det beste ville faktisk være om arrangementet kan flyttes til et sted som både har kjøligere vær og mer stabile politiske forhold.

Når det er sagt så er vel alle – og da mener jeg alle – ganske imponert av Norges prestasjoner i gruppespillet. Åtte av åtte mulige seire og 32 plussmål. Det er uhørte tall. Hvem andre har sånne resultater? (Never mind, jeg gidder ikke å sjekke.) Dette er ganske spesielt. Jeg antar det er mange som tar en “sykedag” på jobben i morgen og enda flere som vil sitte og stønne over kaffekoppen og vannglasset utover dagen, mens alt som finnes av fotballpøbber sannsynligvis setter noen slags omsetningsrekord i kveld. Er det noe mer å si? Nei. Gratulerer.

Teksten til denne sangen er utdatert, men den beviser i det minste at det går an å skrive bra fotballsanger.

Det varierer litt med hvor i verden man er hva som er en akseptabel frokost. Jeg antar det også har noe å si hvem man er og hva man liker, men de fleste foretrekker at det ikke er “sabla mye om og men”. Du vet. Det skal helst la seg lage litt sånn der halvraskt. Vi snakker jo om frokost, ikke sant. Noe jobb er det alltids, men ingen gidder å bruke flere timer på opplegget. Det er ingen bra start på dagen. Er vi enige så langt?

For en detaljert oppskrift med liste over alle ingredienser og beskrivelse av prosedyren, vennligst søk på nettet, men hva det handler om er en “tomatbasert” og nokså pikant krydret pannerett med egg. Eksakt hva som går i sausen har jo en tendens til å bli “customisert” ut ifra din egen smak, sånn at jeg lager en klassisk mirepoix – gulrot, løk og selleri kuttet til terninger på èn millimeter – med (nokså mye) hvitløk, peppers og baconterninger før jeg tilsetter både hakket/revet tomat og litt frito, purè eller passata (for å få “dybde”) og lar det putre litt med en kopp kyllingkraft. Noen ganger bruker jeg også sopp i retten. Andre ganger kanskje litt kjøttdeig. Eller noen kokte poteter. Det varierer.

Poenget er å få til en konsistens som gjør at man kan lage små groper i sausen uten at de umiddelbart kollapser, for oppi der skal vi jo ha eggene. De skal “posjeres” lenge nok til at det danner seg en hinne oppå – eller så lenge som man liker – før man klipper over litt gressløk og dessuten hva enn annet man liker å krydre med. Cilantro er bra for meg, men jeg vet at denne urten smaker såpass sært at det ikke er for alle. Sånn er det jo. De som liker cilantro bruker det så mye som de bare kan mens de som ikke liker det rygger unna bare ved tanken. Poenget er uansett at man etter å ha gjort jobben sitter igjen med en tomatbasert eggerett til frokost. Det skal være syrlig, smakfullt og pikant. Noe som danser på tunga. Man kan med fordel servere retten med litt kokt ris, eller bare brød og salat.

Vi avslutter med en dansbar hitsang fra da jeg gikk på ungdomsskolen.

Ved dette tidspunkt betyr uttrykket politisk korrekt at man ikke har noen egne meninger ut over hva partiprogrammet sier fra sak til sak. Litt som å være “skriftlærd” i en religiøs sammenheng, kan du si. Vedkommende kan sitere ordrett fra hva enn de har som fungerende bibel i sitt miljø og fraviker ikke under noen omstendigheter “den rette lære” når det kommer til å ta avgjørelser. Som du ser snakker vi om en form for ekstrem lydighet som i dypere forstand handler om å posisjonere seg fordelaktig overfor den gudsmakten de dyrker. Du finner sånne typer innenfor enhver religion og lignende livssynstiltak, men også i politikken. For eksempel har det vært et antall marxister gjennom tiden som har vært jævlig nøye med at både de selv og – særlig – alle andre må holde seg til “skriftens budskap” i det daglige liv.

Jeg ser ikke noe poeng i å diskutere med troende mennesker – enten vi snakker om religion, politikk eller noe annet – når de vektlegger et eksternt “budskap” mer enn sin egen samvittighet i moralspørsmål. Livserfaring veier alltid tyngre enn boklærdom — og hvis jeg er nødt til å forklare hvorfor det er slik så kommer du ikke til å forstå poenget. Enhver person som legger stor vekt på å være politisk korrekt er jo i virkeligheten en narcissist som dyrker et idealisert bilde av seg selv mer enn den møkkete og kaotiske virkeligheten hvor selve livet utspiller seg. Denne dagen – den 16. november – er den internasjonale dagen for trafikkofrenes minne. Hva tenker du? Jeg vil påstå at det hjelper lite om noen “holdt seg innenfor trafikkreglene” hvis de kjører ihjel andre. Selv om de blir strafferettslig frikjent kommer folk typisk til å plages av alle slags samvittighetskvaler i ettertid hvis de blir blandet inn i noe sånt. Alle normale mennesker har jo en “indre anklager” som nekter å la dem være i fred hvis de har forårsaket død og ulykke for andre, selv om det ikke var med vilje.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Det som typisk skjer med oss alle er at vi endrer vår virkelighetsoppfatning ettersom vi lærer mer om verden og alt som foregår. Det er dette som er å “bli voksen” og det tar alltid mer tid enn man tror. Det som er kinky med denne prosessen er jo at man blir strengt tatt aldri ferdig utlært med noe som helst. Alle vet at det kommer øyeblikk i livet når du føler ganske sterkt at du har skjønt noe — men så går det litt tid, andre ting skjer, du møter mennesker, oppdager noe nytt og det ene med det andre. Plutselig skjønner du noe helt annet, som gjør at det forrige du “visste” fremstår som ugyldig. Sånn fungerer det for alle rimelig mentalt oppegående individer. Ved et tidspunkt – helst så tidlig som mulig – oppdager du et mønster. Det går ikke an å “ha rett” i noen permanent forstand, fordi verden er så dynamisk og foranderlig. De smarte venner seg derfor til – som sagt så tidlig som mulig – å tilnærme seg ting med en viss skepsis. Ikke fordi tingene ikke er virkelige i sin egen forstand, men fordi man husker at man har tatt feil før, slik at dette er ikke noe usannsynlig konsept. Det er bare uvitende mennesker som får til å være “helt sikre i sin sak” — og det er en psykotisk vrangforestilling å kategorisk utelukke muligheten for at man tar feil. Faktisk så starter enhver “vitenskapelig korrekt” prosedyre med å anta at man tar feil og derfor systematisk undersøke det man studerer for å oppdage hva man har oversett eller misforstått. Robust kunnskap er følgelig det man sitter igjen med etter at man har utmattet alle muligheter for at man tar feil — og selv da er det ikke noe mer enn “den mest sannsynlige konklusjon man kan trekke ved dette tidspunkt”.

Vi avslutter med en passende fin popsang for en gjennomsnittlig søndag.

Det finnes vanlig dumme mennesker og det finnes sånne som er irriterende dumme. Forskjellen er at de sistnevnte har ingen innsikt i sin egen situasjon. De forstår ikke at de er dumme. De har ikke engang noen mistanke om det. Tvert imot tror de typisk at de er både godt informerte og kvikke i oppfattelsen. En vanlig dum person “kjenner sine begrensninger” mens de irriterende dumme “tror at de er noe”. Særlig hvis og når de klarer å manøvrere seg inn i en maktposisjon. Da blir det ingen fred å få for resten av verden. Behøver du noen eksempler? Jeg tror ikke det. De som har klart å lese så langt som hit klarer også å tenke for seg selv.

For tiden pågår klimatoppmøtet COP30 – “Conference Of the Parties” – i Belem, Brasil. Det føles veldig korrupt at såpass mange representanter for “den fossile drivstoffindustrien” deltar der — men på den annen side er jo disse produsentene av forurensende materialer definitivt en av partene i saken, som stadig vekk – ti år etter det legendariske toppmøtet i Paris, med sin Parisavtale – befinner seg i den samme interessekonflikten. På den ene siden har vi alle de som ønsker å leve, puste, drikke rent vann og denslags. På den andre siden har vi de som ønsker å tjene penger på alle tenkbare vis. Det er ikke urimelig å betegne dem som de gode og de onde. Nå forhandler de. Hvor mye død og naturødeleggelse er akseptabelt? Det er vanskelig å bli enig.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Ved dette tidspunkt finner vi for eksempel mikroplast overalt i menneskekroppen – også i hjernen og kjønnscellene – men det er likevel ingen som planlegger å slutte med plast. Det er jo så billig, allsidig og nyttig. Hvordan skal vi klare å drive et moderne samfunn uten plast? Det går ikke an. Vi vil jo ha mobiltelefoner, fine klær, hygienisk matemballasje og det ene med det andre. Dessuten går det sikkert bra. Vi må bare tenke positivt og ikke bekymre oss for at denne mikroplasten medfører nevrologiske skader i levende organismer, eller altså i praksis at vi får mer autisme, ADHD og demens hos de fremvoksende generasjoner. Vi tjener jo penger. Hva kan være viktigere enn det? Derfor satser vi foreløpig på at han ene vitenskapsmannen som sier det ikke er noe å bekymre seg for har mer rett enn de tre hundre som slår så hardt de kan på alle alarmklokker som finnes.

Et komisk element i debatten om det kan eller bør finnes intelligent liv på andre planeter i verdensrommet er at vi antar dette handler om teknologiske sivilisasjoner, det vil si at typisk “menneskelig geskjeftighet” er det dominante symptomet på universell intelligens. Du vet. Det å lage ting som gjør livet enklere, bygge byer, utvikle transportsektoren og så videre. Bruke energi. Overkomme kroppens begrensninger. Finne opp kunstig intelligens og etterhvert erobre hele galaksen. Men hva om det finnes intelligent liv på planeter som er “ferdig laget” sånn at det ikke er nødvendig å gjøre noe? Det kan jo hende at andre skapninger har vært mer heldige. Kanskje de bare lever av å plukke frukt rett fra trærne og den typen ting. Det er ikke nødvendig å jobbe. Det finnes ingen bekymringer. All deres intellektuelle kapasitet brukes til å reflektere over metafysiske problemstillinger og ren matematikk. Hvorfor skal de finne opp en teknologisk sivilisasjon og reise til andre planeter hvis dette ikke er nødvendig?

Det finnes forsåvidt også mennesker som “gjør så lite som mulig” bortsett fra det de må for å overleve. Vi kaller dem lite utviklede og primitive — men det finnes hele stammefolk av dette slaget spredt utover diverse øde og uveisomme strøk av jorda. Hvorfor holder de avstand til sivilisasjonen? Vet de ikke om alle de fine tingene vi har? For eksempel finnes det en notorisk stamme av “villmenn” på North Sentinel Island, en av Andamanøyene i Bengalbukta utenfor India. De lever helt for seg selv og det er strengt forbudt for alle andre å bare så mye som nærme seg denne øya. Vi vet ingenting om denne stammen, annet enn at de typisk dreper alle som prøver å gå i land der og etterlater liket helt nede i vannkanten slik at bølgene etterhvert vil ta det bort, om ikke noen kommer og henter kadaveret først. Det er jo forsåvidt klar nok beskjed. De vil ikke ha noen besøkende. Den forrige som prøvde å gå i land der var en ung mann fra USA som ville dit for å fortelle dem om Jesus, men de bare drepte ham også. Familien til den avdøde har bedt om at morderne må få sin straff, men den indiske regjeringen sier at han visste hva han gjorde fordi han hadde jo ikke bare blitt advart men direkte nektet å dra dit. Imidlertid insisterte han. Han var jo en misjonær.

Vi avslutter med en enkel liten visesang om det moderne livet.