APECALYPSO

Skrekkfilm er en filmsjanger som kjennetegnes ved at den har til hensikt å skremme eller på annen måte utløse en grøssende tilskueropplevelse. Skrekkfilm er en stabilt populær og mangfoldig sjanger som rommer alt fra romantiske tragedier til motbydelige kroppsødeleggelser.

(Store norske leksikon)

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Du kjenner sikkert noen – kanskje deg selv – som ikke “tåler” skrekkfilm. De fikser det bare ikke. Uansett hva slags ord de bruker til å forklare seg med så er utkommet uansett det samme: De nekter å se på skrekkfilm. Selv tar jeg dette med et skuldertrekk. Vil de ikke så vil de ikke. Jeg skal ihvertfall ikke tvinge noen til å gjøre noe de ikke har lyst til, så der stanser det for meg. På den annen side finnes det også mange – inkludert meg – som absolutt og kategorisk elsker skrekkfilm og heller ikke føler noe behov for å forklare seg om saken. Du vet. Smak. Den er forskjellig hos forskjellige mennesker. Jeg tviler på at det finnes noen “type” – altså en spesifikk psykologisk profil – som liker skrekkfilm, men jeg tenker kanskje at det er noe som “kommer med territoriet” hvis man allerede liker film — og da særlig klassikere; thrillere, film noir, western, og i det hele tatt det vi kan kalle sjangerfilmer, som er laget av folk som liker film, beregnet på et publikum som liker film. Ikke så ulikt hvordan metallmusikken fungerer. Det dreier seg typisk om et trofast publikum som er en god del mer enn gjennomsnittlig informert om produksjonsforhold, tekniske spesifikasjoner og den typen ting.

Som jeg nevnte her om dagen har jeg for tiden en greie med å bruke stillbilder fra gamle filmer som illustrasjon i bloggen og den ovenfor er hentet fra den brasilianske filmen O Dragão da Maldade contra o Santo Guerreiro – “Ondskapens drage møter helgenkrigeren” – også kjent under tittelen Antonio Das Mortes, som er navnet på hovedkarakteren; en slags legendarisk leiemorder eller “revolvermann” (sjangeren filmen sorterer under kalles revisjonistisk western, men man kan også med fordel se det som en politisk allegori), regissert av Glauber Rocha og utgitt i 1969. Jeg vet ikke. Antagelig bør man være “spesielt interessert” for å oppsøke filmene til Glauber Rocha, selv om han har legendestatus i Brasil. Uansett hvordan det der blir så faller Antonio Das Mortes innunder min nokså bredt anlagte sans for film og andre kunstverk. Om jeg burde dele ut anbefalinger er vanskelig å svare på. Det er jo slik at de som allerede er interesserte i film allerede vet det de behøver å vite om filmhistorikk, sjangere, hvor man henvender seg for å finne ting, og så videre. Og de andre? De er jo uansett ikke interessert. Det vanligste er å være konsument og “ta det man får” på den lokale kinoen, eventuelt via abonnementet på Netflix eller en tilsvarende tjeneste. Men jeg skal likevel si at Antonio Das Mortes ligger ute i full lengde og med engelske undertekster på YouTube. Filmen vant gullpalmen i Cannes i 1969 og er verdt å se.

Gitt sammenhengen blir det litt unaturlig å avslutte med noen annen sang enn denne.

Referanse: NRK.no skriver om KI

Timeglasset er i ferd med å renne ut for den gigantsvindelen som kalles Kunstig Intelligens (KI). Folk begynner å se hva det handler om — mens de før kanskje holdt noen skritts avstand i misforstått ærefrykt for at datamaskinene nå skal overta styringen av samfunnet og kanskje til og med utrydde menneskeheten. Du hører jo ting. Imidlertid er det på ingen måte sannheten man hører, som først og fremst handler om at det er fette dritdyrt å bruke KI. Det koster for mye. Det er ikke noe man merker som “vanlig bruker” av datatjenester, men i den profesjonelle enden av teknologimarkedet ringer det i varselbjeller. Det er jo grenser for hvor lenge man kan kjøre frem og promotere et produkt som ingen tjener penger på. Bransjens optimister hadde sett for seg at “intelligens” skulle bli en daglig forbruksvare – noe i likhet med elektrisitet – som måles i forbrukskvantum, formodentlig på toppen av en ordning med fastpris, tilkoblingsavgift og det ene med det andre, men det virker ikke som om maskinene fungerer helt som de skal. Eller i det hele tatt, for å være krass. Saken er at disse maskinene genererer informasjon, som ikke er en fysisk vare, eller en mer diffus “kraft” som kan brukes til å utføre gagnlig arbeid, men heller et slags templat som må beskrives med ordstillingen “innhold uten form”.

Greia med strøm er at “det bare virker” uten noen varians i selve fenomenet. Man kan miste strømmen på grunn av brudd på linjene, sikringer som sprenges, og så videre – det er ikke noe poeng å dykke ned i alt det tekniske – men så lenge strømmen er tilkoblet så er det aldri noen varians i selve produktet. Det virker slik det skal hele tiden. KI har ikke denne “solide” dimensjonen av driftsmessig pålitelighet. Du kan ikke stole på at informasjonen er god. Modellene lyver, fantaserer og hallusinerer, men på en veldig “selvsikker” måte, slik at i prinsippet forholder du deg til en slags syntetisk psykopat som overhodet ikke har noen interesse av ditt ve og vel selv om de sier dette. På den måten er jo KI bent frem farlig — noe som da heller ikke har unngått oppmerksomheten til de som kritiserer denne teknologien. For publikum i mer generell forstand er det fortsatt bare et leketøy som folk bruker til å lage “kattefilmer” og annet tøys, eller rettere sagt, om de da ikke har mer onde hensikter og bruker KI til å lage porno, “falske nyheter” og diverse annet skadelig materiale. Så langt er det vanskelig å se at KI har noen nytteverdi på privatmarkedet, så jeg tipper at hele sulamitten etterhvert vil bli relegert til et temmelig kostbart spesialmarked av kjøpere som behøver enorme mengder computerkraft — men først tror jeg at vi skal ha noe slags markedskræsj hvor hele mannskiten kollapser og store penger går tapt.

Det er mye som befinner seg i kjømda når det kommer til digital teknologi, internett og salgbare tjenester tilknyttet dette fenomenet som tross alt bare har eksistert siden midt på 90-tallet. De med noen år på baken kan jo for eksempel godt huske da mobiltelefoner var noe nytt – og fette dyrt – mens nå i dag er det den eneste telefonordningen man kan kjøpe. Alle som eventuelt fortsatt har fastlinjer er etterslepere fra gamle dager. Det er jo aldri lenger snakk om at det kommer en montør fra telefonselskapet for å koble deg på. Alt fungerer helt annerledes nå. Dessuten er alt vesentlig mye billigere enn det noensinne har vært. Om folk overhodet har internett hjemme så har de en “åpen linje” som de betaler en fast månedspris for og siden bruker så mye de vil, når som helst på døgnet, med en kapasitet som er begrenset mer av hva slags maskin man har enn hva selve tilkoblingen tillater. Og da har vi ikke engang tatt med i bildet at telefonen nå har blitt en transportabel nettportal som folk kan ta med seg overalt hvor de ferdes, bare begrenset av hvor god dekning det er i området hvor de befinner seg. Det gjenstår selvsagt mye arbeid med å rydde opp i og strukturere internettet gjennom lover og politisk styring – vi ser for eksempel noen anslag til aldersbegrensning på sosiale media – men det tekniske er på mange måter ferdig utviklet. KI skulle liksom bli “neste generasjon” av datatjenester, men det har endt opp som en idiotisk dyr flopp som enkelte morer seg med men som de fleste bare irriterer seg over.

Vi avslutter med en låt som alle gitarister liker å sitte og klimpre på når de skal kose seg.

Altså, jeg er jo totalt idiot, ikke sant. Dette er godt dokumentert. Jeg har gjort ting som der og da virket som en god idè men som så begynte å liksom skli ut og balle på seg langt inn i det absurde. Etterpå var det både arbeidssomt og dyrt å rydde opp i elendigheta. Hva kan man si? Sånn er livet. Du gjør ting. Du feiler. Du lærer. Neste gang feiler du bedre. Og sånn går dagene. De eneste som aldri har tabbet seg ut og gjort feil er sånne som aldri har prøvd å gjøre noe. Vi andre har historier å fortelle. Hva er best? Det kan jeg ikke svare på. Å ta risiko er en livsstil for noen, mens andre er pissredde og skyr unna ting som er i bevegelse. Det som virkelig teller er at når du gjør opp regnskap for hele greia så havner du for det meste på riktig side av skjebnens ubarmhjertige hjul. Om vi kaller det flaks eller fravær av uflaks blir litt sånn hipp som happ, ikke sant. Poenget er å lande på beina. Du vet. Overleve dagen sånn at du kan konfrontere flere dager som idiot med utpreget tendens til å føkke opp enkle arbeidsoppgaver på de dummest tenkelige måter.

Er det stygt å le av folk som driter på draget? For det meste nei, men det kommer jo an på om de skader seg eller om de får til å hoppe unna ting som faller og denslags. Det er ikke morsomt når det ender på legevakten. Såpass kan vi slå fast med rimelig sikkerhet. Men hvis det “bare” handler om materielle ødeleggelser og greia ser litt stilig ut – på en “holde seg for øynene fordi det er så dumt” måte – så er det bortkastet sans for humor hvis man ikke ler av det. Hvordan den som begår tabben føler seg er ikke relevant. Det er jo ikke synd på dem. Når man er idiot så bør man selvsagt føle seg som en idiot også — og det er dette som er det morsomme med saken. Det handler til syvende og sist om å jekke seg ned og forstå at dette med å “ha kontroll” er i beste fall en illusjon. Vet du hvorfor de fleste ulykker skjer i hjemmet? Fordi det er der man typisk føler seg trygg, slapper av, og ender med å snuble og gå på trynet, falle ned fra en gardintrapp, knekke en tå mot en utstikkende kant, skjære seg i fingrene og så videre. Den typen ting. Bruk fantasien. Det meste er mulig. Alle har opplevd noen slags hjemmeulykke og etterpå har de sagt til seg selv at det der var faktisk jævlig dumt. Slik fungerer realitetssansen. Den kommer for å tuppe deg i ræva etter at du glemte å respektere den.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Noe som er helt gresk for de fleste er ordet hybris. Det betyr overmot. Urealistisk tillit til sine egne mestringsevner. For de gamle grekerne var hybris nesten den største synd noe menneske kunne begå, fordi det handler til syvende og sist om å plassere seg selv på samme nivå som gudene. Den tidens tekster og teaterspill var fulle av henvisninger til hvor galt det ofte går når man “utfordrer skjebnen” og ikke respekterer ulykkens makt til å ramme deg når du minst venter det (og selvsagt også på det verst tenkelige tidspunkt). I våre dager har vi andre virkelighetsoppfatninger men prinsippene har ikke av den grunn endret seg. Alle vet jo at når du slapper av på konsentrasjonen om det du holder på med, når du begynner å sløve og slurve, så varer det ikke lenge før ting går til helvete. Hvis du da er heldig så skjer det ikke noen storjævlige ting, men det er ikke noe du bestemmer. Det er opp til den kosmiske nåden hva slags konsekvenser det skal få når du føkker opp noe. Denne mekanikken er velkjent. Og da mener jeg at sånn har det vært i hvor mange tusen år som helst og slik kommer det til å forbli så lenge menneskene fortsatt eksisterer. Filosofen Albert Camus regnet seg frem til at tilværelsen er meningsløs og det går ikke egentlig an å forstå noe av verden — men det er helt greit. Livet er en bra ting likevel. Selv om du er redd. Selv om det gjør vondt. Uansett sorg og skuffelser. Du lever.

Vi avslutter med litt klassisk livsfilosofi fra året 1980.

De sier at Spania er et “mikrokontinent” som inneholder større demografisk og kulturell variasjon enn noe annet land i Europa. Det var jo forsåvidt også et lukket land mens de fortsatt hadde fascistdiktaturet under Franco — men siden har Spania utviklet seg i retning av det stikk motsatte, nemlig det mest “turistinfiserte” landet i verden, dersom vi måler antall turister mot antall fastboende innbyggere (bare Frankrike har flere turister målt i ren kjøttvekt). Det drar seg i retning av to turister per innbygger per år, som ville tilsvart 11 millioner turister i året til Norge. Ikke rart det sliter på humøret til folk i dette landet. Hvem er vi og hva er det vi driver med? For de tilreisende handler mye om sol og billig alkohol langsetter middelhavskysten og ute på øyene. Det er så vidt jeg vet ikke vanlig at typiske turister leier seg en bil og reiser innover i landet for å se noe annet enn hotellet, stranda og den nærmeste nattklubben. Men sånn er det jo.

På den andre siden er Spania svært moderne og de har bedre økonomi og mer utbygget samferdsel enn noe annet land i verden bortsett fra Kina. De har altså noe igjen for å ta imot såpass mange rølpere hvert år. Hurtigtogene er flere og mer avanserte enn de fleste er klar over, slik at det er teknisk mulig å komme seg svært raskt frem og tilbake mellom de mest sentrale byområdene, selv om mye av landsbygda henger temmelig langt etter. De har en utfordring i forhold til fraflytting i det vi kan kalle den tradisjonelle landsbybebyggelsen, fordi der finnes det jo ingen jobber og heller ikke noe annet som skjer, bortsett fra et antall gamle mennesker som går der og subber i sine gamle fotspor. De unge søker seg til byene for å finne en bedre økonomisk dynamikk og en mer variert livsstil. Utover på 2020-tallet har det vært litt tilløp til at folk fra nord i Europa søker seg til typiske fraflyttingsstrøk fordi der går det an å etablere seg med et “oppussingsprosjekt” som du kan få kjøpt fra omtrent 20.000 euro og oppover. Da må du selvsagt påregne mye arbeid og materialkostnader, men det er i det minste mulig å skape verdier på denne måten. Det toget har jo gått for Norges del.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

For meg personlig er det tyve år for sent til at jeg gidder å starte noe stort oppussingeprosjekt med tvilsomt budsjett. Jeg sier ikke at det er fullstendig fette umulig, men det må i så fall være et opplegg helt utenom det vanlige. Får å være helt ærlig – og det bør man jo – så får jeg tilløp til angst bare av å tenke på den typiske betonglukten som preger nesten alle byggeplasser — og da i særlig grad steinbygninger, som er det eneste aktuelle alternativet i Spania. Det er bra å være ferdig med den delen av livet. Økonomisk sett gir det jo heller ingen mening i å starte noe som vil koste meg mer enn hva jeg må betale for å leie noe som allerede er ferdig når fremtidsutsiktene er såpass uklare som de er for gamle folk. Ikke at jeg har noen planer om å krepere med det første, men du vet aldri etter at du har passert 60 år og kroppen ikke lenger tåler noe anfall av alvorlig sykdom og den typen ting. Dette er en mulighet man må faktorere inn i planene sine. Det er jo mange på min egen alder – blant de jeg kjenner siden “gamle dager” – som plutselig har blitt alvorlig syke og omkommet i løpet av bare et par-tre måneder etter at de først oppdaget noen symptomer. Hvorfor skal jeg være mer heldig enn dem? Det gir ingen mening — men inntil videre er det altså slik. Jeg puster, derfor plystrer jeg.

Vi avslutter med litt “godmusikk” fra 80-tallet.

Saklig bakgrunnsinformasjon om saken: Artikkel hos NRK.no

Selvmord er ikke noe folk liker å snakke om, særlig ikke når det dreier seg om et mobbeoffer. Selv vet jeg ikke hva som er sant av alt som har blitt sagt om Jason Arday, hans bakgrunn, akademiske karrière og endelikt, men jeg vet at britisk presse er – i det store og hele – en avskyelig samling av sadistiske jævler. Vesentlig mye verre enn den norske, kanskje med unntak av sånne som støtter Fremskrittspartiet og lignende politiske sammenslutninger, men du behøver da heller ikke å ta mitt ord for dette. Det er enkelt nok å grave opp pressekritikk på nettet — og britene scorer nesten alltid lavest på statistikken for hvor ufyslige, hevngjerrige og bent frem moralsk laverestående mediene deres er. Spørsmålet bør dreie seg om hvorfor det har blitt slik som det har blitt. Hva gjør britisk presse så umenneskelig?

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Som jeg pleier å si: Hvis svaret er “både ja og nei” så har du ikke stilt det rette spørsmålet. Sannheten er at jeg har gått og grublet på den britiske pressens etiske standarder – eller altså mangelen på slike – i mange tiår før jeg hørte noe om navnet Jason Arday. Folk husker kanskje den fæle historien om prinsesse Diana, som omkom i en bilulykke mens de prøvde å kjøre fra et kobbel med “gravejournalister” og fotografer som jaktet på dem. Konspirasjonsteoriene florerer om saken, men det som ihvertfall er sikkert er at akkurat der og da så ville denne ulykken neppe ha skjedd hvis det ikke var for at prinsessen og følget hennes befant seg under “intens spaning” fra diverse skruppelløse individer som var drevet av, skal vi si, økonomiske motiver i forhold til det at de britiske publikasjonene betalte bra for “godt stoff” om Diana. Siden ble det jo nærmest dannet noen slags spontan hedensk kult rundt henne i forbindelse med sørgetid og begravelse, som ikke akkurat gjør saken mindre bisarr. De burde jo ha funnet frem til denne respekten mens dama fortsatt var i live.

Visse forhold rundt selve den britiske samfunnsstrukturen kan være verdt å se på. For eksempel er kriminell lavalder i England og Wales 10 år, etter at den i året 1963 ble hevet fra 8 år. Hva skal man tenke om dette? Jeg mener å ha hørt at folk ikke normalt kommer i puberteten før de er 12-13 år gamle – og det tar enda noen år før hjernen innhenter kroppen i denne vekstperioden – så ikke vet jeg hva slags kriminologisk filosofering som ligger til grunn for å lovfeste at barn har evnen til å danne kriminelt overlegg i tilknytning til eventuelle forbrytelser de begår før de er ihvertfall 15-16 år gamle. På den motsatte side av ytterlighetene finner vi Belgia og Luxembourg, som har fastsatt at folk må være 18 år gamle før de kan tiltales og dømmes som selvstendig tenkende individer med god nok forståelse for ansvar og konsekvenser. Hvilke historiske forhold er det som har medført at britene engang tar 10 års kriminell lavalder alvorlig? Herregud. Jeg kan jo faktisk huske at jeg en gang var såpass liten men jeg kan ikke påstå at jeg hadde noe godt grep rundt virkeligheten og hvordan ting fungerer i “den voksne verden”. Det er noe som har gått galt i tenkamentet til de som pønsket ut dette. Jeg mener, hva er tanken bak? Det må jo være noe som har fått lovgiverne til å signere på slike papirer. Det er dette “noe” som jeg spekulerer rundt. Du vet. Et slags menneskesyn. Kommer det til overflaten også på andre måter?

Pressen er altså ille nok, men så tilkommer trollene på internett. Terskelen er som alle vet lav for å snakke før man tenker når ting skal sies på sosiale media og ellers. For eksempel er kommentarfeltene en ganske beryktet arena. Ting som man burde sparke seg selv i skinnleggen bare fordi man tenker blir “sagt høyt” i en arena som befinner seg hinsides normal skikk og bruk. Det er akkurat som om “alt er lov” fordi det ikke finnes noen klare regler for publikasjon og ansvar som plattformene er nødt til å følge. Ved dette tidspunkt vet vi at det ikke er tilstrekkelig med en advarsel om at det er ditt personlige ansvar hva du sier og hvor du legger det ut, fordi dette hemmer kanskje et moderat flertall av normale folk, men det er jo ikke dem lover og regler er laget for. Vi strekker opp klare grenser og gir advarsel om straffbarhet og konsekvenser overfor de som har dårligere sosiale sperrer og mindre selvkontroll enn “folk flest”. Trollene på nettet er folk som ikke skjønner – eller ikke respekterer – vanlig skikk og bruk. De har oppdaget at de kan gjøre dette ustraffet og siden bare baller det på seg. Hva er det vi pleier å si om mobbere? Det er ikke de lyseste pærene i kurven. Det viser seg nesten alltid at trollene er noen ganske patetiske individer som ikke har noe velfungerende sosialt liv — og så hevner de seg på “hele verden” gjennom å finne seg noen favoritter som de kan hetse og plage, eventuelt så opplever de nytelse gjennom å slenge dritt til alle og enhver som står lagelig til for hugg der og da. Psykologien i dette bildet er banal. Men dermed er det ikke sagt at mobbeofrene ikke opplever dette som plagsomt og skremmende. Det er jo ikke alle gitt å ha et robust immunforsvar overfor mobbere, troll og plageånder som svever rundt på nettet.

Vi avslutter dette med det beste bandet fra 90-tallets franske industrirock.

Litt utpå ettermiddagen i går kom det torden og regn i den spanske regionen El Bierzo hvor jeg bor. Som alltid er dette noe man setter pris på når det har vært overdrevent varmt og “trykkende” dagesvis i forveien. Fra juliebalkongen utenfor kjøkkenet mitt kunne jeg betrakte regnet med en tilfreds mine, som det heter, og tenke at det var fanden herpe og runke meg på tide. Den jævla sommervarmen er et blasfemisk utsagn i Norge, men det er noe du kan si i Spania uten at folk ber om at du må ta deg sammen og være positiv. Det er jo annerledes i syden. Ting funker på en annen måte. Sutring er det samme overalt, men forskjellige regioner og klimasoner fokuserer på forskjellige sutreobjekter. For eksempel hørte jeg forrige vinter enkelte individer som påsto at det var kaldt, men herregud. Jeg er norsk. Hvis du skal imponere meg med kulde så kreves det tosifrede blågrader og blæst av den typen som forfryser beinmargen. Da skal jeg gråte litt, men når det ikke er ordentlig frost engang så skjønner jeg rett og slett ikke hva problemet er.

Hvorom allting er så fremkommer det på nyhetene i dag at det var overforsvømmelse til en slik grad at to kvinner omkom i en annen del av regionen El Bierzo enn akkurat der jeg bor. Stedet heter Manzanedo de Valdueza og ifølge Google Maps så ligger dette en 45 minutters kjøredistanse unna meg. Du vet. På bortsiden av verdensmetropolen Ponferrada som er dit jeg reiser når det skal handle om storkjøpsfordeler på supermarkedet. Litt sånn “svenskehandel” kan du si, i motsetning til de lokale butikkene som ligger i gåavstand fra adressen min. Uansett var bildene ganske dramatiske, med veier som hadde blitt til elveleier og den typen ting. Jeg har ennå ikke sett så kraftig regn i Villafranca del Bierzo, hvor jeg bor. Landskapet her er dessuten konfigurert slik at det er vanskelig å se eksakt hvor det skulle ha blitt flomtilstander selv om det regnet dramatisk mye. Imidlertid hang jeg meg mest opp i at det så ut som om det hadde kommet snø der borte i Manzanedo de Valdueza, fordi det så ut slik det gjør når den første snøen kommer i Norge — men det viste seg at dette var haggel. Graniza som det heter på spansk. Gratis isbiter som faller ned fra himmelen. Noen ganger kan de bli store som egg og du ser typisk bilder på nettet av folk som holder noen slike i hånden.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Det er litt pussig at det kan være tredvegrader i været der ute og så bare noen timer senere regner det is. Atmosfæren er et variabelt sted. I det minste kan vi fastslå at det er ikke tørke her i dette området, så det er jo noe som man eventuelt kan feire. Andre strøk i Europa har det verre. Langsetter gigantelven Donau har de – av sikkerhetshensyn – vært nødt til å stenge ned diverse atomreaktorer i opptil flere land, fordi det er for tvilsomme tilstander i forhold til kjølevannet de trenger for å kunne operere trygt. Hva gjør dette med strømprisene utover høsten? EU har jo en “pool” som er tenkt å jevne ut prisforholdene for både kraftkrevende industri og den alminnelige befolkningen. Norge er med i opplegget, noe som ikke skjedde helt uten støy, men regjeringen har svart med ymse støtteordninger slik at “folk flest” skal kunne ha et normalt strømforbruk uten å betale det hvite ut av øynene for luksusen. Spania har en svært høy andel av “grønne kraftverk” men også noen atomreaktorer, men jeg har ikke satt meg inn i den lokale strømpolitikken; jeg bare betaler strømregningene etterhvert som de kommer. En vanlig måned ligger og vaker et sted rundt 30 euro. Det er til å leve med. Jeg bruker jo i grunnen ikke så mye strøm, annet enn at vaskemaskin og komfyr selvsagt trekker noen watt hver seg. For eksempel har jeg ikke aircondition – heter det varmepumpe på norsk? – og ingen “lader til elbil”. Oppvarming i vintersesongen går på fyringsolje, som selvsagt ikke er optimalt i forhold til klimavennlighet men jeg bor i en leiebolig og har ingen makt til å gjøre systemiske endringer i det tekniske driftsopplegget, så det er hva det er. Hadde jeg selv kunnet velge ville jeg hatt vedfyring – som jo er hva jeg er vant til – men sånn er livet. Du får ikke alltid det du vil ha.

Vi avslutter med litt “metalcore” fra Amerika.

Av hensyn til mitt nasjonale og internasjonale publikum skal jeg ved denne anledningen fremby et assortert utvalg av musikalske idiosynkrasier, hvorav sjansen for at du allerede kjenner dem er ganske liten. Dette er, som man sier, for de spesielt interesserte. Det som følger er en liste med ti forskjellige “langspillere” – altså fullstendige album – som jeg har bokmerket på YouTube fordi jeg fant dem spesielt interessante (da selvsagt i relasjon til min egen smak) og de har ingen høyt profilert representasjon i den konvensjonelle musikkindustrien. Enkelte av dem er “godt kjente” for de med litt sær smak, eventuelt med stor musikkhistorisk innsikt, men ingen av dem vil ligge på Spotify, for å si det slik. Listen følger ingen spesiell orden av typen “de ti beste” eller noe slikt, så de er alle å betrakte som jevngode produkter.

Uansett, her begynner vi:

Tonton Macoute. Selvtitulert britisk album innenfor sjangeren “progressiv rock” og/eller “jazz-fusion” fra 1971.

Radio Moscow – Magical Dirt. Utgitt i 2014, men det låter “70-talls psych” i tradisjonen etter Hendrix, Cream osv.

The Black Angels – Directions To See A Ghost, utgitt i 2008, er et psykedelisk rockeband fra Austin, Texas.

L’impératrice – Tako Tsubo, utgitt i 2021, er et “sløyt nydiskoband” fra Frankrike som er vanskelig å sjangerfeste.

Gitanos – Blues Bastardo, fra 2022, de er et argentinsk band som spiller “rølpete bluesrock”.

The Wolfgang Schlüter Combo – Hangover, er “typisk tysk” jazz-funk-rock-fusion fra 1977.

Sumac Dub – Le Jardin de Lucy, utgitt i 2015, er et fransk “elektronisk dub-reggae” ensemble.

Blackwater Park – Dirt Box, Tyskland 1972 er “typisk krautrock” (og et visst Opeth-album er oppkalt etter dem).

Flamingois & The Kount – Maniacs! fra 2020 er et samarbeidsprosjekt i sjangeren “disco-jazz”.

Pescado Rabioso – Artaud, fra Argentina 1973, er vel nærmest for “melankolsk visesang” å regne, men akk så vakkert.

Og dermed var denne listen slutt. Åpenbart følger det ingen sang på slutten denne gangen.

Jeg tilbrakte et par timer av denne formiddagen i samtale med en venninne fra Colombia, på en av internettets mange chattetjenester. Denne bloggen kom opp som et tema. Jeg forstår ikke alt du skriver om sa hun. Vel herre-føkkings-gud, hvem gjør vel det? Ikke engang jeg selv — i den forstand at jeg kan gå tilbake i tid og finne ting som får meg til å lure på hva fanden som var tanken den gangen. Dette gir jo ingen mening. Saken er at sånn må det være og slik må det bli av den enkle grunn at jeg liker å bryte med “vanskelige tema og ukonvensjonelt språk” uten å ta noen slags hensyn til om skrivestykket blir forstått av verken deg, meg eller Titten Tei — nå og senere. Jeg driver med kunst, ikke folkeopplysning. At visse elementer av presentasjonsformen kan minne om sakprosa er ikke utilsiktet men det betyr heller ikke at dypest sett er dette noe annet enn surrealisme og drømmelogikk. Du må derfor bare ta det for hva det er. (Det er kanskje også slik – når det gjelder akkurat min Colombianske venninne – at tjenesten Google Translator takler norsk-spansk ganske bra, men ikke alle ordspillene og resten av det asymmetriske fusseriet mitt. Det er jo ille nok på norsk.)

Mitt råd er å overse alt det du ikke forstår – la det gå inn av det ene øyet og ut gjennom det andre, så å si – og heller fokusere på det du oppfatter som begripelig. Du vet. Samme gamle trikset som alltid når man skal forholde seg til kunst som ikke prøver å bli forstått. En typisk post i denne bloggen har fire elementer. Overskriften, bildet, teksten og sangen. De har noen ganger en indre sammenheng, andre ganger ikke. Det finnes ingen regel for dette. For eksempel har jeg i det siste brukt stillbilder fra diverse gamle filmer som jeg liker – det ovenfor er hentet fra den aldeles fabelaktige filmen Tusenfryder (“Sedmikrasky”) av Vera Chytilova, Tjekkoslovakia 1966 – og slik kommer det til å fortsette inntil videre. Om jeg skifter mening er uråd å si. Kanskje, kanskje ikke. Andre kategorier av bilder har vært forsøkt, men akkurat nå liker jeg gamle filmer. Det er uansett ikke ment som noen “illustrasjon” som liksom sier noe om teksten, som i sin tur og orden ikke nødvendigvis skal forstås. Du vet. Opplysning er en borgerlig fordom. Det revolusjonære menneskesinnet bruker ikke det konvensjonelle begreprapparatet til å skape estetikk som behager de kondisjonerte klassene, men som et angrepsvåpen rettet direkte mot borgerlig selvtilfredshet i enhver manifestasjon, særlig de som har gjort penger til sin gud.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Vi avslutter med litt klassisk norsk rock fra året 2007.

Referanse (åpner i et nytt vindu): Remi og hans cannabis-medisin (NRK)

Klokken er snart ni når jeg begynner å skrive dette og jeg føler meg litt dorsk og “satt ut” fordi jeg tok en sovepille like før midnatt i går. Det var ved det tidspunktet 26,7 grader innendørs, mens det nå er redusert til 21,1. Saken er at jeg får jo faen ikke sove når det er så varmt, men sovepillene – av merket Zopitin 7,5 mg – tar ingen hensyn verken til været eller noe annet, de slår deg i svime uten hensyn. Hvilket er hele poenget. “Assistert innsovning” heller enn å ligge der og snu seg hit og dit i løpet av timesvis med “halvsøvne” fordi det ultimate poenget er å oppnå en uthvilt følelse i kroppen selv om hodet føles som om jeg har mistet omtrent femti prosent av min normale IQ. Kaffe ser ut til å hjelpe da. Foreløpig er jeg halvveis ned i den første koppen og planlegger to til. Du vet. Colombiansk urtemedisin som har både en mental og en fysisk effekt. Velkjente saker.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Linket ovenfor er en artikkel fra nettsiden til NRK, om en kis fra Vadsø – de sier ikke noe om alderen hans men på bildet ser det ut som at han kanskje er i 50-årene, altså ingen ungdom – og han hadde saksøkt staten og kommunen fordi han ikke fikk bruke cannabis (på resept) under et “ganske kortvarig” fengselsopphold. Hva vi kan konkludere med er “samme gamle leksa” fordi han trekker saken og gir seg på grunn av pengeproblemet. Han har ikke makt og midler. Derfor må han bare finne seg i hva enn det er som utgjør detaljene i nedverdigelsen. Så hva er greia? Kanskje jeg tar feil, men jeg velger å tro at dette handler om prinsipielle holdninger overfor cannabis, eller i praksis at “myndighetene” – kommunen, staten, kriminalomsorgen, fengselsdireksjonen – stiller seg tvilende, eller kanskje direkte avvisende, til hele konseptet med cannabis som medisin. Derfor blir det ikke aktuelt å bringe med seg narkotika til soning.

Egentlig burde de bare legalisere cannabis og klassifisere det som et relativt harmløst stoff i samme kategori som kaffe. Du kan ihvertfall ikke sammenligne det med alkohol, som til tross for sin legale tilstand er et av de hardeste stoffene folk overhodet kan bruke. Jeg mener, alkohol hører til i samme skadeklasse som kokain, amfetamin og heroin. At folk ikke fatter dette får bli deres eget problem. For medisinsk fareklasse, spør en lege. For sosiologisk fareklasse, spør politiet. Alle som har et noenlunde rettlinjet gangsyn forstår at det største narkotikaproblemet samfunnet står overfor er alkohol, og da særlig sprit. (Øl og vin har jo en tendens til å virke søvndyssende lenge før man oppnår den samme graden av psykotisk beruselse som inntreffer etter noen hylere med sterkere saker.) Kampen mot rusmidler er en skitten affære som domineres av moralske kjepphester og idealistiske vrangforestillinger. Hva er det vi prøver å oppnå? De som drømmer om kontroll bør få seg noen klaskere i ansiktet med flathånd. Det går ikke an å kontrollere mennesker. Hvordan går det an å ikke vite dette? Det er jo for fanden som å gjete katter. Av og til klarer du å holde dem noenlunde samlet – særlig når det er mat eller andre belønninger inne i bildet – men i det neste øyeblikk fyker de avsted i alle retninger.

Det som er mest provoserende med slike saker er den forjævlige småligheten hos maktmenneskene. Jeg skjønner at jobben deres er å forvalte og forsvare “systemet” men er ikke enig i at formynderi og overgrep er veien å gå. Ironisk nok snakker jeg selv om disiplin nesten hele tiden, men ikke som styringsredskap innenfor en kommandostruktur. Disiplin er noe du oppnår gjennom trening og systematisk applikasjon av moralske prinsipper. Disiplin er en personlig egenskap, ikke en pisk du kan svinge over andre, for å tvinge dem til å gjøre som du sier. I den linkede artikkelen ovenfor ser jeg bare en litt ynkelig person som har blitt beseiret – og kanskje i noen grad ødelagt – av “systemet” og de maktmenneskene som først og fremst lever av å utnytte og manipulere “systemet”. Eller for å bruke et annet ord: Jeg ser ondskapen. Ikke sånn som når den manifesterer seg i seksuelle overgripere, massemordere og krigsforbrytere, men “den lille ondskapen” som mest av alt er plagsom, ikke særlig farlig. Du vet. Det går an å drepe noen med et overveldende øksehugg som omtrent klyver dem på langs og gjør kort prosess, men det går også an å drepe dem med hundre tusen små nålestikk som kommer fra alle kanter og aldri gir dem verken fred eller hvile. Resultatet blir det samme.

Dermed avslutter jeg skrivingen og overlater “ordet” til noen av verdens beste musikere.

En greie som jeg stadig vender tilbake til er dette med smak og hvordan det er håpløst å kategorisere smaken i grupper av riktig og galt. Du vet. Folk liker det de liker, misliker det de misliker, og stort mer er det ikke å si om saken. Noen kan av og til “forklare seg” og fortelle historier om hvordan de tilegnet seg sansen for det ene eller det andre, men dette har ingen objektiv betydning. Det er bare minnene til èn person. Andre kan ha – og har ofte – helt andre livserfaringer. Kanskje vet de ikke engang nok om et tema til å svare ja eller nei på spørsmålet om de liker en ting, slik at jeg antar det er et gyldig alternativ å svare “jeg vet ikke” hvis du spør noen tilfeldige mennesker på gata om de liker Beatles. Ikke desto mindre tipper jeg på forhånd – uten å vite noe om disse individene – at et flertall vil svare ja på spørsmålet. Beatles var jo – og er forsåvidt ennå – et grisepopulært band, ihvertfall i den såkalte vesten. De har satt noen relativt uslåelige rekorder for antall nummer èn hit-sanger på rad og den typen ting. Med få unntak har alle et forhold til dette bandet.

Jeg så en artikkel som noen hadde skrevet på nettet, men jeg leste ikke mer enn overskriften, ingressen og teksten til et par bilder — fordi opplegget var at “Beatles er et oppskrytt band som ikke fortjener den musikkhistoriske posisjonen de har”, eller altså en slags konspirasjonsteori om du vil, som handler om at det er “pengeinteressene” som har manipulert det evneveike publikummet til å tro at Beatles er noe mer enn et vanlig skrangleorkester. Hva skal man tenke? Jeg ville ikke lese artikkelen fordi jeg følte meg litt sånn der provosert av tonen i det jeg allerede kunne se, så hvorfor åpne selve teksten og frivillig påta seg en forgremmelse? Jeg mener, min tanke om Beatles er at de var eksepsjonelle låtskrivere og svært dyktige sceneartister som mer eller mindre tilfeldigvis traff musikkmarkedet på et tidspunkt da det begynte å bli vanlig med privateid avspillingsutstyr (som i praksis ikke fantes før transistoren ble oppfunnet i 1947 og deretter utviklet til å bli en massevare over de neste ti-tolv årene, fordi alt sånt var fette dyrt før denne teknologien kom). Platesalg var noe helt nytt på slutten av 50-tallet og begynnelsen av 60-tallet. Før i tiden hørte folk på radioen og tok til takke med det som ble avspilt på de ulike radiostasjonene, men utover på 60-tallet oppsto “de hippe ungdommene” som hadde sin egen platespiller og kunne samle folk til privatarrangerte dansefester og den typen ting. Midt oppi denne bølgen kom altså Beatles rekende på en fjøl. De utga sin første LP i 1963 og sin siste i 1970. De var et “fenomen” selv om de varte i bare syv år.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Hva jeg tenker er at det ofte kan bli mye mas og “kulturelt press” rundt en moteriktig greie. Mange misliker dette, også jeg, fordi du kan jo merke at det står noen og dytter i andre enden fordi de tjener penger på opplegget. Sleske selgere og god musikk passer dårlig sammen. Folk liker å utforske mulighetene og oppdage sin egen smak i sitt eget tempo. Dette gjelder i særdeleshet tenåringer, som jo allerede er noen vanskelige fetthyser å forholde seg til, fulle av hormondrevet protest og opprørstrang. Fenomenet er velkjent. Det er i det store og hele ikke noe annet å gjøre enn å gi dem albuerom og heller passe på at de ikke tukler med farlig verktøy og den typen ting, så får de jo bare løpe rundt og skrike helt til den jævla puberteten deres roer seg litt. Kan du fatte hvordan det må ha vært for de relativt unge mennene i Beatles å havne midt oppi den absurde galskapen som vi nå kaller beatlemania? Herregud. Men de fikk da i det minste litt betaling for umaken og etterhvert tok de også grep om sin egen karrière og begynte å lage “voksenmusikk”. Jeg har ikke noe saklig grunnlag for å påstå dette, men jeg tror at de fleste som liker Beatles har sin favoritt-LP blant de senere produksjonene deres, det vil si fra Rubber Soul og utover. Min egen favoritt er det hvite dobbeltalbumet fra 1968.

Vi avslutter med en litt lystig sang – som jeg liker særlig godt – fra det nevnte bandet.