Selv kan jeg ikke huske at jeg noensinne lærte å lese og skrive. Det er liksom noe jeg “alltid” har kunnet — men sånt er jo ikke medfødt så den eneste konklusjonen jeg kan trekke er at jeg lærte det før jeg var stor nok til å danne konsistente minner, sannsynligvis over en viss periode med “Barnas ABC” og den typen ting blant lekesakene. Det er uansett ikke viktig fordi poenget er ikke hva jeg kan – og når jeg lærte det – men den litt forvirrende opplysningen at en stor andel av dagens ungdomsskoleelever kalles for funksjonelle analfabeter, som betyr at de har tilegnet seg ferdighetene men at de ikke behersker dem godt nok til å klare seg i samfunnet. Slå det opp selv (det måtte jeg også gjøre) for mer informasjon. Jeg vet ikke i hvilken grad det hjelper – sannsynligvis ikke – at hun halvgale finske Sanna Sarromaa kjøres frem for å herse med foreldrene, fordi jeg tror ærlig talt at problemet ligger et helt annet sted.
Det er alltid interessant å google noe bare for å møte seg selv som første linkede valgalternativ, særlig når poenget er at det finnes for mange valgalternativer. Analyseparalyse er det noen som har kalt det — og jeg liker i grunnen dette ordet bedre enn mitt eget – opsjonsparalyse – fordi analyseparalyse har en bedre danserytme. Både unge og gamle får rett og slett for mange inntrykk – folk bombarderes jo fra alle kanter, uten stans, hver eneste jævla dag – men det er verre for de unge og presumptivt sett mer lettpåvirkelige individene. De hensettes i en sløvhetstilstand som muligens egentlig kan være en slags psykologisk forsvarsmekanisme, fordi hjernen klarer jo ikke å “ta unna” all innkommende informasjon og samtidig “oppdatere” seg selv raskt nok til å kontekstualisere disse uhyrlige datamengdene. Nå gikk jeg riktignok på skolen på 70-tallet, slik at fjernsynet var den mest radikale brøleapen i informasjonsjungelen, men allerede da var det mange filosofer som advarte mot full tilt i tenkamentet fordi det skjer for mye. Folk blir overstimulerte og mister tråden i forhold til at livet først og fremst er et praktisk problem. For mye informasjon skaper forvirring.
For å forstå hva som ligger i begrepet emosjonell frihet bør vi sannsynligvis begynne med å spørre om når og hvorfor man opplever ufrihet, begrensning eller tvang — som kan ha sammenheng med omstendigheter i livet, påvirkning fra andre mennesker eller mental sykdom. Som alle kan se er damen på bildet ovenfor Juliette Binoche, en berømt fransk skuespiller, og bildet er hentet fra filmen Bleu (“Blå”) av den polske regissøren Krzyzstof Kieslowski, utgitt i 1993. De litt mer enn gjennomsnittlig filminteresserte vet godt hvem Kieslowski er – for ikke å snakke om Binoche – og at han er kjent for å jobbe med “psykologisk tematikk” i større grad enn drama, action eller andre typiske sjangere. Dette gjør ham noe mindre tilgjengelig for de som foretrekker lettbent underholdning, men til gjengjeld kan man med fordel se filmene hans mange ganger for å oppdage nye aspekter i fortellingen. Men alle liker jo ikke sånt.
Den såkalte trikoloren består – opplagt – av tre filmer kalt henholdsvis blå, hvit og rød, inspirert av det franske flagget, eller rettere sagt de revolusjonære idealene som er innbakt i det franske flaggets symbolikk. Frihet, likhet, brorskap. De tenkte sånn den gangen da trikoloren – som er det formelle navnet på det franske flagget – ble designet. Det er et helt annet spørsmål hvor disse abstraksjonene står i dag. Det kan se ut som om menneskeheten står foran en avgrunn mens et kobbel av galninger oppfordrer oss til å bare marsjere fremover uten noen tanke på hvor vi er på vei. Spørsmålet må derfor – opplagt – bli: Eksakt hvor er vi på vei hen? Jeg har ikke noe svar — og regner vel med at selv om jeg hadde visst svaret så er det neppe noen som er interessert i å høre det fra meg, eller noen annen for den saks skyld. Til tross for at kommunikasjonsteknologien er bedre nå enn den noensinne tidligere har vært – eller kanskje på grunn av dette – er det ikke særlig mye å snakke om. Eller kanskje det er så mye å snakke om at ingen vet hvor de skal begynne. Har du vært i et forhold noen gang, som utviklet seg slik at man liksom ble helt fortapt for hverandre? Det går jo an at ting bare låser seg og alle forsøk på å “snakke om ting” ender øyeblikkelig i gjensidige anklager og konflikt.
For øyeblikket er det 16 grader utenfor der jeg bor – klokken er snart 9 om morgenen – og det forventes at temperaturen skal stige til 25 grader utover dagen. Altså det vi kan kalle “normalt behagelig sommervær” bare at dette er jo om høsten. Uansett meldes det om ytterligere to-tre dager med de samme forholdene, så skal tredvegradene komme tilbake. Ingen sier at dette er normalt, men slik har ting blitt. Har det noe med El Niño å gjøre? Hvem vet. Vi får bare vente og se. Noen slags fagperson vil sikkert snart komme på banen med noen slags forklaring. Søk på nettet antyder at det er noe omkring ti grader for varmt for denne årstiden i denne regionen, men jeg vet ikke hva dette betyr. Det begynte å bli seriøst kjølig i oktober i fjor og det er jo ennå et par uker igjen før vi kommer dit.
Internasjonale nyheter har litt fokus på kunstig intelligens nå om dagen, ikke minst fordi de som jobber med greiene vil ha regulering av fremdriften mens den amerikanske presidenten sier njet. Her skal alt gå for fulle mugger og flatt jern. Jamen det kan jo være farlig, sier bransjefolkene. Donald Trump svarer er at all sikkerhet USA behøver er en kraftfull president med høy IQ. Jeg skal ikke engang vitse om det, men det kan nevnes at de komiske poengene sitter løst med den nåværende amerikanske regjeringen, selv om realismen i saken er at de kjører landet i grøfta. Det vil ta mange tiår å rydde opp i kaoset etter regjeringen Trump, i den grad det overhodet lar seg gjøre. Internasjonalt har jo USA mildt sagt tapt anseelse basert i det faktum at ingen kan føle seg sikker på at de ikke vil finne en annen evneveik finklejokum til å fortsette skadeverket selv om Trump selvsagt forsvinner snart. Han er jo 80 år gammel nå — og ikke spesielt sunn. Hva som mest sannsynlig vil skje er at de velger en Demokrat neste gang, som selvsagt ikke vil få til så mange dramatiske forbedringer av elendigheta på bare fire år, så velgerne vil snu seg igjen i neste runde.
Vi avslutter med en internasjonal hitsang fra året 1979.
Fruktbarhet er i befolkningslæren et uttrykk for hvor mange barn som blir født. Dette kalles også fertilitet. I medisin snakker man om fruktbarhet som evnen til å få barn. Dette kalles fekunditet. I Norge er fruktbarheten relativt høy sammenlignet med andre europeiske land. Likevel har den sunket tydelig siden 2009. I 2023 var den norske fruktbarheten rekordlav, med et samlet fruktbarhetstall (SFT) på 1,4 barn per kvinne.
For at folketallet i et land skal holde seg konstant må SFT ligge på 2,1 barn per kvinne. Dersom tallet ligger på 1,4, som for Norges vedkommende, vil befolkningsveksten ligge på negativ 33% per generasjon, som i lineær projeksjon mot et tidsvindu på tyve år vil medføre en nedgang i folketallet på omtrent tyve prosent, eller èn million mennesker i Norge med dagens folketall. Dette er et matematisk forhold som ikke er diskutabelt. Enten må SFT opp i over 2,1 eller så kan bare innvandring supplere den negative befolkningsveksten. Hvorfor SFT ligger på 1,4 for Norges vedkommende finnes det diverse idèer rundt, men i internasjonal sammenheng inngår dette i den såkalte nordiske gåten – de andre landene har omtrent samme negative tilveksttall – fordi Norge (og resten av norden) har etter måten svært bra ordninger for nybakte foreldre, men likevel følger vi den generelle trenden i rike og industrialiserte land, hvor for eksempel Japan kan trekkes frem som et skrekkens eksempel med sin gjennomsnittsalder blant befolkningen på litt over 50 år.
Det er forholdsvis enkelt å gå på nettet og finne fruktbarhetstall (“fertility rates”) for alle verdens land — og hvis du gjør dette vil du finne ut at de fattigste landene har den høyeste befolkningsveksten, formodentlig basert i det som var tanken i “gamle dager” også i Norge, altså at hvis du skal sikre din egen alderdom så må du få mange barn slik at i det minste noen av dem vil overleve og gjøre det såpass bra i livet at de kan forsørge deg etter at du har mistet arbeidsevnen. Hva som er nytt i dette bildet er imidlertid tallene for barnedødelighet. De som har tilgang på fagmessig helsebistand med alt hva det innebærer av vaksineprogrammer og så videre, vil oppleve at de fleste av barna deres vokser opp og når frem til sin arbeidsdyktige alder. For eksempel har folketallet i Nigeria fordoblet seg siden år 2000 og ligger nå på noe rundt 240 millioner med en gjennomsnittlig alder på 18,3 år. Hva er det meningen at alle disse skal drive med? Jeg vet ikke hva slags økonomi de har i Nigeria og jeg er for lat til å undersøke saken, men jeg gjetter på at mange av dem vil se seg om i resten av verden etter arbeid og andre muligheter for personlig fremgang. Det virker jo rimelig å anta.
Vi setter strek der med en “nypsykedelisk” rockesang fra året 2022.
Blasfemi betyr gudsbespottelse. Hvilke ytringer som regnes som blasfemi, og hva slags reaksjoner ytringene møtes med, varierer mellom religiøse samfunn og ulike lands lovgivning. Blasfemi var tidligere forbudt ved lov i Norge, men straffebestemmelsen ble opphevet 29. mai 2015.
(Store norske leksikon)
Som står skrevet er det uvesentlig om du er svart, rød, gul, brun eller hudfarget. Jesus elsker alle barna og det gjør hans gode venn Jeffrey Epstein også. Verden er full av kjærlighet. Du må bare åpne dine armer og ben slik at det kan strømme over og inn i deg, som “en kilde klar og ren” slik det beskrives i den salmen Jens Schjørring skrev i 1854. Det vites ikke hvor han fikk informasjonen sin fra, men i en kontekst av postmodernistisk selvreferanse bør det sannsynligvis tolkes som guddommelig inspirasjon. Selv forstår jeg ærlig talt ikke hva fanden de snakker om når Guds kjærlighet nevnes, for han der hovedpersonen i bibelen er jo fullstendig fette psykopat. På den annen side er det forsåvidt vanlig å føle noen slags affinitet for en overgriper som har tatt kontroll over deg – jevnfør til det såkalte stockholmsyndromet – noe fagfolk beskriver som en psykologisk forsvarsmekanisme. Livet er jo skummelt. Det er fullt av sorg og smerte, deretter dør du. Ingen vet hvorfor eller hva som egentlig foregår. Kanskje er alt bare en simulasjon.
Den i særklasse ondeste oppfinnelsen mennesker har pønsket ut er religion. Det forgifter hjernen og ødelegger den evnen til selvstendig personlighetsdannelse som er så essensiell for at den demokratiske samfunnsmodellen skal kunne fungere. Som du kan skjønne har derfor enhver autoritær parveny som har kommet rekende – fra Napoleon Bonaparte til Donald Trump – bekjent seg til noe slags religiøst tiltak, enten dette fremstår som troverdig eller ikke. Selveste Julius Cæsar var jo faktisk pontifex maximus – tittelen betyr i direkte oversettelse “den største brobyggeren” – det vil si yppersteprest for den romerske statsreligionen, før han ble diktator. Du vet. Folket vil ha opium, for å parafrasere det Karl Marx sa om religionstrangen. Troen trøster og bedøver på samme vis som rusgiftene, noe som faktisk har blitt fremholdt uten ironi av mange religionsforkjempere: Det er den beste formen for rus. Min egen posisjon i dette bildet er at jeg kaller meg gnostisk ateist – både for å understreke at det er faen ingenting agnostisk med dette og for å signalisere en lang linje tilbake til den historiske tradisjonen vi kaller hellenismen – men det er ikke korrekt å si at jeg fornekter Gud. Det jeg fornekter er menneskenes evne til å forstå slike ting, altså en slags “jødisk” posisjon; hvor enhver nevnelse av “navnet” regnes som bespottelse. Eller at det å uttale seg på vegne av Gud er blasfemisk, om du vil.
Hvilket bringer meg til den svært viktige distinksjonen mellom teopati (“gudsopplevelse”) og teologi (“gudsforklaring”). Det ene er noe personlig – og forsåvidt psykiatrisk – som skjer med folk, mens det andre handler om språkdannelse rundt noen felles emosjonelle kompromisser som grunnlag for stiftelse av menigheter og den typen ting. Det ligger i sakens natur at du ikke kan forklare en mystisk og transcendental opplevelse, men behovet for å forstå og kontekstualisere det som skjer med deg gjennom livet motiverer folk til å prøve likevel. Det raker forsåvidt ikke meg hva slags rusgifter, sex og religiøse fantasier folk foretrekker i sine privatliv, men jeg vil ikke desto mindre foreslå som generelt prinsipp at kunsten – og da særlig musikken – har kraft til å opplyse de mørke delene av sjelen og bringe en viss grad av strukturert orden til dette feltet av kaoskrefter. Dette er jo mildt sagt ingen nyhet. Annenhver filosof gjennom all menneskelig historie har pekt på musikk som den “reneste” kunstformen, fordi den går rett i kroppen uten å ta veien om hjernens analytiske tendenser, mens nesten alle har tendens til å henfalle til spekulasjon rundt hva kunstverket betyr når vi snakker om for eksempel malerier og skulptur, eller for den saks skyld både teater og dans. Jeg mener, ingen spør hva musikken “betyr”. Alt de bryr seg om er hvorvidt det aktuelle musikkstykket “treffer dem” eller ikke. Snakker det til meg? Føler jeg noe? Selvsagt kan vi bringe temaet smak inn i bildet, men vi snakker jo ikke om dekorasjoner heller. Musikk – når det brukes riktig – gir deg en opplevelse som befinner seg hinsides fysikkens tid, rom og manifesterte former. Det korrekte ordet for dette er transcendens. Hinsides kropp og sinn.
Det virker passende å avslutte dette med et musikkstykke som alle liker (så vidt jeg vet).
Man blir sannsynligvis litt forherdet av å vokse opp i dystopiske tider. Selv begynte jeg på barneskolen i året 1969, altså mens Den kalde krigen var på sitt mest forblåste — og på grunn av visse familiære forhold tilknyttet forsvaret og denslags skjedde barneskoleårene mine på et sted ikke langt fra grensen til Sovjetunionen (som det het den gangen). Ingen hadde noen illusjoner om hva som ville skje dersom “russerne kom”. Motstandsevnen var beregnet til noen timer. Det ble også sagt at dette var noe som kunne hende når som helst, så det er bare å forberede seg på døden. Vi barna bare sto der med store øyne og lyttet vekselvis til historier om tyskerne som nettopp hadde dratt sin vei og russerne som sto klar til å komme. Det ble sagt at vi var heldige som fikk vokse opp i en rolig periode mellom andre og tredje verdenskrig. Sånn var realitetene den gangen. Det var – som det folkelige uttrykket sier – ingen kjære mor.
Slik skikken er blant mennesker med bakgrunn fra Finnmark så hadde jeg en tidlig seksuell debut, noe som medførte at jeg betraktet meg som litt av en verdensmann på dette området på den tiden folk begynte å snakke om AIDS. Du vet. Er det ikke det ene så er det noe annet. Den kalde krigen var det store angstobjektet gjennom alle skoleårene mine og ved den tiden når de fleste av mine jevnaldrende begynte å etablere seg som selvstendige seksuelle skapninger kom de gudfader meg trekkende med en dødbringende kjønnssykdom. Ingen visste noe om AIDS på den tiden – det skjedde i året 1983 – da forskere ved Institut Pasteur i Frankrike lyktes i å isolere det viruset som i 1986 fikk navnet HIV, som har festet seg ute i opinionen, men som først ble kalt HTLV3. Det er litt håpløst å forklare hvordan ting føltes den gangen midt på 80-tallet da det var etter måten vanlig å sitte og gjøre opp seksuelt regnskap som gruppearbeid mellom et antall personer som hadde “mulige forbindelser” på grunn av hvem som hadde ligget med hvem og i hvilken rekkefølge.
Som alle vet kom aldri russerne og AIDS var ikke på langt nær så smittsomt som folk først antok, slik at de fleste som hadde anlagt engstelig neglebiting som hverdagslig vane fikk på noe slags vis hanglet seg gjennom de verste epokene og kommet seg ut på den andre siden, mer eller mindre tidsnok til å oppdage det tidlige internettet. Hvor står vi i dag? Det seneste på den apokalyptiske fronten er kunstig intelligens som av “årsaker” kan utvikle nykker til en slik grad at de kommer til å utrydde menneskeheten. Samtidig jobber klimaforandringene tålmodig i bakgrunnen og presenterer stadig nye og fantastiske produkter, så som hetebølger og idiotisk store nedbørsmengder. Livet går videre. Som kynikerne sier så er det eneste helt idiotsikre vi kan vite i en verden som er i konstant forandring at vi kommer til å dø. Sånn er reglene. Du vet aldri eksakt når døden kommer for å hente deg – selv om vi kan snakke om mer og mindre sannsynlige ting – men det er helt sikkert at dette vil skje noen gang. For Norges vedkommende er det mest statistisk vanlig at folk blir gamle og kreperer på grunn av noen slags alvorlig sykdom som den alderdomssvekkede kroppen deres ikke kan hanskes med, som i prinsippet ligner litt på prognosen for AIDS-pasienter på 80-tallet, men kanskje KI vil fremstille drapsroboter som kommer og tar dem først. Hvem vet. Vi kan i grunnen ikke gjøre noe annet enn å bare forholde oss rolige overfor dommedagsprofeter og panikkmeglere, fortsette med de vanlige tingene i livet og gjøre så godt vi kan med det vi har, så får det ellers gå som det går.
Vi setter strek der, med en sang av og med noen trønderske musikere fra gamle dager.
Sosiometri er en kvantitativ metode for å måle sosiale relasjoner. Metoden ble utviklet av psykoterapeut Jacob L. Moreno i sine studier på relasjoner mellom sosiale strukturer og psykologisk velvære. Sosiometri defineres som innsikten i dannelsen og organiseringen av grupper og posisjonen til individene innenfor. Sosiometriske undersøkelser avdekker de skjulte strukturer som gir en gruppe sin form: alliansene, subgruppene, de skjulte antagelser, de forbudte agendaer, de ideologiske overenskomster og ‘stjernene’ i showet.
(Wikipedia)
Mennesker er i utgangspunktet laget for å fungere i ganske små grupper. Det såkalte Dunbar-tallet for vår art ligger på omtrent 150, hvilket i praksis innebærer at dette er vår “bekvemmeligetssone” for hvor mange individuelle navn og ansikter vi naturlig kan håndtere i vår hverdagslige omgangskrets. Større sosiale sammenhenger av dette vil inneholde folk som er “fremmede” for oss — enten vi gjenkjenner dem når vi ser dem eller ikke. I nyere tid har vi dessuten fått en egen sone av parasosiale relasjoner, som for det meste betyr individer vi “synes at vi kjenner” fra film eller fjernsyn, via nettet og så videre, men som vi strengt tatt ikke aner noe om. Vi kjenner dem jo ikke slik vi kjenner “omgangskretsen” av familie, venner, arbeidskolleger og andre som er innenfor Dunbar-sonen av omlag 150 individer. Hjerneforskere av den typen som måler elektrisk aktivitet i tenkamentet har oppdaget mange interessante ting om dette.
Sånne som driver med veddemål ville kanskje ha uttrykt det slik: Livet er nødt til å vinne hver gang og alle dager, mens døden bare behøver å vinne èn gang. Dette er det tekniske grunnlaget for “negativ fokus” — som handler om at å unngå det farlige er mye viktigere enn å søke det gode og gledelige. Du kan si det er skuffende å gå glipp av noe bra, men det er livsnødvendig å unngå det dødelige. Strengt tatt lærer vi ikke noe av ting som går bra. Selvsagt er det bra at ting går bra, men den naturlige tendensen vil jo i så fall være å bare fortsette med “mer av det samme” fordi dette har vist seg å fungere, men når vi snubler og tryner vil oppmerksomheten skjerpes temmelig betraktelig mens vi funderer over hva det var som nettopp skjedde og hvordan vi kan unngå at det gjentar seg. Gjennom livet lærer alle mennesker – nesten uten unntak – at det farligste de må forholde seg til på en noenlunde fast basis er “andre mennesker” uten at vi skal dykke ned i detaljene rundt dette psykologiske forholdet. Du vet. Det er jo de fremmede som er skumle.
Du hører noen ganger om kjendiser som oppfører seg avvisende og ubehagelig overfor fans som prøver å ta kontakt med dem. Hva ville du selv ha gjort? Det er jo ikke alle som kan regne med at de vil få gå i fred når de beveger seg ut i gatene — fordi den tidligere nevnte parasosiale illusjonen sier at vi “kjenner” denne personen, som på sin side ikke har den minste peiling på hvem disse fremmede og kontaktsøkende menneskene er. Hva er det de vil? Det er mange som har snakket om dette og det er selvsagt høyst individuelt hvordan de takler “trykket” av uønsket oppmerksomhet som de blir utsatt for hvis de viser seg på offentlig sted. Autografjegere, fotografer, skuelystne og sikkert også noen psykotiske gærninger av typen “stalker” leter jo bare etter muligheter til å komme på kloss hold av den ulykksalige kjendisen, som på sin side bare vil være i fred. Og noen ganger tenner de på alle plugger og skjeller ut folk, eller river kamerautstyret ut av hendene på bildejegerne og knuser det i bakken. Det går selvsagt an å påstå at dette burde de ha tenkt på før de søkte berømmelse som skuespiller, musiker eller hva det skal være, men det er vanskelig å styre slike ting. Det er ikke mange kunstnere som begynte med skapende virksomhet fordi de ville bli berømt.
Vi avslutter med noen halvberømte – og ifølge ryktet litt folkesky – dansemusikere fra 70-tallet.
Hvis du reiser til Irland og spør litt rundt så vil du ganske snart finne veien til Newgrange. Dette er et ganske kjent forhistorisk monument som ble bygget for drøyt 5000 år siden og det gikk med anslagsvis 200.000 tonn med forskjellige materialer over en byggeperiode beregnet til omtrent tredve år før anlegget sto ferdig. Siden den gangen har folk klødd seg i hodet og lurt på hvorfor. Hvordan er et rent teknisk spørsmål som kan vinkles hit og dit, men hvorfor er en gåte. Vi vet jo strengt tatt ingenting om hvordan de som bygde Newgrange oppfattet seg selv, omverdenen og forholdet mellom de to. Imidlertid har vi funnet en interessant arkitektonisk detalj. Ved vintersolverv hvert år kommer morgensolen inn fra en slik vinkel at det innerste kammeret i Newgrange er fullt opplyst i 17 minutter. (For flere detaljer om saken kan du søke på nettet.) Dette er helt opplagt noe de har gjort med vilje — som igjen krever både forkunnskap, nøyaktig planlegging og fremdriftsstyring av byggverket. Det var definitivt meningen å fange morgensolen på slikt vis.
Vi flytter oss nå over Atlanterhavet og til Mexico, hvor vi blant mange andre imponerende byggverk finner Xochicalco, som betyr “blomstenes hus” på nahuatl-språket, beliggende omtrent en to timers kjøretur sør for Mexico City. Anlegget hadde sin storhetstid først etter at storbyen Teotihuacan hadde gått under – det finnes muligens en sammenheng der fordi mye av byggeskikken fra Teotihuacan kan gjenfinnes i Xochicalco – men også de opplevde sin undergang i eller rundt året 900, etter å ha eksistert i 2-300 år som “vitenskapelig sentrum” for regionene rundt, særlig på grunnlag av en snedig konstruert “skorstein” på taket av en underjordisk hule, vinklet på en slik måte at solen skinte rett ned på gulvet i hulen fra 30. april til 15. august – som er 105 dager – mens de resterende 260 dagene av året utgjør mayaenes “hellige år” som på denne måten ble aksentuert. “Noen” hadde helt klart beregnet, planlagt og utført denne kunsten. Det er ikke noe rom for slinger hvis du vil ha ting til å stemme akkurat, slik at det må ha foregått betydelige mengder “landmåling” på overflaten før det ble tatt en beslutning om hvor de skulle slå hull for denne “kosmiske skorsteinen” og hvordan den måtte bli bygd opp og vinklet for å distribuere solens lys på korrekt vis i forhold til den ønskede effekten.
Til sist reiser vi en tur til Norges hovedstad Oslo hvor daværende kong Olav åpnet det som først het Oslotunnelen den 18. januar 1990. Imidlertid skiftet tunnelen navn i 1998, til Festningstunnelen, for å unngå forveksling med togtunnelen med samme navn, og per i dag er den bare en eldre del av det større anlegget som heter Operatunnelen. Du vet. Det går jo an å kjøre under nesten hele Oslo for de som bare ønsker å komme seg forbi denne byen uten å stanse opp for å beundre alle severdighetene. Uansett er tunnelanleggene for biltrafikk under Oslo et stort og kompekst anlegg som har kostet sikkert mange hundre kroner å bygge, så da er det på sin plass å nevne at de har vinklet utkjøringen ved Filipstad mot vest-sørvest i en vinkel på omlag 250 grader slik at den fanger ettermiddagssolens direkte skinn i timene 1600-1730 om våren (februar og mars) og timene 1700-1830 om høsten (september og oktober) som typisk sammenfaller med det man kaller ettermiddagsrushtrafikken i retning vestover. Det anbefales derfor bruk av solbriller, forsiktig kjøring og jeg vet ikke hva, men sannsynligheten for å bli totalt blendet mens trafikken er på sitt verste er ganske stor. Jeg har selv opplevd det mange ganger — og blitt like imponert over denne geniale ingeniørkunsten hver gang. Så vidt jeg vet er det vanlig å slå i dashbordet og si noen velvalgte ord når man selv kommer der og opplever fenomenet.
Vi avslutter med en munter tonetrall fra dette svenske dansebandet, utgitt i år 2012.
Folk liker ofte natur men i avmålte mengder. Du vet. Oversiktelige steder hvor det ikke er altfor komplisert å ta seg frem mellom de ønskelige punktopplevelsene. Den typen natur som skraper, biter, stikker og skjærer er jo ikke noe hyggelig. Selv om den, skal vi si, litt uvennlige naturen sannsynligvis er i flertall der ute så leter vi jo etter lysningene i den mørke skogen og de krattfrie gangstiene som er henlagt langt borte fra der hvor svermene med blodsugende insekter bor. Jeg har personlige venner som er svært urbane. De liker seg i byen — og de ser på deg som om du nettopp inviterte dem til å være med på en runde unaturlig sex hvis du spør om de har lyst til å reise en tur på landet. Det blir ikke aktuelt nei. Hva skal du si? Det er jo ikke noe diskusjonstema. Dette er bymennesker, ferdig snakket. Argumentet deres er forsåvidt logisk nok. De får jo alt de behøver der hvor de er og sier “takk men nei takk” til naturopplevelsene.
Handler dette om bakgrunn? Min egen lekeplass i barndommen var jo i skogen. Og da mener jeg gammelskog, ikke de nyplantede feltene med kommersiell tømmerskog som de typisk har over hele Østlandet, men ekte villskog som aldri har sett en hogstmaskin. Det er ikke mye igjen av denne typen skog i Norge men det finnes noen små “lommer” her og der. En av disse var altså der hvor jeg tilbrakte mine første seks år av livet — og deretter hver sommerferie i de neste åtte. En barndom i skogen er hva som har formet mitt “natursyn”. Jeg føler meg hjemme i sånne biotoper. Oppvekstforholdene mine gjør meg til “typisk norsk landbefolkning” — inkludert de veritable Kjell Aukrust-figurene som utgjør slekten min. Det er med andre ord byen som er et fremmed sted for meg. De geometrisk ordnede strukturene har jo en helt annen rytme enn det viltvoksende kaoset – som likevel følger en slags orden – uti villskogen. Du kan si det blir som en geometri som handler om linjer stilt opp mot en geometri som handler om kurver. Dessuten har de forskjelligartet fremdrift. Linjene som danner byen formes på grunn av menneskenes profittbegjær. Kurvene som danner skogen formes på grunn av alle ville skapningers dødelige jakt på hverandres livskraft. I begge tilfeller vil du bli studert og vurdert som næringskilde. Hva kan du brukes til? Menneskenes fordel er at vi er for det meste så giftige at ingen kan bruke oss til noenting.
Basert i den nyeste vekslingskursen tilsvarer 3,50 euro litt i underkant av 38 kroner — og dette er hva jeg betalte for to rå og ferdig tilformede hamburgeremner av storfèrasen rubia gallega – “galicisk blondine” – hvorav den ene av dem nylig ble stekt opp som en litt sen lunsj her i huset. Men sånn er det jo i Spania. Alt skjer mye senere på døgnet, ikke minst middagen som ofte ikke avholdes før klokken ti på kvelden og som derfor drar seg mot midnatt og vel så det. Dette med å bli sittende til bords lenge etter at selve måltidet er over heter som alle vet sobremesa og regnes som den beste delen av middagen. Da skal man slappe av, nyte hverandres selskap, drikke diverse typer alkohol og kaffe, røyke sigarer, prate om livet og ellers alt man kan komme på. Så vidt jeg vet regnes det som unormalt å “skynde seg” når det handler om mat og selskapelighet, fordi hva kan vel være viktigere enn å feire at du lever akkurat nå i øyeblikket?
Hvordan det der enn måtte forholde seg så er jeg – selvsagt – temmelig kresen i forhold til hamburgere. Det er ikke noe jeg ville kjøpt ute på et serveringssted, for å si det slik, men hvis jeg selv kontrollerer alle deler av prosessen så vet jeg jo hva jeg får og da er det en akseptabel lunsjrett et par ganger i måneden eller så. Du vet. Folk spiser alt for mye kjøtt. De presser i seg aldeles katastrofalt motbydelige mengder med døde dyrs kroppsdeler uten engang å reflektere over hva de holder på med, langt mindre gjøre ære på den skapningen som måtte dø for at de skal kunne leve. Det er temmelig fette nihilistisk — men slik er jo menneskene. De bare virrer gjennom livet som små duracellkaniner uten å noensinne bruke tid på å reflektere over tilværelsens mystikk. Det handler om å være “travelt engasjert” i noe slags dusteopplegg som krever såpass mye av deres tid og energi at de ikke har noe til overs, det blir for det meste bare jobbing og søvn. Fritid er i seg selv bare et problem som krever å fylles med noen slags “aktivitet” som det helst skal gå an å fotografere og legge ut på hva enn slags sosiale media som de bruker. Nesten alle begynner å savne jobben etter en stund.
Når det er sagt så raker det ikke meg hvordan andre mennesker innretter sine svært korte og høyst private liv her på denne tilfeldige planeten hvor vi har blitt hensatt av årsaker ingen kjenner. Det kan åpenbart debatteres – noe som også skjer hver dag – hva som er meningen med tilværelsen, men jeg er selv blant de som trekker på skuldrene og sier det må være opp til hver enkelt hva de gjør for å “finne mening” og sette pris på det de har. Folk er jo forskjellige. Det som er bra for meg er ikke nødvendigvis bra for deg – og omvendt – men er det ikke egentlig bare en fordel at ting er slik? Selv må jeg si at jeg har egentlig høstet mer lærdom av å omgås de som er ulik meg selv enn de som jeg alltid er enig med. Jeg er jo ikke så evneveik at jeg tror jeg “har rett” i noen generell forstand selv om jeg forlengst har oppdaget hva som funker (og ikke funker) for meg selv. Ta for eksempel den hamburgeren jeg lagde som en sen lunsj i dag. Det må være kjøtt av beste kvalitet men også brød i samme kategori, garnert med salatblader, rå løk, saltagurk og to typer saus (en under og en over) som skal være henholdsvis hvit og rød. Det blir ikke aktuelt å forhandle om saken. Jeg skal enten ha det akkurat slik som jeg liker det eller så skal jeg ikke ha det overhodet. Entiendes?
Det passer å avslutte dette med noen danske gammelrockere som spiller en sang fra 1994.
