Hvis du er omtrent samme personlighetstype som meg så velger du den mest interessante ruta for å komme deg til et sted, ikke den raskeste. Du vet. Pent landskap og alt det der. Det er bare fint om det er mange 50-60 soner underveis så man kan gire ned og bare “cruise” med lav hastighet. I denne omegnen betyr sånt i praksis at man passerer gjennom et antall landsbyer. Noen av dem har automatisert lysregulering slik at det skifter til rødt hvis du kommer inn med større fart enn 50, noe som egentlig er en ganske interessant opfinnelse som de burde brukt mer i Norge. Hva er bota for å kjøre på rødt? Jeg vet ikke, men jeg innbiller meg at den svir. På generelt grunnlag er det jo fart som er det største faremomentet i trafikken; både her, der og overalt ellers. Dessuten har folk en typisk tendens til å overvurdere sin egen sjåførkompetanse. Derfor går det såpass galt såpass ofte — og hvis farten i tillegg er høy så kan det bli virkelig ille.
Forrige gang jeg var ute langs landeveien fikk jeg noen “oppi ræva” på den mest irriterende måten. Når det ikke går an å se den andre bilens skilt i bakspeilet så er de for nært. De vil ikke ha tid til å reagere hvis jeg plutselig må bråbremse på grunn av noe som dukker opp i veibanen. I Norge kaller vi dette for en pisstrengt kjørestil, som om noen har det travelt med å komme seg på ramma. Jeg vet ikke hva som er det aktuelle spanske ordet, men hvis man utbryter coño så har man vel stort sett dekket alle de relevante kategorier av betydning. (Det tilsvarer det finske voi vittu.) Uansett så kjørte den pisstrengte bilen forbi meg – på en dramatisk måte – så snart det kom en rettstrekning, selv om det teknisk sett var forbikjøring forbudt akkurat der. Den lokale fartsgrensen var 60 men han var åpenbart ingen tilhenger av såpass lav fart fordi han dro avgårde som en annen villmann. Ikke at det hadde noen praktisk betydning, fordi omtrent en mil senere tok jeg ham igjen. En serie med lyskryss og rundkjøringer begrenser jo hvor fort det er mulig å komme seg gjennom akkurat denne strekningen. Så slik gikk det med den saken. Litt sånn “haren og skilpadda” kan du si.
Det har neppe noen betydning at jeg beskriver meg selv som “en kompetent sjåfør” fordi det gjør jo alle, uavhengig av sakens fakta, men det bevismaterialet jeg har å fremlegge er forsikringsselskapets skadestatistikk. Jeg driver ikke med “uhell” i trafikken. Jeg har ikke noen slik kjørestil. Det er ikke korrekt å kalle meg en sinke heller, jeg bare holder meg til de lokale fartsgrensene samt øvrige trafikkregler som gjelder. Hvis man reflekterer over skadepotensialet til en bil som sjåføren mister kontrollen over, så virker det rimelig å karakterisere “råkjøring” som ganske grov kriminalitet. Ihvertfall er det mye verre enn å sitte hjemme og røyke hasj og den typen ting, som “samfunnet reagerer strengt på” av årsaker som ikke er umiddelbart forståelige. Jeg får ofte en følelse av at folk synes det er greit å bryte trafikkreglene med ganske stor margin, som for eksempel å kjøre i 120 der det er 80-grense. Man hører jo om sånt nesten hver gang det er kontroll. Hva er greia? Jeg fatter det bare ikke. Noe annet er å legge seg alt for nært bilen foran. Hvis jeg ikke husker helt feil så skal man automatisk miste lappen i tre måneder hvis man blir tatt for dette. Vegdirektoratet skjønner med andre ord hvor farlig det kan være, selv om jeg aldri har hørt om at noen har opplevd en slik reaksjon fra myndighetene.
Vi avslutter med litt klassisk dansemusikk innenfor sjangeren disco:
Kjør som ei kjærring, er budskapet til Trygg Trafikk. 😉
Kjerringene i Spania kjører som ville dyr, så jeg bare fortsetter som meg selv.