De som er glad i rosèvin kjenner sannsynligvis navnet Montrose som et prisgunstig alternativ i denne kategorien, men det var også et band i gamle dager, under musikalsk ledelse av den eminente gitaristen Ronnie Montrose og frontet av den karismatiske vokalisten Sammy Hagar. Bak seg har de en kompetent rytmeseksjon og sammen spiller de “klassisk hardrock” sånn som det skulle gjøres frem mot midten av 70-tallet. Jeg anbefaler debutalbumet Montrose fra 1973. Senere gikk det nedover med dem — selv om noen liker denne fasen også. Vi skal imidlertid henge oss opp i et mønster. Saken er jo at Montrose ble produsert av Ted Templeman som noen år senere sto bak en like sterk debutplate, som også ble fulgt opp av noen kunstnerisk svakere utgivelser. Mønsteret er forøvrig også likt: En habil rytmeseksjon toppet av en eksepsjonell gitarist og med en sexy blondine til å synge. Sjekk dette her (teksten fortsetter under videoen):
Dette var Van Halen i 1978. De vakte en del oppsikt med det selvtitulerte debutalbumer sitt – også en del av mønsteret – men var litt her og der senere, selv om den kommersielle suksessen forble nokså stabil. Selv fortrekker jeg albumet deres fra 1981 – Fair Warning – og jeg mistet vel forsåvidt litt interessen for Van Halen etter dette. Det skjedde jo så mye annet spennende i musikkbransjen. Det neste jeg la merke til med dem var at den teatralsk flamboyante vokalisten David Lee Roth – til ingens store overraskelse – gikk for en solokarrière, så hva gjorde Ted Templeman? Ved det tidspunktet da dette skjedde hadde jeg allerede lest meg opp på historien så det var litt komisk da Sammy Hagar ble gjenopplivet og brakt tilbake for å fronte Van Halen. En sirkel ble sluttet. Her er Montrose i sine glansdager (teksten fortsetter under):
Det virker som om jeg har åpnet en musikalsk orientert søndag her i Østerdalen. Det forrige jeg skrev var mest om Les Claypool mens dette så langt har handler mest om Ted Templeman. Han må jo ha sett det som en “forretningsmodell” like mye som et spesifikt format av trommer, bass, gitar og vokalist (som sikkert minst halvparten av alle band i verden i utgangspunktet har startet med). Det er rett og slett for mange likhetspunkter. Det ligner et mønster, ikke et sett av rene tilfeldigheter. Jeg vet ikke hvor aktuelle verken Montrose eller Van Halen er for dagens publikum som søker seg mot rock og metall, men i sin storhetstid var begge godt etablerte “produkter” som både solgte bra og fikk (mest) bra kritikker. Det har jo skjedd mye på de 40-50 årene som har gått siden dengang. Imidlertid har det jo blitt sånn at flinke gitarister vokser på trær. På YouTube finner man syvåringer som spiller ræva av Eddie Van Halen. Standardene i den seriøse enden av markedet har hevet seg ganske mye, men hvis man spiller i et rølpeorkester foran et publikum som er ute for å feste så fungerer alt det gamle fortsatt like bra som før. Mange lever av sånt også.
Vi avslutter dette skrivestykket med Van Halen på sitt beste, i 1981: