Man trenger bare å si ett ord til de som hevder at kunst ikke er viktig for mennesker: Musikk.
Skal man si flere enn bare ett ord kan man for eksempel begynne med å påpeke at kunst var et godt etablert fenomen lenge før handel var noe mennesker typisk drev med i sin hverdag. Det irrasjonelle og kreative – det dionysiske – er en sterk drift i vår art. Vi vil ha fest for faen! Vi vil ha pumpende rytmer og staselig dekorasjon, rusmidler og vind i håret. Kanskje er vi bare aper men vi skjønner oss på festivaler.
Når jeg skal forklare min egen musikksmak pleier jeg å begynne med å si at jeg liker Frank Zappa. Ikke alle tar den med en gang, men de som gjør det forstår at dette kan bety hva som helst. Hvem kan genrebestemme Frank Zappa? Det går ikke an. Han har vært overalt og på alle steder, gjerne samtidig. De som ikke liker Zappa er de som ikke egentlig liker musikk, de bare bruker det som et element i festen sin, hvilket er helt okay. Det går an å like Tiedemann & Gude uten å ha sansen for Pablo Picasso.
Vi vet med rimelig sikkerhet at neandertalere drev med musikk, fordi vi har funnet fløyter. Noen slags tromme får man alltids arrangert og hvis vi legger til synging har vi en greie gående. Folk lager musikk med enkle midler den dag i dag. Vi snakker om en kunstform som er mange hundre tusen år gammel. Det er vanskelig å peke på noen entydig biologisk eller psykologisk årsak til at mennesker liker musikk, så vi må slå oss til tåls med at nytelse/tilfredsstillelse er en tilstrekkelig forklaring. Det behøver ikke ha noen utilitær funksjon. Det “betyr” ikke noe mer enn at folk liker å ha det gøy. Riktignok kommer det ganske jevnlig papirer som foreslår ting som at “allsang styrker samholdet i grupper av jeger/samlere” men det blir strengt tatt en høne-og-egg-debatt. Det er aldri enkelt å forklare det mennesker gjør. Jeg er minst like interessert i vitenskapssladder som alle andre – hvorfor synger Jeppe? – men noen ganger er svaret “bare fordi”.
De som leser denne bloggen oftere enn “aldri” vil ha lagt merke til at jeg nesten alltid henger på en sang til slutt. Det er også “bare fordi”. En vane som ikke behøver noen forklaring. Jeg finner det vanskelig å tro at mennesker som ikke liker musikk vil like min skrivestil. Jeg er for det meste fornuftig, men jeg er ikke snusfornuftig. Det er tildels mye subjektiv “gonzo” og nonlineær spekulasjon i denne bloggen. Gitarsoloer, kan du si. Sånn er det, sånn har det alltid vært og sånn vil det forbli. Dersom jeg selv kunne velge mitt publikum ville jeg si at jeg antagelig passer best for de som har sansen for kunst, vitenskap og underforstått humor. Avanti popolo.
