Ved dette tidspunkt er det rimelig å anta at alle har hørt om Jean Baudrillard (1929-2007) og hans teorier om simulakra og hyperrealisme. Du vet. Fantasien som er vesentlig mye bedre enn den patetiske virkeligheten som en gang lå til grunn for den nettbaserte dekadansen som gjør at folk nå kan tilegne seg all sin livserfaring gjennom sosiale media og tjenester levert på døra. Det er ikke lenger nødvendig å lære noe, fordi all informasjon man behøver ligger bare noen tastetrykk på telefonen unna der man måtte befinne seg. Datapunkter kan hentes opp, brukes der og da, og siden kastes tilbake i det store cyberuniverset. Hva behøver du? Alle svar finnes på nettet. Man behøver strengt tatt ikke å taste noe engang, fordi stemmeaktivert kunstig intelligens tar seg av saken. All vår hjernevirksomhet vil snart være eksternalisert.
Den moderne verden hviler på visse grunnleggende prinsipper. Et av disse er nytelse. Vi tar det som en selvfølge, uten å reflektere over at det er en historisk anomali. Kongen i det nytelsessyke universet er rus, forstått som en velbehagelig tilstand av frihet fra alskens plagsomme elementer i “den virkelige verden” og/eller følelseslivet. Til dette formål bruker vi diverse remedier som vi ikke her og nå behøver å liste opp. Alle vet hva rus handler om. Og hvis man ikke vet det så er det enkelt å finne mye materiale om temaet på nettet og ellers. Poenget i dette øyeblikk er noe annet. Jeg har lagt merke til at innenfor “rusbehandling” og avvenning konfronteres ikke nødvendigvis selve rusen som filosofisk prinsipp. De har heller valgt å introdusere et konkurrerende element; som for eksempel religion, naturopplevelser, fysisk trening og andre anstrengelser av kroppen, kunstnerisk virksomhet, eller hva har du. Men selve “hullet i sjelen” som suget etter rusmidler kommer fra er sjelden noe tema. Strategien handler heller om å erstatte det ene med det andre, med overordnet fokus på å få pasienten mer “sosialt funksjonsdyktig” heller enn “frisk”. Det er ingen kur, bare symptombehandling.
Den menneskelige form er bygget for overlevelse og reproduksjon i et miljø som overhodet ikke ligner på noe vi har i den moderne verden. Det går rett og slett ikke an å gjenskape “den opprinnelige livsopplevelsen” uansett hva man gjør og ikke gjør, hvor mye man fantaserer om “de edle villmenn” og prøver å kopiere deres opplegg, eller hva som helst annet du kan komme på. Simulasjonen er en enveiskjørt blindgate. Det vi kaller sivilisasjon er en dødelig, ekstremt smittsom sykdom som ikke kan kureres. Hvis man først er smittet kan man ikke bare flytte ut til en hytte i skogen for å “leve et liv nærmere naturen” — selv om dette kan være adekvat symptombehandling for enkelte individer. Hvis man isolerer seg på et øde sted og har bare begrenset omgang med andre mennesker vil man jo slippe mye av “trykket” som gjør de typiske bybeboerne sinnssyke. Eller altså det som driver folk i retning av rus, om du vil. Avhengighet av det ene eller det andre middelet som virker frigjørende i forhold til sivilisasjonens fundamentale sykdom. Det kan være kjemisk, ideologisk eller hva som helst annet. Poenget er at det “gjør noe” med den dypt gnagende følelsen av at det er noe som ikke stemmer.
Jeg er på det mest bestemte ikke en av disse som hevder at “the Matrix var en dokumentarfilm” men jeg synes likevel at det var en interessant allegorisk beskrivelse av den menneskelige tilstand i modernitetens tidsalder. Illusjonen er så dyp og allestedsnærværende at det er nesten en umulig kraftanstrengelse å rive seg løs fra den. Mennesket som art har ikke hatt noen meningsfull kontakt med “selve virkeligheten” på mange tusen år. Vi er fortapte sjeler og “sultne spøkelser” som er fanget i en meningsløs labyrint av sadomasochistisk lidelse. Vi plager oss selv og vi plager hverandre. Frykten er vår eneste sanne kontakt med verden. Hva skal man tenke om dette? Problemet er at man ser på verden og vet ikke om man skal le eller gråte. Begge deler virker som saklige reaksjoner av eksakt de samme årsaker. Klassisk filosofi påbyr at det beste er å le, fordi dette er en bedre og mer “kreativ” energi å jobbe med, selv om gråten kan føles mer inderlig og personlig rensende. Uansett spiller det ingen rolle hva man gjør og ikke gjør. Om du sørger over verdens ulykker eller ler av dem så forandrer det ingenting. Du har uansett ingen makt til å gjøre noe med “det der ute”. Det eneste du kan påvirke – og selv det bare i begrenset grad og med store anstrengelser – er “det her inne”. Det bør ikke være vanskelig å forstå hvorfor folk velger rus — enten dette betyr heroin eller en selvnytende jakt på gull og grønne skoger. Hva annet kan de vel gjøre? Den virkelige verden er jo ikke tilgjengelig for dem. Simulasjonen er det eneste de har.
