Hemmelige selskaper er en betegnelse som brukes om ulike sosiale og religiøse organisasjoner i en rekke samfunn. I enkelte av dem er selve medlemskapet hemmeligholdt, i andre er det kjent for utenforstående hvem som er medlemmer, men disse pålegges taushetsplikt om organisasjonens handlinger, oppbygning og spesielle kunnskap. Hemmelige selskaper varierer også i form og formål – fra rekreasjons- og festklubber via organisasjoner for religiøs kult eller til fremme av økonomiske interesser, til politiske pressgrupper og rene terror-organisasjoner. Som eksempel på den siste typen kan nevnes Ku Klux Klan i USA og leopardmenn i Afrika. Et av de mest kjente hemmelige selskaper i vestlige land er Frimurerordenen.
(Store norske leksikon)
Noen ganger må man rydde i spamboksen. Der finnes alt fra tilbud om “gratis sex” fra private aktører, som har hørt om meg og som ønsker å få seg en beta, til bønn om hjelp fra akterutseilte medlemmer av kongehus i eksotiske land. Noen ganger land jeg ikke engang har hørt om og akkurat dette synes jeg er litt imponerende. Når det gjelder sex så er dette uansett aldri gratis. Eller kanskje fra din side, men jeg skal definitivt ha penger for å dra ned buksesmekken. (Jeg tar forresten også VISA.) Ordet gratis eksisterer rett og slett ikke i min verden. Jeg tar aldri imot noe som tilbys under slike betingelser — og jeg tilbyr ikke noe selv. Vi er jo transaksjonelle skapninger. Folk ser alltid for seg noe “for seg selv” i bildet, og jeg vil vite hva det er før samtalen kan fortsette. Jeg driver ikke med “hemmeligheter” og jeg klarer ikke å forholde meg til voksne mennesker som blir flaue, forlegne, keitete og så videre. Tålmodigheten min er bare så lang.
Problemet med spam er at selv om mesteparten bare kan slettes uten videre, så finnes det typisk alltid to-tre eposter fra bank, forsikring, mobilleverandør og denslags, som er kategorisk “ikke spam” og som derfor må flyttes til innboksen før jeg sprayer ned resten med digitalt ugressmiddel og etterlater hele spamboksen blank. Du vet. Desinfisert. Herregud så mye dumt de sender. (Det kommer forresten mye rart på mobilen også, men der ser man jo hvor anropet – eller tekstmeldingen – kommer fra. Posten Norge? I Tunisia? Trukke det gitt.) Likevel er totalinntrykket mitt at denne formen for fisking må jo virke tilstrekkelig mange ganger til at de gidder å holde på. Kjøper folk virkelig piller som de får tilbud om gjennom spampost? Selv er jeg så skeptisk at jeg nøler i forhold til statens politikk om at man på apoteket alltid skal tilbys et billigere “generisk” produkt dersom dette foreligger, altså at selve virkestoffet er det samme men navnet er annerledes. Men nøling behøver ikke å stanse noen — og i akkurat dette tilfellet velger jeg å stole på at “statens medisinkontroll” (eventuelt den samme funksjonen under et annet navn) vet hva de driver med. Den samme tillit føler jeg på ingen måte overfor anonyme nettleverandører i andre land.
Generelt sett handler det enten om å få deg i dialog – altså at du skal svare på eposten – eller om at du skal “klikke på linken”; som da etter all formodning vil installere et fiendtlig program på datamaskinen din. Verden fungerer uansett ikke sånn at man blir rent ned av gode tilbud til enhver tid. Folk som har bra opplegg behøver ikke å mase. Kundene finner på mystisk vis alltid veien frem til dem. For eksempel er det ikke mange fingrene en kompetent håndverker behøver å løfte for å legge seg opp mange år med ordrereserver på privatmarkedet i Oslo, men de kommer ikke på døra hjemme hos deg for å si det slik. Det er definitivt noe som er galt med håndverkere som fallbyr tjenester. Det mest åpenbare er at de jobber svart, men fra kundens synsvinkel virker alt som det skal. De får jo både skriftlige pristilbud, faktura og det ene med det andre — men alt dette er bare en dekkoperasjon for “noe annet”, som kan være hva som helst men neppe noe bra. Noe vi vet med sikkerhet er blant annet at narkoøkonomien er så stor at en solid andel – jeg vil tippe oppimot ti prosent – av alle “små firmaer” som eksisterer i hele verden – pluss et ikke ubetydelig antall store – i virkeligheten bare er “fasadeoperasjoner” for en illegal kontantstrøm. Det ser ut som om de driver gatekjøkken, bilverksted, byggfirma eller hva som helst annet, men egentlig driver de et pengevaskeri. På generelt grunnlag er det et illevarslende tegn for samfunnet når man begynner å observere reklame for lån. Eller “finansiering” som de ofte kaller det. Dette betyr i det aller minste at et antall individer kommer til å ta på seg mer enn de klarer å håndtere. Hvorfor? På hvilken måte er papiret tilknyttet en misligholdt betalingsavtale nyttig i markedet? Det kan ikke bare handle om å få klørne sine i “pantet”, la oss si bolig og annet som er stilt som sikkerhet, fordi små forbrukslån er jo ikke typisk “godt sikret” så hva gjør de når pengene i praksis er tapt? Det er jo ikke gratis å vedlikeholde en gjeldspost heller. Det koster både arbeidstid og diverse salærer til Namsretten og andre typer institusjoner som oppdaterer denslags registre. Vi må anta at ting kommer til et punkt når “alt de kan få inn på en hvilken som helst måte” blir hva alt handler om. Det finnes uansett et antall “finansbyråer” som jobber innenfor denne kategorien, mange av dem registrert i utlandet.
Kriminelle operasjoner er – i den grad de involverer mer enn èn person – per definisjon konspirasjoner. Alt er hemmelig. Det betraktes som et sikkerhetsproblem når og hvis enhver type “utenforstående” vet noe som helst om opplegg, planer, medlemmer, økonomi og så videre, fordi til syvende og sist leker de jo gjemsel med politiet, tollen, skattemyndighetene og de der. Det siste de ønsker er å “bli tatt” — og veien dit er som regel brolagt med etterforskningstiltak som man havner under lenge nok til at de opparbeider seg en tilstrekkelig bevismengde til å presentere det for retten. Alt som kan brukes mot deg vil bli brukt mot deg, særlig dine egne ord. Det er derfor tradisjon blant kriminelle at man alltid og uansett holder ting hemmelige for enhver som ikke direkte behøver å vite noe, inkludert sin egen familie. Man behøver ikke å tenke særlig lenge over saken før man forstår dette: Ikke legg ut bilder av deg selv og kompisene på Instagram, omgitt av damer. penger og kokain, selv om du synes dette er et “fett øyeblikk” som bør huskes. Du kommer til å tenke noe helt annet når de blir til lysbilder i en sekvens av andre indisier under en rettssak. Flere tips har jeg imidlertid ikke. Jeg er jo ingen kjeltring. Jeg er murer, men ikke på noen “fri” måte. Det som binder meg er først og fremst fagets etiske standarder, som forsåvidt ikke tar hensyn til noe annet enn at enten skal det være skikkelig arbeid eller så bør man finne seg noe annet å holde på med. Penger er bare forbigående flimmer i Samsare. Det samme er du. Men som alle vet: Ting som er laget av stein vil typisk bestå lenge, hvis ingen legger ned en innsats i å rive dem. Hundrevis av år, ofte tusenvis. Hvor er lille du i forhold til denne horisonten? Det finnes mange ting som er hard nei fra min side. “Pengebegjær” er en av dem. Folk som viser sånne tendenser står lavere i rang enn sprøytenarkomane, som tross alt kan gi en troverdig forklaring for oppførselen sin. Jeg snakker ikke nå om den sunne teften for å tjene penger som man må ha for å lykkes med en passende stor forretning, men om de psykotiske nykkene man finner hos de som allerede har “mer enn nok” men som likevel vil ha enda mer. Selve den kriminelle impuls består jo i at man vil ha mest mulig utbytte for minst mulig innsats. Alt handler om å “skaffe mere penger” på alle tenkelige (og utenkelige) måter. Disse typene “driver” ikke med noe. De har ingen virksomhet. Ikke noe fag. Alt de gjør er å gjete de forbannede pengene sine, uten noen smålige hensyn til annet enn at “pengebingen må vokse” for enhver pris.
