Arecibobudskabet var en meddelelse, der blev sendt ud i rummet via frekvensmodulerede radiobølger under en ceremoni ved Arecibo-Observatoriet i Puerto Rico den 16. november 1974. Budskabet blev afsendt mod kuglehoben M13 i stjernebilledet Herkules, cirka 25.000 lysår fra Jorden. M13 blev valgt, da den er stor og forholdsvis tæt på Jorden og kunne ses på himlen på tidspunktet for afsendelsen af budskabet. Selve sendingen tog ca. tre minutter. Sendestyrken var en megawatt på frekvensen 2,38 GHz. Det er en million gange kraftigere end tv-signaler, og kraftigere end Solen i radio-området. Et radioteleskop i M13 burde kunne opfange budskabet, men fordi det ikke blev gentaget, er chancen mikroskopisk.
(Wikipedia)
Som jeg stadig sier, menneskesinnet – slik det foreligger i dag – har dårlige forutsetninger for å forstå “relativistiske avstander” og hva de betyr i praksis. Selv de veldig gløgge vitenskapshodene som stiller opp modeller og projeksjoner for hvordan komplekst liv kan oppstå og etterhvert utvikle en sivilisasjon glemmer å stille det mest grunnleggende spørsmålet: Hvorfor skulle det oppstå sivilisasjoner? Og selv om man klarer å argumentere for dette på en overbevisende måte må det neste spørsmålet bli: Hvorfor skulle de utvikle romfart?
La oss si at vi har hatt organiserte radiosendinger i omtrent hundre år. Hvis vi lager en boble med radius hundre lysår i alle retninger bort fra jorda rekker det imidlertid ikke særlig langt i galaktisk målestokk. Hundre lysår er ingenting. Det finnes ikke mer enn kanskje tyve stjerner som kan ha liv av vår type (altså som på jorda, men ikke nødvendigvis sivilisert) på noen ennå ikke oppdaget planet som de kanskje har i systemet sitt, så sjansen er nesten null for at “noen skal høre oss” på ennå mange tusen år, uansett hvor mye støy vi lager. Jeg vet ikke hvorfor de tenker sånn, men det er en vanlig fantasi ute blant folk å tro at det går an å reise blant stjernene, men slik er det jo ikke.
Om mennesker vet vi at det til enhver tid står en veritabel kø av dem og venter på sin tur til å besøke toppen av selveste Mount Everest, for å ta en selfie eller hva vet jeg, det virker fullstendig koko. Hva fanden skal de der å bestille? Det er dyrt, det er livsfarlig og det skjer ingenting der oppe. Men sånn er folk. Det gjelder å krysse av tingene på lista over alt man ennå ikke har gjort. Kommersielle turistreiser til månen er allerede etterspurt blant et utvalg individer som har den typen finanser man behøver for å organsiere noe sånt. Foreløpig har det ikke skjedd men det er ikke fordi måneturisme ikke er etterspurt. Det er ikke alt man kan få selv om man har hvor mye penger som helst.
Spørmålet folk stiller er om det finnes skapninger som ligner oss der ute. Mange mener at dette ikke er noe sunt tema å utforske. Det har aldri endt bra når relativt like skapninger, men på ulike teknologiske utviklingstrinn, har møttes her på jorda. Hva er det vi tror vi ikke vet om mennesker? Uansett hva slags gode intensjoner og positive innstillinger vi kommer med, hvis man setter to individer i et rom vil de snart begynne å krangle om noe. Til og med hvis de er alene vil de snart starte noen slags indre dialog om noe de foreløpig ikke vet om de er for eller mot. Vi ser det samme skje hver dag. Selv de mest nyforelskede turtelduer snubler snart i noe de ikke klarer å enes om. Sånn er vi bare. Dette er menneskets natur. Vi er hissige, kranglevorne og kravstore. Vi har absurde idèer om vår egen plass i det store bildet.
Search for Extra-Terrestrial Intelligence (SETI) har pågått i en femti års tid. Klarer vi å finne noe som ligner på noe slags mønster som ikke kan ha oppstått gjennom noen kjent fysisk prosess, annet enn en teknologisk sivilisasjon? Det er liksom kjernen i spørsmålet. Vitenskapen har ingen problemer med de relativistiske paradoksene, som at hvis vi ser noe som er tusen lysår unna så ser vi noe som skjedde for tusen år siden, så slik sett blir enhver mulig form for meningsfull kommunikasjon sterkt begrenset. Mye kan (og vil) skje på tusen år. Det andre akronymet (METI) handler om messaging som det ovenfor nevnte Arecibobudskapet fra 1974 (som har oppkommende femtiårs jubilèum). Det de kaller “SETI-paradokset” er at kanskje alle teknologisk avanserte sivilisasjoner som finnes har de samme paranoide følelsene i forhold til å støte på “noen som ligner på dem selv” … fordi det finnes jo strengt tatt ingen annen grunn til å etablere såkalt sivilisasjon enn at dette er en bekvem måte å skaffe seg flere goder og ressurser enn man ville klare gjennom å jobbe med formålet på egen hånd, det går kort og godt ikke an å bli rik her på jorda (eller noe annet sted i universet) uten at mange andre – frivillig eller ufrivillig – gir deg andeler av det de selv tjener, samler, sanker, eller hva de nå gjør.
METI er kontroversielt på grunn av at såpass mange tar SETI-paradokset dypt alvorlig. Det siste vi ønsker er å etablere kontakt med en fremmed rase av intelligente skapninger som er “akkurat som oss”. Det går an å forstå hva de er bekymret for men det er tvilsomt om dette noen gang vil bli et aktuelt problem. Det går som sagt ikke an å reise fysisk over relativistiske avstander. Det går imidlertid an å tjene gode penger på folks perverse trang til å gjøre dramatiske ting for kickets skyld. En ting er hvis jeg ikke synes at fjellheimen bør fylles av rike turister med sine dollars og sine kameralinser, men noe annet er om de tilbyr meg en sum jeg ikke har råd til å si nei til for å guide dem dit de har lyst til å gå. Sånn fungerer menneskenes verden. Hvis noen har råd til å finansiere det og noen andre har evnen til å organisere det så vil det sannsynligvis bli gjort, uansett hvor dumt det er.
