Det er etter alt å dømme varierende oppfatninger om hva det betyr å være “ekte norsk”. Jeg har to forslag — og siden jeg er meg vil jeg ikke godta – eller engang vurdere – noen andre alternativer. Enten betyr dette etterkommerne etter de som kan dokumentere at familien deres var bosatt her før år 872, da Norge formelt ble etablert som stat, eller så betyr det alle nålevende mennesker som har norsk statsborgerskap (eller lovlig krav på dette uten at de har gjort kravet gjeldende). Jeg driter i folks rase. Om de er religiøse eller ikke betyr heller ingenting, så lenge dette ikke gjør dem gale og motiverer dem til å oppføre seg som drittsekker.
Her er en gåte: Hva har Apecalypso til felles med personen på bildet ovenfor? Det er etter min mening et ikonisk fotografi som fanger opp mye mer enn hva man umiddelbart kan se. La oss kalle det en ytring om ytringsfrihet i det tyvende århundre. Det er tatt i året 1955 – tror jeg, pluss minus et år eller to – og det er tatt i Egypt. Du kan se at han smiler der han poserer fordi han vet at dette øyeblikket vil bli husket som et symbol for “noe”. Samtidig var daværende statssjef i Egypt – president Gamal Abdel Nasser, han som kalte seg Al Rais, føreren – i ferd med å forberede et dramatisk politisk skritt som ble endelig formalisert i 1956: Nasjonalisering av Suezkanalen.
Hvem husker disse tingene nå? Vi ser fortsatt sporene etter Storbritannias systematiske utplyndring og ødeleggelse av India langs ruten de tok for å bringe byttet hjem: Snarveien gjennom Middelhavet ble støttet av de tre fremskutte basene Gibraltar, Malta og Suez. Hva handlet de såkalte verdenskrigene på 1900-tallet om? Vi kan studere dette for eksempel ved å se på hva som eksisterte før urolighetene og hva som oppsto i etterkant, for siden å trekke linjer fra det ene til det andre og lete opp slike aktører som passer overens med de motiver som vi mener de må ha hatt for å gjøre som de gjorde, dermed kan vi knytte en sløyfe på det hele og presentere det som et pent innpakket stykke historie. Sånn var det ting skjedde. Svaret på gåten er det vi sitter med i dag. Spørsmålet er hvordan vi havnet her.
Det er forsåvidt sjeldent å høre noen kalle det “kolonialvarer” nå for tiden. Altså diverse produkter som kommer fra “koloniene”: Krydder, kaffe, te, sukker, det ene med det andre. Bananer i lange baner. Det som er verd å bite seg merke i er imidlertid ikke så mye hvor disse varene kom fra, som hvordan de ble fremstilt. Slaveøkonomien i Europa endte med Svartedauden på 1350-tallet, som reduserte befolkningen til en slik grad at selve maktfundamentet bortfalt. Den uten sidestykke verste pandemien i den kjente delen av verdenshistorien får koronagreia til å ligne på et ubetydelig nys, selv om det opplevdes som svært dramatisk blant de som jobbet i helsevesenet da jævelskapet var noe nytt og uoversiktelig. Publikum var og er for det meste “like kloke” — og det er ikke ment som et kompliment.
“Hatet mot vesten” er en grov misforståelse, eller skal vi kanskje heller kalle det et grovt propagandatriks. Det som foreligger er et høyst berettiget hat mot slaveøkonomi som vi også finner blant både høyre og venstre (og de som er tvert imot) her hjemme. Ingen liker å bli utnyttet og misbrukt. Rasjonelle og normalt mentalt avbalanserte mennesker er i utgangspunktet villig til å levere arbeid mot betaling. Sånn er livet. Alle skjønner for det meste dette, gi og ta noen støyende ungdomsår når man går i samme fella som mennesker har gjort til alle tider: Jamen vi kan jo bare. Nei. Uansett hva du kan komme på så har det allerede vært prøvd og blitt forkastet. Livet er en materiell tilstand som vil opphøre hvis man ikke gjør nødvendige materielle ting for å vedlikeholde og fremføre den. Utfordringen er å holde fred med alle andre som har de samme grunnleggende interessene: Overleve dagen, med mat i magen.
Hva slags kodefeil i tenkamentet er det som forårsaker at slaveøkonomi oppstår? En “naken modell” av situasjonen forutsetter minst to aktører, hvor den ene er villig til å bruke tvang og vold mot den andre, mens den andre – med eller uten forutgående motstandskamp – “gir opp” og tilpasser seg situasjonen “inntil videre” fordi voldsmakten er for sterk. Man vil bare bli skadet eller drept. De fleste mennesker er jo ikke “heroiske” av natur. Du løper ikke mot de som skyter på deg, med bredsiden foran, for å si det sånn. Overleve dagen. Et mål alle bør kunne identifisere seg med. De fleste konflikter som er eller har vært (eller kommer til å bli) i denne verden handler om økonomiske forhold, etter at man har skrelt bort all vås og svada som de prøver å bortforklare grådigheten med. Det finnes en debatt rundt hvordan vi skal og bør definere “rettferdige økonomiske forhold”. Deler av denne debatten er saklig. Andre deler er imidlertid grunnet i propagandatiltak til fordel for de priviligerte samfunnsklasser. De etablerte, som allerede sitter med bukten og begge endene. De foretrekker “det tradisjonelle” — særlig de delene som handler om hvordan det er rett og rettferdig at et lite mindretall “lever som grever” mens så å si alle andre er nødt til å leve i en kronisk tilstand av pengeknapphet, det vil si ting vil rett og slett ikke gå rundt for dem hvis de “gjør som de vil”. Jeg kjenner for eksempel ikke mange som ville tåle å tape tre månedslønninger på rad. Det ville bety kroken på døra for hele husholdningsøkonomien deres, med mindre de har verdisaker de kan selge for å klare seg gjennom knekken. De fleste har ikke det, eller rettere sagt: Når det er nedgangstider er det jo ingen som vil kjøpe noe til en “riktig” pris. Kankje man rasker med seg noe som ligger ute til skambud, men når alle “setter seg på gjerdet” så kommer dette med at “en skigard kan ikkje vara evig, veit du” og hele driten ramler sammen.
Det virker som det er omtrent femti tusen mennesker som er sysselsatt i den såkalte finansnæringen i Norge. Problemet med serviceyrker er imidlertid at de produserer ikke mat. Ikke engang indirekte. De tar seg ikke av noen og de fremstiller ingen objektive verdisaker. Hele bølingen er hundre prosent parasitter. De tar ut store lønninger for å gjøre hva som essensielt sett koker ned til sosialt skadeverk. Men sånn er ting organisert. Det er et politisk valg. Høyrepolitikkens første bud er jo: Du skal ikke gjøre fysisk arbeid. Problemet med fysisk arbeid er at det regulerer følelsen av makt og avmakt som ligger i forholdet mellom materiens bevegelighet, menneskets begrensede krefter og det ene med det andre. Man får en helt annen livsfølelse når man befinner seg i en virkelighetstolkning hvor det fremstår som rimelig at man kan tjene årslønnen til en “vanlig arbeider” – altså noen som jobber for lønn – bare ved å flytte noen papirer, snakke litt i telefonen og ellers bare loffe rundt hjemme i tøfler og silkeslåbrok. Hva er det vi observerer? Det er slaveøkonomiens siste skanse. Formålet var jo aldri å være jævlig mot folk i og for seg selv, dette var bare et nyttig middel til å generere personlig makt og rikdom. Det vi kaller staten er en politisk entitet vi har etablert for å fjerne dette alternativet. Det skal ikke gå an å tjene seg feit på andres ulykke. Det skal ikke gå an å bruke tvang og vold mot andre for å generere fordeler for seg selv. Alt sånt strider mot den grunnleggende rettsfølelsen hos alle som aksepterer premisset om at menneskeverd er en ikke-målbar størrelse som ikke kan transporteres, reduseres eller på noen måte “bortforklares” med snedig retorikk. Det finnes rett og slett ingen som er “bedre” enn noen som helst andre. Den frommeste helgen er ikke et hår bedre enn selv den verste forbryter. Helgenen har selvsagt færre “uoppgjorte saker” med andre mennesker og samfunnet som helhet, men dette handler om å være smartere, ikke bedre. Bedre disiplinert, høyere personlig utviklet, den typen ting. Bedre egenskaper er imidlertid som bedre klær. Det endrer ikke statusen til den kleptoparasittiske tukleapen som befinner seg under alt dette som ser så flott ut. Men det ser bra ut. Det er noe. Det hjelper. Det er enklere å like mennesker som ser bra ut, og da mener jeg ikke at de er “naturlig pene” men at de åpenbart har lagt ned litt innsats på å forbedre fremtoningen sin. Det forteller en historie om noen som “bryr seg om” hvordan de blir oppfattet av omgivelsene. Det betyr ikke “veldig mye” men det er en god start. Det inngir en intuitiv følelse av at det går an å forhandle med vedkommende.
Det er i øyeblikket uklart om vi lever i en apokalyptisk tidsalder. Jeg tror det, men jeg håper jeg tar feil. Håp er imidlertid ingen strategi, og disse klimagreiene ser på ingen måte bra ut. Jordbruksmessige uår ser ut til å komme seilende som det mest aktuelle geopolitiske problemet på lang sikt, selv om verdenshandelen for øyeblikket fremstår som “relativt stabil” i det minste som intensjon blant de som lever av noen slags virksomhet langs kjeden. Folk har lyst til å fortsette sine normale liv der de er så langt dette lar seg gjøre i praksis, og de som i praksis ikke kan ha noe normalt liv der de er har lyst til å forflytte seg til steder med bedre muligheter. For øyeblikket finnes det noe i nærheten av hundre millioner flyktninger i verden, hvorav tre fjerdedeler er “internt dislokaliserte”, altså at de er på flukt innenfor sitt eget lands grenser; på grunn av konflikter, naturkatastrofer og det ene med det andre. Folk rømmer jo ikke hjemmefra uten grunn. Noe som ennå ikke har skjedd, men jeg venter på det, er en såkalt “våtpære” type sammentreff av lokal temperatur og relativ luftfuktighet, hvor grensen går ved “våtpæregrad 32 celsius” – som tilsvarer 32 grader ved 100% mettet luft – som intet menneske kan overleve. De siste somrene har vi hatt over 50 grader i de varme strøkene av verden, så alt som kreves oppå dette er et plutselig innsig av svært fuktig luft — og simsalabim, vi vil se mange tusen døde. Dette vil naturligvis skremme de som overlevde, fordi de hadde noen slags metode for å kjøle seg ned, slik at en dominoeffekt sannsynligvis vil være regulære folkevandringer nordover. Dette kan skje allerede i sommer, men det vil skje innenfor en tidshorisont som betyr “i løpet av levetiden til noen som lever nå” selv om det kan bli snakk om noen tiår. Vi er allerede langt hinsides skjema for klimamålene i Parisavtalen av 2015. Tre grader virker mer sannsynlig. “Global oppvarming” er imidlertid ikke et begrep som først og fremst handler om temperatur, men om hvor mye fuktighet lufta kan bære. Ustabilt vær er hva vi typisk vil observere, i form av “mer av alt” på mye mer dramatiske måter. Er dette bra for landbruket? Jeg tror ikke det. Vi får trøste oss med det økonomene sa på 80-tallet: Landbruk utgjør jo bare tre prosent av nasjonaløkonomien. Andelen er for liten til å forsvare særtiltak.
