Er det noen uklarheter rundt hva “bra norsk” betyr? Det finnes åpenbart grader av språkforståelse og mestring. Ingen forventer at noen som lærte norsk i voksen alder skal høres ut som en innfødt språkbruker som vokste opp med greia, så vi sier kanskje noen ganger til sånne at de snakker “bra norsk” selv om dette teknisk sett ikke er sant. Men ellers må det vel bety at man snakker – og/eller skriver – et norsk språk som er godt forståelig, grammatikalsk korrekt, variert i takt og tone, interessant i ordvalg, og så videre. Jeg tror ikke særlig mange tenker særlig ofte at språket er bra, i betydningen bedre enn normalt, men mange tenker det motsatte, særlig når de er slurvete med staving og grammatikk i aviser og andre “profesjonelle” sammenhenger, mens man typisk stiller lavere krav til en privatperson som skriver blogg.
Minimumskravet er at det folk sier må være forståelig. Den standarden er ganske liberal i hva som tolereres av formelle feil, men den er også ganske intolerant når det kommer til om folk gidder å lese videre. Hvis man ikke forstår hva teksten handler om etter et avsnitt eller to virker det bortkastet å plonke noe mer med saken. Det finnes jo så mye annet man kan lese. Det er bedre å ta med seg oppmerksomheten sin og bevege seg videre i landskapet enn å streve med å begripe noe som ikke engang virker særlig interessant. Språket er sannsynligvis på sitt beste når man ikke engang legger merke til det fordi teksten flyter så lett og jevnt. Sola skinner, fuglene synger og alt er bare vakkert. Den typen følelse. Dette er på ingen måte naturlig. Noen har i utgangspunktet selvsagt bedre talent og teft for språkbruk enn andre, men å oppnå “mesterskap” krever lang øvelse og mye strev. Det er ikke gratis.
Engelsk har noe som kalles oxforddialekt, som ikke er noen dialekt i seg selv, men den typen “dannet språk” som eliten snakker, la oss si for eksempel hva vi typisk forventer fra BBC og diverse trente skuespillere når de gjør voiceover til en dokumentar eller noe. Jeg snakker oxforddialekt. Amerikanere tror ofte jeg er britisk, men det er det aldri noen brite som gjør. De identifiserer meg umiddelbart som “en utlending som snakker bra engelsk” — og sier ofte såpass. Jeg snakker engelsk bedre enn mange innfødte, sier de noen ganger. Jeg er ikke enig. Dette handler om “meg og språk” i en mye mer generell forstand. Jeg er veldig forfengelig med språket mitt, enten vi snakker om norsk, engelsk eller noe annet. Jeg har nulltoleranse for skrivefeil og den typen ting. Gal bruk av å/og er heller ikke bra. Hva andre gjør på denne fronten er ikke mitt problem, men jeg er dritstreng mot meg selv. Denne holdningen har bare flyttet seg fra norsk til engelsk. Det er et litt tvangsmessig personlighetstrekk som jeg har drasset på hele livet. Jeg prøver liksom alltid å “forbedre” alle ting, selv om dette ikke er nødvendig. For eksempel ved å lese korrektur både to og tre ganger før og etter at jeg poster noe, fordi det er jo aldeles utrolig hvor mange feil jeg gjør på flatmark. Herregud.
Jeg kom tilfeldigvis i berøring med en språkmessig betraktning her om dagen. Språkvask tror jeg er det teknisk korrekte begrepet for å ta ut visse ord og vendinger som er “kontroversielle”. Den hygieniske standarden folk praktiserer på slikt vis er noe variabel. Selv er jeg temmelig dørti. Jeg bruker mange “stygge ord” uten å rødme. Likevel tror jeg ikke noen vil påstå at språket mitt er preget av stygge ord og fæl kjeftbruk. Alle kan se at jeg er nokså flittig med å gjøre det vakkert i en slags høyere dimensjon av språk og mening. Det stygge er med som et dramatisk element – en språklig spesialeffekt om du vil – men det er ikke noe poeng i seg selv. Det er ikke nødvendig. Det er bare pynt, eller skal vi si “antipynt”. Tenk på det som en skrekkfilm. Ting blir liksom ikke de samme hvis man barberer bort alle troll i eske som spretter frem fra mørke kroker i spøkelseshuset. Ingen tror jeg sier for eksempel faen skjære fordi jeg er språklig impotent og ikke klarer å komme opp med noe “bedre”. Alle de ti eller tolv eller hva det nå er som leser denne bloggen ganske jevnlig har forlengst lagt merke til at jeg har skrevet ting før. Jeg har en stil. Om man siden liker eller misliker denne stilen er et annet spørsmål. At den finnes er det ingen tvil om. Den er ganske konstant over alle de drøyt 1200 bloggpostene jeg har skrevet, bortsett fra noe mer frivolt tøys av og til. Grunnholdningen min er seriøs og tydelig nok.
Det forundrer meg litt hvor ofte ordet ytringsfrihet dukker opp i et land som er omtrent så fritt som det går an å få det på den måten. Så lenge man avstår fra direkte drapstrusler og den typen ting kan jo alle for eksempel si stort sett hva de vil om statsministeren, regjeringen, stortingspolitikere og alle andre “samfunnsstøtter”. Har du en mening? Gå på nettet og få det ut. Verre er det ikke. Hvor kommer hemningene fra? Hvorfor føler folk at de blir formyndet, kritisert og moderert av den stadig like diffuse “eliten”? Noen føler seg provosert av diverse språkvask som fremkommer i sammenheng med oppryddingsarbeidet etter eldre tiders menneskeforakt. Dette truer ytringsfriheten. Kødder de bare? Jeg tror folk mener det alvorlig når de gråter fordi det anbefales å unngå ordet neger og den typen ting. Herregud. Kan de ikke bare gjøre som normale folk og si svarting istedet? Noen ganger vil man oppnå et ballespark på den måten, men som regel ikke. Det har imidlertid ingenting med ytringsfrihet å gjøre. Det handler om at folk føler seg provosert og forulempet av “tonen” som ligger innbakt i visse ord og vendinger. Hvorfor? Simpelthen fordi de ble i utgangspunktet laget for å være hånlige og nedsettende — og slik har de også vært brukt i alle år siden. Det er en hersketeknikk. Man krenker folk med vilje. Ingen forlanger at folk skal vaske språket sitt til noen grad av perfeksjon, bare at de skal danne et bevisst forhold til hvorfor de slenger møkk og bruker stygge ord når det er dette de faktisk gjør, enten de mener det slik eller ikke.
Bør det norske språket settes på rødlisten for truede arter? Jeg synes ikke det. Noen dialekter er utvilsomt truet og den generelle tendensen er “utjevning” på grunn av nyere massemedia, nettet og det ene med det andre, men norsk er ikke et truet språk på det viset. Det kommer ikke til å forsvinne. Et betydelig antall mennesker bruker jo norsk til generelle kommunikasjonsformål hver dag. Foregår det noe reduktivt i det norske språket? En forflatning? Jeg vet ikke. Det føles ikke slik for meg, men andre kan ha et annet syn på saken. Mange blander inn litt i overkant mye engelsk på vanemessig grunnlag, uten at de engang er særlig flinke i engelsk, og dette får meg ofte til å rynke øyenbrynene, fordi det ser jo ikke bra ut, men jeg opplever det bare som en lokal skjønnhetsfeil. Det er ikke dramatisk. Ihvertfall ikke verre enn å kle seg sjuskete, snyte på skatten, snike i køen og andre former for relativt ubetydelig snusk som folk gjør. Denne tendensen til å slå over i engelsk er etter min mening en større trussel mot det norske språkets integritet enn all verdens språkvask, selv når de er så godt skrubbet og struttende av hygienisk selvtilfredshet at det nærmest blir latterlig. Det er som alle vet aldri bra å overdrive. Da oppnår jo ting ofte den motsatte effekt av hva intensjonen var i utgangspunktet. Ingen liker sånne som ofte er påtrengende snille og greie, positive, entusiastiske og jeg vet ikke hva. Selgertyper. Moralister. Misjonærer. Sånne som er bedre enn alle andre og ikke sjenert for å si ifra om dette.
Globalt sett er norsk selvsagt et minoritetsspråk, særlig sammenlignet med “verdensspråkene” engelsk og spansk, men norsk er like robust som for eksempel nederlandsk, for å nevne et annet land hvor “alle kan engelsk” og bruker det mye. Det skal vanligvis bare være bra for egenspråket om man lærer seg et fremmedspråk eller to. Man danner nye og bedre perspektiver på sin “innfødte” språksyntaks gjennom de opplevde kontrastene i mening og struktur, ihvertfall er dette et argument vi hører ofte. Litt verdenserfaring er vanligvis bra å ha. At man har vært litt rundt omkring og sett mange ulike ting, kan et språk eller to i tillegg til norsk, og så videre. Hvis man ellers er normal vil jo dette virke avrundende på folks personlighet. De danner videre referanserammer enn de ellers ville ha gjort. Den verden vi ser gjennom medias bilder er jo ikke den virkelige verden, det er en spissformulert rapport om noe unormalt. Eller en nyhet om du vil, som skiller seg fra den jevne gangen i de normale ting til en sånn grad at det er verd å loggføre og snakke spesifikt om. Jeg kan huske en tid da det å reise til “utlandet” var noe mye mer dramatisk enn det er nå i dag. Vi mener for det meste ikke de øvrige nordiske landene, men sydenferie og den typen ting når vi snakker om utlandet. Danskebåt og svenskehandel er jo nærmest for solid norsk tradisjon å regne, mens det “store” utlandet var et ganske fjernt sted i mye av den norske etterkrigstiden, ihvertfall til langt utpå 70-tallet. Det var ikke normalt å reise på helgetur til London og Paris den gangen, men ingen synes sånt er spesielt oppsiktsvekkende nå i dag. Jeg og kjerringa var en tur i Berlin i helgen. Det er bare en ganske “flat” saksopplysning som ikke i seg selv vekker noen ytterligere nysgjerrighet. Nordmenn er ganske reisevante i året 2024. Man må komme med noe “mer” enn bare utflukt til en europèisk storby før det er noen nyhet.
Ellers er det å si at jeg ofte føler meg litt krenket på Norges vegne hver gang noen antyder at norsk språk, identitet og kultur er så svakelig at det vil dø ut, bli “redusert” eller på andre måter havne i noen slags krise på grunn av “innvandring” og den implisitte fremmedpåvirkningen som ligger i at folk har en annen kulturbakgrunn. Dette er patetisk. Det er også en fornærmelse mot norsk integritet. Tror de folk er idioter? Evneveike persilledusker som ikke tåler noenting? Ikke svar. Det er bare retoriske spørsmål. Sannheten er at jeg vet ikke hva de tror — og jeg bryr meg heller ikke mye om det. Norsk språk, tradisjon, kultur og identitet er et robust opplegg så vidt jeg er i stand til å se. Det lar seg ikke “forurense” av noe fremmed, eller engang påvirke i noen særlig grad. Pizza og taco er for eksempel godt integrert i den norske matveien uten at noen har blitt mer “italiensk” eller “meksikansk” av den grunn, eller for den saks skyld “mindre norsk” enn folk var før i tiden. Kaffe lar seg ikke engang dyrke her i landet, men er det adoptert og godkjent norsk? Jeg skulle mene det. Norge har av en eller annen grunn en godt etablert kaffekultur. Vi drikker mer kaffe per person i Norge enn folk gjør i store kaffeproduserende land som Brasil og Colombia. Det er mer unormalt å ikke by på kaffe når man får besøk enn å spørre om de behøver melk og sukker til. Likevel er det vel ingen som seriøst påstår at kaffe er en trussel mot norske tradisjoner, ihvertfall ikke nå. Kaffe var jo ganske kontroversielt den gangen det var noe helt nytt. Konservative synsere snakket om kaffe litt på samme måte som “avocado” har blitt et slags symbol på verdensfjern liberalisme i vår tid. Altså som et symptom på privilegier og bevisstløs nytelsessyke, men også en trussel mot “det norske”. Jeg tror de som bruker slik retorikk i Norge har plukket det opp fra amerikanerne. Avocado er jo ikke spesielt populært i Norge. Sannsynligvis har det alltid vært for dyrt til å slå igjennom som noe annet enn “snacks” av og til. Du vet. Guahkka-saus, som de sier med sterk finnmarksdialekt når folk diskuterer opplegg for fredagstacoen.
