På bildet ovenfor ser vi et av de eldste kjente symbolene som mennesker fortsatt bruker i noen slags form. På norsk har de blitt kalt både trojaborg, babylonere og julianerborg, foruten diverse andre mer lokale navn som “kjempenes gjerde” og annet. Det er uklart hva hensikten er med å anlegge slike landskapskonstruksjoner og mange har blitt bevisst ødelagt fordi de ble assosiert med hedensk tro og praksis. Det finnes likevel et tusentall kjente labyrinter bare i norden – åpenbart i en varierende stand av bevaring – så det er rimelig å anta at fenomenet har vært svært utbredt siden fra gammelt av. De eldste kjente labyrintene i verden er rundt fem tusen år gamle – det vil si fra tidlig bronsealder av – og det er rimelig å se dem som en mindre arbeidsintensiv fremføring av hva enn som var idègrunnlaget for “steinsirkler” i enda eldre tider. Det må imidlertid påpekes at vi ikke vet hvorfor folk bygget slike ting, så alt du hører er bare spekulasjon. Hvis noen sier at de vet så lyver de.
I løpet av min profesjonelle arbeidskarrière har jeg designet og bygget et antall hageanlegg for relativt rike kunder på vestkanten av Oslo, i Asker/Bærum og ellers på Østlandet. Som en hovedregel brukte jeg alltid litt tid på å komme frem til hva slags bruksegenskaper folk var ute etter i hagen sin. Du vet. Noen liker å pusle med diverse dyrking av blomster, urter, grønnsaker og så videre, mens andre bare vil ha et sted hvor de kan sitte og slappe av med en pils, holde på med noe grilling eller whatever. Jeg liker ikke den typen kunder som ikke har noen som helst slags idè, de vil bare ha noe som “ser fint ut” og da gjerne et stort plenareale, som er bortimot det mest evneveike jeg kan forestille meg. Hvorfor vil du ha en stor og flat plen? Jeg godtar svaret hvis det er at de har noen unger som liker å spille ball og fly rundt barbeinte, men hvis det er at “alle liker å ha en plen” så er det galt svar. Vennligst finn deg en annen gartner. Jeg nekter å jobbe for folk som ikke vet hva de driver med, uansett hvor mye penger de ellers måtte ha.
Her i Spania er det fortsatt ganske vanlig å ha en hage som ikke henger sammen med selve huset. Det er et inngjerdet område som ligger på litt avstand, hvor de typisk har både dyrkingsarealer og et “trivselsområde” hvor man sitter og har middag, drikker vin og så videre. Fra gammelt av er dette hvordan ting som regel har blitt gjort, særlig i en kontekst med husdyrhold, hvor det er et poeng å holde krøtter unna hva enn de dyrker av nytteplanter. Dessuten er det jo trivelig å sitte ute utover kvelden etter at den verste varmen har gitt seg (noe som i hovedsak er et mindre problem i Norge). Det er så klart vanskelig å si når eksakt folk begynte med “hagehold” men i løpet av tiden har det uansett vokst frem en tradisjon for å bygge et avgrenset og “privat” område som ikke er en del av selve boligen men som likevel må regnes som en del av boligens funksjon. Vi kan kalle det uterommet og det er typisk et sted folk liker å være når været er fint. Det er ikke et sted hvor man “jobber” noe mer enn stue/oppholdsrom innedørs er et arbeidssted, men en rekreasjonssone hvor man går for å “lade batteriene” og ellers slappe av. Denne “livsnytende” tingen er omtrent så religiøse som folk typisk blir, for det er jo ikke urimelig å hevde at hagen på mange måter er et “åndelig” sted, fjernet fra livets mas.
Mange opplever bare “livets sublime kvaliteter” når de enten er på tur ute i naturen eller oppholder seg i en hage som de har pleiet vel og trives med. Da kobler folk av og hengir seg til “noe annet” enn livets mas og kjas. Selv har jeg bygget bare to “ekte” labyrinter i løpet av arbeidskarrièren, men desto mange flere som små bruddstykker av den samme idèen. Du vet. Et meditativt sted hvor man går for å fundere over livets store spørsmål, kosmos og alle tings natur. Du kan si det er et liminalt område hvor “hagen kommuniserer med evigheten” og det er definitivt et hedensk opplegg. Poenget er ikke å komme frem til noen svar, men å la spørsmålene henge på et sted hvor man gjenfinner dem hver gang man oppsøker plassen. Eller en tenkebenk, som noen en gang kalte det etter at jeg hadde bygget et opplegg med stein og planter som passet perfekt inn i landskapet forøvrig. Alle burde ha noe slikt. Om de ikke har det hjemme så burde de finne seg et sted ute i naturen hvor det føles riktig å oppholde seg mens man funderer over dype ting som ikke har noe svar. Slik jeg ser det så er det intet som er viktigere enn å spise bra og vite om et sted man kan gå for å “finne fred”. Da kan jo resten av livet komme som det må, fordi man har gjort alt man kan for å være forberedt på det ultimate.
Dette er fra det andre albumet til det svenske bandet November, sluppet i 1971.
