Autoritet er en maktform som kjennetegnes av at den oppfattes som rettmessig og legitim av de underordnede. Autoritet gjør det mulig å få gjennomført mål mot andres interesser uten at det skjer mot deres vilje. Legitimitet er grunnlaget for autoritet; legitimitet gjelder altså den prosess eller det bånd som et sosialt system rettferdiggjøres gjennom av sine medlemmer, slik at de styrende gis rett til å utøve makt av de styrte. Når enigheten mellom de styrende og de styrte minsker, oppstår det en legitimitetskrise. Uten et visst minimum av legitimitet, og dermed autoritet, vil myndighetene kollapse i det lange løp. Legitimitet må holdes adskilt fra legalitet. En handling kan være lovlig uten å bli ansett som legitim. Motsatt kan en handling bli oppfattet som legitim uten å være lovlig.
(Wikipedia)
Da Destutt de Tracy en eller annen gang på 1790-tallet oppfant begrepet ideologi mente han egentlig å etablere en “idèlære” på samme måte som psykologi er læren om ting som finnes i psyken, eller biologi er læren om livsprosessene, men på grunn av at Napoleon begynte å snakke nedsettende om ideologer – i motsetning til pragmatisk handlekraftige aktører innenfor politikken (som ham selv) – begynte ordet å utvikle seg i en annen retning og endte etter mye om og men med å bety det det gjør i dag: Et helhetlig tankesystem rundt hvordan samfunn bør tilrettelegges og styres. For eksempel betraktes marxisme nå i dag som en typisk “politisk ideologi” selv om Marx var minst like skeptisk som Napoleon til “ideologer” og betraktet dem vel omtrent slik som dagens akademikere betrakter “konspirasjonsteoretikere”. Idèer er jo i utgangspunktet verken her eller der i forhold til det revolusjonære ideal, som er handlekraft. Premisset er at den eiendomsbesittende klassen ikke kommer til å gi fra seg noen av privilegiene sine bare fordi man spør dem pent om det, derfor er “pratmakeri” i prinsippet bortkastet tid. Selvsagt må krav og handlingsprogram formuleres, slik at man behøver å diskutere seg gjennom dette for å etablere en felles plattform, men noen detaljert “ideologibygging” ut over dette er ikke nødvendig. Livet er jo i all hovedsak et praktisk problem som bare i ganske liten grad lar seg påvirke av teoretiske betraktninger.
Marxistisk ursosialisme vokste frem sammen med – og på mange måte som en nødvendig konsekvens av – den industrielle revolusjon, med alle sine endringer i de arbeidsforholdene som typisk eksisterte mellom folk. Siden har det delt seg i to hovedformer, autoritær kommunisme og liberalt sosialdemokrati, men det fundamentale idèkomplekset – eller ideologien om du vil – forblir det samme. Egentlig er det misvisende å snakke om “marxisme”. Marx selv var jo for eksempel ingen marxist, noe han også poengterte ved gjentatte anledninger. Det handler i sin endelige analyse om noe så abstrakt som menneskeverd — og marxisme i praksis handler om å stille opp begrensninger for hva folk har lov til å gjøre for å tjene penger. Det er blant annet derfor amerikanere så ofte beskriver Europa som “sosialistisk” – uansett hvor urimelig dette lyder for de som vet hva ordene betyr – og heier entusiastisk på det vi her vil kalle fascister. Europèere tror på – eller skal vi heller kanskje si har sterke erfaringer til støtte for – en negativ definisjon av begrepet frihet. Europèisk frihet er frihet fra tyranni, overgrep, utnyttelse, dårlige arbeidsforhold og det ene med det andre, mens amerikansk frihet er positivistisk og handler om frihet til å etablere økonomisk virksomhet uten å bli “regulert ihjel” av statsmakten. Det er ofte vanskelig å bygge noen bro av forståelse mellom så fundamentalt divergerende syn på hva begrepet frihet betyr — og den generelle tendensen er at de som ønsker å tjene penger vil ha “frihet til” å gjøre som de vil, mens de som har andre interesser ønsker “frihet fra” den første gruppens reduksjonistiske syn på hva som er “meningen med livet”. Vi kan si at dette er den ideologiske hovedkampen innenfor dagens verdenspolitiske situasjon. Sånn sett er alt som det alltid har vært, vi har bare fått et utvalg nye teknologiske duppeditter som vi kan tukle med mens vi fjaseprater om all slags tøys.
