Her er sakens fakta: Funk – som egen musikksjanger – ble funnet opp av James Brown og det rytmiske varemerket hans var en vanlig firerbeat med trykk på eneren, altså en-to-tre-fir, en-to-tre-fir, og så videre. Alle bruker dette trikset nå men det var James Brown som begynte med det. Slik kan man definere funk. Selve greia med rytmisk dansemusikk er verre å få tak i med definisjonsinstrumenter. For eksempel er det uråd å si når folk begynte med sånt. Det kreves jo i prinsippet ikke mye avansert utstyr for å få igang en “rytmeseksjon” som har dansevennlig beat, med eller uten noen som synger melodi på toppen, eventuelt spiller andre lydinstrumenter. Hvor lenge har mennesker danset?
Ved inngangen til det tyvende århundret handlet alt om jazz. Uansett hvem som fant opp hva og hvordan fenomenet spredde seg; alle som skal se for seg musikken på 1920-tallet tenker jazz. Danseklubber på den tiden hadde så stort band busjettet deres kunne forsvare og opplegget var “rytmisk dansemusikk” som tillot folk – for ikke å si oppfordret til – å hoppe rundt og gjøre alskens akrobatiske kunster på dansegulvet. Norge har hatt mange “internasjonale navn” innenfor sjangeren jazz gjennom tiden. Alle vet dette. Noen av dem har beveget seg i retning av soul, særlig sangerne, som sikkert trekkes naturlig i denne retningen av stemmebruk etterhvert som de får større selvsikkerhet i uttrykket. Uansett hvordan dette eventuelt henger sammen – fordi alt henger jo som vanlig sammen med alt annet – så tilkom etterhvert mange nye tekniske muligheter for å “lage lydbilde”. Vi snakker om elektrisk musikk og store lydforsterkere.
Det som på godt norsk heter råkkenråll krever høy lyd, vrengte gitarer og hissige rytmer. Hvor dansevennlig det er kan være noe variabelt men at råkkenråll “går i kroppen” og får folk til å bevege på seg er en kjennsgjerning. Det har skjedd mye på den teknologiske lydfronten i løpet av de seneste 70-80 årene. Som jeg pleier å si: Man behøver kanskje ikke mer enn man klarer å finne gratis på diverse fildelingssider for å bygge opp et “hjemmestudio” på PCen som ville vært i millionklassen på den analoge tiden. Kort sagt: Man får til mye med lite nå, i forhold til produksjon og distribusjon av musikk. “Rene plateartister” fantes ikke før på 60-tallet, men dette er snarere regelen enn unntaket i våre dager. Om de i det hele tatt “reiser rundt på spillejobber” så er det med solid digital oppbacking. Det finnes retromiljøer som har diverse krav til bestykning og utstyr, sånn at uttrykket deres blir “periodemessig korrekt” hvis de for eksempel spiller psykedelisk rock, men sånn jobber ingen i den profesjonelle musikkindustrien. De er jo ikke kunstnere heller; de driver med fest og annen underholdning. Du vet. Lettsolgte ting og moro. Godt utseende artister som er flinke til å danse.
Funken er en spesialgren av den større sjangeren progressiv soul som vokste frem parallelt med progressiv rock, og av de samme årsaker: Nytt utstyr og ny lydteknologi gir jo nye muligheter til å ta det gamle uttrykket i nye retninger. Den gangen alt dette skjedde for første gang ble ting sammenblandet med diverse sosiale bevegelser som var i tiden, ikke minst fordi de politisk progressive sammenslutningene hadde en typisk tendens til å velge progressiv musikk. Det var aldri omvendt. Dette henger fortsatt igjen til en sånn grad at “hippiemusikk” ikke behøver å defineres nærmere for at folk skal kunne se for seg noe troverdig i fantasien. Jeg vet ikke om uttrykket negermusikk fungerer på den samme måten – det er vel mer å vente at umiddelbare assosiasjoner kan være “afromusikk” eller gangsta rap – men sånn ble progressiv soul karakterisert da det var noe nytt. (Sa de ikke det samme om jazz også for lenge siden?) Norge har aldri hatt rasisme sånn som i Amerika, selv om det er lett å finne “nedlatende holdninger” her, så hele rasekampen blir noe abstrakt. Noe vi bare ser på fjernsynet — mens der borte var kampen for alminnelige borgerrettigheter blodig alvor på 60-tallet. Mange stater praktiserte fortsatt apartheid. Det kunne være livsfarlig å “krysse rasegrensene”. Hvorfor henger du med de der? Sånn er det sikkert i visse strøk ennå, både i forhold til etniske og andre skillelinjer, men jeg vet ikke hva slags fjern og avsidesliggende dal man må havne i hvis man risikerer bank fordi man spiller rytmisk dansemusikk på samfunnshuset, men kanskje noe slags strengt kristent sted? Det blir uansett en usannsynlig historie.
Progressiv soul og funk var alltid svære på dansbarheten. Det må være et fett groove som går i kroppen og sparker folk igang på dansegulvet. Jeg startet jo med å definere funk så jeg kan ikke senere i samme stykke si at funken ikke lar seg definere, men det jeg kan si er at dette er det man oftest hører: Alle vet hva opplegget er når de hører det, men ingen kan forklare funken med ord. Det skal være primale rytmer som virker sånn på kropp og sinn at det eneste logiske svaret er å danse. Både musikere og publikum er enig i dette premisset. Senere på 70-tallet ble imidlertid greia kommersialisert og lagt ut for salg som disco. Du vet. Danseklubbenes ultimate forbruksvare på den tiden, laget utelukkende for at det skal være fengende dansemusikk uten alt for mange “kunstneriske elementer” som virker forstyrrende på hovedpoenget. Så kom 80-tallet og elektronikkens store gjennombrudd på lydfronten. Men selv det – som var så revolusjonært den gangen – er jo fossilisert oldtidshistorie i forhold til hvordan musikkindustrien holder på nå. Jeg har påpekt mange ganger at de typiske topplistene for musikk sjelden aller aldri inneholder noen band, det går for det meste i soloartister. Bandmusikk må vel regnes som en musikalsk særinteresse nå. Det blir helt galt – og direkte usant – å si at “ingen lager bra musikk lenger” men herregud så mye mannskit det er der ute. Musikkbransjen domineres ikke av musikere. Det er pengene som rår for det meste. Hva skal man si om dette? Selv foretrekker jeg “harde formater”. Det eneste nettbaserte jeg bruker til vanlig som med litt mysing og skråblikk kan kalles en strømmetjeneste er NRK og YouTube. Punktum. Jeg får “nok” på den måten — men selv i en slik progamsammenheng har jeg en tydelig tendens til å havne på 70-tallet. Bra filmer. Bra musikk. Kanskje litt kritikkverdig på motefronten, men ingen er perfekte.
Vi avslutter med selve låte som denne artikkelens tittel etterspør.
