Tamhøns stammer fra den ville fuglearten bankivahane og tilhører dermed hønseslekten innenfor fasanfamilien blant hønsefuglene. Man vet ikke når høns først kom til Norge, men gravfunn og gårdsnavn tyder på at høns ble brukt som husdyr før vikingtiden. Internasjonal fjørfeavl er ekstremt sentralisert og kommersialisert. I 2017 var det kun to avlsselskap som forsynte verden med genetisk materiale til slaktekyllingproduksjon, og fire avlsselskap innen eggproduksjonen. Disse avlsselskapene dekket 70–80 prosent av de globale markedene for fjørfegenetikk. I intensiv eggproduksjonen avles det for oppverpingsalder (tidlig kjønnsmodning), antall egg, eggvekter, eggkvalitet og dødelighet. En eggproduserende høne starter egglegging ved 16–20 ukers alder, og produksjonen registreres normalt fram til cirka 71 ukers alder. Intensive produksjonsdyr produserer over 300 egg i denne perioden. Deretter utrangeres hønene, og nye innsett forberedes. Eggleggende høner kan produsere i flere år dersom de får sine pauser når de skifter fjørdrakt, men økonomisk lønner det seg ikke å beholde de i mer enn én sesong.
(Store norske leksikon)
Sakens referansepunkt: NRK.no
Bonden leverte 7300 “utrangerte” verpehøns til slakteriet og fikk 2000 kroner for det. Hva koster et egg? Fra to til fem kroner vil jeg tro, slik at en typisk høne produserer omtrent en tusenlapp i utsalgsverdi gjennom sitt ikke særlig høyt verdatte livsløp — som imidlertid skal betale alle ledd i distrubusjonskjeden. Dessuten må dyra fores opp, holdes oppsyn med, huses på et temperaturkontrollert sted og det ene med det andre, så bonden sitter neppe igjen med mange kroner per høne per verpesesong. Som alle sier: Det senkapitalistiske credo er å komme seg inn i distribusjonskjeden slik at man kan knipe av noen skillemynt for hver enhet av produsert salgsvare som passerer gjennom leddet ditt. Ingen har lyst til å eie produksjonsmidlene lenger. Det er for mye styr med sånt. Gi dem til arbeiderne som langsiktig lån og fokuser heller på eierskap av logistikken. Hvis man innretter seg klokt behøver man jo ikke engang å se produktene, langt mindre håndtere dem. En høne har ingen selvstendig verdi. En høne er ingen “imaginær person” slik som dyra vi holder for psykoseksuelle formål – altså “kosedyr” av ymse slag som folk utvikler følelser for – den er bare en mekanisme som fremstiller egg. Senere blir den som regel useremonielt destruert. Dette er normalt. Folk vil jo ha egg, men uten alt bryet med å holde høner.
Folk reagerer ofte helt usannsynlig emosjonelt når det er noe med en eller annen hund, men de blunker ikke engang over de gigantiske dødsfabrikkene for slaktekyllinger og verpehøns, eller for den saks skyld noen annen storstilt form for “kjøttproduksjon”. Noen ganger kommer det ut ting som folk reagerer på fordi opplegget er så uhyrlig men de glemmer det igjen like raskt. Eventuelt så engasjerer de seg i en interesseorganisasjon for såkalt dyrevelferd og jobber politisk for at høner skal få være “frittgående” inne på det store drapsanlegget og den typen ting, men det handler strengt tatt ikke om høns eller dyr, det handler invariabelt om deres egen skyldfølelse som de søker å bøte for ved å “gjøre noe” som imidlertid ikke har noen annen verdi eller betydning enn litt renvasking av sin egen samvittighet. Etterpå fortsetter jo alt som før. Folk foretrekker å bo i urbane strøk, ha fine klær og kjøpe maten sin på butikken. Da blir det som det blir. Markedet tar hånd om saken og sørger for at det etableres en logistikkjede mellom tilbud og etterspørsel. Hvem bryr seg om hvor maten deres kommer fra? Bare de som har råd til å holde seg med denslags bekymringer. Blir man sulten nok går det meste ned. Teknisk sett kan mennesker leve av et imponerende utvalg assorterte næringsmidler. Biologisk sett er vi omnivorer – altså altetende – men den ernæringsstrategi som er mest strømlinjeformet i forhold til våre øvrige talenter er den til en raptor, altså en tyv. Vi var åtseletende opportunister i flere millioner år før vi ble jegere i egentlig forstand, i stand til å jage ned og felle storvilt, noe som neppe skjedde før vi lærte å “kontrollere ilden” og dermed gjøre kjøttmaten mer fordøyelig for systemet vårt. Siden blir det et åpent spørsmål i hvilken grad mennesket hadde “fast adresse” og i hvilken grad det var nødvendig å fotfølge våre foretrukne næringskilder rundt i terrenget — det har jo vært en viss “utvikling” i så måte.
Per i dag er det uansett normalt å kjøpe plastinnpakkede, ferdig parterte biter av dyrekadavere i ethvert supermarked. Vi kontrollerer alt nå, ikke bare hvor og når vi skal gjøre opp leirbål. Og ikke nok med det, vi har svære industrisektorer som ikke driver med annet enn å kryste ut næringsstoffer fra diverse organisk materiale og blande det sammen på nye og spennende måter. Det er lenge siden det var normalt å dyrke sin egen mat og holde sine egne slaktedyr på en “naturlig og selvbergende” måte, nesten alle foretrekker å bruke pengesystemet nå. Det er mest praktisk slik. Et organisert og renslig opplegg som frigjør oss fra ubekvemt og grisete arbeid med jord og blod. Det er sånn vi ønsker å ha det. Vi er jo siviliserte mennesker nå.
