Jeg kunne brukt resten av livet til å bare gjenta denne setningen: Ikke bruk “billige” håndverkere. Det kan bli dyrt på måter du ikke angang visste eksisterte før erfaringen ga deg slik kunnskap. Greia skjer gang etter gang. Det seneste var en kjerring på de spanske nyhetene som fikk huset sitt regelrett rasert av inkompetente fjols som hadde lovet å utføre en stor jobb mot en liten pris. Sånt går ikke an vettu. Hallo? Er det noen hjemme? Riktignok er det ikke umulig at du kan ha flaks med penger, jobb, kjærlighet og alt det der, men det er ikke sannsynlig heller. Det som nesten alltid skjer er at folk blir rundlurt, ofte av noen som “mener det godt” men som rett og slett ikke vet hva de driver med.
Når det gjelder håndverk og byggesaker så er det selvsagt en viss andel av anbudssummen som handler om materialer og hva de koster, men det skal normalt bare være 25-30%. Mesteparten skal være “arbeidspenger”, det vil si lønn til de kompetente fagfolkene som må til for å få en seriøs jobb vel i havn. Det finnes ingen snarveier. Ingen forenklende ting som bare du har vært så heldig å oppdage og dra nytte av. Likevel skjer det gang etter gang at sleipe selgere får til å forføre evneveike – og grådige – fjols som tror de har hatt flaks med å finne en bedre pris enn det alle andre må betale, men det er jo ikke slik verden fungerer. Hvor mange nyhetssaker om sånne ting kommer i løpet av året i Norge? Jeg kan vagt huske et antall. Jeg innbiller meg noe sånt som en i uka. Det er sikkert mye som aldri blir rapportert også. fordi folk føler seg flaue og vil heller bare ta tapet og holde kjeft enn å stille seg opp til spott og spe.
Det de på engelsk kaller con er en forkortelse for “confidence scam” og betyr på norsk tillitssvindel. Opplegget er alltid det samme: Først gjør du en jobb for å vinne noens tillit. Deretter stikker du av med pengene deres. Eventuelt andre ting de ikke hadde tenkt å bare gi fra seg på den måten, detaljene i bildet er ikke viktig for hvordan selve prinsippet virker. Det handler om god tro. Du vet. Å stole på noen man ikke burde ha stolt på. Det er egentlig verre når svindleren ikke mener å være en svindler enn når man blir utsatt for en mer presis jobb fra en profesjonist, fordi konsekvensene blir ofte så mye mer kaotiske og uoversiktelige. Du kan si det blir som forskjellen mellom at en profesjonell tyv bryter seg inn hos deg for å stjele noen svært godt definerte ting – penger, smykker, whatever – og at et par rølpa narkomane raserer hele huset i jakt på “noe” de ikke engang vet hva er før de bryter seg inn. La oss gå inn der og se hva vi finner. Senere kan man banne og sverte over hvor kjip denne svindleren var, men før eller siden blir man nødt til å ta ansvaret for det som skjedde og sørge for at erfaringen ikke gjentar seg. Problemet er alltid det samme: Du kan i prinsippet ikke stole på noe av det andre folk sier og lover. Aldri. Uansett om de mener det godt er det ikke sikkert de får til å levere.
Hvorfor blir folk lurt? Som en hovedregel, fordi de er grådige og tror på julenissen. Dette er som regel nøkkelen som en tillitssvindler bruker til å komme seg innafor hos folk. De appellerer til deres sans for fortjeneste, raske penger, gull og glamour. Kanskje ligger det et sosialt element i saken. Jeg kan skaffe deg adgang på alle de beste stedene. Eventuelt så forfører de ensomme individer via nettet (og ellers) og jobber seg inn såpass at de får “låne penger” hos dem. Dette har mye å gjøre med hva folk ønsker å tro. Jo mer ønsketenkning man er full av, jo mer sannsynlig er det at man vil bli svindlet. Til og med i politikken er dette en vanlig metode. Har du ikke hørt om politikere som ikke holder det de lover? For å komme seg inn i en maktposisjon er det sjelden noen grenser for hva slags fagre føfter de er villige til å komme med i bytte mot folks stemmer – som jo handler om tillit – men siden møter de den veggen vi kaller virkeligheten. Du vet. Det er som alle burde vite visse grenser for hva som går an i denne verden. Men så er det altså dette med at folk ønsker å tro. De ønsker at håpet skal virke. Hvor skuffet de blir senere står i et proporsjonalt forhold til hvor sterkt de trodde på greia mens de befant seg i den optimistiske fasen av svindelofferets erfaringskurve. Lærer de noe? Ofte men ikke alltid. Det finnes folk som blir lurt gang på gang på gang, fordi de nekter jo å gi opp håpet. Før eller siden vil dette opplegget lykkes for meg. Hva skal man kalle sånt? Det spiller egentlig liten rolle, men alle vet hva jeg snakker om. Innerst inne og på et slags nærmest hemmelig nivå vet de hva det handler om. Derfor er det ikke noe synd på dem heller.
Til minne om en av rockens frontfigurer så lenge som jeg har levd:
