Fra mitt synspunkt er religion en pussig kombinasjon av overtenkning og underforståelse som i ethvert praktisk henseende må være å likestille med paranoide vrangforestillinger, bortsett fra visse forhold rundt kulturell attribusjon av “mening” — hvor religion antas å være en vektor i retning av meningsfylde, mens psykose regnes som en manifestasjon av meningstomhet. Imidlertid har vi ingen god – i betydningen allmengyldig – definisjon av fenomenet religion. Det er en “stor sjanger”. Jeg liker ikke egentlig når de sier at religion handler om tro på overnaturlige makter og deres “spill” i verden – det er jo bare en konspirasjonsteori – det er nødt til å være noe mer enn dette. Riktignok er jeg i utgangspunktet skeptisk til menneskers intellektuelle egenskaper, men jeg tror ikke at de typisk er fullstendig kørka heller.
Stikkordet er verdenshypotese. Altså det man i det aktuelle samfunnet oppfatter som en rimelig forklaring på hvem vi er og hva vi driver med, i metafysisk forstand, som skapninger med selvinnlysende “eksistens” men noe mindre opplagt “formål”. Det er svært normalt å oppgi en manglende følelse av “mening” som det grunnleggende problemet når man henfaller til antisosial atferd og mindre heldige strategier for mestring i hverdagen, som for eksempel rusmidler, eller andre ting som fyller det samme hullet, la oss si sex og religion. Eller mat og ikke minst ymse former for “politisk engasjement”. Uansett vil de fleste si det samme – i det minste her i Norge – som er at de føler seg ikke bekvemme med å uttale seg om “meningen med livet” i noen slags objektiv forstand, men de kan si noe om ting de selv opplever som meningsfulle. Hvilket er diplomatspråk for “jeg har ikke fette peiling men jeg gjør så godt jeg kan”.
Hvordan man i praksis skal forholde seg til livet er etter min mening det grunnleggende filosofiske problemet. Resten er bare prat. Hvilke er de nyttige strategiene og hva er bare selvbedrag og bortkastet tid? Åpenbart må man kartlegge “hvem man er” — i betydningen hva slags personegenskaper man har og hvilke muligheter/begrensninger dette medfører i forhold til hvordan man ønsker å disponere sin levetid. Det eneste i denne verden som man noensinne kan ha full kontroll over er seg selv, og selv dette er et mesterstykke av selvdisiplin hvis man virkelig oppnår det. “Vedlikehold av selvet” er uansett en livslang oppgave som først og fremst handler om å ikke “stivne” i vanemessige mønstre som i praksis begrenser friheten din. Det store spenningsfeltet i livet er imidlertid forholdet mellom selvet og verden. Eller rettere sagt, selvet og verdenshypotesen. Vi kan jo strengt tatt ikke kjenne “tingene i seg selv”, bare deres observerbare attributter. Vi ser at de matematiske størrelsene i vår moralfilosofi så langt er selvinnsikt, verdiattribusjon, verdenshypotese og livsstrategi. Hvem er jeg? Hva er meningen med alt dette? Hvordan fungerer det? Hva skal jeg gjøre? Fire vesentlige spørsmål. Mange muligheter for å trå feil.
Jeg kaller religion degenerativt fordi de kommer med svar. Dette er veldig presumptivt. Imidlertid er det også en vei som går begge veier, i den forstand at det er like mye (om ikke mer) “behovet for svar” som er den degenerative mekanismen. Det holder ikke mål å bare skylde på leverandøren når vi observerer narkomani. Eller i beste fall kan vi gjøre det til en debatt om høner og egg — som alle vet ikke går noe sted. Vi har en klassisk tankefeil foran oss når sirkelargumentasjon oppstår. Individet har et unikt ansvar for sitt eget ve og vel. Det er ikke rimelig å forvente at noen andre skal oppleve dette som en viktig sak. Kanskje dine foreldre, søsken, kjæreste … typisk nære folk som “vet hvem du er” (ikke egentlig) og som behøver deg til noe. Men flesteparten av alle mennesker aner ikke engang at du eksisterer — og i den grad de gjør det så handler dette mindre om “deg” enn den legenden du har skapt, om et “navn” som assosieres til visse eventyrlige kvaliteter som er verd å snakke om, eller hvorfor ikke bare kalle det hva det er, et varemerke. Som Apecalypso. Kongelig norsk leverandør av bullshit. Det handler ikke om “meg” men om navnet. Alle leserne mine er masochister som liker litt hard medfart i tenkamentet. Sånn er det her. Alt er bare lag på lag med bløff og villfarelser i et landskap av speil og tåke. Men nå er det snart midnatt og aprilsnarren må gå i dvale til neste år. Så snart er det bare det vanlige alvoret, inkludert den påssmoderne humoren som jo er en alvorlig sak.
