Varnakulturen – som eksisterte i omtrent 500 år fra og med år 4600 før vår tidsregning – er oppkalt etter byen ved samme navn i Bulgaria, den regnes som den tidligste “sivilisasjonen” i Europa og er ellers kjent for funn av gullgjenstander tilknyttet de lokale gravskikkene som i vekt utgjør mer enn alt annet som er funnet av gullgjenstander i hele verden sammenlagt fra alle tider frem til da (senere har det imidlertid tilkommet mer, spredt over mange steder i verden, men dette var jo i steinalderen). Hvis man er glad i bling er dette stedet hvor denne skikken først virkelig fikk bein å gå på, eller i det minste å “hvile” på, for vi vet jo strengt tatt ikke om de levende menneskene var like rikt dekorert, bare at det var en oppsiktsvekkende mengde tilvirkede gullgjenstander gravlagt sammen med de døde.
Gull er som alle vet et av de tyngste elementene som forekommer i naturen — og det blir “laget” under særdeles voldelige omstendigheter ute blant stjernene, enten gjennom såkalt nukleosyntese under en supernovaeksplosjon – altså når en svært stor stjerne har brent opp alt drivstoffet sitt og kollapser – eller når to nøytronstjerner kolliderer, som er enda mer bisarr hendelse. Jeg tror ikke de gamle i Varna ville hatt noe imot denne informasjonen, selv om det sannsynligvis ville tatt litt tid å peke og forklare. Det samme gjelder forresten også alle andre elementer som er tyngre enn jern. Alle har et “eksotisk” opphav. Det vanlige forløpet for en vanlig stjerne er at den holder på til alt har blitt til jern, så er det kroken på døra. Skal man ha tyngre stoffer enn dette kreves altså kraftigere metoder. Menneskekroppen bruker svært lite eksotisk materiale, men det er mer enn ingenting og alt har vært igjennom opptil flere gigantiske eksplosjoner ute i verdensrommets dyp slik at vi kunne leve. Det er ikke bare romantisk fjas. Vi er faktisk laget av stjernestøv. Direkte og bokstavelig talt.
De måler alt mulig rart som foregår der ute. Det nye hotte er gravitasjonsbølger som oppstår når eksotiske objekter kolliderer, det vil si enten nøytronstjerner eller svarte hull, eller en av hver. Opplegget heter LIGO og de har et nettsted for spesielt interesserte, hvor man etterhvert har bygget opp et lite arkiv over slike hendelser som har blitt oppdaget med denne metoden. De har til og med lydeffekter. Interessant hvis man har sansen for denslags. Det største svarte hullet de har oppdaget der ute kalles TON618 – navnet skjemmer ingen – og er 66 milliarder ganger mer massivt enn sola. “Skyggen” – man kan jo ikke se selve objektet – er så stor at hele vårt solsystem, til og med omløpsbanen til Pluto, får plass innenfor. En stor slabol, med andre ord. I den grad “det bunnløse kosmiske mørket” er en virkelig ting, så er det denne typen av enveiskjørt gravitasjonsbrønn. Vi kan ikke beskrive hva som “skjer” der inne. Alt bare forsvinner. Hva vi imidlertid kan observere er at det vi kaller tid og rom slutter å fungere normalt allerede lenge før man kommer i fysisk kontakt med skyggen (og da er det jo ingen vei tilbake). Er det slik alle ting til slutt ender? Gitt lang nok tid vil universet til sist bare være befolket av svarte hull? Mange tror det. Ingen vil noensinne få se. Hva tenker jeg? Ingenting, egentlig. Jeg bare synes det er interessant å følge med på nyhetene fra verdensrommet.
