Spania produserer mest olivenolje av alle land i verden med sine nesten 800.000 tonn i året. Italia er nummer to men de produserer bare 300.000 tonn, så det er et ganske drøyt hopp mellom der. Deretter følger Tyrkia, Tunisia og Hellas, som alle ligger på rundt 200.000 tonn. Vi behøver ikke å ramse opp flere fordi poenget er at når du bor i Spania så vil du ikke finne noe annet enn spansk olivenolje i butikken. Jeg tror ikke det er noe poeng i å spørre etter noe annet uansett hva du var vant til hjemmefra, altså i mitt tilfelle Norge, som produserer null tonn olivenolje hvert år og det som importeres er et spørsmål om prisene på verdensmarkedet og importørens forhandlingstalent og forretningsforbindelser forøvrig. Jeg har kjøpt både italiensk, gresk og fransk olivenolje i Norge — men selvsagt mest spansk. De har jo hva vi kan kalle en markedsledende posisjon, så i den grad det handler om pris er løpet allerede kjørt. De andre er sterkest på “merkevarer” med høy snobbefaktor, men når det er sagt er det definitivt olivenolje i Spania som er priset “høyt nok” for enhver smak.
Selv bruker jeg aldri noen annen olivenolje enn extra virgin kaldpresset vare som har en distinkt grønnfarge. Den gule oljen vet jeg ikke engang hva jeg skulle bruke til, fordi jeg foretrekker solsikkeolje hvis det skal være noe annet enn den karakteristiske smaken av oliven. Solsikkeoljen tåler for eksempel svært høy temperatur sånn at den egner seg godt for friteringsjobber, mens olivenoljen blir ødelagt av sånn behandling. Selvsagt både kan og bør man bruke olivenolje til å lage mat med, men man må være forsiktig med temperaturene så man ikke ødelegger smaken. Om det finnes tvil bør man heller bruke den vesentlig mye billigere solsikkeoljen, som også har “nøytral smak”. Hvilket bringer meg til poenget med at det er jo ikke alle som liker olivenolje, selv om dette er en ubegripelig posisjon for meg. Det blir som å si at du ikke liker sex, som jeg jo kan høre og registrere som en gyldig posisjon å innta, men jeg gidder ikke prøve å forstå det. De lever i et annet smaksunivers enn meg. Greit nok. Sakens fakta er hva de er, men vi har neppe særlig mye å snakke om. Ihvertfall ikke innenfor emneområdet smak og behag, som er viktig i min verden.
Det finnes også mange andre slags matoljer enn oliven og solsikke, men ingen av dem er aktuelle for meg. Det eneste unntaket er sesamolje, som jeg bruker i små mengder som smakselement til diverse “asiatiske retter”. Alle andre aktuelle bruksområder dekkes av enten olivenolje eller solsikkeolje. Jeg har ikke bruk for raps, soya, mais, peanøtt, avokado eller hva har du. Imidlertid kan jeg være villig til å forhandle om sånt som for eksempel valnøttolje i salatdressinger. Det blir et spørsmål om hva de går for i smaksbildet. Har de en plan? I så fall lytter jeg. Imidlertid vet jeg ikke helt hva jeg skal med forskjellige slags “aromatiserte oljer” heller; for eksempel chiliolje, trøffelolje og så videre. Smakselementene er bedre å hente inn fra andre kilder. Konklusjonen her og nå blir uansett at jeg bruker mest olivenolje og jeg bruker det til “alt mulig” på kjøkkenet, mest fordi jeg liker den karakteristiske smaken. Prismessig sett er denne varen helt opplagt vesentlig mye billigere i Spania enn i Norge, av åpenbare årsaker, slik at jeg har nok økt bruken av olivenolje i forhold til solsikkeolje, som jeg typisk brukte mest av da jeg bodde i Norge. De har byttet plass i forbruksmønsteret, kan du si. Saken er at du får jo kjøpt en liter prima olivenolje for 8-10 euro på superen her, mens den noe billigere varen – som imidlertid fortsatt er av extra virgin kvalitet – jeg bruker til stekejobber koster omtrent halvparten. Jeg er veldig fornøyd med dette. Alle rundt her i strøket bruker jo også mye olivenolje, hvitløk, tomat og rødvin slik at jeg er plutselig en av de normale.
Vi avslutter med noe som er perfekt musikk å lage mat til.
