De som ikke bryr seg om sant og usant er som de er fordi de ønsker å skape en effekt der og da. Det er sosial manipulasjon som de ved et eller annet tidspunkt har lært, fordi dette er ikke “naturlig atferd” (i den grad noe slikt finnes hos vår art). Det handler ikke egentlig om løgn og sannhet, enda mindre om sin egen personlighets kontinuitet, alt er veldig resultatorientert, men innenfor en kort tidshorisont. Jeg kaller disse typene oksepsykologer fordi det minner meg om tyrefekting. Premisset for at tyrefekting i det hele tatt skal være mulig er at oksen ikke skjønner hva som skjer. De er ikke intelligente dyr — men det lønner seg dårlig å undervurdere oksens evne og vilje til å føkke deg opp hinsides enhver reparasjon i løpet av få sekunder. Hvordan håndterer man et halvt tonn med rå aggresjon? Dette er hva oksepsykologien handler om. Det er ikke ufarlig, men hvis man “kjenner dyret” og kontrollerer sine egne følelser kan man “lede dem rundt etter nesa”.
Folk som ikke selv har noen erfaring med store dyr vil instinktivt vurdere det som best å holde trygg avstand. Ingen mentalt friske mennesker som ser en storokse dorske rundt på enga føler at de burde gå bort og ta på den. Du vet. Klappe og kose og annen sublimert seksuell aktivitet. De foretrekker å tukle med de små dyra. Hunder, katter, kaniner, hamstere. Disse kan også påføre deg skade, men de kan ikke ta livet av deg med en brå kroppsbevegelse uten engang å mene å angripe deg. Hva betyr det å “kjenne dyret”? Akkurat det samme som å kjenne hva som helst annet, det vil si at man kan til en viss grad forutsi hva individuelle dyr av denne typen vil gjøre under slike og slike omstendigheter. Hvis man for eksempel – som meg – har vokst opp på et gårdsbruk med diverse store dyr vil man ikke oppleve storfe, hest og gris som “mystiske skapninger” som kan være troendes til hva som helst, man vet sånn cirka hvor man har dem.
Det kan selvsagt diskuteres om “psykologi” er det rette ordet, eller om man heller kanskje burde snakke om “dyreintelligens” etter mønster av hvordan “sosial intelligens” betyr å forstå menneskelig atferd mer på intuitivt enn på analytisk vis. En sosialt intelligent person kan “lese rommet” og se hva slags sosiale ritualer som er aktuelle – og hva slags som er “helt feil” – basert i veldig lite informasjon. Noe av det samme fungerer omtrent på det samme vis i forhold til dyr. De har jo sitt repertoar av atferd og kan “trigges” i forskjellige retninger med enkle midler, selv om man naturligvis ikke kan ha noen samtaler med dyret og derfor strengt tatt ikke kan vite hva de “vil” annet enn akkurat her og nå, men rimelig inferens er å anta at “langtidsplanene” deres handler om mat, søvn og andre elementære organiske funksjoner, de har neppe noen ambisjoner i den forstand. Jeg tror ikke dyr fantaserer. I den grad de har fornuft så er denne rent instrumentell og fokusert mot jevn optimering av atferdsalternativer basert i “erfaring gjennom læring” – eller tilpasning om du vil – slik at dyrenes trenbarhet består i et system av umiddelbar straff og belønning som ikke betinger forklaringer og forståelse, eller engang har noe rom for disse intellektuelle elementene. En hund vil for eksempel ikke koble sammen noe som skjer nå med noe som skjedde for fem minutter siden, Det handler aldri om plan og utførelse, bare om vanemessige atferdsmønstre som læres gjennom erfaring.
Folk som driver med hund – hva fanden det nå enn betyr – understreker ofte viktigheten av å “markere hvem som er sjefen” — fordi hunder er middels store rovdyr som fra naturens side er programmert for å leve i en hierarkisk flokkstruktur, under ledelse av de mest kompetente og aggressive individene. Det lønner seg imidlertid dårlig å prøve å trene en okse slik man ville trene en hund, og man må for guds skyld aldri under noen omstendighet prøve å “markere hvem som er sjefen”. Hva tror du kommer til å skje dersom det blir åpen konfrontasjon mellom et mange hundre kilo tungt dyr med spisse gjenstander i panna og en femti-åtti kilo tung ape med en bjørkekvist? Fantasien gjør som regel en god nok jobb med å vurdere det sannsynlige utfallet av en sånn situasjon. Man er kort og godt sjanseløs uten noe slags skytevåpen, og selv da vil bare de store kaliberne ha noen effekt. Det går an å lede store dyr med diverse manipulasjonsteknikker, men man kan ikke “dominere” dem basert i fysisk overmakt. Det er nå vi begynner å snakke om “oksepsykologi”. Storfe er jo også flokkdyr, men på en helt annen måte enn hunder. De ligner mer på mennesker, fulle av yppal “protest” når noen eller noe prøver å få dem til å gjøre noe de ikke vil. Det finnes ikke noe sånt som en lydig okse – dersom man sier om noen at “han er som en okse” så vil jo ingen se for seg noen spesielt samarbeidsvillig og “lydig” person – mens dette er selve artens overlevelsesstrategi for hunders vedkommende. Så hva koker det ned til?
Innenfor det japanske kulturuttrykket heiho – det betyr “militærstrategi” – finnes konseptet kyojitsu tenkan ho, som betyr noe sånt som “balansen mellom sannhet og falskhet” og som på et praktisk nivå handler å villede motstanderen med noe som fanger oppmerksomheten slik at han ikke forstår hva som skjer mens du selv benytter dette informasjonstomrommet til å posisjonere deg optimalt i forhold til dine egne hensikter. Eller som jeg kaller det, oksepsykologi. Man må rett og slett bløffe dyret. Lyve for dem. Gjøre hva som enn er nødvendig for å få frem den ønskede effekten. Nå begynner vi kanskje å ane den kulturelle betydningen av tyrefekting. Det er et eldgammelt offerrituale som teknisk sett kalles taurobolicum (mens når man på rituelt vis ofrer et menneske så kalles dette diabolicum, slik at når vi sier at noe er “diabolsk” så mener vi at det er gjort mot en bakgrunn av menneskeofringens mentalitet). Dette er jo premisset i romanen “Animal Farm” av George Orwell. Hvis oksen – og de andre dyrene – på et tidlig tidspunkt dannet bevissthet om hva slags langtidsplaner vi har for dem ville de neppe vært like “medgjørlige” som husdyr typisk er. Vi er nødt til å bløffe om hensiktene våre. Vi mater ikke hønene fordi vi ønsker å være snille mot dem, men fordi vi har tenkt å stjele eggene deres. Vi hater ikke rev og ulv fordi de er slemme mot husdyra våre, men fordi de er konkurrenter i matfatet. Det handler, som vanlig, om økonomi. Oksens typiske skjebne er jo at vi lar den ete seg opp til en passende vekt, så blir det å drepe, partere, preparere og fortære dyret. Dette er planen vår. Det er hva det er. Kanskje klarer vi å bløffe oss selv om dette, at vi er noe annet og “mer” enn kleptoparasitter — men det psykologiske rommet vi har for selvbedrag blir nærmest ubeboelig smått hvis vi lever i en kultur som med jevne mellomrom eksponerer oss for lydene, luktene og “stemningen” av ritualdrap på okser. Hvor kommer biffen fra? Vel, du kan gå og se. Dette er kjøttmatens sanne kontekst — og hvis du ikke tåler dette bør du faen ikke spise kjøtt.
Dette ville vært en passende “wham bam thank you mam” type avslutning på dette skrivestykket, men jeg har jo ennå ikke kommet til selve poenget, som er det etisk problematiske i å bruke oksepsykologi mot andre mennesker. Altså lure og bløffe dem fordi man planlegger noen slags økonomisk uttelling for dette senere. Dette er diabolsk. Mange forbinder ikke ordet diabolicum med menneskeoffer, de tror det er et synonym til ordet “djevelsk”, som det forsåvidt også er, men da tar man ikke med i beregningen at den såkalte djevelen er en svært ung mytologisk figur i denne sammenhengen. Mennesker begynte med husdyrhold lenge før de utviklet sin nåværende tilstand av kataton angst i forhold til naturen og det organiske. Før pleide vi å ta på oss skylden selv når det var noe, men nå har vi utviklet et situasjonsfleksibelt menasjeri av alskens syndebukker. Friedrich Engels definerte begrepet sosialt mord som det å sende noen inn i en situasjon som man vet kommer til å både forringe livskvaliteten deres i øyeblikket og forkorte livet deres på lengre sikt. Det er noe man får dem til å gjøre ved hjelp av oksepsykologi. En som har akutt dårlig råd vil kanskje ta på seg en jobb som her og nå betaler noen tusen, men som over langen vil forringe og forkorte livet. Hva skal man kalle sånt? Når det gjelder slike fenomener som forurensning, la oss si for eksempel giftutslipp som går i miljøet og dreper både planter og dyr, gjør vannføringer ubrukelige til noe vanlig menneskelig formål, og det ene med det andre, så snakker vi jo i realiteten om sosialt massemord, nærmest en krigsforbrytelse i fredstid. Hva skal man kalle sånt? Politikere har en tendens til å prioritere “næringsinteresser” foran alle andre hensyn, hvilket bare kan forklares med en korrupt grunnholdning: Når økonomi blir et mål, ikke bare et middel. Når mennesker blir til husdyr. Jeg sier ikke mer.
