Hvorfor er moralistene så sadistiske?

Moralisme er læren om at det finnes en overordnet, forpliktende morallov som kan erkjennes (motsatt: immoralisme); også det syn at moralske verdier er høyere enn estetiske, intellektuelle eller religiøse. Ordet brukes imidlertid ofte nedsettende om det å legge overdrevent sterkt vekt på moral.

(Store norske leksikon)

Jeg forstår ikke hvorfor de lyver om dette, men det var interessant å skumme gjennom det som fremkommer på norsk under søketermen “moralisme definisjon”. Jeg har jo noen ganger for vane å forankre resten av teksten i en innledende definisjon fra leksikon, ordbok eller andre til saken relevante kilder, slik at det ikke bare blir en blokktekst av subjektiv synsing av typen RFR (“rett fra ræva”), som jo aldri er interessant. Uansett, moralisme betyr akkurat det ordet sier: Når moral blir gjort til en “isme” — i praksis en hersketeknikk.

Moralfilosofer skiller ofte mellom moralske normer og andre typer normer, som for eksempel juridiske normer. Moralske normer hevdes ofte å være mer grunnleggende på den måte at våre grunner til å følge de juridiske normene i et samfunn avhenger av i hvilken grad de juridiske normene er i overensstemmelse med de moralske normene.

(Store norske leksikon)

Dette er et tildels grumsete farvann å navigere. Jeg definerer moral – som ikke nødvendigvis behøver å være god moral – som de standarder et individ setter for hvordan vedkommende forholder seg til verden generelt og andre mennesker spesielt. Det følger av dette at det vi kaller amoralske individer er de som ikke kan eller vil være “forutsigbare” i sin ferd; de vil ikke “binde seg” til noe. Dette er barnets fantasi om frihet, som egentlig bare handler om fravær av moralsk ryggrad, men det er faktisk et ganske vanlig argument også blant slike som identifiserer seg som voksne, men som kanskje heller burde benevnes som transbarn. De er en trassig treåring fanget i en voksen kropp.

Etter min mening er det avgjørende viktig at man forstår forskjellen mellom moral og moralisme. Det første er et regelverk man pålegger seg selv. Det andre er et regelverk man mener at andre – altså “verden” i sin fulle og hele betydning – bør leve etter. Det kan for eksempel ikke finnes noe slikt som “moralsk forargelse” hos et individ som ikke har meninger om andres moral — og bare for å poengtere dette på en ekstra tydelig måte: Moral og rettsfølelse er ikke det samme. Det at man følger reglene er ikke nødvendigvis et tegn på at man har gode moralske standarder; det kan vel så ofte handle om at man frykter de juridiske konsekvensene av å gjøre eller være med på ting man ikke har noen moralske motforestillinger i forhold til å gjøre eller være med på. Jeg kan ikke gjøre dette fordi det er en straffbar handling.

Som alle vet er politikk som regel en amoralsk idrett. Som man sier i Japan: bambusen må bøye seg for vinden. Løfter og avtaler er relative størrelser som må oppfattes som følsomme for dette med “kart og terreng”. Imidlertid kan heller ikke de bryte loven uten at det får – eller i det minste bør få – de samme konsekvenser for dem som for alle andre i en tilsvarende situasjon. Det går faktisk en veldig klar grense der, som ikke handler om moral. Vi kan si at det som leder folk helt frem til grensen for hva som er lovlig sannsynligvis handler om tvilsom moral, men det siste avgjørende skrittet over grensen er en antisosial handling som er vesensforskjellig fra det å bare være en drittsekk, selv om man i enkeltindivider ofte kan tolke dette som en glidende skala. På den annen side har vi et åpenbart problem i forholdet mellom politikkens amoralske dimensjon og det faktum at politikernes jobb er å lage de lovene som regulerer samfunnets kjøreregler. Det hender at fokuset vandrer litt, kan det noen ganger virke som, fra det å jobbe for “sine saker” til det å jobbe for “sine folk”. Har politikerne sine favoritter blant befolkningen eller jobber de ut ifra en flat juridisk struktur, altså at “loven er lik for alle”? Det kan være vanskelig å se.

Filosofer fisker ofte på dypt vann. Det er ikke interessant å studere folks “meninger”. Det vi ser etter er de aller dypeste idèene folk har, sånt som slår inn på et tidligere stadium enn individets idèer om moral, juss og rett. La oss si de eksistensielle tingene. Det er jo der angsten bor. Frykt er typisk en sterkere motivasjonskraft i menneskers liv enn nesten alt annet som driver dem. Som Machiavelli påpekte: Folk sviker det de sier at de elsker på grunn av et øyeblikks impulsiv lyst, men de forblir lojale mot det de frykter. Man behøver ikke å være filosof for å filosofere litt rundt til hvilken grad frykt brukes som et aktivt propagandaverktøy for diverse politiske formål. Fra et biologisk perspektiv bør man forvente at “en følelse av fare” tiltrekker mye mer intens oppmerksomhet og generell beredskap i kroppen enn sånt som man nærmer seg på en mer vimsete og nysgjerrig måte. Sånn sett jobber de som skremmer folk med noen dype filosofiske elementer. Hva skal man gjøre med frykten sin? Spør du meg vil jeg si det samme som med enhver annen følelse: Anerkjenne at den er der men administrere atferden sin fra et annet sted i personligheten. Frykt er jo ofte en svært nyttig følelse som hindrer levende skapninger i å gjøre suicidale ting, så det er verd å lytte til hva den sier. Det gamle norske ordet for dette er vardhug – som ordet vardøger er utledet fra – og det betyr nor sånt som “et sinn i alarmberedskap”. En typisk gjenganger blant historiene man hører fra folk som er hekta på ekstremsport er den om hvordan de føler seg unikt levende mens de navigerer en potensielt livsfarlig situasjon. Mestring av frykt gir stor personlig tilfredsstillelse. Imidlertid har man et problem hvis man venner seg til å unnvike og stikke av fra det man frykter — og senere bjeffe mot det “fra trygg avstand”.

Selv tror jeg at det som motiverer moralister kan spores tilbake til deres eksistensielle angst. De ønsker seg en verden som fungerer etter regler de kan forstå. Med andre ord en kontrollerbar verden, som de gjennom sin anvendte forstand kan manipulere til sin egen fordel. Som vi ser har vi igjen støtt på et misforhold i relasjonen mellom selvet og verden. Det kreves visse godt kjente psykologiske håndgrep for å utvikle, implementere og vedlikeholde en egotilstand hvor man opplever seg selv som “viktig”. Ingen av dem er sunne, i ordets egentlige betydning, men noen av dem er mer usunne enn andre. For eksempel er en skrekkslagen person som opplever seg selv som situasjonens hovedrolleinnehaver også en farlig person, direkte eller indirekte. Frykt har en utpreget tendens til å nullstille folks moral. Det går an å skremme dem til en slik grad at de ikke klarer å fokusere på annet enn sin egen overlevelse her og nå, uansett hva dette betyr i praksis. Senere vil de kategorisere det de gjorde som noen slags variant av selvforsvar, opp til og inkludert argumentet “heller dem enn meg” som er hva dette med at man handlet under ordre til syvende og sist betyr. Vi observerer imidlertid bare en “moralsk gradient” som forelå allerede i utgangspunktet. Forskjellen består i situasjonens karakter, ikke i moralsk relativisme. Vedkommende har en personlig overbevisning om at det finnes sosiale hierarkier organisert etter en skala fra gode til mindre gode — og de som tenker slik plasserer typisk seg selv omtrent på midten, men “i bevegelse mot toppen”, slik at det finnes mange som er dårligere enn dem selv, men også noen som er bedre, og de søker å vanke sammen med de som er bedre og finne inspirasjon i slikt selskap, mens de har et mer “problematisk” forhold til de lave klasser, ikke minst den de selv kommer fra og derfor opplever det som særlig viktig å distansere seg i forhold til.