Jo mer narsissistisk en person er, jo større er risikoen for å utvikle depressive symptomer i møte med krenkelser og følelsesmessige tap. Ved alvorlige former for narsissisme vil personen heller ikke være i stand til å bære eller kjenne på depresjon, fordi dette blir totalt uforenlig med selvbilde og selvnytelse. I stedet kan krenkelser og tap møtes med sinne overfor andre, som tillegges all skyld og tilskrives onde og uhederlige motiver for sin atferd og sine handlinger. Hos noen kan det narsissistiske raseriet bli så massivt at projeksjonen antar psykotiske dimensjoner, for eksempel forestillinger om komplott (paranoid psykose).
(Store norske leksikon)
Hva er kildekritikk? For eksempel leste jeg meg opp på bakgrunnen til Ulrik Malt, professor i psykiatri, som har skrevet artikkelen om narcissisme for Store norske leksikon, for å danne en oppfatning om “kontekst”; som handler mest om en viss grad av bekymring for om jeg oppfatter ting riktig, om språket brukes korrekt, at den som har gjort dette arbeidet er en seriøs person, og så videre. Ikke minst er det viktig at selve myten om den guddommelig vakre Narcissus fortelles på en representativ måte — men det er også viktig at de ikke går for langt med de psykiatriske diagnosekriteriene. En alt for lav grad av “selvkjærlighet” er jo også et problem. Sammenfattet kan vi kalle begge disse svingningene “urealistiske idèer om selvet” fordi også de som tar “selvkritikken” sin alt for langt overdriver jo sin egen objektive betydning i denne verden. Selvsagt er man viktig for seg selv. Dessuten kanskje en håndfull individer som “virkelig kjenner deg” — foruten en ikke definerbar mengde av andre som har noen slags oppfatning om hvem og hva du er. Men i det store bildet er vi alle bare aper uten mening, formål og betydning. Dessuten finnes det ingen Gud.
Trangen til å bli speilet (narcissisme) er imidlertid noe annet enn trangen til å bli sett (ekshibisjonisme). De henger ofte sammen, men de behøver ikke å gjøre det. En skuespiller – og en hvilken som helst annen scenekunstner eller performativ artist – bør jo helst være mange grader mer ekshibisjonist enn hva som er vanlig, for å lykkes i faget, men de blir typisk helt umulig å jobbe med for andre hvis de i tillegg også er narcissister. En rendyrket ekshibisjonist gjenkjennes på at de gir litt blaffen i “hvordan de blir sett” – altså om folk liker dem og den typen ting – så lenge de skaper bølger med greia si. Visse uttrykksfulle kunstnere faller helt åpenbart innenfor denne kategorien. De jakter på oppmerksomhet rundt det de driver med, ikke på selvbekreftelse innenfor en horisont av identitet. Man kan se på mange hundre meters hold at de ikke bryr seg spesielt mye om “folkesnakk” og sånne ting — mens narcissisten ikke bare bryr seg om “sitt gode navn og rykte”, de går også aktivt inn for å styre narrativet om hvem de er og hva de driver med gjennom diverse “politisk påvirkningsarbeid” i sin sosiale krets. Jeg gikk litt frem og tilbake med tanken om det går an å være en introvert, eller det man skulle kunne kalle en “sjenert” narcissist, men jeg ser ikke helt hvordan det skal la seg skille diagnostisk fra en gjennomsnittlig nevrotiker. Narcisissme er jo i seg selv et utagerende opplegg. Vi kan si at det handler om å forme verden i sitt bilde gjennom å utøve psykisk vold mot alt og alle, inkludert seg selv. Narcissistisk raseri er jo et vesentlig element ved sykdommen. De objektiviserer sin egen galskap og projiserer den over på en eller flere andre, for eksempel via sjalusi i nær relasjon eller hat mot visse kategorier av mennesker.
Denne tematikken er ikke vesensforskjellig fra alt det andre jeg vanligvis skriver om. Hva er en typisk blogg? Sånn jeg ser det ligner minst nitti prosent av alle blogger på alle språk ganske mye på en dagbok som imidlertid også eksisterer i kombinasjon med det man i den gamle verden kalte brevvenner, bare at man skriver til alle på en gang. I praksis at folk for det meste skriver om seg selv og ting som skjer i livet deres. Jeg antar de for det meste ville være omtrent de samme ute i den fysiske verden, i forhold til temavalg og ordbruk. Det går en litt frynsete grense mellom sosiale media og blogg, men folk mener vel vanligvis noe annet når de kaller seg bloggere — la oss si noe “mer” enn bare å være på Facebook, eller hvor de nå enn er. Det er jo så mye sånt nå. Selv takket jeg for meg i året 2012, for de som kan huske så langt. Det var ganske kleine forhold i kjølvannet av de forferdelige hendelsene året i forveien. Du vet. Når folk prøver å sette ord på ting, men lykkes ganske dårlig. Noen ganger er det best å bare holde kjeft. Vi kan sammenligne det med uoppfordret fremsyning av kjønnsorganet. Du vet. Blotting. Når noen gjør noe som krysser grensene for normal anstendighet og den daglige plikten vi alle har til å holde fred med hverandre. Hvordan skal man forholde seg til en blotter? Refleksen hos de fleste normale mennesker er sannsynligvis å kjeppjage slyngelen, eventuelt ringe politiet eller noe. Det blir ihvertfall ikke aktuelt med noen applaus eller annet bifall. For de som har lang netterfaring: Husker du goatse? (Ikke søk på ordet.) Når noen slenger noe sånt i bordet vil det blir “reaksjoner” — hvilket også selvsagt er poenget. Jeg har ikke selv noe imot tøys og humor, men det blir kanskje litt stusselig hvis dette er alt noen har. Særlig hvis de ikke har god smak og en viss sans for timing. Da ender det fort med en “goatse”, som forutsigbart vil fremkalle svært negative reaksjoner hos mange.
Jeg tipper at hvis man intervjuer en hvilken som helst person som kaller seg “blogger” – og presser dem litt, la oss si som en mellomting av aggressiv gravejournalist og filosofen Sokrates – så vil det etterhvert utkrystallisere seg en slags “siste sannhet” om hva de driver med: Det er en brytekamp mellom dem selv og språket. Formuleringskunst er jo det tekniske navnet på enhver form for intensjonell ytring, mens selvfremstilling dekker de mer psykologiske aspektene av saken. Det er ikke – og har heller aldri vært – normalt å “tenke dypt”. Sånt er et legningsspørsmål, akkurat som musikalitet, talent for tegning eller hva har du. En særinteresse. Imidlertid går det an å like diverse dyptenkning uten å selv føle noen trang til å ta den språklige brytekampen sin så langt, akkurat som man kan like Mozarts arbeider uten å selv føle noen trang til å bli komponist. Hva er språket? Et både løst og fast organisert system av logiske symboler. Vi bruker det til å produsere “mening” på en måte som lar seg transportere innenfor en gruppe som “forstår” hverandre. Det ekshibisjonistiske ligger i å legge ting ut på nettet slik at de blir “sett” mens det narcissistiske består i å søke bekreftelse på at man ikke er gal. Som alle vet er jo svaret alltid ja hvis spørsmålet er “er jeg gal?” — det blir i prinsippet som å lure på om man fryser. At spørsmålet i det hele tatt kommer opp betyr at sannsynligheten er større enn null, ergo er den èn. Svaret er ja. Det neste man bør bruke tid på er å kartlegge hvorfor og på hvilke måter man er gal, slik at man kan korrigere situasjonen, ikke å trampe på gasspedalen og bli utagerende med den patologiske energien man har pådratt seg. Hvor vanlig er det blant mennesker å bli gal? Jeg vil si minst like vanlig som å bli forkjølet, eller brenne seg på fingrene når man holder på med noe som er varmt. Eller nesten uunngåelig om du vil. Det skjer med alle, mange ganger gjennom livet. Kunsten består i å respektere sykdomstilstanden og redusere sitt eget aktivitetsnivå til fordel for “pleie og stell” inntil man blir bedre igjen. Det at man utvikler sterke følelser i forhold til noe som foregår i språket er et sikkert symptom på at man er gal. Dette er jo ikke virkeligheten. Det er bare en modell. Det er bare det folk fysisk og faktisk gjør som teller. Siden kan vi reise den innvending at kommersielle foretak ikke ville hatt reklamebudsjetter i millionklassen hvis ikke ytringer hadde noen effekt. Eller mer til poenget: Om de ikke visste at PR, reklame og “styrt kommunikasjon” virker slik det er meningen at det skal virke. Her er noe å tenke på:
Juridisk person er et rettssubjekt som ikke er en fysisk person, men en stat, kommune, fylkeskommune, selskap, institusjon, stiftelse, forening eller lignende. I likhet med fysiske personer kan juridiske personer ha rettigheter og plikter og foreta rettsstiftende handlinger som for eksempel å inngå avtaler. Den rettslige realitet som ligger til grunn for begrepet juridisk person, kommer til uttrykk i språkbruken hvor man sier at for eksempel et aksjeselskap selger, kjøper, eier og så videre, til tross for at selskapet i og for seg ikke er noe annet enn et rettsforhold mellom selskapsdeltagerne.
(Store norske leksikon)
Innenfor ett univers av mening er dette fornuftig, men innenfor et annet er det fullstendig fette sinnssykt. Vi har jo mistet kontakten med virkeligheten når vi for eksempel kan observere et rettsoppgjør mellom Per Person og A/S Firmaet. De er ikke “likeverdige agenter” (agent er det generiske navnet for “en som agerer”) innenfor verken tid eller rom. Eller for den saks skyld; på ressurssiden. Og i enda mindre grad når det gjelder for eksempel forholdet mellom institusjonen NAV og det publikum de er satt til å betjene. Misforholdet i reell makt kan knapt bli større enn dette i noen “normal” sammenheng i samfunnet. Selvsagt er det sikkert en verre erfaring av “maktesløshet” å bli røft behandlet av politiet og den typen ting, men dette skjer jo ikke med like mange som de som av ulike årsaker havner i kontakt med NAV. Det finnes sikkert noen skurker som jobber med å utnytte systemet, men mitt generelle inntrykk er at flertallet som henvender seg til NAV har prøvd de fleste andre muligheter allerede, før de gikk til dette skrittet. “Å havne på NAV” er jo ikke særlig ettertraktet der ute — og historiene man hører virker heller ikke inspirerende. Mange opplever det for eksempel som mer “verdig” å finne seg noe kriminelt å drive med. Hva skal man tenke om dette? Ihvertfall ikke at det er overraskende, gitt den løsslupne moralen alle kan observere blant de såkalte samfunnstoppene. Hvorfor skal jeg gidde å vaske meg når alle andre uansett er så skitne? Dette er en ganske normal måte å reagere på. Folk går jo lei av å holde høyere etiske standarder enn hva som er vanlig innenfor kulturen, uten at de får annen slags takk enn hånflir fra “de smarte”. Hvilket bringer meg til sakens kjerne: Kan juridiske personer ha en personlighet? Hva slags person er i så fall Coca-Cola? Hva slags person er Røde Kors? Og hvem er egentlig Norge? Hva slags personlighetstrekk kan vi observere? Virker det som om budskap og handlingsmønster står i et rimelig samsvarsforhold?
Dette kan se ut som borderline absurde spørsmål, men hva slags person er en som ikke har noen personlighetstrekk? Dette var vel det dypeste spørsmålet i den nå ganske gamle klassikeren American Psycho av Bret Easton Ellis, som først utkom i bokform i året 1991 og vakte litt oppsikt, selv om historien sannsynligvis er en film nå, i de fleste normale menneskers umiddelbare referansesystem. Filmen var jo også ganske – hva skal man si – “kontroversiell”. Men etter min mening fungerer dette materialet best som bok. Alt hovedpersonen Patrick Bateman gjør – det er vanskelig å ikke tenke at Bret Easton Ellis baserte seg på navnet Norman Bates, hovedpersonen i Hitchcock-filmen Psycho – er performativt og “kunstig”. Han har ikke noe selv. Han er, bokstavelig talt, et fravær. Selvsagt kan han ikke ha noen normale relasjoner til noen andre, fordi det finnes jo rett og slett ikke noe fundament, intet grunnlag, ikke noe man kan bygge på. Han har ingen kjerne, intet hjerte, ingen selvstendige tanker. Ingen sjel. Patrick Bateman lever ikke, han bare eksisterer. Hvis vi skal sette i gang med noen slags kritisk undersøkelse av “hvem de virkelig var” når vi snakker om en kjent person – ta hvem du vil; Hamsun, Napoleon, Doris Day; prinsippet blir uansett det samme – må vi jo nødvendigvis begynne med å kartlegge alt som lar seg observere. Bakgrunn, familieforhold, oppvekstvilkår og det ene med det andre. Hvordan dannet denne personen sin personlighetsstruktur? Hva slags dokumentasjon finnes? Hva slags rykter går? Det virker ikke helt sannsynlig at man kan gå frem på denne måten for å kartlegge identiteten hos en juridisk person. Hvordan går økokrim frem, for eksempel, når de etterforsker diverse uredeligheter på et selskapsnivå? Journalister snakker ofte om “ukultur” innenfor rammene av såvel statlige departementer som kommersielle foretak, kommunestyrer, diverse lag, foreninger, idrettsklubber, eller hva har du, når det er vanskelig å knytte ting til spesifikke personer eller andre faste holdepunkter, men det er definitivt “noe snuskete” som foregår.
Mange har gått ut og definert korporasjoner – altså alt som kan defineres som “juridiske personer” – som psykopater i sin grunnleggende personlighetsstruktur. Skal vi gå gjennom sjekklisten? Som alle vet er ikke psykopati en diagnose, men en patologisk tilstand som kjennetegnes ved visse karakteristika, som utformulert punktvis vanligvis omhandler åtte ulike forhold. Det første er overfladisk sjarm. Nummer to er grandiose følelser av egenverdi. Det tredje er tendens til å kjede seg raskt og føle behov for alskens stimuli. Så følger manipulasjon. Det er dette de fleste henger seg opp i. Folk som lager intriger og alskens jævelskap tilsynelatende bare for moro skyld, eventuelt at de kynisk bruker andre mennesker som brikker i sitt eget spill, uten hensyn til noe annet enn sin egen interesse. Går det an å si noe sånt om næringslivet? Vi beveger oss uansett videre til nummer fem: Patologisk løgnaktighet, eller i praksis at de bare bryr seg om virkningen av det de sier, ikke om sannhetsverdi eller noe som helst annet. Den sjette karakteristikken er mangel på empati, som i den praktiske verden kan handle om at psykopater rett og slett ikke forstår konseptet følelser i det hele tatt. Selv har de jo ikke noe sånt. Hvorom allting er, nummer syv heter parasittisk livsstil — et tema jeg berører ganske ofte, men jeg bryr meg lite om små privatpersoners rusk og snusk, jeg er mer opptatt av de som etablerer seg som parasitter på høyt nivå, for eksempel ved å spekulere i finansmarkeder og den typen ting. Til sist har vi den åttende egenskapen til en psykopat, som er manglende vilje til å ta ansvar for sine egne handlinger, som er et passende sted å avslutte analysen. Så spør vi igjen: Går det an å si noe eller alt av dette om noen korporative entiteter? Passer det for eksempel på oljeselskapet Shell? Eller staten Storbritannia? Hva med varemerket Jaguar? (De har jo – latterlig nok – blitt en internasjonal snakkis på grunn av en tilsynelatende absurd reklamefim, som ikke desto mindre gjør at folk snakker om dette bilmerket på en mye mer intens måte enn noensinne.) Teknisk sett er ikke psykopati det samme som narcissistisk personlighetsforstyrrelse, men det vi kaller narcissistisk raseri og projeksjon kan likevel medføre at pasienten antar et psykopatisk atferdsmønster.
Det store problemet med dette bildet er at de postmoderne – og “senkapitalistiske” – industrisamfunnene (en kategori også Norge tilhører) lever med et absolutt massivt informasjonstrykk fra alskens prinsippløse “påvirkningsagenter” som jobber på vegne av psykopater. Der står saken nå i dag. En gestaltpsykolog ville kanskje sitert Carl Gustav Jung på at “hvis man ikke bevisst søker mot et høyere prinsipp vil man automatisk henfalle til det laveste felles multiplum for hva som er akseptabelt” — en tilstand som nokså nøye sammenfaller med hva som er det økonomisk mest lønnsomme slik dagens markedsmekanismer er lagt opp og regulert. Disse paranoide fantasiene som så mange har om Big Pharma og det ene med det andre er ikke grunnløse. De baserer seg i noe som er blitt observert, men siden kanskje tolket litt vel fantasifullt. Hele tanken om at noen skal gjøre forretningsessig profitt på folks helsesaker er jo i seg selv pervers. Sånn som dette fungerer når man har betalingsmur foran helsetilbudet vil det for profitørene være mest lønnsomt dersom ofrene deres – dette må da være den korrekte betegnelsen på opplegget – lider av mange ganske milde ting som krever et antall tabletter og legebesøk, sprøyter, røntgenbilder og gud-vet-hva, men aldri noe stordramatisk. Men hvis staten står for helsestellet vil lønnsomhettsrukturen ligge i det sunne landskapet, fordi enhver belastning på systemet er et netto tap i enhver forstand. Ingen mentalt friske mennesker ønsker å bli syke, men hvis sykdommen deres – reell eller innbilt – bringer deilig klingende penger inn i kassa hos “Big Pharma” spiller det forsåvidt mindre rolle hva man selv ønsker. Sånn fungerer i det store og hele forretningslivet i sin alminnelighet, gjennom sitt talerør reklamen. Man manipuleres til å kjøpe en masse jåss som man strengt tatt verken behøver eller ønsker seg. Jeg føler ikke selv at jeg har noe fornuftig å si om konseptet lykke, men det er vanskelig å se hvordan hyppig økonomisk forskrevelse kan være særlig godt i lengden. Får ikke folk noen ganger “bondeanger” etter at de har kjøpt et eller annet slags tøys på nettet? Det virker sånn. NRK.no hadde en test her i går; om hva slags holdninger folk har til smarttelefoner. Spørsmålet var om du noen gang har vurdert å kvitte deg med den. Selv svarte jeg ja – uten å nøle – i likhet med 70% av de øvrige drøyt 5000 som hadde besvart ved å klikke på ja eller nei ved det tidspunktet. Hva handler dette om? Selv synes jeg at telefonen er litt for aktiv for min smak og mine formål, selv om jeg nesten ikke har noen “apper” og slett ingen sosiale media og denslags. Jeg liker ikke å ha noe i huset – verken folk eller dyr, og enda mindre noen satans ting – som stadig kommer med diverse “oppfordringer” om hvordan jeg bør bruke mine neste fem minutter.
Alle former for konspirasjonstenkning er et symptom på paranoid psykose — som siden kan ha varierende grader av alvorlig “utagerende” manifestasjon. De fleste er – som tidligere nevnt – bare litt nevrotiske noen ganger, fordi man bør jo som en hovedregel verken godta tilfeldigheter eller “noens onde vilje” som realistisk forklaringsmodell for noe som helst, men av og til er faktisk virkeligheten mye mer absurd enn fantasien hadde hatt dekning for. De sier for eksempel om mye sykt som har skjedd i virkeligheten at man ville ikke fått dette antatt som plottet til en film eller et bokmanus, fordi det er bare alt for drøyt. En gammel vits i det politiske Norge er den om at “noen av oss har snakket sammen” – som jeg tror opprinnlig kom fra Leirfall & Hetland, men jeg er ikke helt sikker – og dette er i prinsippet hva en konspirasjon er, altså en mer eller mindre hemmelig sammenlutning – eventuelt et komplott hvis det er ekstra dramatisk – som har dannet seg rundt en målsetting om å få noe gjort. Skjult inni konseptet om at man blir overvåket ligger jo troen på at man er viktig. Eller i det minste interessant. Normale mennesker pleier å være klar over at de er dypt uinteressante og uspennende individer, og vil i grunnen ha det slik. De er vanligvis mer opptatt av “privatlivets fred” enn om de får nok oppmerksomhet ute i verden. Hvorfor skal noen overvåke dem? Det gir ingen mening. Det måtte i så fall være nabolagets sladrekjerring som legger ned mye arbeid i å holde seg orientert om “det som foregår” og spre siste nytt sånn som det høver seg for denne yrkesgruppen; men politiet, CIA og diverse utenomjordiske skapninger kan man trygt slå en strek over. De har ikke budsjett til å drive med tull og bortkastet tid (selv om jeg strengt tatt ikke kan uttale meg om hvordan de utenomjordiske jobber). De har jo et oppdrag. De er på jobb. De leter etter ekte kjeltringer som har gjort gale ting, ikke fantasiforbrytere som frykter sin egen galskap. Det vi har på et samfunnsnivå er kannibalkapitalisme, som i klartekst betyr at et antall mennesker lever av å suge livskraften ut av andre. Det er slik de ernærer seg. Dette er “næringslivet” i sin aller mest fundamentalt banale hovedforstand: De mange må slite mye for at de få skal få mye. Sånn fungerer opplegget, og alle vet det — bevisst eller ubevisst. Det er sant at det finnes folk som prøver å utnytte og mishandle deg i den grad de kan, hvis de har noe å tjene på dette, men vi snakker ikke om frimurerne og World Economic Forum nå. Vi snakker om selve pengesystemet og “finansverktøyene”, slik det er lagt opp og regulert per i dag. Idèen er at alle skal være geskjeftige og “tjene penger” som de siden bruker på mer eller mindre balstyring vis, til å kjøpe alskens tøys som verken er sunt, nyttig eller vakkert. Nåvel. Det er hva det er. Folk skriver om sånt som de tenker på.
