Saken er at det har jo blitt laget enorme mengder med “mindreverdig film” — forstått som den typen kunstnerisk arbeid man ikke føler noe behov for å se flere ganger. Kanskje man til og med er litt irritert fordi man kastet bort tiden sin på å se den bare èn gang. Har dette skjedd med deg? Det har definitivt skjedd med meg. Du vet. Når man blir sittende etterpå og lure på hva fanden det der var for noe. I den digitale tidsalderen kan man jo lage film ganske billig, men i gamle dager var det uansett et minimumsbudsjett som gikk med til å betale for selve materialet, det vil si filmrullene, fremkallingen og så videre. Følgelig vet du at de har punget ut en ganske seriøs sum for å lage mannskiten sånn at spørsmålet blir hva var det de tenkte på? Er dette alvorlig ment? Jeg har ingen tall, men det var aldri billig å lage en film før vi fikk digitalt utstyr. Det var ikke noe hvem som helst hadde råd til, for å si det på den måten.
Visse filmer har oppnådd kultstatus fordi de er så genialt dårlige at man tror knapt det man ser. Det er forsåvidt en helt egen sjanger som har sine entusiastiske tilhengere, så vi skal ikke dvele ved dem. Hva jeg mener er den typen film som er både faglig talentløs, kunstnerisk uinteressant og totalt blottet for “eksentrisk sjarm”. De har ingenting. Ikke desto mindre har noen brukt en seriøs mengde tid på å lage makkverket. Dessuten også mange andres tid, fordi de har jo ikke vært alene om produksjonen. Hva slags publikum var dette ment for? For min egen del har dette særlig vært filmer som hører hjemme i sjangeren for “action” — bare at alt er så dumt at det nærmst klør over hele kroppen. Etterpå føler man seg pinlig berørt på vegne av alle som har vært med på å lage greia. Skjønner du hva jeg snakker om? Typisk sånne ting som oppstår fordi noen har overvurdert sine egne evner på det groveste. Det verste med dette opplegget er at det er ikke engang sjeldent. Tvert imot. Du får kjøpt hvor mye sånt som helst den dag i dag.
Hvorfor snakker jeg om dette? Fordi jeg tenkte på “kunstig intelligens” og treningsdata. Jeg tror ikke noen bør være redd for at yrkeskategorien filmregissør forsvinner med det første, fordi det krever faktisk både faglig innsikt og kunstnerisk talent for å lage noe bra-bra, det vil si noe som er vellykket på sine egne premisser og ikke “bra” fordi det er mislykket på en interessant måte. Jeg mistenker at kunstig intelligens vil spille seg ut som kunstig demens mye oftere enn noen tror ved dette tidspunktet, fordi når vi ser nøkternt på saken så er det jo faktisk ikke så mange ekstremt talentfulle regissører i verden, men desto flere idioter som har laget irriterende dårlige ting. Selvsagt finnes begrepet smak og vi må gi det litt spillerom, men selv om vi tar med varians i preferansene så ender vi med en relativ overvekt av tvilsom vare i de typiske hyllene i gamle dagers videobutikker, hvis du skjønner hva jeg mener. Computer Generated Imagery (CGI) har blitt veldig bra ved dette tidspunktet, men det er fortsatt langt mellom de store stjernene på regissørhimmelen. Dette er hva selve saken handler om. Det geniale har jo ikke i utgangspunktet noe med “intelligens” å gjøre. Det ligner mer på galskap, men en form for galskap som vedkommende person klarer å kontrollere, strukturere og organisere.
Vi setter strek med et genialt stykke britisk musikk fra 1968.
