Narcissisten, masochisten og chauvinisten

Når folk snakker om narcissisme mener de som regel narcissistisk personlighetsforstyrrelse (NPF) på den “grandiose” siden, som regel karakterisert av storslagne fantasier om sin egen viktighet overfor partner, slekt og venner, i profesjonell sammenheng, eller i verden og livet mer generelt. Imidlertid er den patetiske typen mer alminnelig; det vil si når de er fulle av skyldfølelse, skam fordi de ikke er “bra nok”, angst for å “gjøre feil” i sosiale sammenhenger og den typen ting. I begge tilfeller iscenesetter pasienten seg selv som begivenhetenes sentrum og opplever omverdenen som en “personlig” konsekvens av egne valg og handlinger – som “betyr noe” – mer enn som en tilfeldig forbipasserende kombinasjon av hendelser og skapninger som for det meste befinner seg hinsides pasientens kontroll. NPF er vanskelig til umulig å kurere og opptrer som regel i komorbiditet med diverse andre psykiatriske symptomer.

Selv ville jeg anbefale et studium av Narcissus-myten, særlig den som er gjenfortalt i Ovids Metamorfoser, hvor det foregår et interessant samspill med nymfen Ekko som på typisk greske tragediers vis leder til begges undergang — og påfølgende forvandling (metamorfose) til henholdsvis en blomst (lilje) og et velkjent akustisk fenomen. De som leser denne bloggen vet hva som gjelder: Støtt og stadig klager jeg over hvor udannede og uvitende folk er. Nærmest som små barn av den litt bortskjemte typen, som har vent seg til at alt skal være enkelt og tilrettelagt for dem. Dette er etter min mening et alvorlig problem som har manifestert seg på et større samfunnsnivå i form av dekadanse både i kropp og sinn. Men nok om det. Strengt tatt er det jo ikke mitt jævla problem at folk er late, udugelige og evneveike sutrepaver. Alt jeg kan gjøre er å observere problemet, beskrive det jeg observerer og i hovedsak bare fortsette som om ingenting. Hvis jeg danner følelser i forhold til saken vil jeg jo bli sugd inn i denne malstrømmen av metafysisk idioti — og der gidder jeg ikke å være. Hvilket bringer meg til fenomenet masochisme.

Menneskeheten har så mye å takke Richard von Krafft-Ebbing for — blant annet konseptene homofili, transvestisme og sadomasochisme. Ikke selve greiene, som har eksistert hvor lenge som helst i navnløs form, men “diagnosekriteriene” vi bruker den dag i dag for å skille det ene fra det andre og arrangere det som en slags krydderhylle av ordnede fenomener som hver har sin egen avgensede bruk og betydning. Uansett, vår mann utdefinerte masochisme som en seksuell greie hovedsaklig orientert mot ydmykelse, fornedrelse, smerte og utilfredsstilt begjær; oppkalt etter Leopold von Sacher-Masoch, født i Ukraina i 1836, eller skal vi kanskje heller si hans bokverk Venus i pels, som handler om karakteren Severin von Kusiemski og dennes “slaveforhold” til Wanda von Dunajew, som egentlig bare er èn av en hel serie bøker som aldri ble fullendt men som går under navnet Arven etter Kain. Du vet. Han kisen i bibelen som drepte sin bror Abel. Vi skal ikke si noe mer om greia her og nå. De spesielt interesserte kan utforske sakene på egen hånd. Jeg hører at det finnes mye materiale på nettet. Poenget mitt i dag er at jeg liker ikke når de sier narsissisme og masokisme selv om dette er en hovedregel for norske ord: De skal skrives slik de uttales.

Problemet er jo at når et ord kommer fra et egennavn så går denne konteksten tapt når ordet “fornorskes”. Et klassisk eksempel på dette problemet er ordet sjåvinisme som betyr en nedlatende holdning overfor andres nasjonalitet, religion, kjønn og så videre, i kombinasjon med “kraftpatriotisme” for den gruppen man selv identifiserer seg med. Ordet kommer fra fransk chauvinism (som også skrives slik på engelsk) og er oppkalt etter den legendariske Nicolas Chauvin som var soldat under Napoleon Bonaparte og som ble alvorlig skadet under noen kamphandlinger slik at han havnet på en mager uførepensjon for resten av livet. Imidlertid beholdt han sin “patriotiske glød” for Napoleon og den franske imperialismen resten av livet, uten å bry seg om hvor upopulært dette var under restaurasjonen og gjeninnsettelsen av Bourbonerne på den franske tronen etter Waterloo i 1814. Chauvin var så strinakket og hardballen at han gjennomgikk en metamorfose og ble til et ord som i dag særlig brukes av feminister i betydningen mannssjåvinisme, men som altså egentlig betegner en soldat som nekter å gi seg. (Du kan se for deg “den svarte ridder” fra Monty Python og Den hellige gral.)

Vi avslutter med en munter fransk melodi fra 1966.