Om å smi mens jernet er varmt

Som alle vet ble noen småjenter knivdrept av en psykotisk tenåring i Storbritannia nylig. Politiet har sagt at det dreier seg om en person med bakgrunn fra Rwanda, men som har vokst opp i Cardiff, Wales. Andre har imidlertid sagt mye annet. Særlig er det mange som har insistert på at “myndighetene lyver” og at det egentlig dreier seg om en såkalt småbåtflyktning — og videre at dette er typisk atferd blant det de kaller  “fiendtlige innvandrere”, eller noen ganger invasjonsstyrker. Ulven hyler rett utenfor byportene, så å si. Etter litt kvitring og plystring på nettet klarte de uansett å organisere et “folkeopprør” i sakens anledning. Du vet. Skrike litt, ødelegge noen ting, sette fyr på en politibil og det ene med det andre. De vanlige greiene. Hjelper det? Sikkert for noen individer, som opplever at de får utløsning for frustrasjon på denne måten, men i forhold til selve saken kan det bare gjøre ting verre. Problemet vokser jevnt og trutt.

Nigel Farage – ideologisk fører for Brexit-bevegelsen – har vært ute og “stilt noen spørsmål”. Det er vanskelig å forstå hva Farage egentlig vil sånn rent strategisk sett. Enten har han en plan som er så avansert at det ikke går an for vanlige mennesker å se sammenhengene, eller så er han fette idiot. Kan noen se flere alternativer enn dette? Vi lever jo i den virkeligheten vi gjør. Ting fungerer på visse måter. Folk passer sin egen jobb uten å blande seg inn i andres noe mer enn de må. Vi har parlamentarisme, domstoler, byråkrater og politi. Vi har et stort jævla system av mange små funksjoner som går likt tannhjul inn i hverandre og driver hele greia fremover. Det finnes ikke noe sånt som “full oversikt”. Det går rett og slett ikke an. Systemet opererer derfor på basis av tillit — og sånn sett er det forholdsvis enkelt å misbruke for å oppnå kortsiktig vinning, men de fleste slipper ikke unna med dette. Det kan ta litt tid, men generelt sett blir alle oppdaget til sist. Korrupsjon, underslag, innsidehandel, maktmisbruk, hva har du. Alt sånt er “ganske vanlig” i menneskesamfunnet.

Annonsørinnhold

Topp 10 mascara for perfekte vipper

Det kommer sannsynligvis til å vise seg, ettersom saken etterforskes videre, at denne tenåringen hadde “en vanskelig oppvekst” og at “han ble sviktet av systemet” og så videre. Psykiatriske tiltak burde vært iverksatt ved et tidligere tidspunkt. De vil sannsynligvis finne mange slags tegn og varsler som “ikke ble tatt alvorlig nok” og bla bla ukeblad. Dette er forutsigbart. Folk går ikke bare plutselig en dag ut og dreper noen på helt umotivert vis uten at de har vist “farlige tendenser” på ymse vis tidligere. Men dette er hva det er. Hvem kan vite hva som skal tas alvorlig og ikke når så mange sier så mye dumt til enhver tid? Annenhver tenåring preges jo av noe slags “raseri” bare på grunn av alt som skjer med kroppen deres, hormoner og denslags. De sier mye dumt. “Humørskiftninger” er helt standard vare. Man må bare la dem holde på å smelle med dører, kle seg som et fugleskremsel og det ene med det andre. Livet deres føles jo veldig dramatisk fra deres eget synspunkt, men siden vokser de det av seg. Noen prøver livet for første gang, andre har holdt på med denne mannskiten ganske lenge nå. Hvem bør du ta imot råd fra? Som jeg alltid sier: I utgangspuktet tar alle feil med “verdensforklaringene” sine, uansett hvor smarte og godt informerte de er. Spørsmålet er bare på hvilke måter de tar feil og hva slags konsekvenser det har. “Krigshissing” er alltid den samme energien, enten det handler om dårlige personlige forhold mellom individer eller oppfordringer til å gå berserk på offentlig sted. Eller for den saks skyld agitasjon for at mennesker må sorteres i kategorier – underforstått at de er ikke individer, men “representanter for en kategori” – som man siden forholder seg til på “kategoriske” måter. Du vet. Rasisme, kultursjåvinisme og denslags.

Brexit var et sjakktrekk som isolerte Storbritannia fra resten av verden. Ingen har sett noe sånt før, noensinne. Det forekommer bare ikke at en nasjon melder seg ut av fordelaktige handelsavtaler fordi de tror de vil klare seg bedre på egen hånd. Et barneskolebarn får til å regne ut dette, uten hjelp av lommekalkulator, bare med enkle logiske grep. Selvsagt er det ulønnsomt målt i rene tall. Bruttonasjonalproduktet deres har da også falt med omtrent de på forhånd spådde fem prosent. Altså må det handle om “noe annet”. Mitt forslag? Nasjonalisme, av det mest evneveike slaget. Altså basert i tanken om at briter – eller “det britiske” – er bedre enn andre. De føler seg jo bedre, ergo må de være det. Hvorfor skal man kjempe mot sine egne følelser? Det er jo en grunn til at de finnes. Dessuten kan man peke på objektive forhold i kulturen. Fine bygninger og denslags. Tradisjoner. Når man skal analysere verdien av en operasjon finnes det litt diffuse begrepet goodwill (i forhold til markedet) som i sum kan vise seg å være mer verdifullt enn den teoretiske salgssummen for alt det andre de eier. For eksempel er merkevarenavnet adidas sannsynligvis mer verdt enn resten av produksjonsmidlene deres sammenlagt. Hvis noen kjøper dem opp er det bare på grunn av navnet. Resten av rælet kan de bare beholde. Imidlertid kan man ikke tenke sånn om nasjonalstater. Eller rettere sagt, hvis man gjør det må man tenke på nasjonen som en “person” som forholder seg til en gruppe tilsvarende “personer”. Posisjonen din i flokken handler minst like mye om “flokkens humør” som noe du selv gjør eller ikke gjør. Man eksisterer jo i en kontekst.