Definisjonsmakt er et todelt ord som har betydningen at noe eller noen har makt til å skape definisjoner; makt til å få gjennomslag for sin versjon av virkeligheten. Når det er flere definisjoner på et begrep eller oppfatning, vil den som har definisjonsmakt få innflytelse for sin definisjon.
(Wikipedia)
Det er helt alminnelig å bruke ting uten å forstå dem. Man behøver ikke å vite hvordan en bil virker for å kjøre den. Og la oss ikke engang snakke om smarttelefoner. Er det lovmessig at jo smartere telefonen blir jo dummere blir brukeren? Vi vet ikke. Vi må bare vente og se. Informasjonen vi har så langt er ikke konklusiv. Folk blir sannsynligvis ikke mer idiot av å ha bedre teknologi, men på det praktiske plan kan de bli farligere fordi hjelpemidlene deres virker kraftforsterkende på det innledende formålet. En rabiat person som går berserk er èn type problem når de bare slår ned folk med knyttneven, men en annen type problem hvis de har maskingevær. Emosjonelt kan de jo befinne seg på det samme sted men det de gjør har svært ulik alvorlighetsgrad i konsekvens. Forskjellen består i midlene. Du vet. Skadepotensialet.
En kis som flyr rundt og plager folk med vannpistol høres irriterende ut, men heller ikke særlig mye mer. Derimot høres det direkte livsfarlig ut hvis han er bevæpnet med gravemaskin eller motorsag, enten han forstår hva han driver med eller ikke. Man må bare komme seg på trygg avstand litt faderlig fort, ringe politiet og det ene med det andre. Alt dette virker rimelig åpenbart, gjør det ikke? Alle vet at å “snakke folk til fornuft” bare virker i den grad de er mottagelige for fornuft. Er de overhodet i pratemodus? Det virker jo ikke klokt å tilnærme seg en åpenbart sinnsforvirret person som bærer på noe slags farlig våpen og oppfører seg truende. Vi hører noen ganger om sånt. En jeg kjenner ble en gang stukket ned bakfra av en psykotisk person med kniv som gikk løs på tilfeldige ofre på gata. Han fikk heldigvis medisinsk behandling raskt så det ble ingen varige mèn. Imidlertid har han i alle år siden vært ganske følsom overfor hva han “har i ryggen” når han er ute og går; han liker seg dårlig på steder med mye folk, stor trengsel og den typen ting.
Ordtaket brent barn skyr ilden handler om en form for direkte kroppserfaring som hjernen ikke alltid har så mye den skal ha sagt i forhold til. Det som har skjedd èn gang kan jo skje flere ganger. Man kan bli skvetten av sånt. Selv om man vet rent intellektuelt sett at man ikke befinner seg i noen fare kan kroppen likevel insistere på “høy beredskap” av ubevisste årsaker, la oss si et element i omgivelsene som vekker assosiasjoner til den negative erfaringen. Nakkehårene stritter, hjerterytmen øker, og så videre. Dette er ikke noen paranoid tvangsforstyrrelse. De har jo konseptuelt bevismateriale. Vi kan ikke si at folk bare innbiller seg ting når de har overlevd tilfeldige overfall av galninger. Hvordan har det for eksempel gått med de som overlevde massakren på Utøya? Jeg kjenner ingen detaljer, men det skulle være bra fette rart om ikke de fleste av dem opplever at de blir “trigget” av lyder og andre omstendigheter av og til. Det samme er typisk tilfelle for alle typer traumatiske erfaringer. Minnene brenner seg fast på en virkelighetsdefinerende måte som bare delvis lar seg kontrollere gjennom å “være fornuftig”. Jeg vet ikke om det går an å direkte skremme livet av noen, men det går definitivt an å skremme folk såpass at de tar permanent skade av det. Alle vet dette. Noen har selv erfaringer de sliter med. Ting som gjør dem varsomme, folkesky og “negative” i sitt generelle menneskesyn.
Hva slags våpen er språket? Ordtaket sier at sannheten dør først når det blir krig. Egentlig ganske åpenbart hvis man tenker gjennom saken. Hvem er det som tjener på at det blir krig? Resten kan du tenke ut selv. Spørsmålet her og nå er imidlertid om sannheten kan dø også når det ikke er krig. Går det an å drepe sannheten? Spørsmålet er dramatisk. Det er også naivt. Filosofisk sett finnes det jo ikke noe sånt som sannhet, bare “informasjon” av varierende kvalitet. Det virker ikke som om folk forstår dette så langt inn i beinmargen som man skulle ønske, men de tar alltid feil. Det som skjer er i seg selv sant, mens det folk observerer og hvordan de senere beskriver ting er usant. Denne usikkerhetsrelasjonen kommer selvsagt aldri til å endre seg. Det forekommer rett og slett aldri at noen ser alle sider av en sak. Alt de har makt over er sitt eget personlige vitnesbyrd, som verken er her eller der i forhold til “sannheten”. Er det mye de ikke vet? Vi må anta at svaret alltid er ja. Imidlertid er det de faktisk vet også en del av sannheten som helhetlig fenomen. Deres erfaring er en del av historien og det er bra hvis de klarer å presentere det på en sammenhengende måte. Du vet. Skrive om det, lage en sang, et kunstverk, eller for den saks skyld danse om det, dersom dette er ens mest komfortable ytringsmodus. Det er jo naturlig for mennesker å “uttrykke seg” og de kan bli ganske gale hvis de opplever at noe hindrer dem i dette. Saken er at selv om vi aldri kan kjenne sannheten så kan vi gjenkjenne “viljen til sannhet” i folk.
At løgn er krigens språk burde være åpenbart. Er det åpenbart? De fleste føler jo en viss uro i forhold til løgn og løgnere. Det er i beste fall noe de bare “finner seg i” fordi det er mest praktisk på den måten. Man bare ignorerer hele greia og holder fokus på sine egne affærer. Livet går videre. Det vanlige er å ha et agnostisk forhold til bløffmakeri så lenge man selv ikke rammes av det. Noen ganger kan det til og med ha en viss komisk verdi. Du vet. Alt det latterlige jåsset som folk tror på. Alle de underlige kostymene deres. Den syke sosiale ritualatferden de viser. Er det et problem? Ja. Men er det på noe som helst vis mitt problem? Nei. Ikke før jeg eventuelt blander meg borti det og gjør det mitt. Omtrent der tror jeg de fleste mennesker befinner seg. De vil ikke ha noe bråk. De ser galskapen, men de ser ikke poenget med å engasjere seg i det som foregår, verken for eller mot. Da blir man jo bare involvert. Galskapen bare vokser. Enten man aktivt støtter en idè eller gir den motstand spiller jo ontologisk sett liten rolle. Begge deler tilfører idèen energi. Begge deler aktualiserer idèens meningsinnhold og gir den “bein å gå på”. Tror du propagandakrigerne der ute vet dette? Det kan du ta deg bra mye faen på at de gjør. Uttrykket all PR er god PR sammenfatter meningsinnholdet i dette på en perfekt måte. For alle praktiske propagandaformål handler makten om at folk snakker om deg, mindre om hva eksakt de sier. Navnet vokser jo for hver gang det blir nevnt. De fleste forstår dette på en intuitiv måte. Vi kaller det å ta avstand når man nekter å aktivt forholde seg til en sak, person eller hva som helst annet som folk mister fatningen over. For eksempel ateisme fungerer slik. Det handler ikke så mye om hva folk tror på som å avvise hele konseptet tro som nyttig element i livet.
Hva folk opplever som farlig er svært variabelt og sjelden særlig realistisk. For eksempel befinner man seg jo i akutt livsfare hvis man oppholder seg i en bil som kjører hundre kilometer i timen eller mer, men de fleste opplever det som ganske udramatisk mesteparten av tiden. Folk er vant til det. Det går nesten alltid helt fint. Imidlertid er det vanskelig å argumentere mot det faktum at trafikkdøden ville gå i noe nokså nær null hvis den høyeste tillatte maksimalhastigheten på offentlig vei ble satt til seksti kilometer i timen – plombering av motor er sannsynligvis veien å gå – og straffene for overskridelser ble gjort dramatisk strenge. Jeg er en erfaren og “ganske flink” sjåfør, men jeg ville umiddelbart skrive under på et sånt opprop. Det er jo ikke meg selv jeg er bekymret for, det er idiotene. Dette ordet betyr her og nå sånne som tar idiotiske sjanser i trafikken. Alle vet at de finnes og mange har sett dem i aksjon. Hvorfor lar ikke dette problemet seg løse på den mest åpenbare måten? Altså lavere fart over hele linja? Det korte svaret er fordi folk er evneveike. De vet ingenting om noenting, de bare “føler seg frem” gjennom livet. Alt handler om vibber, magefølelse og den typen ting, akkurat som alle de andre dyra i Hakkebakkeskogen. Hvor god fantasi har du? Prøv selv å tenke deg hva som ville skje med en politisk vilje til å redusere maksimalhastigheten langs norske landeveier med 25%, selv om dette vil være sunn sikkerhetspolitikk. Kommentarfeltene på nettet skulle bli bra rødglødende ettersom alle indignerte verdensmestre sto frem med alle sine sårede følelser. Der befinner vi oss som kollektiv menneskehet. Vi er ikke intelligente i noe annet enn “generelt potensial”. Det som aktualiseres i praksis er motivert av helt andre ting. Jeg forstår ærlig talt ikke hva som er galt med de som beskriver mennesker som intelligente skapninger. Det lyder mer presist å beskrive oss som en usams flokk av skrikende sinnssyke aper. Hva skal vi si? Mer realistisk, liksom. Ikke det man skulle ønske – jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har hørt setninger begynne med ordene “i en perfekt verden” – men likevel det man observerer i det store bildet. Galskapen er normal, som sangen sier.
Blant de som studerer “mennesket som fenomen” brukes noen ganger ordet megatrend om store historiske tendenser innenfor kulturen. For eksempel var fremveksten av kommersiell populærmusikk fra 50-tallet og utover betinget av visse teknologiske nyvinninger som fikk ned prisen på “hjemmelydanlegg” såpass kraftig at flere utviklet mer interesse for innkjøp og avbenyttelse av slike nytelsesmaskiner. Platemarkedet eksisterte jo strengt tatt ikke før avspillingsutstyr ble noe folk flest hadde råd til. Hva fantes før dette? Folk kunne gå på konsert, men det var også vanlig å ha radio før det ble vanlig å ha avspillingsutstyr, så man fikk typisk de musikalske inntrykkene sine slik. Elektrifisering av lyd er åpenbart noe relativt nytt, men før dette kom forandret lite seg i forhold til musikkproduksjon siden steinalderen. Hva skjer? Jo, folk kommer sammen og bruker typisk det de har – ikke minst inkludert stemmen – til å lage musikalske uttrykk. Dette er hvor gammelt som helst som fenomen. Konseptet med innspilling og avspilling av lyd via et syntetisk medium er imidlertid noe nytt, selv om vi som lever nå opplever det som en selvfølgelighet. Her er gåten: Tror du dette har gjort folk mer eller mindre musikalske i generell forstand? Eller sagt på en annen måte: Synger folk mer eller mindre nå enn før? Vi er jo omgitt av sang – vi kaller det “sanger” selv når det ikke er noen som synger – på ganske massive og noen ganger bent frem påtrengende måter nesten hele tiden i våre dager. Inspirerer dette folk til å “synge med” eller har det stikk motsatt effekt? Det er vanskelig å si, men en megatrend i selve naturen er jo at enhver skapning vil generelt sett miste alle evner de ikke bruker med noe regelmessighet. Naturen er gjerrig på det viset. Folk glemmer ting de ikke har noe aktivt forhold til over noe tid. Når vi “forenkler livet” bygger vi jo også ned de kravene livet stiller til oss. Selvsagt er det “enklere” å bruke diverse transportmidler enn å gå til fots, bære ting i hendene og så videre, men er det bedre? Svaret er både ja og nei, eller rettere sagt, det er noe individuelt. Den mørke siden av velferdsstaten handler jo – for eksempel – om å bygge ned alle krav livet stiller slik at folk over tid vil bli dårligere forberedt på vanskelighetene som vil komme – på det ene eller det andre viset – når hjelpemidlene for anledningen ikke virker. Skal vi nevne pandemien? Jeg tror ikke noen hadde sett for seg at de skulle erfare noe sånt, men nå som de har denne erfaringen under beltestedet ser de til gjengjeld for seg at noe lignende kan skje når som helst igjen. Denne angsten har virket inflasjonsdrivende. Den har også befridd mange for alle hemninger de en gang hadde i forhold til å være fullstendig fette idiot i offentlighet.
Noen beskyldte meg en gang for å drive med språkterror. Herregud. Er det virkelig en ting? Problemet er visstnok at jeg sprer løgner om klimaproblematikk. Det er skremselspropaganda. Dette er i og for seg et gyldig argument. Jeg er jo ikke optimistisk. Det synes jeg heller ikke at jeg har noen saklig grunn til å være. Det skjer jo ingenting. Vi fortsetter akkurat som i fjor og året i forveien. Opplegget fremstår som ganske dement. Er det løgn å påpeke dette? Føler folk seg krenket av ordbruken min? Jeg vet ikke engang hva jeg skal si, annet enn at ordstillingen “neimen helledussen” bør kanskje befinne seg inni der et sted. For eksempel var det som nylig skjedde i Valencia bare nok et symptom på en lenge varslet megatrend som kort fortalt handler om “mer dramatisk vær”. Fra mitt perspektiv fremstår det som galskap å fornekte det alle kan se med sine egne øyne: Ting beveger seg ikke generelt sett i riktig retning og de få tingene som gjør det beveger seg pinefullt langsomt. Næringslivets profittmarginer prioriteres over menneskehetens ve og vel i mer generell forstand. Antallet milliardærer har fordoblet seg flere ganger siden år 2000. Det har også den samlede tonnasjen av plastsøppel. Slik jeg ser det hviler det en aura av “desperasjon” over hele menneskehetens samlede viderverdigheter nå for tiden. Du vet. Tilløp til panikk. Folk bruker stadig grovere ord om stadig mer ubetydelige dusteproblemer, samtidig som de lar alt det virkelig viktige bare skure og gå. Folk forsvarer privilegiene sine med nebb og klør. Angsten biter selvsagt på dem også, men de klarer det magiske kunststykket å overføre den fra klima og grove menneskerettighetsbrudd over på om folk skal ha lov til å være trans og den typen ting. Herregud. Hvordan skal man engang forholde seg til sånt? Livet som generelt fenomen handler ofte og mye om prioriteringer. Hva er korrekt handling i forhold til det jeg ønsker å oppnå? Det er spørsmålet. Selvsagt forutsatt at man engang vet hva det er man ønsker å oppnå. Dette virker litt uavklart mange ganger. Hva, jeg mener, følelsene strekker seg jo aldri særlig langt. Det som virker smart her og nå vil ikke alltid fremstå sånn fjorten dager senere. Til og med en dårlig plan er bedre enn ingen plan, selv om man teknisk sett ikke behøver noen plan slik dagens samfunn er organisert. Man klarer seg helt fint bare ved å følge strømmen, uten å tenke. Ting er godt organiserte og det finnes et system for det meste. Slik er Norge i 2024. Nyt det mens det varer.
