Faidra var i henhold til gresk mytologi datter av kong Minos på Kreta som var sønn av guden Zevs og Europa. Hennes mor var Pasifaë, datter av guden Helios og okeaniden Perse. Hun var søster av Ariadne, en fruktbarhetsgudinne på Kreta. Hun var den andre hustruen til den greske helten Thesevs (som drepte monsteret Minotauros). Hun ble mor til Demofon (konge av Athen) og Akamas. Legenden om Faidra forteller at hun forelsket seg i ektemannens sønn Hippolytos, som avviste henne. Som hevn påsto hun at hun var blitt voldtatt av stesønnen, og Thesevs forbannet sønnen som ble drept ved en guddommelig inngripen. Deretter tok Faidra livet av seg og Thesevs fikk vite sannheten.
Jeg kan ikke gjøre rede for hvordan jeg havnet i en diskusjon om verdensbygging. Er det et eget fag nå? Sannsynligvis burde jeg ikke ha sagt at jeg ikke liker Tolkien umiddelbart etter at en av de andre tilstedeværenda hadde påstått at “alle liker Tolkien”. Men det er jo sant. Hvorfor skulle alle like Tolkien? Jeg skjønner ikke det. Jeg skjønner at noen gjør det, men det angår ikke meg. Jeg oppfatter det ikke som spesielt interessant eller kontroversielt å verken like eller mislike Tolkien, bare et spørsmål om litteratursmak. Det er jo ikke sånn at jeg oppsøker nettsteder beregnet for beundrere av Tolkiens arbeider for å “disse” dem eller noe sånt. Det er bare på direkte forespørsel – eller noe nær opptil dette, som vi ser – at jeg opplyser noen om mitt syn på Ringenes Herre og resten av opplegget. Det raker ikke meg om andre digger dette materialet – noe mange åpenbart gjør – men det appellerer altså ikke til min smak. For å liksom understreke poenget mitt la jeg til at Game of Thrones var også kjempepopulært hos mange, men jeg likte ikke den serien heller. Eller rettere sagt, politikken i Game of Thrones var jo komisk, men jeg melder meg ut så snart de kommer trekkende med drager og demoner.
Her er en påstand: Historiene bor i språket. Sann eller usann? Usann i den forstand at det finnes jo for eksempel stumfilm, eller film som de bare kalte det før vi fikk lydfilm. Dessuten pantomime og så videre. Imidlertid kan vi kontre med å si at språk behøver ikke å handle om bare ord. Ethvert uttrykk som har evnen til å “bære frem et budskap” må regnes som “språk”. Billedspråk, formspråk, det er en lang liste. Til og med kroppsspråk må regnes med. “Snakke med øyet” er jo det folk faktisk gjør når de er så godt samkjørte at de kan kommunisere budskap til hverandre bare med blikkretningen og den typen ting. Filmregissører bør helst være sensitive overfor denslags. Fortellinger som er basert bare i ord – la oss si en bok – behøver strengt tatt ikke å bry seg om “verdensbygging” fordi leserens fantasi vil uansett fylle inn alle blanke felter underveis, mens i en film henger alt på det rette perspektivet. Har noen noensinne sett en film basert på en bok de kjenner godt og etterpå syntes at filmens “verden” lignet på den de allerede hadde? Det man typisk hører folk si er jo at “boka var bedre” og da handler det sannsynligvis om at “filmen tok feil” i forhold til hvordan historien burde vært fortalt. Som fan av boka hadde man faktisk allerede en følelse for materialet som filmen kanskje ikke tok tilstrekkelig hensyn til. Nesten som når noen kritiserer kjæresten din. Dette kan bare bety umiddelbar og blodseriøs forsvarsposisjon. Å diskutere handlingen i en bok er ikke det samme som å diskutere handlingen i en film. Så du det? er ikke naturlig å spørre noen om etter at de har lest noe, men egentlig det eneste man kan referere til i forhold til en film. Man leser jo ikke filmer — og selv om man eventuelt har lest boka som filmen er basert på – og derfor presumptivt “kjenner historien” – så kan man ikke si noe om filmen av den grunn. Den kan være god eller dårlig på sine egne premisser.
Dette blir en kake med mange lag. Nederst har vi “selve virkeligheten” som for eksempel de politiske realitetene som fulgte i kjølvannet av Alexander den stores felttog gjennom “hele verden”. Det neste laget vi legger oppå der er de historiene folk forteller om Alexander og hans politiske etterkommere, hvorav den som har fått mest PR sannsynligvis er Cleopatra. Her finnes det mye mystisk fruktsmak. Mange tanker og meninger. Alle har hørt mange slags historier om Roma, Hellas, Egypt og “antikkens verden” forøvrig, lenge før vi introduserer film – eller teater, herregud – som kan være mer eller mindre “historisk korrekt” i forhold til kildematerialet, både “slik det ser ut” for publikum der og da og “slik det fremstilles” i sin videre kontekst. Som sagt, mye mystisk fruktsmak. Hva skal man tenke og hva skal man tro? Kanskje er det nettopp fordi jeg er såpass “aktivt” historieinteressert som jeg er at jeg ikke digger fantasy som sjanger. Det er for mange sjarlataner og bløffmakere som kretser rundt i utkanten av historiefaget med løgnhistoriene sine. Det hjelper ikke at vi har verdensbyggere som Tolkien til å dekonstruere allerede eksisterende mytologisk materiale – inkludert ganske mye norrønt – for så å sette det sammen til en helt ny fantasiverden som han både bebygger, befolker og i det hele tatt. Dverger, alver, nisser og troll. Herregud. Drager og demoner. Jeg har ikke tid til sånt. Tålmodigheten renner ut av meg som livsblodet til en nystukket gris. Foreløpig hyler jeg ikke, men jeg føler at dette kanskje bør komme på repertoaret hvis man torturerer meg særlig mye mer med familiebåndene mellom orker og alver og den typen ting. Selvsagt ser jeg det imponerende – isolert sett – i alt arbeidet Tolkien – eller han med bøkene bak serien Game of Thrones – har lagt ned i å bygge opp en “alternativ virkelighet” som fungerer i henhold til sin egen indre logikk, men det er imponerende på den samme måten som jeg må lete etter ord for å beskrive hva jeg tenker om noen som har bygd en modelljernbane til mange hundre tusen på loftet, over en periode på tredve år og mer. Hmm. Ja. Så interessant. Du vet. Ikke uofte havner man i situasjoner hvor man ikke bør si hva man tenker. Folk er som alltid forskjellige, men hvis Norge Rundt oppfatter deg som et aktuelt innslag i programprofilen sin så har du gjort noen gale valg i livet.
Den britiske filmregissøren Jonathan Glazer vakte en del oppsikt med sin debutfilm Sexy Beast i år 2000. Filmen ble presentert som en “gangsterkomedie” – mange har senere klassifisert Sexy Beast som “neo-noir” – hvor vi blant annet fikk en oscarnominert fremstilling av den mildt sagt psykopatiske karakteren Don Logan av han som tidligere var mest kjent for å ha spilt Gandhi, Ben Kingsley. Definitivt ikke en type som man vil “ha etter seg”. Folk må nesten se filmen for å fatte hvilken genial jobb Kingsley egentlig gjorde der — særlig i forhold til de delene av publikum som var vant til å tenke på ham som “en Gandhi-type”. Dette var noe helt annet. Jeg mener å huske at Sexy Beast falt naturlig inn i en trend på den tiden – la oss si fra midt på 90-tallet og i omtrent et tiår fremover – som muligens lar seg spore tilbake til Quentin Tarantino, hvor mange gangsterfilmer hadde et komisk eller absurd skjær over seg, også denne. Eldre kriminaldrama var nettopp dette, mer “dramatiske” i sitt fokus på forbrytelsens tragiske elementer, karakterenes personlighetsforstyrrelser og det ene med det andre, mens den nyere stilen fokuserte mer på hvor fette dumt et straffbart opplegg som regel er. Fortellerstemmens innfallsvinkel har endret seg i en type historie som ellers forblir den samme i selve handlingsforløpet. For eksempel husker vi fra Tarantinos debutfilm Reservoir Dogs at han fremstilte ikke fortellingen på en normal måte. Vi fikk strengt tatt ikke se noe av “selve handlingen”, bare omstendighetene rundt og konsekvensene etterpå, nesten som om hele filmen var en “bakomfilm” som snakket om seg selv. Veldig postmodernistisk.
Det seneste jeg hørte om Jonathan Glazer var at han har blitt kontroversiell nå, dog ikke i kunstnerisk forstand. Dette er politisk. Glazer slapp jo filmen The Zone Of Interest nå nylig, først den 19. mai 2023 på filmfestivalen i Cannes, deretter den 15. desember samme år på kinoer i USA og ellers. Til Norge kom filmen i 2024. Saken er at det hadde jo skjedd ting mellom mai og desember i året 2023. Først kom terrorangrepene mot israelske mål i regi av Hamas den 7. oktober, deretter fulgte den – forutsigbare – overreaksjonen fra Israels side som fortsatt pågår, med uhyrlige sivile tapstall og enda verre offentlige uttalelser – i fullt alvor – fra høyt politisk hold i Israel, om at det er på tide å “fjerne” palestinerne en gang for alle. Herregud. Man forventer forsåvidt slike ytringer fra evneveike troll på nettet, men ikke fra seriøse mennesker som forvalter et stort samfunnsansvar. Hvorom allting er, jeg har ikke selv sett The Zone Of Interest ennå, så jeg kan ikke si noe annet om filmen enn det alle kan finne ut i form av anmeldelser og diverse annet materiale, men jeg har inntrykk av at den tilnærmer seg temaet Holocaust fra en “alternativ” synsvinkel, litt på samme måte som Reservoir Dogs handlet om et bankran. Det forutsettes at når man kommer til denne historien så har man allerede “sett hundre filmer” om det samme temaet, slik at Glazer gjør ikke noe forsøk på å gjenfortelle det historiske faktagrunnlaget, han bare ser på noen “imaginære scener fra dagliglivet” til de som befant seg i periferien av utryddelsesleiren Auschwitz — litt på den samme måten som Tarantino i Reservoir Dogs forutsetter at de som kommer for å se denne filmen allerede har “sett hundre filmer” om bankran, slik at de behøver ikke å få noen lineær fremstilling av denne synsvinkelen. Det vi får er heller en fortelling om ting som skjer “bak kulissene” og som vi vanligvis aldri ser. Som rimelig er ble The Zone Of Interest nominert til fem Oscarpriser, og vant to. Beste utenlandske film og beste lydmiks. Under takketalen henviste Jonathan Glazer til krisen i Gaza, med oppfordring til våpenhvile og kritikk for bruken av Holocaust – man kan av naturlige årsaker anta at hodet hans var ganske fullt av akkurat det temaet ved akkurat den tiden – for å “rettferdiggjøre en okkupasjon” (av Gaza). Dette var ikke populært. Glazer ble følgelig av mange umiddelbart relegert til den eksklusive kretsen av “antisemittiske jøder” som man noen ganger hører om.
Som alle vet er jeg jo så psykopatisk at jeg bent frem driter i om “mange mener det samme som meg” – hvis jeg mener noe, så mener jeg det, uavhengig av om det er korrekt eller populært – men ikke desto mindre mener mange det samme som meg i saken om at det er ikke nødvendigvis antisemittistk å kritisere staten Israel for inhuman behandling av den palestinske folkegruppen som helhet. Det kan selvsagt være et element innenfor en større antisemittisk strategi å fokusere på alt som medfører “negativ PR for Israel” men det kan også være bare vanlig bekymring for den humanitære situasjonen slik den faktisk er og fremstår. Ethvert normalt anstendig menneske reagerer når de observerer trakassering, brutalisering, mobbing og overgrep. Hvis det mot formodning skulle være “noe annet” som foregår enn det folk kan se med sine egne øyne; vennligst utdyp hva “dette andre” består i, på en måte som ikke krever tredjegrads mental saltomortale for å forstå. Der står vel saken mer eller mindre per i dag. Det er ubegripelig for et stort antall mennesker at det er “nødvendig” å fare frem på så brutalt vis på så tynt moralsk grunnlag. Hvis jeg forsto det riktig så var Glazers poeng i sin takketale under oscarseremonien at det virker dehumaniserende på alle de impliserte parter når det foregår noe uhyrlig rett ved siden av der du bor og oppholder deg, selv om du ikke direkte deltar i overgrepene — men særlig da. Det er jo som alle vet en kunst å “late som om man ikke ser noe” på en troverdig måte når galskapen når et visst nivå. Det er i praksis umulig – ihvertfall i “den vestlige verden” – å si ordet jøde uten å automatisk henge på ordet “forfølgelse”, eventuelt hat og andre ord som måtte føles dekkende. Historien er jo som den er. Antisemittisme eksisterer. Norge har heller ikke gode karakterer i dette faget, når vi ser på hva som skjedde med arrestasjoner og deportering under krigen. Noen var selvsagt bedre enn andre, i den forstand at de gjorde hva de kunne for å bistå med ressurser til flukt, dekning eller hva som var aktuelt der og da, men helhetsbildet er ikke bra. Det er ingen grunn til å tro at det har blitt noe bedre siden.
USA har sine “presidentihistorikere” som spesialiserer seg bare på dette. En av dem fortalte nylig at da Benjamin Netanyahu var på besøk i Det hvite hus under sin første periode som statsminister i Israel vakte han forargelse hos Bill Clinton fordi han var så “selvsikker” i forhold til det nivået av respekt som Clinton mente man burde vise overfor det amerikanske presidentskapet. Det som hadde skjedd den gangen var at Netanyahu benyttet anledningen til å “skolere” Clinton om hvordan arabere er “dårlige mennesker” i generell forstand, mens han ellers oppførte seg som om han “eide stedet”. Poenget med å fortelle denne anekdoten var åpenbart at karakteren Benjamin Netanyahu – en hardkokt sionist og hensynsløs maktpolitiker – er viktig for å forstå det som foregår i Gaza. Rykter sier at Netanyahu vil havne i fengsel så snart tilstandene normaliseres igjen. Jeg vet ikke noe om bakgrunnen for denne påstanden. Jeg følger ikke med på politikken i Israel. Imidlertid mener jeg det var noe med at de prøver å endre grunnloven og innskrenke makten til høyesterett, for å beskytte Netanyahu mot anklager om korrupsjon, forretningsfusk og det ene med det andre. Hvem vet? Ihvertfall ikke jeg, selv om jeg rent personlig synes at han har et anstrøk av noe “demonisk” over seg. (Det samme kan man forsåvidt si om mange andre politikere i Vest-Asia.) Om det siden også er sant at det er israelerne som står bak “islamskepsis” i USA og Europa vet jeg heller ikke noe om. Selv om de åpenbart ikke har noe å direkte tape på generelt hat overfor muslimer i “vesten”, så ligger det vel ikke noen direkte vinning for dem i saken heller. I all hovedsak er jo israelere og arabere det samme – semittiske – folkeslaget. Sånn sett er hets overfor arabere også antisemittisme, ihverfall kommer det fra den samme kilden i menneskehjertet. Som alle vet var det Maurice Joly som i 1864 utga det satiriske skriftet Dialog mellom Machiavelli og Montesquieu i helvete som senere dannet grunnlaget for det kapittelet i boka til Sergej Nilus – jeg vet ikke engang hva jeg skal kalle ham, han var jo en religiøs mystiker, kanskje litt som dagens Aleksander Dugin, men i forhold til sin samtid var han vel noen slags anarkist? – som tsarens hemmelige politi senere trakk ut og utga som pamflett i 1905: Nedtegnelser fra Sions vises protokoller. På den tiden hadde jo Ashkenazjødene fortsatt ordningen med kahal, et slags indre jødisk selvstyre av “de eldstes råd” eller noe, som i hovedsak handlet om praktiske affærer i forhold til skatter og utskrivning til militærtjeneste i tsarens armè. Det var imidlertid politisk beleilig der og da – jeg vet ikke noe mer detaljert – å bruke “jødenes råd” som konspirasjonsteori, så slik ble det. Og slik har det fortsatt siden.
Midt på 1800-tallet var begrepet rase veldig “i vinden” blant folk både innenfor og utenfor det som gikk for å være vitenskapsmiljøer den gangen. Raselære var en av mange ologier som ble oppfunnet og klassifisert som akademiske fag, men som senere ble forkastet og relegert til boksen for pseudovitenskap. Uansett var det slik at folks rase for en tid ble betraktet som en meningsfull – og ikke minst respektabel – kategori å sortere mennesker etter, akkurat lenge nok til at “jødefolket” rakk å bli nominert til status som egen rase. Det var ikke de selv som ønsket dette. Det var ikke engang jøder som fant opp sionismen. Dette var i utgangspunktet en evangelisk kristen idè som finnes i slike miljøer den dag i dag og som handler om at visse profetier må oppfylles for at Jesus skal komme tilbake, blant annet må staten Israel gjenoppstå. Det er mye mer. Ganske kompliserte affærer. Jeg vet ikke hva de ser for seg skal skje, men jeg behøver heller ikke å vite mer enn jeg gjør for å avskrive det som paranoide fantasier. Religiøst vanvidd. Ikke desto mindre er dette “psykologiske realiteter” i den forstand at et tilstrekkelig antall mennesker motiveres av disse fantasiene til at de ønsker å manifestere det som konkrete realiteter i menneskenes livsverden. Noen jøder tok til seg sionismen da den var en ny idè, inkludert tanken om at jøder utgjør en egen rase, men det vanlige var at “jødefolket” ble betraktet som et internasjonalt religiøst fundamentert fellesskap som forholdt seg lojale til sine respektive lands politiske myndigheter i verdslige affærer. Alt dette endret seg imidlertid etter Den andre verdenskrig. Det spiller jo liten rolle i denne sammenhengen hva jødene tenker om seg selv. Hvis alle andre tenker at de er en egen rase som er fundamentalt upålitelig overfor sine respektive lands nasjonale interesser, så har de jo ikke stort annet valg enn å “ta dette til etterretning” og etablere seg med sin egen etnostat og det ene med det andre. Sånn sett ble jødene “rase gjennom henfall”, ikke etter eget ønske. Og nå har vi staten Israel. Simsalabim. Det er vanskelig å se hvordan noen deler av denne historien kunne gått særlig mye verre for et usannsynlig antall ofre, men gjort er gjort og spist er spist. Som vanlig etterspør vi faget “fremtidsrealisme”. Hvor er vi på vei hen? Spør hvem du vil av tilfeldige folk du møter på gata. Alle kommer til å skrive under på at “det er aldri for sent å slutte som drittsekk”. Når som helst man har tenkt å bli en kul og corny normal person er bra.
Har du noensinne støtt på noen som ikke vet hva de driver med? Jeg mener til en sånn grad at du har sagt til deg selv “de folka der vet faen ikke hva de driver med” – eller andre ord som betyr det samme – og gått fra stedet i sinne. Det er selvsagt et tullespørsmål. Sånt har skjedd med alle, og det kommer til å skje igjen. Garantert. Poenget her og nå er imidlertid et annet. Når vi ser på hvor mange som gjør ting de egentlig ikke kan – eller kanskje de kan dem, bare at de slurver – er det ikke rimelig å fremføre dette til å også omfatte de meningene de danner seg? Jeg mener, når handlingene deres er basert i inkompetanse, hvorfor skal ikke meningene være basert i uvitenhet? Mønsteret blir mer harmonisk på den måten. Det er sant at man ikke skal “skue hunden på hårene” men på den annen side er det liten grunn til å anta at en som fremstår som en fussete slask på utsiden samtidig skal være preget av stor indre disiplin.
Nominelt sett er menneskehjernen universets mest komplekse struktur. Vi har en aldeles absurd prosessorkraft i tenkamentet. Imidlertid er det ikke mer vanlig å møte noen som kan tenke enn det er å møte noen som kan løpe sekstimeteren på hendene. Hvorfor er det sånn? Først og fremt fordi de fleste drasser på en skrikete fugleunge av en “personlighet” som krever full betjening til enhver tid — også kjent som egoet. Jeg eksisterer, sier egoet. Derfor er du min. Selve faget psykologi er ikke særlig gammelt, men prinsippet om at “sjelen” – det vil si de ikke-materielle delene av en person – har mer enn bare èn form er hvor gammelt som helst. Strukturelt sett jobber vi alle ut ifra et imaginært “punkt” som vi kaller selvet. Altså det man henviser til når man bruker ordet jeg. Den våkne bevisstheten. Subjektet som bor i denne kroppen. Det er vanskelig å være presis om disse tingene, men samtidig er det nødvendig for å oppnå klarhet. Uansett er selvet og egoet to forskjellige ting, som imidlertid samhandler i den daglige driften av individet (med sine livsomstendigheter). Selvet er noe abstrakt og eterisk, mens egoet er bygget opp av følelser. Eller selvet er “åndelig” mens egoet er materielt, om du vil. Egoet befinner seg i “denne verden” og drives typisk av frykt og begjær, mens selvet er mer frittflytende og “inspirert”.
Poenget med meditasjon og den typen ting er som regel å “dempe støyen” fra egoets krav om mat, sex, rus, drama, underholdning og jeg vet ikke hva, til fordel for en mer “flytende” følelse av å “bare være tilstede” i verden. Poenget med å gå på tur i villmarken – eller for den saks skyld bare i bymark – er ofte noe av det samme. Du vet. Komme seg litt bort fra det hele. Erfare en virkelighet som stiller helt andre krav til deg enn jobben, ekteskapet og det ene med det andre. Overnatte utendørs. Lære seg å virkelig hate myggen. Poenget er uansett at folk drives til vanvidd – bokstavelig talt – av den urbane hypervirkeligheten med alle sine performative konformitetskrav. Derfor har vi fått et sett med helt nye “syndromer” innenfor den psykiatriske helsetjenesten, som vokser ut av “den nye økonomien” og som utvilsomt blir forsterket av “den nye teknologien”. Heldigvis har vi samtidig fått syntetisert frem et ukjent antall nye “designerstoffer” til å ta hånd om alle disse nye og fremmede følelsene. Du vet. Psykofarmasøytisk presisjonsbombing. Hva kan gå galt? Det virker litt pretensiøst å dele ut gratis råd til fremmede mennesker på nettet, men mitt generelle råd til alle er at de engasjerer seg mer i sang, dans, håndarbeid og den typen “kretivt menneskelige” ting som definner seg utenfor domènet til enhver form for kunstig intelligens. Det vil neppe bli enklere å føle seg “hjemme” i samfunnet etterhvert som diverse medier og plattformer blir stadig mer automatisert og “spesialtilpasset” profilen din, slik den fremkommer gjennom søkehistorie og andre “elektroniske spor” som du etterlater deg. Behøver jeg virkelig å fortelle folk at uansett hva de kommer med av nye og staselige ting her i verden, så vil disse først og fremst bli engasjert i den noble virksomheten med å jakte på folks penger? Det nåværende nettet er forsåvidt allerede “noe helt annet” enn hva folk trodde at det skulle bli sånn cirka rundt år 2000, og enda mer annerledes skal det bli.
Her er saken: Du kan ikke bestemme hva andre skal føle eller hvordan de skal reagere på noe. Det kan hende at de reagerer akkurat som du ville gjort. Det kan også hende at de reagerer helt annerledes enn deg. Så lenge man ikke kjenner folk er dette umulig å si på forhånd. Det som bare er en spøk for noen kan oppfattes som en grov fornærmelse av andre. Dessuten er fobier omtrent like rettferdig fordelt som fysisk skjønnhet ute blant folk. Så vidt vi kan se er det helt tilfeldig hvem som får hva, selv om en viss grad av “arvelighet” er forutsigbar. Saken er uansett at folk er forskjellige — tildels svært forskjellige. De fleste har sikkert opplevd en situasjon når noe de prøvde å si ble totalt misforstått – ofte noe som var ment som en morsomhet – sånn at det ble nødvendig å “forklare seg” på en litt klein måte. “Tråkke i salaten” er et vanlig uttrykk for sånt. Det skjer hele tiden. Faktisk er det så vanlig at de fleste bare trekker på skuldrene av alle de små sosiale blemmene som folk gjør, så lenge de skjerper seg i rimelig grad etter at de har blitt gjort oppmerksomme på saken. I dag er det deg, i morgen kan det være meg. Vi hjelper hverandre til å komme videre i livet gjennom å holde fokus på de viktige tingene.
Reelle hensyn er et teknisk begrep fra jussens verden som mer eller mindre sammenfaller med det vi ellers kaller “sunn fornuft”. Alle vet jo at virkeligheten ikke adlyder helt som den skal når vi setter i gang med alle våre fine planer, slik at vi blir nødt til å forhandle; gi og ta litt for å komme oss over, rundt eller gjennom diverse vanskeligheter som dukker opp på vår vei — eller vei og vei, skal vi ikke heller bare kalle det en hinderløype hvor det er notorisk dårlig sikt i svingene. Uansett vil man som jurist ikke uofte havne i situasjoner hvor “korrekt lovanvendelse” vil medføre et urettferdig resultat, slik at vi må “lempe på reglene” for å normalisere utkommet av prosedyren. Du vet. Smidighet. Fire på krav og prinsipper. Sånne ting. En tigger som har stjålet et brød fordi han er sulten har jo ikke begått den samme formen for synd som en rik mann som stjeler et brød fordi han ikke har lyst til å skille seg fra pengene sine, men han har lyst på brødet også. “Reelle hensyn” tilsier at disse to ikke skal behandles likt, selv om de teknisk sett har begått det samme lovbruddet. “Alminnelig rettsfølelse” er et litt diffust begrep, men substansielt nok til at alle voksne og rimelig oppegående mennesker bør skjønne hva det er. Grovt sett kan vi si det handler om viljen til å komme seg videre i livet, både for sin egen del og for alle andres. Gjøre opp regninger og avslutte saker, javisst, selvfølgelig; men på en måte som faktisk avslutter dem der og da. Det vil si at ingen part i saken må drasse på “kvelende konsekvenser” langt ut over det som er rimelig og nødvendig, sånn at det både ser ut som og oppleves som et uerettferdig utkomme. En sak er jo strengt tatt ikke avsluttet så lenge saken – eller dens konsekvenser – fortsatt fremkaller bitre følelser og hevnfantasier i folk.
Mange har alle mulige slags bisarre fantasier om “vikingtiden” og det norrøne ættesamfunnet, men alle som vet noe om historien peker på det samme: Blodhevn. Det vil si slektsfeider – en syklus av drap og hevndrap – som kunne vare i mange generasjoner. Med mindre du er klar for å leve – og dø – under sånne forhold så bør du helst ikke romantisere “de gamle skikkene” – forn sed – i alt for stor grad. Slik vi definerer ting nå for tiden skal det være likhetstegn mellom statsmakt og voldsmonopol. Ingen har lov til å “ta loven i sine egne hender” uansett hvor riktig det eventuelt føles for dem. “Nødvendig selvforsvar” er selvsagt tillatt i et unntakstilfelle, men da legges det vekt på ordet nødvendig. Det regnes slik sett mer som “aktiv deltagelse” i dramaet hvis man har åpen anledning til å bare forlate stedet, men lar være å benytte denne muligheten. Hvorfor er det jeg som må gi meg? Saken er at hvis du insisterer på å oppholde deg på – eller bevege deg til – et sted hvor det foregår en aktiv konflikt så blir du automatisk en del av denne konflikten uansett egne “intensjoner”. Det er ikke noe saklig argument at man bor i et fritt land, slik at man kan si hva man vil, bevege seg hvor man vil, og så videre, når problemet for eksempel er at det foreligger en “urolig siviltilstand” på stedet – la oss si et politisk demonstrasjonstog preget av mange følelsesmessig opphissede deltagere – slik at politiet har valgt å sperre av noen gater, stenge adkomsten for publikum og det ene med det andre. De kan faktisk nekte deg å “gå der du alltid går” for å komme hjem, på jobb, eller hvor det måtte være, hvis politiet mener de har operasjonelle årsaker til dette på grunn av situasjonsforhold der og da. Dette er ikke urimelig. De har ikke noen plikt til å forklare hvorfor de har opprettet en politisperring heller, men velger som regel å gjøre det likevel, av rimelighetshensyn. Tanken er at livet i størst mulig grad skal gå sin vante gang for flest mulig av de som ikke allerede er involvert i det som foregår. Generelt sett sier jo statistiske sannsynlighetsdata at når flere mennesker beveger seg inn i et område hvor det allerede er bråk, så vil resultatet forutsigart bli “mer bråk” — sånn at hvis man får isolert en konfliktsituasjon så vil den ihvertfall ikke vokse ut over hva som allerede er der på stedet.
Jeg hadde noen tanker om Pasient Q og hans tvangsforestillinger. Problemet er jo at han er en hatefull og aggressiv liten mann – grunnet visse traumatiske forhold i sin personlige bakgrunnshistorie – men dette er ikke forenelig med hans selvbilde som offer, så han projiserer sinnet sitt over på omverdenen. Det er de andre som gjør det. Pasient Q er i sine egne øyne hellig overbevist om at han selv er uten skyld i noe av det som hender med ham. Han er kategorisk uvillig til å vurdere om det kan være noe, kanskje i “kroppsspråket” hans, som andre opplever som truende eller provoserende. Det er jo ikke han som gjør det. Han gjør ikke noe galt. Ikke noe ulovlig. Pasient Q klarer ikke engang å rollespille som noe annet enn “offer”. Det er bokstavelig talt utenkelig for ham at han selv kan representere noen slags aktiv form for ond kraft som setter angst på andre. Det er jo nettopp de som gjør dette mot ham! Videre gange i den kognitive samtaleterapien vil fortsette å fokusere på hvorfor så mange oppfatter ham helt annerledes enn han oppfatter seg selv (et moment som virker forsterkende på pasientens opplevelse av å være utsatt for et komplott, eventuelt vitne til “historiske krefter” som bare han og noen få andre kan se). Med mindre han hisser seg opp og blir utagerende skal det ikke være nødvendig å medisinere Pasient Q ved dette tidspunkt. Fantasiene hans er ikke av det slaget som lar seg påvirke av noe annet enn langvarig samtaleterapi, slik at han over tid kan veiledes mot en mer realistisk holdning til andre mennesker, omverdenen og sin egen rolle i det hele. Det er jo ingen som er “ute etter ham”. Han svever ikke i noen annen form for fare enn den han selv fremkaller med de bisarre atferdsmønstrene sine. Folk reagerer jo — men hver gang dette skjer får Pasient Q nok en gang “bekreftet” at løslig organiserte krefter i det minste motarbeider ham, sannsynligvis planlegger de også å “gjøre noe” mot ham, men han er uvillig til å komme med noe konkret ekesempel på hva dette eventuelt skulle bestå i. Det virker imidlertid ikke som om han frykter å bli utsatt for voldelige overfall, det handler så vidt vi kan se om at han forventer “sabotasje” på jobben og den typen ting. Han vil ikke svare på hvorfor noen skulle ønske å sabotere for ham. Det kan imidlertid lønne seg å jobbe litt forsiktig videre med dette motivet. Kanskje er Pasient Q på vei mot en erkjennelse av at den som først og fremst saboterer livet hans er ham selv.
Det offentlige bruker skattepengene til å finansiere fellesgoder som skole, helsevesen, veier, rettsvesen, forsvar og trygdeytelser. Skatter brukes også ofte som et middel til økonomisk utjevning mellom innbyggerne, for eksempel gjennom progressive skattesatser. Noen skatter er dessuten ment å virke styrende på innbyggernes atferd, som for eksempel miljø- og alkoholavgifter.
Det er ingen overdrivelse å si at jeg “føler meg personlig uenig” i mange beslutninger som fattes innenfor det offentlige — eller også i det private næringsliv, for den saks skyld. Du vet. Når de gjør noe annet enn jeg ville ha gjort. Skjer hele tiden. Til og med innenfor veggene til mitt eget hjem noen ganger. Jeg hadde for eksempel en rørlegger her ved en anledning. Han fulgte helt klart sin egen rytme, ikke min, men jobben ble da gjort etterhvert. Sånn sett endte det bra, men før vi kom så langt var det frustrerende å leve uten innlagt vann i boligen i opptil flere dager mer enn hva som burde vært nødvendig. Likevel sa jeg aldri noenting. Jeg ringte ikke og purret mens jobben sto på. Jeg klaget ikke etterpå. Alt jeg gjorde var å bestille jobben, servere rørleggeren kaffe etter forespørsel og betale regningen etterpå. Faktisk så har jeg aldri kommentert noen aspekter ved akkurat den rørleggerjobben før nå. Hva er poenget? Det ønskede resultatet var å få tilbake vannet, slik at når det forelå var det ikke aktuelt å bruke noe mer tid eller energi på saken.
Fra mitt perspektiv er det vanskelig å ta folk seriøst – om de er aldri så “voksne” av alder – når de setter i gang med å snakke om følelsene sine. Herregud. Hvem faen bryr seg? Jeg mener, de måtte ha betalt meg for at jeg skulle ha engasjert den rørleggeren jeg nevnte i noen slags samtale om hvorfor jobben ikke blir gjort i krisetempo, fordi jeg føler jo at det er kritisk ubehagelig å ikke ha vann. Saken er at jeg har ikke kontroll over situasjonen og det må jeg bare akseptere. Det tar den tiden det tar. Jeg tviler på at man trenger å fortelle en rørlegger at det er knasende kjenkt å ha innlagt vann og avløp, så raskt det lar seg gjøre. Noe sier meg at de “har hørt alt før” allerede. Jeg vet jo ingenting om hva som foregår med rørleggeren mens han ikke er her og jobber — og slik vil jeg helst at tingene skal forbli. Vennligst ingen “livshistorie”, men det er okay å snakke fag. Her tilkommer naturligvis det vesentlige element at jeg selv er håndverker og derfor vet hvor irriterende plagsomme kunder kan være. Ingen liker masete mennesker. Det virker mot sin hensikt, fordi en masete kunde fyller aldri noensinne noen håndverker med arbeidslyst basert i sympati for kundens situasjon.
Blant alle de håpløse prosjekter som finnes i dette livet fremstår det å spekulere rundt hvordan “skattepengene mine” blir brukt som noe av det mest fåfengte. Hvor skal jeg engang begynne å lage listen over alt jeg synes er “unødvendig”? Herregud. Jeg henfaller som vanlig til Otto von Bismarcks gamle påstand: Ingen har lyst til å vite hvordan man lager lover og pølser. Enten får man ta seg jobb i pølsemakeriet for å “påvirke prosessen” ad realistisk vei, eller så er man bare en masete person. Nivået på det folk kaller “politisk debatt” nå for tiden er som å fremstille sladder og ryktespredning om navngitte personer som gyldige “studier i sosiologi”. Nordmenn er i det store og hele rike mennesker. Selv de som nominelt sett er “fattige” i henhold til EUs definisjon av begrepet er realistisk sett “rike” på en global skala. Ikke minst fordi vi har velfungerende samfunnsinstitusjoner i Norge. Det er dyrt å gjøre skikkelig arbeid. Av denne grunn alene er det dyrt å holde seg med høye standarder for “systemet”. Det finnes ingen annen grunn til at Norge til stadighet skal score såpass høyt i nesten alle “livsstilsundersøkelser” som blir foretatt enn at det norske opplegget for offentlige tjenester er såpass velorganisert. Byråkratiet er selvsagt en fæl drage å konfrontere når og hvis dette er nødvendig, men sånn er det overalt. Nesten ingen klarer å komme opp med eksempler på land hvor byråkratiet er mer effektivt og “brukervennlig” enn i Norge, selv om noen av og til mumler noe om Sveits. Saken er vel heller at det blir som med han rørleggeren. Finnes det noensinne en god grunn til at man behøver hjelp fra en rørlegger? Ikke når man står til knes i mannskit og bare skriker av frustrasjon. Sånn er ofte forholdet til det offentlige også. Ingen gir seg i kast med den tredemølla hvis det ikke er nødvendig — men til gjengjend er det ofte “nødvendig” på en “det brenner i ræva mi” måte når det først er nødvendig. Dette skaper et høyere trykk i situasjonen enn hva som er normalt i den alminnelige hverdagen.
Har du noensinne hørt om Glasgowkyss? Uten å henge oss opp i detaljer rundt den skotske omgangstonen skal vi bare oversette det til norsk med ordet “springskalle”. Altså når man klasker panna si hardt mot ansiktet til noen, med eller uten jakkegrep. Det gjør nesten alltid svinaktig vondt, øynene fylles umiddelbart med tårer, og så videre; la oss bare si at det er ubehagelig — hvilket også er hensikten. Lokale utbrudd av kyssesyke i Glasgow handler ofte om kategorien “barslagsmål”, som igjen har en tendens til å vokse ut av meningsutvekslinger som blir litt for friske i språkbruken. Hva kan man si? Alkohol er jo kjent for å løsne på hemningene hos folk, men ikke alltid på positivt vis, i den grad det noensinne er positivt å drikke for å “miste hemningene” i sosial forstand. I praksis betyr det jo ofte bare at man blir amorøst innpåsliten overfor det motsatte kjønn og/eller kranglete overfor medlemmer av sitt eget kjønn og aldersgruppe. Og plutselig smeller det et eller annet sted i det herværende festlokalet. Noen begynner å slåss over noen slags dusteting som bare virker viktig i fylla. Sånn ser verden ut hvis man for eksempel er dørvakt ved et utested. Bare spør. Jeg har prøvd. Bartender har jeg også vært, slik at jeg kan bekrefte at det faktisk er sant at folk ofte nevner “random” problemer fra privatlivet sitt for bartenderen. Jeg antar det er fordi man står jo uansett der på stedet, og kunden føler seg sentimentral og pratsom, eller noe. Hva skal man liksom gjøre? Hmm. Ja. Så interessant. En lykkelig slutt er når man bare kan si at nå har de fått nok for i kveld. Gå hjem. Og så går de. Ja ha det da. Saken er uansett at folk oppfører seg på en annen måte når det å få et “Glasgowkyss” er en aktuell, fysisk mulighet. Når man vet at man kommer til å få en på trynet hvis man blir for løssluppen med sarkasmen sin så holder man oftere kjeft enn hva man for eksempel føler seg forpliktet til på nettet.
Jeg vet ikke hva som var galt med stedet der jeg vokste opp, men det virket ihvertfall som en slags naturlig selvfølgelighet at man som gutt og ung mann måtte lære seg å slåss. Hvis ikke blir man jo ikke tatt seriøst. Hvis folk vet at de bare kan ta seg til rette overfor deg slik de selv lyster, når og hvordan de selv lyster, så er dette i hovedsak hva som kommer til å skje. Du vil bli utnyttet fra alle kanter. Sånn er livet i denne verden. Det er ikke bra at det er slik, men sånn er i det store og hele den “naturens orden” som alt og alle henfaller til, med mindre det finnes andre regler for hva man kan og ikke kan gjøre. Her ligger et argument for sivilisasjon. Ordet betegner i seg selv imidlertid bare en teori. I praksis handler det om standarder. Hvor lavt er det greit å synke? Noe har gått galt i livet ditt hvis du som voksen mann er nødt til å forholde deg til “nevekamp”, som en annen dustete hanekylling. Man kan selvsagt plassere innslagspunktet for sivilisert atferd akkurat hvor man selv ønsker – jeg forlanger ikke at noen skal være enig med meg – men etter min mening handler det om “integritet”, både i sin inngående og utgående forstand. Det vil si “respekt for individets integritet” — sin egen på en “verken mer eller mindre enn andres” type måte. Mye her i livet handler om “etiske gråsoner” hvor man bare må lytte til de instinktene man har, som for eksempel hva slags vitser og “høyttenkning” det er greit å fyre av i hva slags situasjoner, men dette med “individets integritet” er en grunnleggende forutsetning for et levedyktig demokrati på det praktiske hverdagsnivået. Ethvert angrep på individets integritet er et angrep på demokratiets oksygentilførsel. Integritet betyr blant annet at man har rett til – innenfor rimelighetens rammer – å tenke, tro, føle og ellers bare leve slik man synes at man bør, ut fra hva “den indre stemmen” påbyr; så lenge man gjennom dette ellers ikke er til plage og sjenanse for andre på lovstridige måter. Frihet betyr imidlertid bare at noe er “ikke regulert”. Alle muligheter er åpne og valgfrie innenfor et fritt domène. Hvor er vi i dag? På 60-tallet var det for eksempel vanlig å fremsette krav om – og arrangere politiske demonstrasjoner til fordel for – “fri kjærlighet”. Tenk på det du. Sånt er en selvfølgelighet i dagens Norge, og alle lever i grunnen helt fint med det — så hva var det alt bråket handlet om i utgangspunktet?
Ordet legning betyr “slik man er laget” og betegner noe som ikke kan forandres, bare “undertrykkes” i større eller mindre grad. Ordet brukes oftest i spesialbetydningen “seksuell legning” men i utgangspunktet kan det betyr hva som helst. Legning for matematikk (eller ikke). Legning for tannlegefaget (eller ikke). Du ser tegninga. Man bør ikke søke jobb som prest hvis man ikke har legning for sånt. Eller lege. Begge disse høres ut som helt forferdelige yrker for meg; hvor man på ervervsmessig basis er nødt til å forholde seg til “folk og problemene deres” dag ut og dag inn. Man bør definitivt ha legning for denslags. Om ikke til og med “kallelse” — la oss si at man søker seg til legeyrket fordi man føler at verden behøver kompetent medisinsk tilsyn, som virker som en saklig nok grunn for meg. Jeg er enig, ferdig diskutert. Imidlertid er dette “på prinsipiell basis”. Selv har jeg ikke legning for å “jobbe med mennesker”. Jeg har ikke den korrekte innstillingen. Det er alt for vanskelig for meg å forbli nøytral, objektiv og fagmessig orientert. Jeg er alt for nysgjerrig etter å “høre mer” til å forstå når jeg bør sette strek for en behandlingstime. Selv de mest kjedelige typer er jo interessante når man først tar seg tid til å lytte til dem. Det er ikke uten grunn at vi har noe som heter “profesjonell distanse”. Nært nok, men samtidig fjernt nok. Jeg er ikke flink til å regulere dette. Du vet. Man skal jo ikke “ta med seg jobben hjem” og så videre. Hvis jeg måtte forholde meg til mange mennesker med sine bekymringer hver dag ville det rett og slett bli for mange bekymringer for meg. Jobben og privatlivet ville sklidd over i hverandre på en måte som ikke er profesjonell. Derimot har jeg filosofisk legning. Jeg klarer å forholde meg til nærmest hvor “dype” temaer som helst uten å bli svett. Det er snarere et spørsmål om å motstå fristelsen til å “dykke ned i det” til enhver tid, fordi folk flest liker jo ikke sånt. De henger med til et visst punkt, så er det akkurat som øynene deres blir glaserte. Da er det rett før de sovner.
Vi snakket uansett om “prisen for privilegiene” og sånn sett har jeg ingen illusjoner. Det er dyrt som faen å etablere og drive en kompetent offentlig forvaltning, ikke minst i tjenesteenden. Noe særlig mer presist føler jeg ikke at det er nødvendig for meg å kjenne budsjettsplitt og kostnadsstruktur på pølsefabrikken. Av prinsipiell praksis “holder jeg med” de beslutningene som blir fattet av de som er ansatt for å gjøre jobben, ihvertfall i utgangspunktet. Siden tilkommer eventuelle “kritikkverdige forhold”, men selv dette er sjelden eller aldri mitt problem. Jeg klarer ikke å finne den indre “flammen” man må ha for å føle seg opprørt over hva fanden de enn driver med på det daglige nivå i statsforvaltningen, hvem som bruker hvem sine “skattepenger” på hva, det ene med det andre, du skjønner hvor jeg vil med dette. Om jeg så tenker på meg et jævla magesår over all toskeskapen i verden – inkludert politikken, på alle nivåer – så kommer ikke dette til å utgjøre et milligram av forskjell. Så hvorfor? Man kunne i prinsippet ta et blankt ark og tegne opp en vanlig T-splitt, hvor man til venstre for streken skriver ned en liste over problematiske ting som man har makt til å gjøre noe med, man har bare ikke hatt tid til det ennå, mens man til høyre anfører sånt som man riktignok kanskje tenker en del på men som man definitivt ikke har makt til å påvirke på noe vis. Etterpå kan man se på arket og vurdere om det går an å flytte energi fra den ene siden til den andre på noen måte. Du finner sikkert noe.
Kärleken övervinner allt, även känd under sitt latinska namn Amor vincit omnia, är en oljemålning av den italienske barockkonstnären Caravaggio. Den målades 1601–1602 och ingår i samlingarna i Gemäldegalerie i Berlin. Titeln är tagen från Vergilius diktsamling Bucolica där vers 69 i bok X lyder: Omnia vincit amor; et nos cedamus amori (Kärleken övervinner allt; så låt oss besegras av kärleken). Även Selma Lagerlöf använde frasen som rubrik för ett kapitel om kärlekens allmakt i Gösta Berlings saga 1891. Bilden skildrar Amor som med ett retfullt, nästan hånfullt leende möter betraktarens blick. Titeln syftar på att den jordiska kärleken är starkare än intellektuella och moraliska dygder; framför allt starkare än vetenskap, konst, berömmelse och makt vars symboler ligger slängda vid Amors fötter. Där finns en fiol och luta för konsten, rustning, krona och lagerkrans för makt och berömmelse samt geometriska instrument såsom passare och vinkel för vetenskap.
Hvor mange kung fu orienterte filmer har du sett? Da mener jeg ikke de “vestlig” fokuserte arbeidene til Bruce Lee og Jackie Chan, men “ekte vare” – Made in Hong Kong – som er dypt kulturelt seriøs på den samme måten som westernfilmer; i den forstand at historien typisk kretser rundt visse moralske prinsipper, ofte på en så dramatisk måte at det sklir over i (ufrivillig) komedie, og med et galleri av karakterer som er like forutsigbare som et “Punch & Judy Show”. Lenge før situasjonskomedien – sitcom – ble en egen sjanger på fjernsyn med serier som Friends, Seinfeld og utallige andre, fantes den samme formelen innenfor tidens “friteater” – for eksempel Comedia dell’Arte – hvor publikum allerede “kjenner” karaktergalleriet, det er bare situasjonen man plasserer dem i som er ny. Vi vet allerede hvem Punch og Judy er, det vi venter på er en fortelling om hva som skjer når de skal gjøre et eller annet som i utgangspunktet er normalt, men så baller det på seg med diverse uforutsette komplikasjoner, og snart har vi det gående, til publikums store fornøyelse.
Noe som stadig dukker opp som tema i kung fu sjangeren er det å konfrontere “makten”. Fight the powers that be. I et menneskeliv vil det typisk fremkomme konflikter hvor man – riktig eller uriktig – føler at man står overfor noe “mer enn bare mennesker”, i den forstand at utkommet av det som skjer er uforholdsmessig mye mer viktig i et langtidsperspektiv enn det materielle resultatet her og nå. Litt enkelt sagt kan man si at mennesker kommer og går i livet vårt, men vi skal jo leve med oss selv hver dag for resten av livet. Hva skjer med dem som steller seg sånn at de føler avsky ved synet av sitt eget speilbilde? Sånt er ikke bra, men det skjer likevel. Folk gjør ting – eller er med på å gjøre ting – som de senere angrer på, kanskje for resten av livet. Eventuelt ting man ikke gjør, mens det fortsatt går an å gjøre dem. Du vet. Sjansene som man ikke tok mens de var der. Senere er det jo for sent. En masse andre ting skjedde istedet. Livet tok en annen retning. Hvorom allting er, saken er at man kan godt velge å konfrontere makten, men det går ikke av å overvinne makten hvis makt er det middelet man tenker å bruke. En “seier” vil jo i så fall bety at man blir den makten som man prøvde å overvinne.
Horror vacui – eller plenisme – er et av de eldste filosofiske prinsippene og det betyr kort fortalt at “naturen tillater ikke vakuum”. Hvis det oppstår “ledig plass” noe sted i en næringskjede så vil en eller annen slags skapning straks rykke inn og overta dette domènet. I en politisk kontekst handler plenismen om at et maktvakuum aldri vil vare særlig lenge. Noen vil alltid gripe dagen og ta seg til rette. En praktisk applikasjon av dette prinsippet kan observeres innenfor internasjonal narkohandel, hvor fortjenestemulighetene er så eventyrlige at folk glatt overser hvor farlig det er å rote seg inn i dette faenskapet. Sjansene for at det skal gå deg ille er vesentlig mye større enn sjansene for at det vil ende bra. På den annen side er vel dette den internasjonale lekegrinda til de personlighetstypene som ville blitt leiesoldater i Afrika på 70-tallet. De har i det minste ingen illusjoner om at maktbruken deres skal lede til “en bedre verden”, så det er forsåvidt ikke noe tragisk element i skjebnen deres, ihvertfall ikke sånn som man tradisjonelt sett definerer begrepet tragedie. Hitler var en tragisk figur. Al Capone var ikke. Ingen ekte gangster – gi og ta noen særtilfeller av psykoer (jeg ser på deg nå, Pablo Escobar) – tror at det de driver med er “til menneskehetens beste”. Alt de er ute etter er penger, makt og en glamorøs livsstil (slik dette defineres i de kretsene). Hvilket bringer oss til moralvakuum som fenomen. Går det an å ikke ha en moral? Etter min mening nei. I den grad folk overhodet tenker vil de også danne meninger om sin egen atferd. De kan ha en moral som er forstyrret, forkvaklet, pervertert, degenerert og så videre, men det finnes alltid noe der. La oss si et slags rammeverk som man “forklarer” egne holdninger og handlinger innenfor. Eller en indre logikk, om du vil.
Nordmenn er et folkeferd som har ti forskjellige ord for kulde men bare ett for kjærlighet. Det vi i dag tenker på som romatikk eksisterte ikke engang i klassisk tid; hvor man oppfattet “lidenskapelig forelskelse” av den typen som den dag i dag får folk til å gjøre fullstendig vanvittige ting som en form for galskap – insania divina – og essensielt forskjellig fra “erotisk interesse”, som ble oppfattet som normalt. Ekteskap var i hovedsak “politiske allianser” hvor begrepet kjærlighet var noe fullstendig irrelevant (slik det fortsatt forsåvidt forekommer i de deler av verden hvor “arrangerte eksteskap” er en del av det spillet om maktallianser som er politisk nødvendig når man ikke har godt fungerende samfunnsinstitusjoner av typisk moderne karakter). Jeg vet ikke hvor nyttig det er å praktisere alt det kleine koketteriet som folk gjør nå for tiden, om seksualitet og samliv, romantikk og realisme. Jeg minner om ett av mine favorittsitater – etter psykologen Wilhelm Reich, trent av Freud – som sier at “det er meningsløst å snakke om politisk frihet i et samfunn som ikke har seksuell frihet”. Tenk over saken. Er eller er ikke folks seksuelle greier noe viktig i livet deres? Såfremt man ellers holder seg til voksne mennesker som forstår hva de gjør og deltar etter eget ønske, ser jeg ingen grunn til at staten skal ha noen mening om folks seksuelle praksis, slik som for eksempel var tilfelle på den tiden da homofili var noe straffbart. Jeg minner om at dette fortsatt var forbudt i Norge på den tiden da jeg ble født, faktisk gikk jeg i tredje klasse på barneskolen da stortinget den 21. april 1972 opphevet straffelovens § 217 (jevnført til § 379), den såkalte homoparagrafen. Er dette i tråd med folks alminnelige rettsoppfatning? Jeg tror det. Hvis to – eller for den saks skyld enda flere – individer ønsker å ha seg med hverandre og de ellers er voksne og “samtykkekompetente” så raker ikke dette noen andre enn de som er på stedet og deltar. Dette er sannsynligvis det de fleste tenker, eller noe sånn omtrent det samme. Dette er i aller høyeste grad privatsaker.
Jeg drodlet en stund litt rundt en litterær karakter som “står frem” som heterofil på en “søkende” måte, litt i tvil om dette vil bli akseptert av slekt og venner, liksom litt skjelvende i underleppa men ikke desto mindre modig der han står på talerstolen og “bekjenner sin legning” på en åpen og befriende måte. Senere klapper alle begeistret i hendene og takker for den karaktersterke åpenheten. Viljen til å være seg selv og leve i sannhet, som seg selv. Selvsagt en fette absurd fortelling, men komisk på grunn av den overdrevne dramatikken rundt noe som er så banalt – og nær sagt “selvfølgelig” – som at hvis man ikke er “noe annet” så er man hetero-petero til Dovre faller. Ikke desto mindre oppleves de første skrittene i retning av en selvstendig seksuell identitet som “farlig terreng” av alle som går den veien, hvilket med få unntak er alle mennesker, overalt og alltid. Til og med de som er durkdrevne i seksualfaget opplever noen ganger at de har rotet seg inn i et opplegg som de burde ha holdt seg unna. Dette er farlig. Det kommer til å få ubehagelige konsekvenser for dem selv, med tillegg av ukjente ringvirkninger inn i den videre sosiale kretsen man er en del av. Du vet. En klassisk skandale. Sånt skjer hver dag. På motivet ovenfor ser vi Caravaggios visjon av “kjærligheten” som mer en infam og tyrannisk liten demon enn den vakre engelen som bringer fred og lys i livet, slik de fleste romantikere drømmer om å “finne det store kicket” på en slags åndelig måte. Kall den gamle guden Amor eller Eros, eller for den saks skyld Frøy, det spiller til sist ingen rolle. Poenget er at Caravaggio så det som en sadistisk makt i livet. Det gamle jødiske ordtaket sier: Mann tracht, Gott lacht. Mennesket legger planer mens Gud ler.
Finstrukturkonstanten, vanligvis betegnet ved den greske bokstaven alfa, er en dimensjonsløs fysisk konstant som angir størrelsen til elektromagnetiske vekselvirkninger mellom elementærpartikler. Med god nøyaktighet er dens numeriske verdi α = 1/137. Den ble innført av den tyske fysiker Arnold Sommerfeld i 1916 for å forklare finstruktur i atomspektra. Den er koblingskonstanten i kvanteelektrodynamikk hvor den gir størrelsen på korreksjonene til klassisk elektrodynamikk som skyldes kvanteeffekter. I Standardmodellen inngår den sammen med tre andre, tilsvarende fundamentale koblingskonstanter.
Litt enklere forklart er finstrukturkonstanten et forholdstall mellom hastigheten til et elektron i laveste omløpsbane av et hydrogenatom og lysets hastighet, som altså gir tallet 1/137,035999. Er det viktig? Det spørs hva man jobber med. Alfa – som finstrukturkonstanten kalles i dagligtalen – er kanskje ikke noen konstant i det hele tatt, snarere noen slags “grenseverdi”, fordi det virker som om alfa kan variere med opptil fire prosent i ulike deler av “det kosmiske nettverket” ifølge hva de nyeste målingene indikerer. Hva betyr dette? Ingenting for de aller fleste av oss, som lever i en slags uvitende uskyldstilstand om det meste, men jeg kan love deg det er bra fette sikkert at mange fysikere ligger våkne om nettene akkurat nå på grunn av “alfavariabelen” — som de hittil har trodd var fast som grunnfjellet.
Selv er jeg jo en humorist så jeg assosierer umiddelbart til kjønnsrolledebatten. Som alle vet finnes det mennesker som er så evneveike at de bare skriker skjellsord hvis de må forholde seg til det biologiske faktum at kjønn bare er noe omtrentlig. Man er fra naturens hånd bare “sånn cirka” mann, kvinne eller tvert imot. Hva kan jeg si? Naturen, evolusjonen og alt dette styret er noe slomsete griseri som liksom aldri er helt i lodd og vater. Det er aldri perfekt. Men kanskje er det nettopp fordi universet tilsynelatende er ute av likevekt at det er bevegelse i mannskiten. Det finnes jo ingenting som “står stille” der ute — eller “her inne” for den saks skyld. Kroppen vår produserer jo nye celler til enhver tid; litt raskere i hår, hud og andre utsatte steder, men i gjennomsnitt har vi en helt ny kropp hvert syvende år. Eller rettere sagt, en ny kopi av den samme gamle kroppen, bygget i henhold til DNA-kodens arbeidsbeskrivelser. Problemet er bare at denne prosessen med celledød og regenerasjon er heller ikke perfekt. Det sniker seg inn små feil i opplegget som gjør at kroppen etterhvert “eldes”.
Metafysikk er det tradisjonelle navnet for “det som forårsaker virkeligheten” hvor folk har så mange slags idèer om hvordan ting henger sammen. Det meste er naturligvis bare evneveikt vås, men visse tanker ser ut til å overleve enhver form for satirisk angrep og/eller saklig kritikk, som for eksempel dualismen mellom kropp og sjel. Eller forskjellen mellom en levende og en død kropp, om du vil. Hva er det som foregår der? Vi vet allerede at kroppen ikke er en ting, men en prosess; som starter med unnfangelse – som regel gjennom den fortsatt ganske populære seksualakten – og ender med at kadaveret går i oppløsning, på mange ekle måter. Det ser stygt ut og lukter enda verre. Men sånn er skjebnen. Dette er levereglene. Døden er ikke grei å diskutere med. Selv har jeg – åpenbart – ingen stor sans for religiøse forklaringsmodeller for “eksistensens mysterier”, men jeg har ikke noe problem med å se hvorfor og hvordan folk jobbet seg frem til disse idèene i utgangspunktet. Det er faktisk svært lenge siden vår art gjennomgikk noen evolusjon i den forstand. Vi har vært sånn som vi er nå siden mange hundre tusen år før det fantes noen “sivilisasjon”. Sannsynligvis kommer vi heller ikke til å utvikle oss videre i noen form eller forstand. Det finnes mange evolusjonsmessige “lovmessigheter” som antyder at vi er et evolusjonært sluttprodukt, ikke noe trinn på noen stige som leder “et annet sted”. Vi er – på godt og vondt – ferdige med å utvikle oss som art. Vår eneste vei videre er å “administrere” de naturforholdene som holder oss i live på mer intelligent vis. Foreløpig ser det ikke bra ut, men hva kan man gjøre? Svaret er alltid “det beste man får til med det man har” så får det ellers gå som det går.
For å bruke computere som metafor så har menneskets “maskinvare” vært uendret ganske lenge, mens “programvaren” – altså kulturen – har endret seg dramatisk de seneste ti tusen år. Eksakt hvor lenge mennesker har eksistert er et omdiskutert spørsmål, men jeg tilhører de som mener at historien må skrives fra og med fremveksten av den acheuliske steinøkonomien, som er rundt regnet to millioner år gammel. Så lenge har vi etter alt å dømme hatt språk, behersket bruk av ild og organisert oss i små og store “samfunn”. Hvor lenge mennesker har kunnet tenke lar seg ikke enkelt påvise, men det går ikke an å si noe annet enn at typiske acheuliske steinobjekter er laget av skapninger som hadde en plan. De var ikke dyr, eller ihvertfall ikke i noen større grad enn vi er ennå. Vi kan si at de levde under primitive forhold, noe som vil være “konvensjonelt korrekt” sammenlignet med vår egen livsstil, men de var ikke primitive skapninger av den grunn. For eksempel kan vi besvare spørsmålet om hvordan i gransvarteste rakkerpokkeren kunne folk komme seg til de indonesiske øyene ganske enkelt med å si at de brukte båter — men hvis vi sier at folk “bruker båter” så sier vi samtidig at de har en materiell kultur hvor organisert arbeid er alminnelig. Ikke alle er villige til å gå med på dette. Så hva gjorde de for å komme til Java og Flores for to millioner år siden? Det er jo en alt for drøy svømmetur, så noen mumler noe med at de kan ha blitt “tatt av vinden” med noe rusk og rask etter en storm, slik at de tilfeldigvis havnet på disse øyene, men jeg vet ikke. Mener de det var noen slags Adam og Eva type situasjon? Herregud. Det virker mindre fantasifullt å foreslå at Homo erectus var båtbyggere. Men var de historiefortellere også?
Hegel regnet kunstens skjønnhet som overlegen naturens skjønnhet fordi kunstens skjønnhet er åndens manifestasjon av seg selv for seg selv. Den skjønne kunsten er det sanselige skinnet eller fremtoningen til ideen. Ideen er enheten av det subjektive og det objektive, og i det skjønne kunstverket er denne enheten uttrykt som en forening av et åndelig innhold og en materiell form.
(Store norske leksikon)
Ifølge en amerikansk nyhetskanal (MSNBC) viser en spørreundersøkelse at oppimot halvparten av befolkningen stiller seg uinteressert til den pågående rettssaken mot Donald Trump — som ifølge ryktene handler om “noe med en pornostjerne” men som i henhold til tiltalen er et spørsmål om misbruk av politiske kampanjemidler, med en påfølgende dekkoperasjon preget av fusk, snusk og løgner. Jeg gjenkjenner forsåvidt denne følelsen hos meg selv. Det er utmattende å forholde seg til alle forviklinger og alt evneveikt vrøvl som kommer fra Trump selv, kampanjen hans, de “nyfrelste” tilhengerne og ellers hele åsgårdsreia av folk som skriver og snakker om Trump, meg selv inkludert. Er det ikke snart nok nå? Åpenbart ikke ennå. Det er fortsatt mulig – om enn ikke sannsynlig – at Trump kan vinne valget til høsten, særlig hvis en eller flere “tredjekandidater” stikker av med mange stemmer som ellers ville gått til Biden, som av forskjellige årsaker er historisk upopulær ved dette tidspunkt, til tross for at han teknisk sett gjør en god jobb. Det kan gå slik det gjorde for Bush senior i 1992, da Ross Perot utgjorde jokeren i det spillet som til slutt endte med Bill Clinton som president.
Helt siden Trump først lanserte sitt kandidatur til presidentskapet – han er jo til politikk hva Olga Marie Mikalsen var til opera – har det vært vanlig blant tilhengerne hans å snakke om TDS. Trump Derangement Syndrome. Det er en tilstand som inntreffer hos folk som ikke klarer å se hva de ser i Trump. Hvorfor vil noen frivillig velge en sånn type som sjef for noe som helst, minst av alt en kjernefysisk supermakt? Det er ikke til å begripe — med mindre man forutsetter at Trumps tilhengere liker den måten ellers rasjonelle og velformulerte folk mister fatningen og ikke forstår hvordan de skal forholde seg til ham. Selve ordet “derangement” er åpenbart fransk og betyr uorden, eller mer presist “å bringe uorden i rekkene”, jevnfør til ordet arrangement, som betyr å lage et opplegg, skape en orden, “rangere” noe i henhold til en skala, og så videre. Derangement betyr det motsatte. TDS er den magiske superkraften til Trump; derved at han gjør folk ukomfortable nettopp fordi han er en temmelig uberegnelig “villmann”, og tilhengerne hans liker dette. Hele opplegget er ganske nihilistisk. Historisk sett er det vanskelig å se hvordan pendelen kunne ha svingt lengre vekk fra Obama som personlighetstype enn Donald Trump, noe da også svært mange har påpekt som et viktig moment i “det store bildet”. Trump er en nærmest perfekt Anti-Obama. Alle sjekkpunktene klaffer. Det samme kan man imidlertid ikke si om Joe Biden, som jo er selve den fysiske legemliggjøring av begrepet kompromiss. Hele livet har han handlet hest på bakrommet i all stillhet, mens de mer dramatiske skrikhalsene har stukket av med all oppmerksomheten.
Vi lever som alle kan se i interessante tider; forstått som et korrelat av den gamle – og temmelig passiv-aggressive – forbannelsen fra Kina: Måtte du få et interessant liv. Det kan jo bety hva som helst, men fredelig blir det uansett ikke. Det finnes ikke mange ekte eventyrere blant oss. De fleste som har hatt diverse “store opplevelser” sånn sett har rotet seg inn i ting ved et uhell oftere enn de har valgt å utsette seg før prøvelsene sine frivillig. Mange fantaserer om alskens eventyrlige opplevelser, men når sannhetens øyeblikk kommer velger de fleste likevel en stødig og forutsigbar tilværelse hvor de for det meste vet hva som skjer fra dag til dag. Det er jo veldig stressende å leve med stor usikkerhet i livet, med mindre man er en sånn type som oppsøker risiko og elsker “adrenalinrushet”. Det finnes jo faktisk mennesker som nærmest visner og dør hvis de ikke får holde på med noen slags galskap uti den eksistensielle randsonen, men dette er altså ikke på noen måte et flertall blant oss. Vår fortsatte eksistens som art er avhengig av at de fleste heller vil være hjemme og pule enn å klatre rundt i fjellvegger eller sette verdensrekord i lengdehopp med motorsykkel. Politikken – i den grad det demokratiske prinsippet faktisk fungerer – burde egentlig reflektere dette, i den forstand at vi vil heller ha stødige og forutsigbare enn “interessante” typer som politiske ledere. Alle vil selvsagt ha det man kaller “et rikt liv” i form av positive erfaringer og det ene med det andre, men de vil også ha en viss grad av kontroll over hva som skjer og ikke skjer med dem. La oss kalle det balanse. For mye trygghet gjør livet kjedelig. For lite gjør det stressende. Det blir kanskje en artig historie utav det senere – hvis det ender bra – men folk nyter jo ikke typisk livet mens de er nødt til å være fullstendig “på tuppa” for å i det hele tatt overleve de neste fem minuttene (bortsett fra den unntaksgruppen som vi allerede har nevnt).
Tilhengerne hans Donald Trump har alltid – med rette eller urette – lignet mer på en personkult enn på en fornuftsorientert, sller engang “normalt lidenskapelig” politisk bevegelse, basert i et program for “positiv samfunnsendring” fullt av fine idealer og hele den sulamitten der. Ingen vet hva han kan komme til å finne på, ikke engang han selv. Jamen Trump lyver jo hele tiden, kan man forsåvidt si til tilhengerne hans, som da bare trekker på skuldrene og sier at alle politikere lyver uansett, hele tiden. Trump er i det minste underholdende med alt det absurde han sier og gjør. Han er rett og slett et troll av den typen man finner overalt på internett, og han er “underholdende” – for seg selv og andre – på den samme måten og av de samme årsaker. Hvorfor ikke gi ham presidentmakten – nok en gang – i USA? Hva kan gå galt? Det er her TDS kommer inn i bildet. Fra et fornuftsmessig – ja et nærmest kynisk – synspunkt, er svaret på spørsmålet selvinnlysende. Problemet består i usikkerhetsmomentet. For Trumps tilhengere handler det imidlertid om at han får folk til å skjelve. De liker hvordan Trump får “eliten” – som de hater over alt og alle andre – til å miste fatningen og henfalle til skjellsord, opprørt kroppsspråk og i det hele tatt. Jeg tror det er vanlig blant tilhengere av Trump å føle seg som “tapere” – eller “ofre” om du vil – i en verden de verken gjenkjenner eller forstår. Jo mer faenskap og bråk Trump havner i jo mer identifiserer de seg med prøvelsene hans. Vi kan kalle dette nihilisme. Vi kan til og med si det er psykotisk, men ikke desto mindre består problemet i at Donald Trump nok en gang er den republikanske kandidaten ved presidentvalget i USA, som går av stabelen om et drøyt halvår — men akkurat nå sitter han på tiltalebenken i en straffesak. Det er ganske surrealistisk. Ingen har sett noe sånt før. Det burde vært omtrent “det eneste folk snakket om” – det er jo for eksempel mange lysår mer dramatisk enn det som skjedde med Richard Nixon – men folk lider tilsynelatende av Trufa nå. Trump fatigue. “Trumputmattelse.” Ingen orker mer av akkurat denne maten, ikke engang tilhengerne hans. Ingen møter opp for å demonstrere utenfor rettslokalene. Trump selv er som vanlig rabiat og histrionisk på denne Twitter-kopierende plattformen for sosiale media som han eier, men i rettslokalet sitter han og halvsover mesteparten av tiden. Ennå vet ingen hvor dette bærer hen.
Logistikk er å formidle, motta og sende gods samt planlegging, lagring og administrasjon av håndtering av materialer og produkter i en bedrift. Logistikkfaget omfatter også analyser av alle fysiske forflytninger av en vare fra leverandør via produksjonsleddet til kunden.
De fleste legger etterhvert merke til at det spiller liten rolle hvor fine idèer man har hvis man aldri klarer å omsette noen av dem i handling. Vi kan forsåvidt si at deler av livet handler om dagdrømming og mer eller mindre realistisk “prosjektplanlegging” tilknyttet diverse ting som man har lyst til å gjøre, men mesteparten av all tid og energi folk typisk har går likevel med til å forvalte “nødvendighetene” i livet sitt, først blant dem de økonomiske realitetene: Man trenger en inntekt hvis man skal ha et liv. Hva folk synes at de behøver varierer selvsagt mye, men det er uansett aldri null. Gitt at man ellers har bolig og klær på kroppen tror jeg for eksempel det er svært vanskelig å drifte et normalt kosthold i dagens Norge på noe særlig mye lavere enn en hundrelapp om dagen — og da har jeg bare tatt hensyn til hva den aller billigste gjørpa koster i innkjøp fra butikk, uten noen form for pynt eller moro tilknyttet noen deler av prosessen.
“Kostnader til livsopphold” er den aller laveste standarden man kan bruke for seg selv. Hvor billig går det an å leve? Igjen, det er variabelt hvor man vil sette minimumspunktet sitt, men objektivt sett må alle ha en rimelig boligløsning og et kosthold som dekker næringsbehovet før det er noe poeng i å ta diskusjonen videre. De som lever med usikkerhet rundt boligsituasjon og matvareforsyning vil selvsagt finne det vanskelig å engasjere seg i for eksempel debatter om estetikk og moralfilosofi. De har jo konkrete problemer som ikke tillater dem å drive avsted på en sky av frivole spekulasjoner. Vi har allerede foreslått at et rimelig kostholdsbudsjett for en enslig person i dagens Norge ligger på rundt 3000 i måneden. Det går an å postulere et lavere tall og forsvare det med gode argumenter, men det er i så fall fordi man prøver å trekke frem et annet poeng enn hva det faktisk koster å holde seg med et sunt og balansert kosthold. Vi skal uansett frem til noe helt annet, nemlig hva det koster å bo i dagens Norge, i relasjon til hva det koster å “leve” forøvrig.
Etter hva jeg hører er det ikke uvanlig å bruke halvparten av alt man tjener – og vel så det – på å finansiere boligen. I utgangspunktet bør man etter min mening ha en tredjedelsøkonomi for å oppleve situasjonen som “bekvem” — det vil si at man bruker en tredjedel på bolig (inkludert strøm og andre driftsutgifter), en tredjedel på husholdning (inkludert kosthold, klær og så videre) og en tredjedel på “annet”, eller altså det vi typisk kaller “fritidsaktiviteter”. Du vet. Lek og moro. Personlige idiosynkrasier. Hobbyer. Den typen ting. Folk som bare jobber og driver med “seriøse” ting har en tendens til å bli nærmest drepende kjedelige, om ikke også en anelse sosiopatiske. Det er vanskelig å argumentere mot poenget med at man må nyte livet mens man har det, hvis ikke blir man jo enten nevrotiker eller psykopat. De fornuftige pleier å si at hele poenget med å gjøre det man “må” er å bygge opp albuerom nok til å gjøre det man “vil”. Det ene betaler for det andre, så å si, enten direkte eller på avdrag. Nødvendigheter er et element som må inn i enhver debatt om fri vilje. I henhold til selve definisjonen er det ikke normalt å leve på en “alternativ” måte, men det kan bli nødvendig likevel hvis man vil finne frem til en balansert privatøkonomi, si for eksempel at man er nødt til å bo i kollektiv for at man ikke skal “bo seg ihjel” i dagens leiemarked — eller man er nødt til å selv bli en hushai i forhold til “utleiedelen” av boligen – ofte en hybel eller to – som man finansierer gjennom et lån man strengt tatt ikke har råd til. Pick your poison. Poenget er uansett at ting er som de er fordi det er politisk bestemt at ting skal være slik. Konjunkturer er jo ikke naturkrefter. Årsaken til at vi har dyrtid i nesten alle tradisjonelt “rike land” – inkludert Norge, selv om vi teknisk sett bare er nyrike – er rett og slett fordi alt for få jobber med produktive ting, i relasjon til alle dem som bare “jobber med penger” innenfor den såkalte serviceøkonomien.
Jeg har bodd på egen hånd – med eller uten diverse samboere underveis – siden året 1978, da jeg var femten år og forlot foeldrehjemmet. Riktignok med “tunge subsidier” derfra for å få det til å fungere økonomisk, men ikke desto mindre fikk jeg etter mye mas “mitt eget sted”. Forholdene på boligmarkedet i Norge i 1978 kan ikke sammenlignes med nåtiden. Blant annet var det husleieregulering frem til langt innpå 80-tallet, og i den grad folk kjøpte og solgte boliger var det nesten alltid nødvendig å også komme opp med en betydelig pengesum – flere hundre tusen i datidens penger – “under bordet” for å få gjennomført handelen. Rent bortsett fra at det ikke fantes noe boligmarked å “komme seg inn i” den gangen så var det like vanskelig å etablere seg med egen bolig da som nå, men av helt andre årsaker. Det var ingen som tenkte at de skulle kjøpe sin første bolig. Det var mer et spørsmål om man hadde råd til et eget sted eller om man måtte satse på noe slags “strategisk samboerskap”. Jeg har selv bodd i kollektiv noen ganger gjennom tidens løp — og hvordan akkurat det fungerer handler som alle vet om “personkjemi”. Hvis ikke alle i rimelig grad er innstilt på å få det til å fungere så kommer det ikke til å fungere. Du vet. At folk rydder etter seg og den typen ting. At de ikke stjeler andres mat i kjøleskapet. At de ikke vekker resten av huset med støyende atferd om natten. At de ikke etterlater badet i noen annen “tilstand” enn rent og ryddig. Det høres jo ut som selvfølgeligheter, men det er forbløffende hvor sløve og slaskete selv såkalt “høyt fungerende” mennesker kan være, noe som i utgangspunktet ikke raker meg, men så kommer vi kanskje altså til det punktet at vi må dele kjøkken og baderom. For at sånt skal fungere må det være regler. Og som vanlig kræsjer alle gode hensikter før eller siden med ansiktet først i den muren som heter “respekt for reglementet”. Hvis man overhodet har en funksjonell IQ bør man skjønne at det er på tide å komme seg bort fra stedet i det øyeblikk det innkalles til “allmøte for å diskutere orden og oppførsel”. Herregud. Det er jo evneveikt. Hva er vi? Noen slags jævla snørrunger?
Samboerskap er ikke desto mindre en interessant erfaring — og da mener jeg ikke i et tosidig type familieforhold, men en “kollektiv” type ordning hvor folk har sine private soverom men resten er fellesarealer. Samfunnet kan jo modelleres gjennom så mange slags metaforer, hvor mine favoritter er henholdsvis trafikkavvikling og samboerskap. Begge deler kommer til å kjøre seg fast øyeblikkelig hvis folk ikke følger de “kjørereglene” som gjelder. Som for eksempel at man er “sosialt ubunden” bare når man er hjemme hos seg selv, alene, og ingen andre kan reagere på at man for eksempel tøfler rundt i fellesområdene iført bare underbuksa, rett og slett fordi det er jo ingen andre der. Imidlertid må man “tilpasse seg” så snart det er flere enn bare deg selv tilstede i rommet. Hvor vanskelig kan det være å fatte? Man skulle tro det var selvinnlyselde. Ikke noe som man behøver å forklare for presumptivt voksne mennesker. Poenget med “vanlig folkeskikk” – eller etikette om du vil – er jo ikke først og fremst at man skal være grei mot de andre, men at det gjør livet enklere for deg selv i lengden. Folk har en tendens til å huske deg av mange slags årsaker, hvorav de fleste er “negative”. Rent operativt sett er det best hvis man går totalt under radaren overalt, slik at ingen kan huske noe om deg, men hvis man først skal gjøre et “inntrykk” har man sjelden noe å tjene på at folk husker deg som en vanskelig type. Verken på kort eller lang sikt. Trafikkavvikling, ikke sant? Opplegget fungerer “ganske bra” når alle følger reglene og “gjør det de skal” i henhold til trafikkopplæringen og så videre, men alt blir straks mindre bra når noen bestemmer seg for å improvisere på fantasifulle måter. Jeg kjørte lastebil rundt omkring på Østlandet i en periode. Typisk fra 50 til 100 mil om dagen, både på landevei og i tettbygde strøk, med mange finurlige operasjoner for å få manøvrert seg helt frem til leveringsstedet for lasten langs tildels “umulige” adkomstveier, men det mest stressende var utvilsomt å forholde seg til diverse “småbiler” i typisk “bytrafikk”; som neppe kunne kjørt særlig mye verre hvis de var dritings. La oss si det var nok til at jeg dannet meg noen “meninger” om trafikkatferd, som stort sett med fordel også lar seg overføre til mer generell sosial “samfunnsatferd”.
Noe av det mest interessante med vår samtids sosiale diskurs – eller samfunnsdebatten, om du vil, bare i sin videste forstand – er at det virker ikke som om det finnes noen bred enighet om hva virkeligheten er, eller hvordan den fungerer. Imidlertid finnes det mye tro der ute, ikke minst i forhold til metafysiske spørsmål som strengt tatt ikke spiller noen stor rolle i folks praktiske virkelighet – jevnfør til fenomenet “religiøs tro” og dets relative popularitet – men også tro på diverse “alternative idèer” som kan være nærmest hvor kørka som helst, det er likevel slik at man liksom skal respektere denne åndsformørkede hønsegården av frie assosiasjoner og liberale beviskrav. Takk men nei takk. Det finnes ingen grunn til at noen seriøse mennesker noensinne skal respektere astrologi, “new age” og alt det der. Faktisk vil jeg heller si at hvis noen i fullt alvor respekterer såkalt “alternativ tenkning” så er det et fette idiotsikkert tegn på at de selv er idioter. Inkludert ikke minst alt det kleine vaksinevåset som har kommet så langt frem i fantasiene til så mange evneveike troll etter pandemien. Før i tiden laget man noen ganger vitsetegninger av “folk som tror de er Napoleon” for å illustrere et poeng om galehus, men i våre dager er det mer korrekt å tegne “folk som tror de er infeksjonsleger” for å få frem det samme. Er det ikke ofte forbløffende hvor uvitende folk er om et tema de ikke desto mindre holder seg med sterke meninger rundt?
Filippo Tommaso Emilio Marinetti (1876-1944) er kjent som forfatteren av Det futuristiske manifest, som han skrev i 1908. Han skisserte et nytt og høyst revolusjonært program for sine venner. Dette innebar at de skulle brenne alle broer til fortiden, «ødelegge museene, bibliotekene, akademier av enhver type» og synge om «store folkemengder, ruset på arbeid, på nytelse eller på opprør». «Vil lovprise krig – verdens eneste hygiene – militarisme, patriotisme, frihetsskapernes destruktive aksjoner, vakre ideer det er verdt å dø for, og kvinnehat.»
Som alle vet er kiralitet en egenskap innenfor kjemi, fysikk og kvantemekanikk; omtrent tilsvarende forskjellen mellom vår høyre og venstre hånd, som jo topologisk sett er svært like av form og utseende — men de er samtidig også speilvendte versjoner av hverandre og i den forstand fundamentalt ulike. Tomlene peker jo motsatt vei. Uten at vi ser resten av kroppen klarer vi å identifisere hvilken hånd som strekkes i været, bare vi er nær nok til å skille mellom fingrene. Ihvertfall på 20-30 meters hold, lengre hvis man er skarpsynt, er dette en åpenbar kategori som alle nærmest automatisk sorterer hender i henhold til, med seg selv som referansepunkt. I en tenkt gjettelek hvor noen sitter skjult bak en kasse og strekker en hånd i været, så skal de som sitter på andre siden av kassen beskrive hånden, vil de nesten hundre prosent sikkert starte med å si om det er en høyre eller venstrehånd de ser på. Ihvertfall er dette et faktapunkt man ikke behøver å gjette for å etablere. Hvilken vei tommelen peker er jo en lett synlig egenskap ved hånden.
Om menneskehender er det ellers å si at på lang avstand – eventuelt i silhuett – så ser de ganske like ut. Alt man kan si er noe om hvordan de ser ut i mer detaljert forstand, hvor store og brede de er, om fingrene ser lange eller korte ut i forhold til resten av hånden, og så videre. Basert i dette kan man siden gjette på hvordan resten av personen ser ut, men det er tynt grunnlag for å si noe om psykologien deres. Sånt har vært forsøkt og det endte ikke bra. Folks fysiske utseende kan si mye om livsstilen deres, men sjelsegenskaper lar seg ikke avlese utvendig. Det går for eksempel an å være både et kjernesunt utseende og samtidig fullstendig moralsk fordervet individ som stjeler, lyver og bedrar andre uten å nøle et sekund hvis de tror de har noe å tjene på dette. Det går også an å se ut hvor skummel og jævlig som helst selv om man er “snill som et lam” overfor andre mennesker. Alle har sikkert møtt noen som “overrasket” dem slik sett, enten i positiv eller negativ forstand, fordi de var helt annerledes enn man først trodde at de skulle være. Sånn er det jo å bli kjent med folk. Først finnes det avstand, men siden rykker man stadig nærmere dette andre individet, slik at man oppdager andre detaljer i bildet. Imidlertid tar det lang tid å bli så godt kjent med noen at man “vet hvor man har dem” — så i mellomtiden er man nødt til å gjette.
Statistisk sett er det mer sannsynlig at noen som ser velpleid og pent kledd ut skal være en kjeltring enn en typisk slask som åpenbart ikke bryr seg om verken sitt eget utseende eller omdømme. Dette handler jo om bevissthet. Om man har gode eller onde hensikter er ikke det vesentlige. Saken er at man har “hensikter” som på ymist vis angår forholdet til andre mennesker, slik at man etablerer “sosiale strategier” for å strømlinjeforme denne delen av operasjonen. Du kan prøve selv. Livet blir mye enklere hvis man kler seg pent og er høflig og vennlig mot alle, enter de “fortjener” det eller ikke. I et spill hvor det handler om å få marginene på sin side er dette definitivt en teknikk som virker i henhold til planen. På mikronivå kan vi si det handler om at man ikke skal “stille seg lagelig til for hugg” — eller i mer profesjonell parlans at man ikke skal eksponere seg for unødig risiko bare for å bevise et poeng som ikke har noe å si fra eller til i forhold til planen. Hvis man har tenkt å for det meste “ha det bra” gjennom livet bør man posisjonere seg slik at man for det meste velger sine egne konflikter, heller at man tiltrekker seg fremmede menneskers negative oppmerksomhet på grunn av at man har en aparte stil eller atferdsmønster. Det er, som sangen sier, bra å ha sin egen stil — men det er mye bedre hvis man for det meste får det som man vil; fordi man forstår hvilke knapper man ikke skal trykke på for å få fortgang i alle saker og situasjoner. Det er kanskje ikke rettferdig at det er sånn, men det er definitivt sånn at en person som er velkledd og i tillegg høflig, vennlig og så videre, i det store og hele vil få mye bedre service enn en som er “vanskelig”, ofte av årsaker folk ikke engang kan gjøre rede for. Hvorfor er du sånn? Saken er at selv “vrange typer” nesten alltid har noen grad av “profesjonell stolthet” og liker når de får lov til å vise seg frem som kompetente og det ene med det andre, men da må man appellere til denne siden av dem heller enn til trollet. Nøkkelen til å få dem i arbeid er å gi dem en følelse av at du “fortjener deres hjelp”.
Ved noen tidligere anledninger i denne bloggen har jeg uttrykt at man bør tipse som en fyrste hvis man først skal gå på et sted hvor det er naturlig å tipse betjeningen, si for eksempel på restaurant, hotell, betjent parkeringsplass og så videre, men man bør tipse folk før de gjør noe for deg, slik at det etableres en aura av bestikkelse heller enn den “belønningen for god service” folk typisk tenker at tipsen skal være. Jeg vil ikke at betjeningen skal “anstrenge seg” fordi de kanskje får tips på denne måten, jeg vil de skal allerede vite at jeg er en som tipser bra før de begynner å gjøre noe for meg. Da er det ihvertfall mindre sannsynlig at de skal slurve og føkke opp ting underveis. Jeg kjenner dem jo ikke. Det eneste de vet om meg er at jeg deler ut penger. Dette bør være nok til å motivere dem. Du kan si det er en spillsituasjon hvor jeg satser penger – bokstavelig talt – på at folk kommer til å si ja takk til mere penger. Virker det? Tenk gjennom saken. Hva tror du? Eller enda bedre; snakk med noen som jobber innenfor et serviceyrke. Jeg sier ikke at det alltid er sånn men det er faktisk vanlig at folk behandler dem nedlatende og respektløst, som det “tjenerskapet” folk typisk oppfatter dem som. Hei vesla, jobben din er å gjøre meg fornøyd. Siden skal de liksom tipse for å belønne kelnerens smiskende underdanighet, ekstra kjappe rappføtter, eller hva det nå er de ser etter hos folk. Herregud. Da er det bedre å bare gi dem penger med èn gang, mens man ønsker dem en god kveld. Skjønner du overhodet hva jeg snakker om nå? Se deg rundt. Når observerte du sist noen som klaget over dårlig service? Jeg synes jeg hører om sånt hver dag. Imidlertid skjer det aldri med meg. Det forekommer aldri at jeg får dårlig service. Hvorfor ikke?
Har du hørt om akselrasjonisme? Åpenbart en metafor som handler om å “trampe på gassen” for å få fortgang i noe. Som ideologi er det bundet opp i slike ting som fremskrittsoptimisme, radikale samfunnsendringer via teknologisk innovasjon og så videre. Faktisk så sier mange akselrasjonister at “selvoppfyllende profetier” er deres foretrukne arbeidsmetode. Du vet. Sånn som det går an å gjennomføre en stor operasjon av typen “pump and dump” på aksjemarkedet gjennom å først prate opp verdien av noe, deretter starte oppkjøp av det sånn at prisene stiger, for så å selge seg ut etterpå, mens prisene fortsatt er på vei oppover. Så lenge man ikke er grådig og lager store bølger kan sånt la seg gjennomføre uten at noen engang legger merke til hva som skjer. Markedsmanipulasjon er en del av det daglige brød i finansmiljøer, som forgrener seg videre utover i det geopolitiske landskapet, med ikke ubetydelige bidrag media og andre kanaler for “disseminasjon av strategisk informasjon”. Hva som til enhver tid er verd hvor mye på verdipapirmarkedet handler om hva folk tror kommer til å skje i fremtiden, både på kort og lang sikt. For øyeblikket er verden full av urealistisk høyt prisede luftslott særlig på teknologisiden, men samtidig er det akkurat som om alle skjønner at det er sånn, fordi opplegget er jævlig eksplosivt. Silicon Valley Bank (SVB) kollapset jo i fjor, etter et klassisk “bankløp” hvor alle vil ha ut kontantene sine her og nå, mens banken har – som banker skal – plassert pengene i langsiktige obligasjoner som er svært dyre å selge seg ut av. Senere gikk også Credit Suisse under, uten at jeg kjenner detaljene, men det er et svært dårlig tegn når en flere hundre år gammel sveitsisk bank gnages istykker av postmoderne markedsmekanismer og tryllepenger. Problemet er ikke at akselrasjonisme er en obskur ideologi som få mennesker forstår og enda færre liker, men at individer som befinner seg i maktposisjoner – både politisk og finansielt – bekjenner seg til Futurisme 2.0, som jeg foretrekker å kalle det, med et sideblikk til Filippo Marinetti og dårkisteopplegget fra den gangen.
For tiden er akselrasjonisme knyttet til den såkalte NRx bevegelsen – også kjent rom r/acc – som taksonomisk sett sorterer under “ytre høyre fløy” i politisk forstand, det vil si alt-right, eller “alternativhøyre”. Greia deres er generelt sett å gi gass. “Mer av alt” kommer helt sikkert til å medføre alle mulige slags kriser, for ikke å si katastrofer, men de ønsker å gå den veien likevel. Politisk “pump and dump” er allerede velkjent: Si hva du enn må for å få folk til å stemme på deg, men gjør hva du enn vil når du først har kommet til makten. Sånn har det alltid vært for alle mulige slags useriøse prosjekter, enten de har vært politiske eller økonomiske av natur. (Forsåvidt seksuelle også, når vi snakker om person til person.) For en hederlig person er det enkelt å se hva som er svindel, men for en uhederlig person er det vanskelig å konseptualisere og forstå hva som driver de hederlige, fordi alle etter deres mening befinner seg et eller annet sted på den skråe og gråe skalaen, eller “alle har sin pris” om du vil. Det finnes alltid noe folk ønsker seg så sterkt at de vil bryte alle sine prinsipper for å oppnå det. Ironisk nok er folk hederlige fordi de ønsker å være hederlige. Dette er det de ønsker seg mest av alt. Det man skulle kunne kalle “det naturlige” for mennesket som art er jo noe helt annet. Folk henfaller naturlig til å bli lumske og utspekulerte småkjeltringer når de settes under ressurspress. Du vet. Opportunister. Det som er viktig er at man skaffer penger, ikke hvordan man skaffer penger. Å ha moralske standarder er å sette grenser for hva man er villig til å gjøre for penger, eller hva annen som helst slags “belønning” for den saks skyld. Hvorfor gjør man sånt? Vi kan si det handler om eksistensielle strategier og at moralfilosofi og kritisk tenkning er psykiatriske helsetiltak på linje med hvordan sunn kost, frisk luft og mosjon er utmerket for å vedlikeholde fysisk helse. Vi kan si det er viktig at andre respekterer grensene dine, men det er ti tusen ganger så viktig at du selv respekterer dine egne grenser. La meg si det slik: Folk har vanligvis ganske skarpe grenser for hva de er villige til å være med på i seksuell forstand, og de skriker ganske høyt – av gode grunner – hvis noen prøver å presse dem forbi disse grensene. Herregud. Grensene bør være minst like skarpe når det kommer til økonomisk virksomhet. Det å utnytte andre til noen av de to nevnte formålene bør være skammelig på den samme måte og av de samme årsaker.
Hvorom allting er – og fra det ene til det andre – dette er min post nummer 1000 på denne plattformen. Blant alle runde tall er jo tusen et av de aller rundeste, la oss si som for eksempel et beløp man naturlig runder av til i ymse sammenhenger. Dit har vi altså kommet, etter en del krongling og diverse. Hva skal man tenke om dette? Fra mitt eget perspektiv ser det slik ut: Jeg er en ganske rutinert skribent. Det er ikke sikkert at folk liker det jeg skriver om men det er sikkert at jeg er ganske flink til å formulere det. Alt handler om øvelse. Hvis man har spilt piano i tyve år vil man som en hovedregel kunne “følge melodien” i ny musikk som man hører, så lenge det ikke er helt på trynet med polyrytmikk og fingerferdige sololøp. Sånn er det med litteratur også, eller hva som helst annen slags kunst, håndverk eller ferdighet for den saks skyld. Språk er jo håndverk. Mediet er kanskje digitalt men innholdet er analogt. Fra min egen synsvinkel består dilemmaet i at jeg liker å skrive, men jeg liker ikke plattformer som ikke har såvel tydelig redaksjonell profil som aktiv håndhevelse av reglene gjennom en moderator. Det store argumentet som alle internettplattformer baserer sin økonomiske eksistens på er jo at de er papir, altså de kan ikke noe for hva forfatteren skriver på dem, mens det politisk motsatte argument er at de er media, det vil si at de har redaksjonelt ansvar for hva de publiserer, på linje med aviser og fjernsyn. For at “papirargumentet” skal holde er det viktig at plattformen ikke praktiserer noen grad av aktiv moderasjon av innholdet — ut over det loven krever. Så snart plattformen “blander seg inn i noe” dokumenterer de jo at de faktisk har et slags redaktøransvar, det handler bare om å trekke opp tydelige grenser. Spørsmålet er hvor “alminnelig rettsfølelse” ligger i saken. For eksempel er det strengere regler i EU – inkludert Norge – enn i USA. Regelen om FFF – det som “folk flest føler” – er jo et slags demokratisk prinsipp som alle uansett må forholde seg til. Selv tror jeg at FFF i forhold til internett er at “full frihet” ikke er veien å gå. Da ender vi bare med nazipropaganda og overgrepsmateriale. Dessverre er ikke selvdisiplin noen utpreget alminnelig egenskap ute blant folk, så det behøves stabile og forutsigbare regler for at vi skal kunne ha en rimelig velfungerende trafikkavvikling.
Ved dette tidspunkt har jeg ikke bestemt meg for hva jeg ønsker å gjøre. Det var en målsetting å komme seg til tusen, under de forutsetningene jeg har fulgt mer eller mindre konsekvent hele veien: Det skal være kinaspett. Alle tekstene må være i det minste “ganske kina” sånn sett. Det er en morsomhet som ikke er morsom, fordi den er rasistisk, men morsom likevel, fordi den er så fette dum: Spett på kinesisk heter jo som alle vet Lang Tung Ting. Det er meningen at man skal kunne si aom enhver tekst fra min hånd at det er en lang tung ting, altså et kinaspett. Fatteru? Det er da bare logisk. Uansett hvordan det der blir så er saken at nå er jeg løst fra det tallbaserte formålet som bandt meg til et visst produksjonsregime. Ser vi sånn omtrentlig på det så kom jeg til tusen i løpet av to kalenderår. Jeg har jo faktisk – men uten at noen har sett det – slettet mer enn de fleste har skrevet her. Det vil si sånt som jeg bare har kjørt meg fast i, gitt opp og lagret som “kladd”, før jeg (mye) senere bare har slettet dem. Jeg er ikke sentimental sånn sett. FOMO – “fear of missing out” – har aldri vært og kommer aldri til å bli noen styrende energi i livet mitt. Det gjør meg ikke noe å “tape en post” eller for den saks skyld hele mannskiten. Jeg kan jo bare skrive noe nytt — og bedre. For nå, la oss si det slik: Jeg tar imot ønsker i kommentarfeltet, for å feire anledningen. Du vet. Post nummer 1000 er jo en slags begivenhet i denne bloggens produksjonshistorie. Er det noe du ønsker å se behandlet på den måten jeg typisk behandler ting jeg tar tak i? I så fall bør du si ifra. Så får vi se hva som skjer.
