Måned: april 2025

Matvarer med lav glykemisk indeks vil ofte være proteinrike, fiberrike og/eller inneholde mye fruktose eller galaktose, for eksempel grønnsaker, frukt, melkeprodukter og belgfrukter som linser og bønner. Lav GI-verdi betyr at blodglukosenivået er lavere etter et måltid, noe som er fordelaktig for diabetespasienter, som nettopp kjennetegnes av et helseskadelig høyt blodglukosenivå etter inntak av måltider med mye karbohydrater. Lav GI-verdi er også til fordel for personer som har tendens til høyt LDL-kolesterol i blodet. Det er også mye som tyder på at mat med lav GI er gunstig for å oppnå vektreduksjon, noe som blant annet antas å skyldes en større mettende effekt av mat med lav GI.

(Store medisinske leksikon)

Annonsørinnhold

Knalltilbud på Dale, Devold, Johaug, Fjällräven +++

Den generelle regelen er at mosjon er bra, men slit er destruktivt. En passende spasertur er således et helsebringende tiltak, mens en times “intervalltrening” i såkalt helsestudio er ødeleggende for kroppen. Dette har imidlertid mye å gjøre med alder og øvrig konstitusjon. Ungdommer tåler vesentlig mye mer enn de voksne, hvilket likevel ikke betyr at de har godt av overanstregelser. Du vet hva greia er, ikke sant? Kroppen glemmer aldri noe som helst — og den har ingen hast med å hevne seg. Vi lever i en kultur hvor folk spiser seg syke. Dette er normalt. Riktignok er ting bedre i Norge enn de fleste andre steder som preges av økonomisk velstand, men også her har vi dårlig kontroll på ondskapen i det vi kaller matvareindustrien. Sukkervarer og kjøtt dyttes på folk av økonomiske interesser som ikke har noen moral overhodet, de forholder seg bare til at det er “ikke forbudt”. Opplegget er perverst, men slik er ståa per i dag. Det finnes folk som tjener penger på å gjøre andre folk syke — med vilje. De vet hva de gjør men de gjør det likevel.

Helseproblemer på grunn av feilernæring – samt alkoholisme og diverse andre nevrotiske tilstander – er ikke det man ofte kaller “rikdomsproblemer” men snarere det stikk motsatte. Hva er fattigdom? Ironisk nok har jeg en “grad” i økonomi, så det følger av dette at jeg ikke betrakter fattigdom som en økonomisk tilstand, men som et psykiatrisk syndrom. Vi kan si det er noe tvangsmessig. En form for desperasjon som følger av at man “ikke får til å leve opp til forventningene” som delvis er selvpåførte, men hovedmengden av “trykket” kommer utenfra. Ihvertfall oppleves det slik av alle jeg har snakket med om disse tingene. Skal vi ikke bare kalle det en ond sirkel? Folk klandrer typisk seg selv for ting som de har svært liten kontroll over. De har jo ikke laget systemet, de bare strever med å tilpasse seg. Samfunnet er fullt av ikke akkurat subtile oppfordringer om å stå på, jobbe mer, skape verdier og det ene med det andre, sånn at de rike kan bli rikere mens alle andre bare synker dypere ned i ulykke, gjeld og desperasjon for hvert år som går. For eksempel er det ved dette tidspunkt i praksis umulig for andre enn de allerede “godt etablerte” å komme seg inn i det norske boligmarkedet uten å ta på seg en gjeld som vil vare omtrent livet ut. Etter min mening er en “normalt hederlig person” noen som er villig levere en rimelig arbeidsinnsats mot en rimelig lønn, men ingen liker å bli utnyttet, slik at “viljen til hederlighet” som var der i utgangspunktet slites over tid ned av den “viljen til utnyttelse” som folk møter i arbeidsmarkedet.

Overvekt er selvsagt noe relativt. Og det handler ikke om “skjønnhet” men om helse. Problemet er enkelt forklart at det å bære på for eksempel 10-20 kilo mer enn man er laget for kommer til å manifestere seg som diverse skjelettplager lengre ned i løypa. Som alle vet går jo alt i ryggen til slutt. Jeg vet ikke hva slags jævel som fant opp konseptet “stillesittende yrker” men vedkommende har sannsynligvis gjort en stormende karrière i helvete etterpå. Situasjonen i Norge er likevel ikke engang sammenlignbar med forholdene i USA, hvor det er vanlig å observere individer som er så feite at de ikke kan gå normalt engang. De få man ser her hjemme sliter ofte med hormonbalansen, mens i USA er ting lagt opp sånn at det er lønnsomt å gjøre folk syke, fordi da vil de jo trenge dyre medisiner som man også tjener penger på. Vinn-vinn. Om det ikke fungerer perfekt – hva gjør vel noensinne det? – så er det norske systemet likevel lagt opp til at det er et netto tap for alle når folk blir syke og ikke kan jobbe. Eller rettere sagt: Det er ingen som har noe å tjene på det. De som pusher sukkerprodukter og kjøtt er et grensetilfelle. Sukker burde skattes opp til tusen kroner kiloen for å sette ting i sitt korrekte perspektiv. Det går ikke an å understreke sterkt nok hvor skadelig sukker er for mennesker (og forsåvidt også alle andre dyr) og kjøtt bør ingen spise mer enn toppen to ganger i uka hvis de ikke har lyst på kreft i tarmen. Dessuten bør man aldri spise til man “føler seg mett”. Herregud. Av alle dårlige vaner man kan tillegge seg i dette livet så er “forspisning” på regelmessig basis sannsynligvis det dummeste jeg klarer å komme på. Hva er det som skjer med folk?

Som jeg begynte med å si: Slit er aldri bra. Det er i beste fall noe man tåler til en viss grad, av og til, men alle som sliter befinner seg på et både psykiatrisk og somatisk skråplan. De tærer på ressursene sine på en destruktiv måte. Dermed oppstår de såkalte livsstilssykdommene, som diverse former for “avhengighet” og overvekt. Det hjelper heller ikke at vi nå lever i et samfunn med nærmest sykelige forestillinger om hva som er sunt og normalt. “Kroppsidealer” dyttes på folk fra alle kanter av ivrige troll som har noe å selge. “Konkurransen i markedet” er jo lagt opp slik at de mest ekstreme er de som vinner til slutt, som i praksis betyr de som går så langt loven tillater. Etiske standarder koster for mye. De kan ikke forsvares innnenfor en bedriftsøkonomisk lønnsomhetsstruktur i en konkurranseutsatt næring. De mekanismene som styrer markedsbevegelsene tillater det ikke. Markedets frihet handler jo ikke om “frihet” men om nihilisme. Hele dette opplegget med nyliberalisme og frimarked kan spores tilbake til en fudamental filosofisk misforståelse: At transaksjoner er den mest naturlige omgangsform mellom mennesker. Du vet. Handel. På sitt mest banale nivå manifesterer det seg som tanken om at man skal “selge seg selv” i arbeidsmarkedet med diverse triks fra markedsføringens edle kunst, hvor for eksempel en institusjon som NAV betaler ut millioner til private aktører som arrangerer “arbeidssøkerkurs” og annet fjas som er på sjokkerende lavt nivå — og helt åpenbart preget av “seminarkulturen” man ser for seg i fylkeskommunen og andre tiltak hvor det er aktuelt med allsang og linjedans. Arbeidssøking er åpenbart et eget fag nå. Nærmest en variant av skuespilleryrket, hvor man skal “fremføre en karakter” heller enn å oppføre seg som en normal person.

Teknologi er praktisk utførelse, anvendelse av og kunnskapen om redskaper, maskiner, teknikker, systemer eller metoder i håndverk eller industri i den hensikt å løse et problem eller utføre en særskilt funksjon.

(Wikipedia)

Det er sannsynligvis bare filosofer som tenker på “det mentale” som teknologi. Ikke desto mindre kan det være nyttig å betrakte sinnets evner innenfor en slik horisont. Hva er vel kompetanse om det ikke faller innenfor den ovenfor siterte definisjonen fra Wikipedia? Kunnskapen om metoder? Dette med å “selge seg selv” er ikke normal atferd blant folk, som typisk tenker at poenget er å “få jobben gjort” innenfor et fagområde som de behersker til en rimelig grad. Det er jo ikke sant at alt handler om salg — selv om det kanskje er sant at det går an å se livet i denne verden på en slik måte. Jeg vil imidlertid beskrive de som gjør det som perverse. Det er jo så reduksjonistisk at man nærmest får vondt i hodet av hele elendigheta. Nesten enhver “bedriftskultur” man kan finne der ute er banale og overfladiske forsøk på å kamuflere hva greia egentlig handler om: Profitt. Ikke at det er noe bedre når de er åpne om saken, men det er i det minste en mindre fornærmelse mot intelligensen enn den typen “motivasjonsmøter” hvor de synger firmasangen og skryter av seg selv, mens alle later som om sjefen er en kompis og at alle bryr seg om hverandre. Det finnes et japansk navn for dette. Det skal selvsagt skrives med kanji-symboler, men i det latinske alfabetet blir det kyojitsu tenkan ho og det betyr omtrent noe sånt som “strategisk falskhet designet for å villede fienden” (selv om den bokstavelige betydningen er “teknikker for ombygging av en bolig”). Men hvem er fienden i dette bildet? Zen-buddhister vil kanskje svare “det falske selvet” som yter motstand og bevirker at individet gjør alle mulige slags dumme ting i stedet for å følge “den rette vei”. Men sånn er ikke hvordan vi snakker i Norge. Her snakkes det om holdninger, som for eksempel når politikerne som har blitt ansatt for å ta vare på fellesinteressene plutselig blir forrædere som jobber på vegne av “arbeidsgiversiden”, sannsynligvis fordi det er der de ser seg selv om fem år, og anklager “folks dårlige holdninger” for høyt sykefravær og det ene med det andre, mens problemet er at deres strategiske falskhet rett og slett er dårlig utført. Alle kan se hva som skjer, så det blir bare dumt når de later som noe annet: Politikerne jobber først og fremst på vegne av eliten.

In internet slang, rage-baiting (also rage-farming) is the manipulative tactic of eliciting outrage with the goal of increasing internet traffic, online engagement, revenue and support. Rage baiting or farming can be used as a tool to increase engagement, attract subscribers, followers, and supporters, which can be financially lucrative. Rage baiting and rage farming manipulates users to respond in kind to offensive, inflammatory headlines, memes, tropes, or comments.

(Wikipedia)

Begrenset antall: Caia Cosmetics påskeegg er på lager

Saken er at jeg kjenner jo – personlig – en hel del amerikanere. Briter også. De forteller meg ting. Jeg hører det jeg hører. Selv om jeg ikke kan kavere for at alt de sier er “den hele og fulle sannheten” – slik jeg selv ville ha oppfattet det hvis jeg var på stedet og observerte ting med mine egne øyne (og andre sanser) – så har jeg såpass tillit til deres dømmekraft at jeg tar det for god fisk (inntil noe annet eventuelt lar seg bevise). Skjønner du hva jeg sier nå? Jeg er ikke en sånn som typisk tror på alt folk sier, snarere tvert imot. Og jo mer sensasjonelt det de sier er, jo bedre bevis bør de helst ha å slå i bordet. Du vet. Dokumenter, statistisk tallmateriale og den typen ting. Meninger er verken her eller der. Selvsagt har jeg så mye respekt som man bør ha for andres meninger. Hvem som helst kan jo mene hva de vil om hva som helst. Imidlertid skjer det aldri at jeg lar meg overbevise av noens “meninger” og bare det. Jeg vil ha fakta. Ikke følelser.

Kanskje er det noe psykiatrisk galt med meg, fordi jeg opplever ikke engang at jeg har evnen til å “stole på folk”. Det har jeg aldri hatt. Eller rettere sagt, det går an å si at jeg stoler på at folk kommer til å “være seg selv” fra den ene dagen til den neste, eller med andre ord at de er tilregnelige i en ganske bred forstand, men jeg vil likevel ha kvitteringer. Æresord og kors på halsen holder ikke. Det er jo for fanden en fornærmelse mot intelligensen bare å komme trekkende med noe sånt jåss. Hva er vi? Barn? Det er ikke sånn man vedlikeholder et tillitsforhold. Skikkelig arbeid må gjennomføres både i sin bokstavelige betydning og som metafor. Du vet. Vi blir jo aldri ferdig med en sak før alle har sagt sitt og alt er gjort opp. Eller har du en annen erfaring? Jeg tviler på det. Uansett, saken er at jeg liker å høre om “det som skjer” men jeg liker ikke å høre om hva folk mener om det som skjer. Det er to svært forskjellige ting. For å si det på en språkteknisk måte: Gi meg substantiver, ikke adjektiver. Meninger er ikke målbare størrelser.

Noe litt alarmerende som et antall individer observerer i den engelskspråklige verden akkurat nå er at det sorteres. Det finnes gode og dårlige jøder, vurdert ut ifra hvor entusiastiske de er i forhold til Israels krigføring i Gaza. En jeg kjenner har enten allerede flyttet fra USA til Canada eller er i ferd med å gjøre det. Dette er ingen spøk. Det jaktes på individer som har vært involvert i noen slags form for “protest” mot det de fleste nå rutinemessig beskriver som krigsforbrytelser og folkemord, men som Trumps regjering – naturligvis – støtter på alle vis. Israel har jo blitt det store skinnende objektet på rasistenes stjernehimmel fordi staten er fundamentert i premisset om at jøder er et eget folkeslag – eller en rase, om du vil – noe som støtter påstanden om at “det er noe spesielt med jødene” — enten man mener dette i positiv eller negativ forstand. Palestinerne, derimot, er en “fremmed rase” som må deporteres eller avskaffes på annet vis. Dette hersker det bred enighet om blant rasister. Opplegget er ganske kørka. Ikke vet jeg hva slags mental akrobatikk som ligger bak det å være helt sånn Heia Israel i det ene øyeblikket, før de liksom snur seg trill rundt og begynner å snakke om den jødiske konspirasjonen som styrer media, finanser og så videre. Herregud. Jeg vet ikke engang hva jeg skal si.

Jeg tror det var Albert Einstein som sa at han vet ikke hva slags våpen som vil bli brukt i den tredje verdenskrigen, men han føler seg ganske sikker på at den fjerde vil bli utkjempet med pinner og stein. Selv har jeg pleid å si at den tredje verdenskrigen, om den noensinne kommer, vil handle om “USA mot røkla”. Så hva om våpenet er toll? Det går an å stelle i stand ganske seriøse ringvirkninger over hele verden når man begynner å riste litt i fundamentet som selveste verdenshandelen bygger på. Folk vil merke det. Ikke minst de som allerede er “litt ustabile” i tenkamentet kommer til å flippe totalt ut nå. Det virker ikke som om noen med selv det minste snev av peiling på økonomi klarer å finne noen form for klar plan og styring i opplegget. Greia virker sjuskete og tilfeldig sammenrasket. Hvis Trumps overordnede plan med sin andre regjeringsperiode er “noe annet” enn å kjøre det amerikanske statsapparatet i grøfta så klarer ikke jeg å se hva det eventuelt skulle være. Jeg hører hva som blir sagt, men så ser jeg på det som blir gjort. Ting henger dårlig sammen. Hvis alle disse hendelsene hadde vært i tilknytning til noe i det private næringslivet så ville folk kalt det “en fiendtlig overtagelse av firma” hvor hensikten åpenbart er å strippe objektet for alle verdisaker og selge seg ut igjen. Sånt kan skje hvis man for eksempel er uforsiktig med hvor man låner penger, eller med hva slags typer man bringer inn i styret.

Pleier du å ta med deg det som skjer på børsen når du først er ute og pilker etter interessante nyheter? Det gjør jeg. Og de er ikke optimistiske i forhold til den nylig igangsatte “handelskrigen” som angivelig skal gjøre Amerika great again, eller hva vet jeg. Det er vanskelig å akseptere at det går an å være så fette dum. Dette kommer til å gå rett til helvete. Alle vet det, bortsett fra Donald Trump. Men han er jo selveste presidenten, så da så. Han vet hva han driver med. Han sier det selv. Jeg vet hva jeg driver med, sier han. Jeg føler meg ikke overbevist. Imidlertid har han jo overbevist et demokratisk flertall av de amerikanske velgerne, så der er vi nå. Det er for sent å angre. Uansett hva du trodde du stemte på så er dette hva du får. Det går ikke an å si at ingen advarte deg heller. Så hvordan kommer dette til å utvikle seg videre? Jeg antar vi bare må vente og se, men litt “bevegelse i konsumprisindeksen” er ingen urimelig spådom. Stigende priser på det meste er hva de fleste analytikere og sånne typer sier. Selv kan jeg bare si at jeg håper dette er alt. Jeg er faktisk mindre bekymret for handelskrigen enn for at de legger ned forskningsmiljøene i USA og sprer de medisinske fagfolkene for alle vinder. Alle vet jo at det er bedre å ha noe man ikke trenger enn å trenge noe man ikke har, særlig i forbindelse med sykdom, skade, naturkatastrofer og den typen ting. Selv har jeg for eksempel en bedre bilforsikring enn jeg strengt tatt behøver – med den ekstra kostnaden dette innebærer – men jeg foretrekker at det er slik hvis jeg mot formodning og på tvers av all sannsynlighet likevel skulle komme til å behøve den en uvakker dag. (Jeg har full bonus og alt det der, og dessuten forekommer det aldri at jeg er “innblandet i noe” fordi jeg har ikke en sånn kjørestil.)

I det private næringslivet finnes det selvsagt risiko. Men den befinner seg på et helt annet plan enn den typen risiko som håndteres av det offentlige. Man kan for eksempel ikke “gjøre feil” hvis man jobber for staten. Amatørmessig fomling er svært upassende. Alle vet at “risiko” er noe man må møte med “beredskap”, men disse ordene betyr forskjellige ting alt etter hva slags sammenheng de står i. Hvor mye risiko er du for eksempel villig til å akseptere når du skal reise med fly? Uten at jeg vet noe om noen vil jeg tippe svaret nesten alltid vil være “så lite som mulig”. Er det noe å lure på? Minst halve vitsen med å reise er jo å ankomme dit man skal like hel og fornøyd som man var da man startet. Det er forventet at man vil være “litt sliten etter reisen” men ingen ønsker å være et jævla nervevrak fordi alt holdt på å gå til helvete i alle svinger. Det er kjekt å ha litt kontroll på ting, ikke sant? Og har man ikke det så ønsker man i det minste å vite at de som har kontrollen er kompetente og seriøse folk, ikke sant? Jeg har aldri hørt snakk om noe annet. Hvis det for eksempel dunster alkohol av ånden til tannlegen så sier man takk men nei takk. Vi løser dette på en annen måte. Sånt er åpenbart. Jeg fatter bare ikke at det går an å tro på det en sånn type som Donald Trump sier, noensinne. Det er jo vanvittig. Når det åpenbart ikke er noen sammenheng mellom det folk sier og det de gjør så må man fukusere på det de gjør. Alle vet dette. Barneskolebarn vet dette. Om du foretrekker å kalle det noe annet en fascisme så værsågod, det spiller egentlig ikke noen rolle, men det foregår ting i USA. Det ser ikke bra ut. Det er alt for mange gale ting som skjer på alt for mange steder samtidig. Det kommer til å ta mange tiår å rydde opp i denne mannskiten, selv om de eventuelt klarer å bremse opp ødeleggelsene av statsapparatet generelt og den delen vi kaller “sivil beredskap” spesielt. Hvorfor gjør de dette? Det kan jeg ikke svare på. Jeg har ikke den fjerneste peiling. Jeg tipper “dårlig realitetssans”.

En patron i det gamle Roma var en beskytter, en sterk person, og den som ble beskyttet var hans klient. Til gjengjeld for beskyttelsen gjorde klienten tjenester for sin patron. De samme begrepene har også vært brukt om det romerske rikets relasjoner med svake stater i Romas nærhet. En klientstat er et land som er avhengig av, og får beskyttelse fra, et annet, sterkere land (en «patron»). Som regel handler avhengigheten om klientstatens militære sikkerhet, men den kan også gjelde økonomiske saker. 

(Store norske leksikon)

Annonsørinnhold

I butikk: Vårens fineste sneakers

Det er vanskelig å finne noe opplegg i den norske samfunnsmodellen som sammenfaller mer eksakt med definisjonen av et klientforhold enn relasjonen mellom institusjonen NAV og det de insisterer på å kalle “brukere”. Jeg vet ikke hvorfor NAV gjør dette, men jeg antar det handler om hvordan organisasjonen og de ansatte ønsker å identifisere seg, altså mer som en tjenesteytende virksomhet enn som en maktinstitusjon. De som henvender seg til NAV blir dermed å betrakte som “frie aktører i et marked av tjenesteytende virksomhet” som velger å bruke samfunnets offentlige lavterskeltilbud for diverse konsultasjon og bistand heller enn tilsvarende privat virksomhet — som regel av økonomiske årsaker. Hvis man har midler kan man jo få kjøpt mer skreddersydde og behovstilpassede løsninger hos for eksempel en advokat, eller et konsulentbyrå av annen beskaffenhet, det kommer helt an på hva problemets natur består i.

Visse artister i underholdningsindustrien – alt fra konsertpianister til fotballspillere – bruker noen ganger agenter for å få flere og/eller bedre jobber. Hvordan dette fungerer i praksis er variabelt, men hovedtanken er at artisten skal frigjøres fra den forretningsmessige siden av saken – kontraktsrett, lønnsforhandlinger og det ene med det andre – og heller fokusere på utvikling av sine performative spesialiteter. Du vet. Bli en bedre utøver av “det de driver med” i samarbeid med noen som fortløpende tar hånd om påkommende “papirarbeid” og andre kjedsommeligheter. Tjenesteøkonomien baserer seg i dette behovet for spesialisering av tidsforbruk. Jeg ser for eksempel ikke for meg at noen som driver med noe som helst av organisert og seriøs art ikke kjøper tjenester fra regnskapsbyrå, reklame, profilerings og PR-konsulenter, advokater, sikkerhetsspesialister, arkitekter og andre designeksperter, og så videre. Sånn er det bare. En saklig bedrift er en som fokuserer på sin kjernevirksomhet og overlater alt “det andre” til diverse spesialister som leies inn etterhvert som behovet oppstår. Det er i denne sammenhengen NAV later til å definere seg som “tjenesteytende virksomhet” som yter bistand i henhold til behov, bare med den pekuliære forskjell at de er statens tilbud til alle som av ulike økonomiske årsaker faller utenfor den normale tjenesteøkonomien, altså privatmarkedet. De som tjener penger.

Det er diskutabelt hva eksakt som er samfunnsnytting, men noe mindre diskutabelt i hvilken sektor man finner mest og størst skadeverk. Det såkalte privatmarkedet er jo underlagt visse strukturelle nødvendigheter på grunn av virksomhetens natur og formål. De kan ikke bare gjøre hva som helst, akkurat som det passer dem, når og hvordan de vil. Da varer de ikke lenge. Det er vanskelig å etablere en økonomisk lønnsom bedrift, uansett hva slags fantastisk idè man eventuelt har. Som alle vet er nøkkelkonseptet likviditet. “Penger på papiret” er bare kråker på taket når regninger skal betales. Sånn fungerer ting i den virkelige verden. Jeg vet ikke hvor mange tragiske historier jeg har hørt om folk som prøvde å starte sin egen bedrift, men så endte det med at de først brukte opp all kapitalen de hadde, deretter alt de klarte å få lånt, før de til slutt – i beste fall – klarte å selge seg ut godt nok til å betale kreditorene. Saken er at det kan ta mange år før man “slår gjennom” uten at man noensinne har noen garanti for at dette engang kommer til å skje. Hvis man ikke har råd til å “drive gratis” minst dobbelt så lenge som man på forhånd tror er nødvendig, så kommer prosjektet neppe til å ende bra. Hva jeg prøver å si er at virksomheten må tjene penger, helst fra første øyeblikk av. Dette er et noe mindre problem for håndverkere og andre som etterspurt i et allerede eksisterende marked, men sånt er vanskelig for de som har en oppfinnelse, et produkt eller et konsept, som man må “jobbe inn” mot et skurebrett av skepsis. Man er nødt til å enten allerede ha eller skaffe seg et sett med sosiopatiske personegenskaper for å bli en seriøs operatør i et fritt marked, i ordets rette forstand, fordi alle mulige slags råskinn vil komme med èn gang, drible deg ut og nikke deg ned. Derfor må vi ha alle mulige slags reguleringer, som i praksis betyr byråkrati og treghet. Det er her den tjenesteytende virksomheten kommer inn i bildet. Hvorfor mase med jævelskapen selv når man kan hyre en advokat til å gjøre jobben?

Åpenbart er jeg lite begeistret for nyliberalisme. Også kjent som thatcherisme, “reaganomics” eller frimarked. Prinsippet er at verden er et marked og menneskene er aktører. På fritt og selvstendig grunnlag markedsfører de seg selv mot et fritt og åpent arbeidsmarked, hvor oppkjøpere av arbeidskraft – vi foretrekker å kalle dem “arbeidsgivere” – betaler folk penger mot et kvantum utført gagnlig arbeid, enten som et isolert, kontraktsmessig avrundet og tidsavgrenset oppdrag der og da, eller som et mer langsiktig arbeidsforhold. For offentlig sektor gjelder særlige regler, men på privatmarkedet er det aktørene – individer, bedrifter eller andre “juridiske personer” – som selv må besørge inntjeningen. Grunnleggende sett snakkes det om tilbud og etterspørsel. Det man tilbyr må være “korrekt priset” i forhold til den etterspørsel som faktisk finnes i det aktuelle markedet. Eller sagt på en annen måte: Hva har du å selge og hva forlanger du for det? Dette er i henhold til nyliberalistisk ideologi det mest fundamentale element i ethvert menneskeliv. Man må finne det rette markedet for det man har å tilby slik at man kan forhandle frem en akseptabel pris. Så langt så vel. Problemet er bare at dette er noen jævlig abstrakte greier som ikke tar hensyn til menneskenaturen, eventuelt så ser de den som et “hinder” man må overvinne slik at man kan bli en rasjonell aktør. Blant de som glorifiserer hardt arbeid – uten at man umiddelbart ser dem praktisere dette selv – finner man jo ofte aseksuelle tendenser. Fremtoningen deres er “kjønnsløs” i den forstand at det er vanskelig – eller ubehagelig – å se dem som seksuelle skapninger. De har ikke noe game, som de sier i USA. De skjønner ikke når eller hvordan de skal flørte, og enda verre, når de ikke skal. Det blir enten veldig keitete og kleint, eller så blir det rett og slett et overgrep av typen “metoo-sak”. Er dette et problem? Det kommer an på hva man synes er viktig i dette livet. Er mennesker en ressurs eller er alle individer hver med sine egne særheter og vansker med tilpasningen? Hvis man tenker at mennesker er en ressurs blir det naturlig å følge opp med kvalitativ tabulering. Hvordan kan denne ressursen utnyttes på best mulig vis? Dermed oppstår tabellene. Hvis man derimot tenker at alle mennesker er individer med sin egen ukrenkelige integritet må man innta helt andre holdninger t relasjonen.

Jeg har aldri møtt noen – selv ikke de største spøkefugler – som ikke helst vil bli tatt seriøst. Hvis de kan velge selv vil de helst bli tatt på alvor. Problemet er bare at slik valgfrihet ikke oppleves som realistisk blant et aldeles alarmerende stort antall mennesker der ute, hvis vi skal dømme etter hvordan de fremfører seg på nettet. Selvsagt finnes det nettsteder som er seriøse nok, men fra min subjektive synsvinkel ser det ut som om nettet domineres av fjas og tøys. Det virker også som om mange påpeker det samme. Underholdning, mer enn saksorientert informasjonsinnhenting, er hva den største delen av alt nettunderstøttende elektrisitetsforbruk går med til, for å bringe det helt ned på bakkenivå. Nettet drives jo med strøm. Det er ikke noe som bare “henger i løse lufta” — det kreves et stort nettverk av kraftforbrukende maskineri å holde greia gående. Sånt er ikke gratis. Hvor mange kilowatt kreves for å drifte hele Google? Jeg har ingen jordisk idè annet enn at jeg ser for meg ordet “mye”. Kunstig intelligens – i den grad “intelligens” er det operative konsept i denne sammenhengen, vi snakker vel heller om “sekvensiell arrangering av logiske symboler” gjennom automasjon – kommer heller ikke til å bringe ned kostnadene med å drifte internettet. Hvor får de alle pengene fra? Den velkjente internettprofeten Mark Zuckerberg – innehaver av tiltaket Meta – ble stilt dette spørsmålet i en offentlig høring i USA. Han svarte Senator, vi selger annonseplass. Litt sånn som man snakker til et barn. Du vet. Det er jo ofte vanskelig å uttrykke det åpenbare. Hvordan forklarer man det alle kan se? Du kan ikke beskrive farger for en blind. Uansett, poenget er at folk kjøper ikke annonser på nettet hvis de ikke tror dette hjelper i forhold til virksomheten deres. Reklame virker. Såpass mye er klinkende klart. Det finnes all mulig slags forskning på dette, siden lenge før nettets dager.

Her er et spørsmål: Føler folk seg utnyttet, lurt og snytt mye av tiden? Det finnes kanskje gode grunner til det. Vi er jo ikke fullt så rasjonelle aktører i et fritt marked som ideologene vil ha det til. Nødvendigheter er et mer prominent ord blant de operative konsepter der ute enn “valgfrihet”. Det blir kunstig og dumt å snakke om at man er fri til å si opp jobben og begynne med noe annet akkurat som man selv vil. Det er jo ikke sånn verden fungerer. Mange har ansvar for andre i livet sitt enn bare seg selv, og om de så er helt alene må de likevel ta hensyn til “budsjettbalansen”. Det er ikke gratis å leve, ihvertfall ikke i Norge. På den ene eller andre måten må man skaffe penger. Selv de som ikke “er i jobb” – enten fordi de improviserer, tar småjobber og oppdrag, tusker og snusker, eller fordi de går på NAV – må skaffe penger. Hva er det aller laveste man kan leve for i Norge? Det finnes noe vi kaller minstepensjon som jeg tror er omtrent tyve tusen i måneden etter skatt, gi og ta litt, tallene varierer sikkert noe, men de er ihvertfall ikke noe særlig mye mer enn dette. Gitt at man ikke egentlig kan velge om man skal ha en bolig med det norske klimaet betyr det i praksis at mesteparten av pengene går med i dragsuget. Sparing virker kanskje ikke så realistisk hvis man har et netto budsjett på tyve tusen å jobbe med, men noen klarer sikkert å tyne ut litt gjennom å disiplinere seg i “luksusbehov” som for eksempel fornøyelser. Hvilket bringer oss tilbake til nettet som kommunikasjonsmiddel. Det er mange ytringer på nettet som både i stil og innhold ligner på den typen “leserbrev til avisen” som man kunne finne i den gamle verden, men som nå har utviklet seg til å bli sosiale medier, blogger, kommentarfelt, forum og annet. Er dette ytringsmediet etterspurt? Det kan du vedde rumpa di på. Så hva slags transaksjon snakker vi om her? Nesten ingen som fremstiller “innhold” på nettet tjener penger på det, ihvertfall ikke i noen grad som står i rimelig forhold til tidsforbruket, og mange betaler til og med for privilegiet. Hvordan detaljene i opplegget enn er sydd sammen, det er nå et faktum at mange av de største selskapene i verden – målt etter børsverdi, altså tryllepenger – driver med noe som angår internett og elektroniske hjelpemidler.

Det er vanskelig å se realismen i nettet som økonomisk fenomen. Dette opplegget skulle aldri vært “privat eiendom” og økonomisk melkeku sånn som det etterhvert har utviklet seg til å bli. Tragisk nok har nettet etablert seg samtidig med at vi har gått inn i den tidsalderen som kalles senkapitalismen, eller i praksis det som skjer når man skreller bort alle andre hensyn enn det å tjene penger. Du vet. Når ingen engang later som om det foregår noe annet eller “mer” enn å bare tyne mest mulig penger ut av flest mulig. Kryptovaluta er et perfekt symbol på denne galskapen. Alt er bare bløff og fantasi men så lenge folk tror det går an å tjene penger på opplegget så går det an å tjene penger på opplegget. Pyramidespill pleide dette å hete, eller rettere sagt det heter fortsatt pyramidespill når opplegget er oversiktelig. Vi kaller det et marked i vekst når ingen aner hva som foregår, det virker bare som om det er penger i saken for de som kommer først til mølla. Nevnte jeg at det er vanskelig å definere hva som er samfunnsnyttig? Fordi alle i praksis er fanget i det samme nettet av behov og nødvendigheter opplever alle det som mest formålsrasjonelt å gå for det som “tjener penger”, eller som i det minste ikke koster noe. Økonomisk optimalisering består så langt alle kan se i “lønnsomhet”. Det er lenge siden noen seriøst spurte om det de driver med er nødvendig – eller engang nyttig i noen større forstand – fordi alt handler om det lønnsomme i den nyliberalistiske ideologien. Bare regulering stanser folk fra å gå så langt det er teknisk mulig å gå, uavhengig av hva som er “samfunnsnyttig” i den forstand — men om noen virkelig er i tvil om det er etterspørsel eller regulering som er kongen på markedshaugen anbefaler jeg at de tar en kikk på narkoøkonomien. Direkte livsfarlige forhold har så langt ikke stanset de rette – eller gale – typene fra å gå for de eventyrlige profittmarginene man kan oppnå i denne bransjen, som i tillegg kommer med den fordel at dette er likvide penger. Hard valuta og cash. Uansett hva slags regler samfunnet stiller opp for å begrense den svarte pengestrømmen så vil det aldri være vanskelig å finne noen som tar på seg jobben med å “vaske” et par bæreposer med tusenlapper, mot et passende honorar. Det er hva det er. Vi lever i nihilistiske tider. Det er ikke rimelig å forlange “samfunnsansvar” i befolkningen når dette er vanskelig å påvise i den politiske ledelsen. Tilretteleggelse for utvikling av næringslivet er ikke samfunnsansvar, det er korrupsjon, bare med fine ord og fjasete fakter samtidig. Det tjener ikke folket, bare de som utnytter dem.

Vi avslutter med en ren selvfølgelighet:

Intuisjonisme er en teori som anser intuisjonen for det eneste sikre grunnlag for erkjennelse. Etisk intuisjonisme hevder at man intuitivt og umiddelbart skiller rett fra urett, godt fra ondt og så videre i en handling, ting eller tilstand, se George Edward Moore og Max Scheler. Moores intuisjonisme er forbundet med det syn at det grunnleggende verdibegrep «(moralsk) god» er et enkelt, spesifikt og uanalyserbart begrep, som derfor ikke lar seg utlede, konstruere eller tenke på basis av andre moralske begreper. Begrepet «(moralsk) rett» tenkes eller defineres derimot på basis av det usammensatte godhetsbegrepet.

(Store norske leksikon)

Det går an å male bilder – man kan til og med bli en veldig dyktig kunstner – uten å vite hva man skal kalle bildet ovenfor, malt av Gary Mayer i 2021 under tittelen Rapture, som jeg er såpass usikker på hvordan man oversetter til norsk at jeg googlet mannskiten og fikk opp “henrykkelse” — men jeg føler at det ligger en religiøs dimensjon i det engelske ordet som ikke fanges opp av den norske oversettelsen. Skal vi ikke bare si at “rapture = (religiøs) henrykkelse” og la det bli med det? Hvorom allting er, Gary Mayer jobber innenfor stilarten abstrakt ekspresjonisme, av mange fremholdt som en vagt “politisk” motpol til sosialistisk realisme, hvor den førstnevnte er amerikansk og forbundet med individets kreative vilje til estetisk utfoldelse og fri ytring, mens den sistnevnte er sovjetrussisk og handler om en “sannferdig og historisk korrekt beskrivelse av virkeligheten” til støtte for en revolusjonær “folkets omstrukturering” under partiets ledelse.

Disse to motpolene – som det var mange av under den kalde krigen – kan kokes ned til diametralt motsatte syn på hva og hvem et menneske er: Abstrakt ekspresjonisme forutsetter at “jeg er spesiell” mens sosialistisk realisme forutsetter at “jeg er ikke spesiell”. Filosofisk sett kan man ikke få en større avstand i grunnsyn. Så hva handler dette om? Som alle vet er jo den frie viljen en illusjon, men folk er ikke desto mindre glad i tøyset. Det er lett å forføre dem ved å appellere til konseptuelt problematiske fantasier som “frihet” samtidig som man masserer ryggen deres og forteller dem at de er både spesielle, særlig talentfulle og det ene med det andre. Stikkordet er intimasjon. Personliggjøring. For å illustrere poenget må vi først stille et spørsmål: Hva er det skrekkeligste du vet? Det fæleste og mest fryktinngytende av alt? Død? Lidelse? Tap av nære relasjoner? Ondskap? Psykopater? Det finnes jo så mye sånt der ute. Noen liker mer “religiøse” motiver – som jeg antar vi også eventuelt kan kalle “mytologiske” – i form av fantasifigurer og monstre, type Dracula, varulv, troll, demoner, og så videre, opp til og inkludert selveste Satan; sjefen for alle onde prosjekter i verden.

Det viser seg likevel – når man presser folk på spørsmålet – at de er mest redd for at livet deres skal bli ødelagt. Du vet. At de mister kontrollen og blir hjelpetrengende på grunn av sykdom, skade eller noe annet; at “verdigheten” deres skal bortfalle på en total måte som er både pinlig og smertefull. Vi har for eksempel sett folk som har tatt livet av seg fordi de ikke klarer å akseptere sin nye virkelighet etter å ha gått konkurs, blitt tatt for underslag og den typen ting som knuser hele den vellykkede fasaden de har bygd opp. Nesten ingen er egentlig redd for nøkken, draugen, skogtrollet eller hva har du, ihvertfall ikke i voksen alder, men hvis vi intimiserer “det skrekkelige” slik at det handler om noe nært kommer det frem at de fleste fryktkomplekser kan tilbakeføres til dødsbevissthet. Folk vet jo at de skal dø, de har bare ikke noe konseptuelt forhold til greia. Det er vanskelig å fantasere om døden uten å henfalle til morbid spekulasjon. Hvordan ser man for seg en verden hvor man selv ikke eksisterer? Nesten alle konstruerer sin virkelighetsoppfatning “innenfra og utover” — det vil si med seg selv som den sentrale aktøren i opplegget. Av denne grunn er de som regel lite opptatt av historiske studier i enhver form og trekker typisk bare på skuldrene av hele greia. Hvorfor skal jeg interessere meg for noe som ikke angår meg? Forbløffende mange lever i “sin egen lille verden” uten å ofre noen oppmerksomhet på det store bildet. Jeg tror at mange av disse mistet vettet fullstendig under den nylige Covid-affæren, når alle mulige slags unntaksregler ble innført for å demme opp for den fremad rullende krisetilstanden, særlig i den tidligste delen mens det ennå var uklart hvordan virusets DNA-kode var strukturert og man ikke egentlig hadde noe behandlingstilbud i den forstand, helsepersonalet måtte bare improvisere så godt de kunne ettersom smittetilfellene tårnet seg opp.

Vi behøver ikke å gjenta hele regla om Covid. I ettertid måler vi ut ifra “dødelighetstall 1” – altså virusets statistiske og gjennomsnittlige dødelighetsprosent fordelt utover hele verden – og vurderer hvor vellykket de enkelte lands tiltak var ut ifra om man havner over eller under DT1. For USAs vedkommende havnet de på 1,3 mens Norge kom ut på 0,6. Slik er fasiten etter at alt er sagt og gjort. Hvorfor høyere dødelighetstall i USA enn i Norge? Det sier ikke fasiten noe om, men alle husker jo de spinnville typene som fornektet hele problemet, inkludert den gjenvalgte presidenten. Du vet. Han som en gang presenterte seg selv som “et svært stabilt geni”. Det går naturligvis an å le av sånt og kalle det fjollete, men da har man ikke tatt med i beregningen hva slags “utøvende makt” den amerikanske presidenten besitter. Ved et tidspunkt ble det bekreftet at Donald Trump var smittet av viruset — fordi han begynte å få symptomer, blant annet problemer med pusten, så de ekspederte ham til hospitalet og reddet ræva hans med “monokloniske antistoffer”, men hvis de ikke hadde hatt de rette folka som kunne gjøre de rette tingene øyeblikkelig så ville han kanskje ikke ha overlevd. Uansett hvordan det der blir, saken nå er at det ene individet som tok ansvaret for å behandle Trump den gangen har fått sparken. Ikke på grunn av noe som vedkommer arbeidsinnsats, resultater eller den typen ting, men fordi de har en greie gående med å sparke folk som jobber for staten — uten at det virker som om de har verken plan eller styring. De bare økser deler av det offentlige og sparker alle ansatte i noen slags nyliberalistisk blodrus, tilsynelatende under ledelse av “verdens rikeste mann” som åpenbart ikke har bedre ting å bruke arbeidstiden sin på enn dette korstoget mot alle bærebjelkene i hele statsapparatet. “Det kommer ikke til å ende bra” er en så selvfølgelig ting å si at man må lure på hvorfor ikke alle ser ut til å forstå dette. USA kom seg gjennom Covid fordi de har et jævlig bra forsknings- og vitenskapsmiljø, men nå ser det ut til at de forkaster alt dette til fordel for noen prosent skattelette til den rikeste tiendedelen av befolkningen. Herregud. Man kan bare lure på hva fremtidens historiebøker kommer til å si om denne perioden. Idiokrati?

Kiralitet er en asymmetriegenskap som er viktig blant annet innen kjemien. Et objekt eller system kalles kiralt om det skiller seg fra sitt speilbilde. Kirale objekter forholder seg til hverandre som en høyrehånd til en venstrehånd.

(Wikipedia)

Begrenset antall: Caia Cosmetics påskeegg er på lager

Jeg gikk på skolen sammen med en kis som hadde lært seg et artig sirkustriks: Han kunne skrive med begge hender samtidig, men det var speilvendt, det vil si at høyrehånden skrev “normal tekst” mens venstra samtidig skrev samme tekst bare speilvendt og i motsatt retning. Kan du se det for deg? Man starter “på midten” og skriver begge veier. Jeg kan gjøre det samme til en viss grad, men jeg behersker på ingen måte dette trikset. Saken er at han hadde blitt tvunget til å skrive med høyre hånd siden han var liten, men ellers var han venstrehendt i alt han gjorde. Et raskt søk på dette gir et tall på mellom 5 og 10 prosent venstrehendte blant befolkningen, så det er “relativt normalt” selv om det ikke er vanlig. Det er også liten til ingen kulturell varians i denne saken. Det ser ut til at alle folkeslag har den samme prosentvise fordeling mellom høyrehendte og venstrehendte individer, og i den grad man kan registrere noen forskjell virker det som om dette henger sammen med om kulturen definerer det som syndig å skrive med “den gale hånden”.

Hva er poenget med å tvinge folk som er venstrehendte til å skrive med høyra? Det vet jeg ikke. Jeg tror ikke dette skjer lenger heller, men folk på min egen alder kan ofte huske at det foregikk en viss grad av press på dette området innenfor skoleverket. Du vet. Som om det er noe opprørsk i det å skrive med venstra. At de gjør det bare på trass — men med litt konstruktiv disiplinering av barnet kan man trene dem opp til å gjøre det på korrekt vis. Høres dette rimelig ut? Kanskje ikke nå for tiden, men det må ha blitt oppfattet slik langt innpå 70-tallet i Norge: Om du vil tvinge med fryktens autoritet eller “hjelpe” med overbærende nestekjærlighet, utfallet blir uansett det samme: Håndskrivingen må læres på korrekt vis helt fra første stund. Læreren må gripe inn hvis en elev opplever det som “enklere å skrive med venstra” fordi dette er jo ikke korrekt. Man skriver fra venstre mot høyre. Derfor er det åpenbart mest anatomisk fordelaktig å bruke høyra, særlig hvis skriveoperasjonen skjer med den typen blekkpenn som søler og flekker når man berører papiret før blekket er tørt. Problemet handler om at noen av elevene behøver mer tid og øving enn de andre for å lære seg skrivekunsten, så man må bare være tålmodig men samtidig fast: Eleven må tuktes øyeblikkelig hvis de “jukser” og likevel bruker venstra, slik at dette ikke biter seg fast og blir en livslang uvane.

For lenge siden må mennesker ha opplevd det som urimelig vanskelig – nærmest som de beryktede mattetimene i nyere tids skoleverk – å lære seg lesing og skriving. Det var bare spesialister, såkalte skrivere, som behersket dette, og de ble som regel trent opp helt fra de var små. Om skriftlige kilder fra bronsealderen vet vi at mesteparten handlet om byråkrati og bokholderi, altså hersketeknikk i sin mest bokstavelige forstand. Folk flest oppfattet dette som magisk og farlig, slik at når folk tildels ennå går rundt med noen slags urimelig ærefrykt for “skriften” så handler dette etter alt å dømme om reminisenser fra en tid da skrivekunst ble betraktet omtrent som dagens mennesker ser på “kunstig intelligens” — det vil si noe komplekst som bare spesialtrente tekno-prester forstår seg på, men ikke desto mindre noe man oppfatter som et mektig element innenfor samfunnets orden. Skrekken for de skriftlærde – de som kan telle ting og risse runer – lever den dag i dag nede i menneskenes underbevissthet, bare at nå for tiden bruker vi den mest på de datafaglig sakkyndige. De som skjønner hva de driver med når computeren skal åpnes, diverse deler skiftes ut og den typen ting. De som kan gå inn i selve grunnkoden og tukle med programmene. Nesten ingen skjønner seg på sånt. De fleste plonker bare på tastene med to fingre, alltid og utelukkende “innenfor rammen”. Det skjer aldri at de åpner selve operativsystemet for å fikse noe som ikke er helt på stell nede i kjelleren. Folk henvender seg til IT-spesialister for sånt. Slik var det å forholde seg til “skriften” i bronsealderen også: At noe står skrevet er en ganske alvorlig sak. Vanlige folk kan ikke bare begynne og tukle med denne trolldommen uten at de risikerer uoversiktelige og sannsynligvis farlige konsekvenser.

Dette med at alle kan lese og skrive er et moderne fenomen som henger nøye sammen med at trykksaker ved et tidspunkt ble noe billig og allestedsnærværende — grovt sett fra 1500-tallet og fremover. Massepublikasjoner var rett og slett ikke mulig før menneskeheten fikk både billig papir og billig trykketeknologi. Bøker var dyre, sjeldne og alltid håndskrevne kunstverk før i tiden, så det medførte sjelden noen praktiske fordeler å kunne lese og skrive. En klassisk vismann assosieres den dag i dag med noen som er mer boklærd enn hva som er vanlig ute i samfunnet. Vi legger urimelig stor vekt på formell utdanning, selv om alle vet at dette til syvende og sist handler om “personegenskaper” som ikke nødvendigvis styrkes ved at de blir formalisert og tilpasset et system. For eksempel brukes ordet fagidiot om noen som har massiv teoretisk innsikt på et ganske begrenset område, men som er praktisk hjelpeløs ute i den virkelige verden med all sin uoversiktelige tvetydighet. Alle vet dette fordi alle kjenner noen. Menneskekunnskap er ikke noe man kan lese seg til, bare noe man tilegner seg over tid og via mye erfaring med mange forskjellige typer i mange varierende situasjoner. Tenk over saken. En forholdsvis vanlig feil som så å si alle begår – i det minste for en del av livet sitt – er jo dette med å “anta” ting uten at man har sjekket nærmere, særlig i forhold til hva man kan/bør forvente fra andre. Er det en selvfølge at alle kan lese og skrive? For Norges vedkommende er svaret sannsynligvis ja, fordi man gir jo ikke opp bare fordi et barn viser at de har vanskeligheter med skrivekunsten. “Spesialundervisning” er greia. Andre samfunn kan ha andre løsninger, la oss si for eksempel at slike elever tas ut av skolen og plasseres i arbeidslivet som “lærlinger” i de praktiske håndverksfagene eller noe. Jeg vet ikke. Alle kan fantasere fritt. En person blir jo ikke unyttig bare fordi de ikke har talenter for lesing og skriving. I seg selv betyr ikke dette noe mer eller mindre enn det å være “dårlig i matte”. Det er etter min mening bedre å utvikle de talentene man har enn å mase og svette over de man ikke har.

Vi beveger oss videre gjennom å poengtere at det er stor forskjell mellom dikterkunst og skrivekunst, selv om vi ofte finner begge deler i de samme individene. Historiefortelling er et svært mye eldre fenomen enn historieskrivning. Nesten alle kan jo snakke, selv om de er dårlige til å skrive. Dette med å “ha et språk” henger ikke i utgangspunktet sammen med skrift. Alle vet dette — og i den grad de ikke vet det så vil de raskt erfare forskjellen når de prøver å skrive ned en artig historie de har kommet på i fantasien sin og fint klarer å “fremføre” gjennom talespråket. Det blir noe helt annet. En skuespiller er vesensforskjellig fra en forfatter. Husketeknikk innenfor klassisk muntlige overleveringer støtter seg som regel på rim og rytme, mens en skreven tekst er nesten bare abstrakt. Fra gammelt av har vi i Norge snakket om “skaldskap”, som igjen støtter seg på to forskjellige nivåer av syntaktisk språkbeherskelse: Først og fremst det som ble kalt heiti, atså grovt sett “hva tingene heter”, men også kenninger, det vil si “hva tingene også er kjent som”. For eksempel heter det husbrann, men det er også kjent som at “den røde hanen kom på besøk”. (De spesielt interesserte kan utforske saken videre på egen hånd.) Det umiddelbart forståelige og det “assosiativt underforståelige” henvender seg til to forskjellige deler av menneskehjernen. Hvordan skal man for eksempel tolke ordet bjørnetjeneste? Det gir ingen mening uten at man er inneforstått med bjørnens rolle i norsk folkemytologi helt siden gammel tid, blant annet dette med at hvis man nevner bjørnens rette navn så påkaller man den, slik at folk sier “bamse” og denslags istedet. Hensikten med kenninger er dermed tildels å styre seg gjennom skjebnens slalåmporter uten å påkalle ulykke. I vår egen tid består dette i å snakke via metaforer når man tar for seg ting som er tabubelagte, for eksempel sex. Eller rettere sagt, ikke så mye selve handlingen som alt spillet rundt dette med å skaffe seg – og beholde – en seksuell partner. Folk sier mye gåtefullt når de prøver å få frem noe slags poeng innenfor denne kategorien av menneskelig virksomhet. Hvis man liker litt sadisme i hverdagen kan man bare late som man ikke forstår hva de mener og be dem utdype nærmere. Og nærmere. Etter en stund vil de begynne å svette og skjelve. Det betyr jo ulykke å uttale tingenes rette navn.

Vi avslutter med noen veldig flinke musikere, som slapp denne greia i 1984. Jeg strevde fælt den gangen med å forstå hvordan Tony Levin klarte å spille det innledende bassriffet, men tredve år senere lærte jeg at han brukte studiotriks. Han spiller bare annenhver note, etterfulgt av en umiddelbar repetisjon frembrakt gjennom en delayboks. Herregud.

Kunst er en fellesbetegnelse på menneskeskapte fenomener som blir laget for å dekorere og for å dele en opplevelse, fortelling eller følelse. Ordet kommer fra tysk «kunnen» – å kunne, dyktighet. Kunst dekker et stort mangfold av uttrykk, fra sang og dans (utøvende kunst), via diktning og skjønnlitteratur til maleri, skulpturer og arkitektur. Begrepet dekker både det å lage eller framføre kunstverket, tradisjonen det er laget i og institusjonene og mottakelsen av kunstverket.

(Wikipedia)

Min personlige erfaring er at det i praksis er umulig å stille opp en “kunstdefinisjon” som alle er enig med. Folk vil ha inn alle mulige slags forbehold og fotnoter. Jeg har litt sansen for Nerdrums synsvinkel – at kunstnere i utgangspunktet er særlig dyktige fagfolk/håndverkere – men jeg befinner meg faktisk et stykke lengre uti kålåkeren med mitt “egyptiske” syn på saken; kort fortalt at alt mennesker gjør og lager er “kunster”. Eller noe som ikke skjer naturlig, kan du si. Kulturen er jo først og fremst “et menneskeskapt fenomen” (jevnført til Wikipedias definisjon ovenfor), mens jeg skal gå med på at ting er litt her og der både i forhold til intensjoner og resultater, slik at det blir litt drøyt å dømme alt mennesker gjør i henhold til kunstneriske kriterier. Ikke desto mindre er det dette jeg gjør. Livet = kunsten.

Den umiddelbare konsekvensen av et egyptisk kunstsyn er at heslige ting blir noe intenst frastøtende, mens “bra utført arbeid” er den høyeste menneskelige verdi. Og da mener jeg ikke bare “bra nok” men det beste man klarer å få til, som bare er hvordan man jobber, på en vanemessig basis. Jeg opplever at folk er enig med meg på et slags emosjonelt grunnlag – alle setter pris på bra utført arbeid – men de henfaller likevel som regel til “profittorientert tenkning” som ikke støtter bedre resultater enn “bra nok”, fordi å holde på hinsides dette punktet er bare bortkastet tid, og tid = penger. Ergo, sånt gjør man ikke. Dermed ender vi selvsagt opp med et samfunn som er dypt preget av halvbra arbeid og generelt sjusk. Individer som har estetiske ambisjoner større enn det utilitariske prinsippet om “godt nok” henvises til kunsten. Det kommersielle arbeidslivet har ikke bruk for slike. Å bruke tid på pynting som ingen tjener penger på betraktes som syndig, uansett hva den som er på stedet og holder på med oppgaven synes er “estetisk nødvendig” for å bli fornøyd.

Visse møbelsnekkere og den typen folk har et ordtak: Det blir aldri nok finsliping med sandpapir. Mange små og store kunstnere kjenner seg igjen i dette. Når er et verk ferdig? Det er vanskelig å si. Ofte må man bare sette en strek fordi man har jo begrenset med tid i dette livet og det er andre ting som kaller. Et møbel kan for eksempel erklæres som “bruksferdig” og avhendes til den som skal ha produktet, selv om det teknisk sett er mulig å file mer på greia. Sånn er de praktiske realitetene. Nesten ingen har råd til å betale for et kobbel med fanatiske perfeksjonister på en byggeplass, så ting dreies uvegerlig i en “matnytting” – noen kaller det fornuftig – retning. Skal man ha det billig så kan man ikke samtidig få det bra. Alle skjønner dette hvis de tenker seg om litt. Prinsippet om “bra nok” dominerer nesten alle menneskers hverdag og praktiske liv. Man må rett og slett jobbe ut ifra de budsjettrammene man har — og legge seg på “den beste standarden man har råd til” heller enn “den beste standarden som er mulig å få til”. Siden har vi selvsagt også en kontingent av typer som bent frem driter i alt sånt. De vil bare tjene penger, som handler minst like mye om å kutte kostnadene som å prise seg høyt i markedet. Kan vi bruke billigere materialer? Javel, men så gjør vi det. Innenfor den horisonten hodet deres svever er dette definitivt det mest “fornuftige”.

I den grad det finnes noe formelt skille mellom håndverk og kunst så handler dette om penger. Håndverkere lever i en virkelighet hvor “teknisk ferdigstilling” av et håndverksprodukt handler om spesifikt juridiske og faglige standarder som alle følger prinsippet om “bra nok” — mens kunstnere er bundet av en visjon om perfekt estetisk gjenfortelling av det de har “drømt om å se” uten noen formelle rammer for hvor bra arbeid de behøver å levere. Mitt generelle inntrykk er at de ofte har vanskelig med å si seg “ferdig” med et arbeid. Det er vanskelig å gjøre en kunstner fornøyd. Prøv selv. De har som regel mye større ambisjoner enn evner — noe de typisk også vet selv. Jeg vil si at man har oppnådd mesterstatus når man klarer å leve med dette på en smidig måte, uten at man går rundt og er misfornøyd med sine egne resultater til enhver tid. Du vet. Selvkritikk som har kommet ut av kontroll. Det er ganske vanlig der ute, men det er også enerverende å leve med for de som omgås med perfeksjonister. Hvordan skal man forholde seg til sånt? Jeg kan si ut ifra min egen anekdotiske erfaring at det er vanskelig å leve i et parforhold hvor begge fungerer på denne måten. Alle vet jo at “noen er nødt til å gi seg” når uenigheter oppstår, som det alltid gjør. Menneskenaturen er velkjent slik sett. Egoet bakser i gjørma, som Raga Rockers sa i en av sangene sine (jeg husker ikke hvilken). Hvor “vanskelige” folk er har en klar tendens til å henge sammen med hva slags ambisjoner de har for seg selv og sine egne resultater, nesten mer enn noen andre hyppig forekommende personegenskaper. Hvis det ofte er stor avstand mellom det de prøver å få til og det de klarer å få til så lukter det trøbbel av situasjonen. Vedkommende vil sannsynligvis være misfornøyd både ofte og mye. Hva sier sannsynlighetsmekanismene? Dette vil gå ut over “deres nærmeste”.

Vi avslutter med litt “Japanese School-Girl Metal” (som sannsynligvis hører til sjangeren Visual Kai).

Jean-Luc Godard (1930–2022) var en fransk-sveitsisk filmregissør, og regnes som en av de mest betydningsfulle innen Nouvelle Vague, eller «den nye franske bølge» innen film.

(Wikipedia)

Annonsørinnhold

I butikk: Vårens fineste sneakers

Man hører stadig om folk som er betydningsfulle, ofte uten at man vet fletta om hvorfor. Hva var det de gjorde? Satt i sin kontekst kan det nevnes – for eksempel – at filmskaperen Quentin Tarantino (som alle har hørt om og de fleste liker) kalte produksjonsselskapet sitt A Band Apart, som er navnet på en Godard-film. Jeg har sett den men jeg eier den ikke. Svaret er fem. Jeg eier fem Godard-filmer. Spørsmålet dukket opp i en nettgruppe som jeg er løslig tilknyttet, hvor temaet var fransk film generelt, men noen sa noe morsomt: Filmkunnskap handler ikke om hvor mange Godard-filmer man eier. Er dette en sann eller usann påstand? Jeg vil si ingen av delene. Imidlertid kan man trygt anta at en person som eier et antall Godard-filmer sannsynligvis er kinofil, altså en som elsker kunstuttrykket film. Man må vanligvis være medlem i en filklubb – eksisterer Cinemateket i Oslo ennå? – for å bli eksponert for Godard, forsåvidt også resten av franskene som regnes med i “bølgen”; Truffaut, Rivette, Chabrol og så videre.

Jeg har allerede nevnt Tarantino, men andre amerikanske blodfans av Godard og gutta er slike som Scorsese, Coppola, Friedkin med flere, som alle satte sitt preg på 1970-tallet, og som folk dessuten også typisk vet hvem er, i det minste hvis de er filminteresserte. Poenget er at gruppen som samlet seg rundt tidsskriftet Cahiers du Cinema har hatt en aldeles enorm påvirkning på hele bransjen, om ikke direkte så ihvertfall som “ringvirkning”, fordi så mange store navn i filmens verden henviser til “den franske bølgen” som en vesentlig inspirasjonskilde. (Som en sidebetraktning kan vi si at det blir litt som når musikere oppgir å være påvirket av The Beatles. Jeg mener, hvem er ikke påvirket av dem?) Selv synes jeg ikke at amerikanerne har laget særlig mye interessant siden regissørenes storhetstid på 70-tallet. Noe har det selvsagt vært, men den store hovedtrenden har typisk vært preget av “studioprodukter” mer enn av les auteaurs. Jeg så nylig et intervju med – hva skal vi kalle ham? – kulturpersonligheten Seth Rogen. Der ble det snakket om en serie som snart kommer på markedet, hvor Rogen spiller en nyansatt “mellomleder” i et filmstudio. Greia er å harselere med Hollywood, de forskrudde typene og det selvmotsigende miljøet som preges av kræsjet mellom pengeinteresser og “kunsten”. De viste noen klipp — og av det lille jeg så var alt sammen mektig bra, så jeg tror dette er en serie jeg kommer til å følge.

Sier man geek på norsk? Nerd? Jeg vet ikke hva det tilsvarende norske ordet eventuelt skulle være, men folk som samler på frimerker og/eller vet navnet på alle hovedstader i verden kan være eksempler på typen. Det er ikke egentlig sære interesser, men de er ikke direkte populære heller. Du vet. Noen ganske innadvendte greier. Hvorom allting er, jeg har et par nerdete interesser selv, blant annet det å følge Criterion-kanalen på YouTube, hvor de har noe de kaller “på kammerset” (in the closet) og dette består i at diverse filmfolk – skuespillere, regissører, komponister – får fem-seks minutter på seg til å plukke fritt fra hyllene. Veggene i dette kammerset er nemlig pakket fulle av filmer. Vi ser rommet fra “den fjerde veggen” mens de tre andre veggene er hyller fra gulv til tak. Jeg gjetter på at det er sikkert tusen filmer tilsammen inne i bildet, så det blir litt vilkårlig hva de finner og de har heller ikke mye tid på seg, men alle finner noe som enten allerede betyr noe for dem eller som de har ønsket å se lenge. Greia er at Criterion er en slags hellig ku for de særlig filminteresserte blant oss. Det er enklere å ramse opp hva de ikke har enn alle navnene på alle klassikerne som er gitt ut på Criterion-labelen. Og de har som regel “et tonn” med ekstramateriale også. I det hele tatt hva man kaller en vellykket dag for de kinofile består i at man har tid til å fordype seg i en eller flere av de typiske Criterion-filmene, som i det store og hele sammenfaller med hva “alle” oppfatter som filmhistoriens største øyeblikk. Jeg gjetter litt nå, men jeg tipper at omtrent halvparten av alle filmene jeg eier – jeg kunne faktisk ha laget et slikt kammers selv, for vi snakker om flere tusen – er engelskspråklige, mens resten er fordelt ut over hele linja. Norsk er selvsagt “overrepresentert” men sånn blir det jo. Mye tysk, fransk, spansk og italiensk også. La oss bare si at “mye” er det operative ordet her.

Nå har jeg jo selvsagt samlet på filmer i flere tiår, pluss at jeg kjøpte en del samlinger på den tiden da folk var på det mest ivrige med å bli kvitt DVDene sine, for omtrent ti-femten år siden (pluss/minus), fordi på den tiden eide jeg en bruktbutikk for film, musikk og bøker. Altså noe jeg kan streke ut fra listen over “ting man bør gjøre i dette livet”. Jeg har vært bokhandler. Et klassisk yrke, får man vel nesten si, men dessverre litt utdøende langs kantene. Det virker jo som et opplagt trinn på den berømte karrièrestigen at man skal handle med bøker i voksen alder etter å ha omtrent vokst opp på biblioteket. Synes det på meg at jeg er en sånn som leser bøker? Jeg tror alle kan merke det. Jeg befinner meg til enhver tid med minst ett ben i kunstens verden. Sånn er det bare. Man bør leve i tråd med den legningen man har. Jeg trives dårlig i selskap med folk som ikke bare er uvitende om, de er også uinteresserte i estetikk. Jeg mener, jeg godtar mye sært så lenge folk i det minste har en stil som holder seg over tid. Du vet. En slags form for performativ “selvfremstilling” som balanserer støtt langs kanten mellom det jålete og det frigjorte. Man merker det jo på folk hvis de har brukt litt tid på å finpusse stilen sin. Man merker det motsatte også. Det er litt diskutabelt hva slags mening man skal legge i begrepet “dårlig stil” – mange mener dette bare handler om atferd – men etter min mening handler det om mangel på estetisk sans. Slett atferd er vel nærmest bare hva man må forvente fra noen som ikke bryr seg om “stil”. Sjusker man med det ene så sjusker man vel med det andre også. Virker ikke det ganske logisk da? Uansett – og digresjon til side – de som vet hva jeg snakker om er allerede enig med meg, men de som ikke vet noe om Criterion-katalogen anbefales å legge så mye tid i å utforske konseptet som filminteressen deres reflekterer. Det er rett og slett den beste filmsamlingen som finnes på det internasjonale markedet. Jeg vet ikke om det finnes noen som har sett alle Criterion-filmene, men selv synes jeg at omtrent alt jeg synes hører med blant “de beste filmene jeg har sett” finnes i samlingen deres. Det kunne vært en interessant greie å prøve seg på Criterion-kammerset, fordi etter alt å dømme er det samme faen hva man plukker fra hylla deres, det kommer uansett til å være noe bra.

Vi avslutter med – bokstavelig talt – disse “kara fra Sahara” som spiller psykedelisk rock:

Opplegget er som forventet: Når du ansetter en klovn må du forvente sirkus. Det vil ikke være korrekt å si at “ting er verre enn jeg hadde forventet” fordi jeg hadde strengt tatt ingen andre forventninger enn at dette kom til å bli evneveikt. Jeg vet ikke hvordan dumme mennesker fungerer. Hva er det neste de kommer til å gjøre? Det har jeg ingen idè om. Alt jeg vet er at idioter gjør idiotiske ting. Sånn har virkeligheten alltid virket. Man behøver ikke være noen Nostradamus for å spå om denne saken. Hva er det som driver de som tror på Donald Trump? Det er et halvinteressant psykiatrisk studium ute i felten, men ikke noe jeg har tenkt å engasjere meg i. Så vidt jeg kan se må man være enten idiot eller sinnssyk for å i det hele tatt føle noen slags form for aktelse for denne mannen. Dette er imidlertid det bekymringsverdige i denne saken. Hva kan til at så mange amerikanere – forsåvidt også mange i internasjonal sammenheng, men de har ikke stemmerett i USA så de teller forsåvidt ikke – synes det er en god idè å hyre inn en så evneveik klovn til å stå i en så viktig jobb? Min egen arbeidshypotese er at de tror ikke det er så viktig. De bare trekker på skuldrene.

Hvis jeg selv skulle ha “stemt med magen” så ville jeg neppe ha stemt Arbeiderpartiet – som jeg alltid gjør – men heller sannsynligvis ikke stemt på noen, fordi jeg blir jo kvalm av hele mannskiten. De lyver, snyter og gjør seg til for kamera, mens de prater dritt om hverandre bak ryggen. Ikke Arbeiderpartiet spesifikt, men politikere i generell forstand (hvor “mitt” parti selvsagt ikke er noe bedre enn noen andre). Imidlertid er det slik at vi må ha et styringsdyktig parlament som igjen regulerer en regjering utgått fra det parlamentariske flertallet, og så videre. Jeg gidder ikke å ramse opp hvordan dette fungerer. Det er barneskolelærdom. Poenget jeg skal frem til er uansett at man må stemme med hodet. Dette handler ikke om hvem man “liker” men om hvem man tror er best skikket til å styre landet. Hvem har dokumentert over tid og via håndfast handling at de skjønner hva de driver med? Det er spørsmålet. Dette er ikke kæmmiser som man skal “henge med”. Det er byråkrater som skal styre landet. Jeg vil ikke vite “hvem de er”, hvordan de føler seg, hva de liker og den typen ting, jeg vil bare vite at de er kompetente. Privatlivet kan de holde for seg selv. Er det ikke best slik? For meg må de gjerne skyte “papparazzi” som sniker rundt i hagen og den typen folk som ikke aksepterer normale grenser. Kanskje vil det oppstå noe slags gement skup på denne måten – si for eksempel noe seksuelt – men hvorfor denslags interesserer noen som helst er blant de ting jeg aldri har klart å forstå. Gjør de jobben sin på en bra måte? Javel, men så behøver vi ikke å vite noe mer om dem. Alle unntak fra denne regelen handler uansett om ting som er ulovlige — og de er således et juridisk (og/eller et sikkerhetspolitisk) problem som politiet (og/eller de hemmelige tjenester) må håndtere, forhåpentligvis på en ryddig måte; i den forstand at de fokuserer på saken, ikke på personen.

Annonsørinnhold

I butikk: Vårens fineste sneakers

Det går an å si mye om hvordan lover brytes, konvensjoner smadres, politiske allianser kjøres i grøfta og det ene med det andre, men det er etter min mening nok å avskrive opplegget i dagen USA som fette dumt. Hva mer behøver du? Det var forutsigbart og det spiller seg ut innenfor horisonten av det morbid stupide. Presidenten selv er tilbakestående i både sosial og kunnskapsmessig forstand, mens alle hans håndlangere er nærmest for troll å regne. Hva kan gå galt? Det er vanskelig å si på forhånd. Alt vi kan fastslå er at det kommer til å bli stygt. Den mest interessante karakteren – uten at jeg vil karakterisere ham som interessant i seg selv – er utvilsomt multimilliardæren Elon Musk, som farer over statens funksjoner med motorsag. En av de mest seiglivede konspirasjonsfantasiene blant den evneveike høyresiden i politikken, også i Norge, er jo at statsapparatet er tjokkfullt av parasitter som stjeler og utnytter systemet. Dette forekommer selvsagt til enhver tid og på ethvert nivå av det offentlige, men det handler i så fall om vanlig vinningskriminalitet, på lik linje med for eksempel underslag i en privat bedrift, og må behandles deretter. Det beviser ikke noe som helst at man finner en kjeltring, uansett hvor man finner dem (og omstendigheter forøvrig), men ting får kanskje en annen karakter når folk går til valg – under normale demokratiske spilleregler – og ender med å hyre en forbryter til noen slags høy stilling. Hva kan man forvente fra en kjeltring? Intet av det som skjer i USA er overraskende, bare deprimerende. Det vi kan observere er en konspirasjon av troll. De samarbeider om å gjøre landet ulevelig for andre enn dem selv og deres forbundsfeller, både økonomisk, sosialt, intellektuelt og ikke minst emosjonelt. Før tre måneder har gått av Trumps andre presidentskap kan vi observere amerikanske flyktninger, særlig til Canada men også til Europa og andre deler av verden. Hva kan jeg si? Hvis din generelle plan er å beholde kroppen din mer eller mindre som den er nå over de neste par minuttene bør du helst trekke deg litt unna en åpenbart sinnsforvirret person som svinger rundt på en motorsag mens han utgyter keitete skrik.

Her er et spørsmål: Hvorfor tror du Elon Musk har vært så ivrig med å støtte fascister i Europa? Hvorfor er han ikke bare fornøyd med å være en slags USAs Crassus – relativt til Trumps rolle som Cæsar – i den amerikanske republikkens solnedgang? (For kontekst, hvis du ikke allerede vet, vennligst benytt Google-apparatet.) Svaret handler om EU og deres regler for å beskytte folks privatliv. De samsvarer ikke med de amerikanske teknomilliardærenes visjon om fremtiden, så de må angripes og om mulig utslettes, men ingen andre i Europa er dumme nok til å tro på pisset deres enn fascistene – som typisk opplever seg som “forfulgt og utsatt for sensur” – slik at dette utvikler seg på en fullstendig forutsigbar måte. Ethvert vettugt menneske vet for eksempel at den typen “alternativ” som partiet Alternativ für Deutschland tilbyr har allerede blitt prøvd ut nok til å vite at det ikke fungerer. Men de er de eneste tyskerne som “holder med” Elon Musk og tror at han er noen slags messias som har kommet for å hjelpe. Herregud. Det vi kan si om kunstig intelligens er at det er “intelligent” på samme måten som en lommekalkulator, bare oppskalert og utvidet til å omfatte “mer” enn bare basale matematiske operasjoner. Imidlertid har opplegget møtt veggen ved dette tidspunkt. Problemet er at de har allerede støvsugd nettet for “treningsdata” slik at nå går maskinvarene løs på hverandre. Betyr ordet feedback-loop noe for deg? Det er ganske viktig for en performativ gitarspiller i musikalsk sammenheng. Fenomenet har også andre kreative applikasjoner, men det er imidlertid ubrukelig i enhver form for “intelligent” sammenheng. Bla bla, det ene med det andre, du kan lese deg opp på saken selv, problemet er uansett at en feedback-loop er et degeneratict fenomen i forhold til universell entropi. Kort fortalt: Sånne spiraler går alltid nedover i enhver kvalitativ forstand. Litt som å være på stranda og kaste en neve sand opp i lufta mange ganger. Beholdningen din vil minke. Alle vet dette.

Noe annet som alle vet – eller burde vite – er at det er noe fundamentalt galt med verdisettingen av Tesla-aksjer; men ikke bare dem, det samme gjelder Nvidia, Alphabet, Meta og øvrige aktører i spillet om kunstig intelligens. De lyver — og fordi de lyver er de i likhet med alle andre løgnere bekymret for hva konsekvensene kan bli “når folk finner ut”. Sannheten er at de har bare en datamaskin. Det er alt. Avansert og kraftfull, ja bevares, men det er basically bare en traktor som kan pløye mye åker i løpet av en dag, relativt til å dyrke frem nye ting. Imidlertid har vi dette berømte markedet som til enhver tid forventer at noe slags mirakel skal inntreffe. Denne naive troen er det alle spiller på. Folk er idioter. Dette er hva de har satset alt på. Hvis folk faktisk er idioter kommer de til å vinne, men hvis folk klarer å ta seg sammen og innse hvordan virkeligheten virker – og ikke virker – så kommer hele korthuset til å styrte sammen og gå opp i flammer. Teknoaksjene er uansett aldeles groteskt overpriset, slik at vi snakker i realiteten om en oppskalert versjon av “dot-com-bobla” som kom sent på 90-tallet. Problemet den gangen var at ingen visste noe som helst om internett, bare at det fantes muligheter, som i prinsippet er det samme problemet nå i dag. Hvem vet noe om kunstig intelligens? Folk fantaserer bare, men dette er noe som kan utnyttes. Det går an å lure dem til å satse alle sparepengene sine på noe slags evneveikt jåss. Opplegget er i seg selv klassisk, bare “produktet” de tilbyr er oppjustert for dagens seneste science-fiction fantasi. Bla bla og jada jada, jeg gidder ikke å messe masse om dette. Folk får bruke det lille hodet de har. Kanskje vil de med litt anstrengelse klare å forstå at Elon Musk er ikke deres venn. Han er ingens venn. Det går ikke an å krafse sammen så mye penger uten at du har gjort noe virkelig stygt, mer enn bare èn gang. Hvor går grensene? For meg selv er det enkelt. Det er den samme gamle fienden som alltid: Folk som lyver, snyter, jukser og bedrar. Jeg har nulltoleranse for sånt. Hvis vi skal kunne leve i fred med hverandre – gi og ta litt personlig håndgemeng når “det er noe” – er det absolutt og kategorisk nødvendig at vi skaper og vedlikeholder et samfunn av lover, under auspisiet om at “loven er lik for alle”.

Vi avslutter med litt genial svartmetall:

Her er dagens gåte: Hva får du når du blander alkoholisme og individualisme? Svar: Et alkoholavhengig individ. Vi definerer dette som en tilstand – la oss kalle det en tvangsforstyrrelse – hvor pasienten opplever det som nødvendig å drikke alkohol “for å føle seg normal”; slik at dette går ut over vedkommendes fysiske og mentale helse. Den skarpe leser gjenkjenner umiddelbart funksjonsprinsippet som er i normal bruk innenfor dagens psykiatri: At man ikke skal behandle noen som “fungerer” selv om de kan være både her og der i virkelighetsoppfatning og sosial atferd. Eller sagt med andre ord: Folk skal ikke sykemeldes – langt mindre legges inn på hospital – før det virkelig klikker for dem. Først må vi prøve ut ymse former for medikamentbasert terapi, altså i praksis “piller”. Du vet. Noe som stabiliserer pasientens emosjonelle berg og dalbane — eller etablerer en “flatlinje” som grunnlag for videre kommunikasjon, om du vil.

Jeg er ikke fornøyd med begrepet alkoholavhengighet, rett og slett fordi dette er ingen presis dagnose. Det er noe annet som foregår med pasienten. Alkoholbruken er bare en mestringsmekanisme. Egenmedisinering som det også kalles av noen, særlig i de mer tankefulle øyeblikk. Alkoholisme er mye mer presist, ikke minst fordi det trekker en upersonlig linje mellom individet og det faktum at alkohol er et allestedsnærværende fenomen i vår kultur. Det handler ikke så mye om dem og deres personlige svakheter som om det å henfalle til konformitet. Som alle vet er imidlertid det å bruke alkohol som “egenmedisinering” overfor psykiatriske problemområder jevngodt med “å pisse i buksa for å få varme” fordi dette blir jo ikke bedre over tid. Selve problemet befinner seg nemlig et helt annet sted: Pasienten lever på en måte som føles så “gal” at de opplever behov for å “bedøve” deler av seg selv. Når det gjelder de mer detaljerte sidene av alkoholens somatiske skadevirkninger skal jeg ikke si noe, for det har jeg ikke noen greie på, men det bør være enkelt å finne mye om saken på nettet, slik at den nysgjerrige leser oppfordres til å utforske saken på egen hånd. Min interesse er som alltid av en mer filosofisk karakter. Hva betyr all denne lidelsen? Hvorfor så mye bent frem suicidal atferd?

Begrenset antall: Caia Cosmetics påskeegg er på lager

La oss se på alkohol som nytelsesmiddel. Moralsk sett er det ingen forskjell på lysten til å “justere formen” med noen drinks og den samme lysten projisert over på kokain, heroin, hasj eller hva har du. Det er uansett og prinipielt sett samme sak, bare med noe ulik metodikk. På NRK.no sin tekstside leste jeg noe om at de finner skremmende mye kokain i norsk kloakkvann, som kan være et tegn på at stoffet er mye mer vanlig å bruke enn det er vanlig å tro. Hva betyr dette? Ikke så mye fra eller til for alkoholens posisjon i rusmarkedet, vil jeg tro. Jeg har heller inntrykk av at kokainbruk inspirerer til enda mer – og enda mer utagerende – bruk av alkohol, rett og slett fordi kunstige stimulanser holder folk våkne lenger slik at de ender med å drikke mer enn de ellers ville ha gjort. Når det er sagt så har jeg vondt for å se noe som kan erstatte alkoholens poisisjon som universelt “festmiddel”. Når ble noen sist invitert til noen slags “voksenfest” hvor det ikke fantes alkohol på bordet? Sånt skjer bare ikke. Eller rettere sagt, det skjer ikke uannonsert. Alle antar som en selvfølge at hvis de er invitert på “fest” så skal det drikkes — med mindre noe annet er avtalt på forhånd. De fleste tar vel gjerne også med seg en flaske vin, en sixpack eller noe. Ihvertfall husker jeg dette som normalt fra mine egne mest festpregede år i dette livet. Det sosiale ritualet med å oppleve en stigende alkoholrus sammen ligner ikke på noe annet i menneskelivet. Mange opplever det som svært provoserende at noen ønsker å forby dette, fordi de liker greia så godt. Hvordan skal man ellers “få igang festen” spør de. Visst er det sant at noen ikke tåler dette, men er det i seg selv noen saklig grunn til å ta ifra de som tåler det helt fint denne enkle, universelle og svært godt utprøvde gledeskilden?

Filosofisk sett består problemstillingen i hvorfor et så destruktivt og livsfarlig stoff som alkohol har blitt – og er fortsatt – et så populært festmiddel. Selv om vi ser helt bort fra medisinske skadevirkniger i selve kroppen og sinnet, så vet jo alle at folk “finner på mye galt i fylla”. Ting skjer. Mye kan man ta med humoristisk sans, men mye er også svært lite morsomt uansett hvilken synsvinkel man inntar. Fæle ting skjer også. Behøver vi noen eksempler? Jeg tror ikke det. Alle voksne mennesker har sett noe, vært innblandet i noe, eller – for de mest uheldige – de har blitt rammet av noe. Selv politiet har etter hva jeg hører aller øverst på drittlisten sin “det å forholde seg til drita folk”. Det er det verste de vet. Samtidig tipper jeg at det inngår i repertoaret over “verdens mest forutsigbare ting” at de vil bli tilkalt til et sted hvor det foregår noe som involverer folk på fylla. Hva tror du? Jeg mener vi kan anta dette: Politiet gruer seg til å måtte “håndtere fyll” av akkurat de samme årsaker som alle andre. Fordi ingen kan si på forhånd hvordan ting vil utvikle seg. Mye kan skje veldig raskt. Jeg mener, vi trenger bare å skumlese dagens nyhetssaker med ganske blasert blikk for å finne noe som sannsynligvis har å gjøre med en eller annen drita dust, eller hvorfor ikke flere. Det er alltid noe. In vino veritas (i vinen finnes sannheten) er et gammelt romersk ordtak som kan tolkes i mange retninger. Er det slik at folks “sanne ansikt” kommer frem når de når et visst stadium av alkoholrus? Min konklusjon er at jeg vet ikke. Dramatiske personlighetsforandringer er slett ikke uvanlig, noen ganger på en nærmest “Doktor Jekyll og Mister Hyde” måte; i den forstand at en som ellers er snill, mild og omgjengelig plutselig utvikler nærmest demoniske trekk. Med meg selv skjer lite annet enn at jeg blir snøvlete, fnisete og ganske dustete for en stund, men så sovner jeg. Imidlertid har jeg kjent individer som “tar helt av” og som derfor kanskje bør unngå alkohol. Hvis dette er deres sanne ansikt så foretrekker jeg løgneren.

Generelt sett er vel de fleste enige om at hvis man får “tenning” så har man et problem. Du vet. Når det ikke finnes noe sånt som bare ett glass vin, fordi når de først får smaken på tunga så må det drikkes til man stuper. Altså enten null tempo eller flatt jern og fri eksos, rett til helvete, med hele stasen hengende ute og spyflekker på skjortekragen. Kjenner du noen? Selv har jeg møtt mange, men ved denne alderen – jeg er 62 år – foretrekker jeg å holde litt avstand til de mer “lett bevegelige” typene, så det blir vel korrekt å si at den daglige omgangskretsen min ikke inkluderer slike. Selv har jeg ikke vært “dritings” på kanskje tyve år – jeg vet ikke helt – fordi jeg liker ikke følelsen. Det er for risikabelt. Man har jo ingen kontroll over noe som helst, som kanskje er noe av hele poenget: Det sosiale ritualet med å “drikke seg opp” sammen vil vise mange sider – kanskje noen de ellers ønsker å skjule – hos de man gjør det med. Ikke fordi alkohol på noe slags vis fungerer som sannhetsserum men fordi det blir vanskeligere å holde orden på alle løgnhistoriene når man er på stigende alkoholrus. Når det blir “stemning” blir det jo gjerne også fleiping, skryting og det ene med det andre. La oss bare kalle det historiefortelling. Joviale saker, ganske bokstavelig talt (Jove er en annen stavemåte for Jupiter, som var hovedguddom i det romerske systemet). Som alle vet er det fort gjort å si noe i fylla som man kan komme til å angre på senere, ettersom det blir både “misforstått” og tolket i verste mening. Den typen ting. Det man sier i fylla er ikke nødvendigvis sant i den forstand at dette er noe man går rundt og tenker på til vanlig, men det er i det minste sant at man “har dette i seg” på noe slags vis. For eksempel er det forbløffende vanlig at folk blir fascister i fylla. Det vil si at de ser enkle løsninger på komplekse sosiale problemer og føler seg krigerske nok til å sette i gang med oppgaven. Fullstendig normalt. Nå skal det ryddes opp. Filosofisk sett blir spørsmålet hva som bor i alkoholen og hva som bor i individet, som en to komponents reaksjon mellom kjemikalier. Det mest interessante spørsmålet i denne sammenhengen – vi er jo på nett alle sammen nå, ikke sant – er imidlertid om folk sitter hjemme og drikker alene, før de blir “frigjorte” nok til å skrive kommentarer de aldri i verden ville ha sagt høyt hvis de var edru og sammen med andre folk.

Vi avslutter med noe jeg oppfatter som et godt bilde av det ekte Tyskland: