Matteusevangeliet er et av de fire evangeliene i Det nye testamentet som forteller om Jesu liv. De mest kjente tekstene i Matteusevangeliet er fortellingen om vismennene («de hellige tre konger»), Bergprekenen og misjonsbefalingen, også kalt dåpsbefalingen.
På litt den samme måte som jeg er en ræva matematiker er jeg også en ræva teolog. Det er fordi jeg sammenligner meg med ekspertene, ikke med de genuint uvitende fjøsnissene som baserer alt de tror de vet på hva de “føler”. Jeg har faktisk tatt meg bryet med å lese de bibelske originaltekstene – på flere språk – så det er på dette grunnlaget jeg uttaler meg om kristen tematikk. Imidlertid blir det litt som å uttale meg om hva det betyr å være homofil. Alt jeg vet er abstrakt og ikke basert på “min egen levde erfaring” ut over hva jeg klarer å regne meg frem til med normal deduktiv sans. Selv betrakter jeg enhver religion – i betydningen samfunnet av religiøse mennesker – som noe dypt perverst og avskyelig, fordi det er jo blasfemisk å uttale seg på vegne av Gud, uansett hva du tror du er.
Idèhistorisk sett er det imidlertid fette evneveikt å ikke ta med seg alle former for religion når man skal analysere menneskehetens nåværende mentale tilstand — sett som årsaksgrunnlag for vår nåværende materielle tilstand, det vil si en slags teknologisk basert eskatologi, hvor et stort antall forventer død og undergang som en naturlig konsekvens av slik uhyrlig arroganse som vi finner hos både kommersielt forretningsdrivende og politiske beslutningsmyndigheter, eller altså eliten om du vil. De som bestemmer. De som har makt til å gjøre noe i forhold til krig og fred, klimaproblematikk og sånne ting. Selv har jeg ingen makt. Jeg kan riktignok si hva jeg vil – noe jeg også gjør – men der stanser det. Selv om jeg eventuelt hadde kunnet så ville jeg ikke lagt meg opp i hva andre mennesker gjør og ikke gjør. Det er jo ikke min sak. At jeg synes de er avskyelige klarer de sikkert helt fint å leve med. Så der står vi.
Matteusevangeliet er annerledes enn de andre tre evangeliene i den forstand at det har en distinkt “jødisk” vinkling, som får de fleste forskere på området til å tenke at det ble skrevet i tiden ganske umiddelbart etter det andre tempelets død og undergang i år 70, under den romerske keiser Vespasian (og/eller hans sønn Titus). Teologer antar at Matteus skrev sin tekst innenfor en tidlig horisont av “rabbinsk jødedom” som var – og teknisk sett fortsatt er – kjettersk. Vi kunne sagt noe om hvordan dette problematiserer staten Israel, men vi skal la det ligge for nå. De har nok med sin egen suicidale tripp på veien mot helvete. Istedet skal jeg henge meg opp i de hellige tre konger, også kjent som Vismennene fra Østerland. Hva ligger øst for Palestina? Det er selvsagt Mesopotamia. Jeg overvar nylig en nettbasert forelesning om disse typene, som på engelsk ofte kalles magi – altså flertallsformen av magus – og hvordan de passer sammen med presteskapet i det vi nå kaller Avesta-religionen, som knapt eksisterer lenger men som på den tiden var svært mektig. Det vil si de som fulgte profeten Zoroaster (eller Zarathustra), som hadde en viss fremføring inn i Romerriket under navnet Mithraisme, som teknisk sett er en avlegger av det såkalte Zurvan-kjetteriet innenfor Avesta, men som ikke desto mindre hadde stor innflytelse særlig blant romerske soldater. Så hva er det Matteusevangeliet prøver å si her?
Jeg skal ikke besvare spørsmålet, men heller oppfordte folk til å gå og se filmen Matteusevangeliet fra 1964, regissert av Pier Paolo Pasolini – som ikke akkurat var noen kirkelig mann – og reflektere over hvorfor den katolske kirken likevel ser på denne filmen som kanskje den beste moderne skildringen av karakteren Jesus. Jeg kødder ikke. Undersøk saken selv. Filmen står på en kort liste over kunstverk som paven anbefaler. Nå var det ikke paven men Bahaullah som sa at en times kritisk refleksjon er å foretrekke fremfor femti års from tilbedelse, men en hvilken som helst katolsk prest vil si det samme. Gud ga deg jo evnen til å tenke. Så hva har du tenkt å gjøre med det?
Her er noe svensk som passer bedre til den norske julen enn noe evangelium.
