Måned: mars 2026

Har du satt deg inn i hvordan greia fungerer? Ikke jeg heller. Det er jo ganske komplisert. Imidlertid kan vi forenkle ting og si at prinsippet for såkalt store språkmodeller (LLM) er sannsynlige sekvenser av ord i henhold til modellens innlærte treningsdata, som kort oppsummert dreier seg om alt som eksisterer av “skriftlig materiale” — fra bibel og kongesagaer til alle lands telefonkataloger og bruksanvisningen for klesklyper. Du vet. Alt. Maskinen vet alt. Den vil være din venn og ta vare på deg. Hjelpe og rettlede deg når du står overfor vanskelige valg. Svare på alle dine spørsmål. Føre samtaler om alle de tingene i livet som du er opptatt av. Dette blir bra skal du se. Hva kan gå galt?

Et begrep som har begynt å sirkulere i visse kretser er websick – en pseudo-medisinsk tilstand som følger mønsteret til det mer velkjente fenomenet dopesick (som man på norsk vel ville kalt “narkomane abstinessymptomer”) – og greia er at folk ikke klarer å vende seg bort fra “den daglige dosen” de er nødt til å ha, enten vi snakker om nyhetskanaler, sosiale media, bloggen eller noe annet. Poenget er uansett at de sitter fast i et innpreget handlingsmønster. Vi kan kanskje si at det ligner på spillavhengighet eller hva som helst som oppleves som nødvendig for at pasienten skal oppleve at de er i mental og emosjonell likevekt. En fiksasjon om du vil. Er dette noe man snakker om i Norge? Jeg har et slags vagt inntrykk av at enkelte noen ganger mener noe om “telefonavhengighet” men jeg vet ikke.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

På et rent prinsipielt grunnlag mener jeg at enhver form for “avhengighet” er noe negativt. En tvangstilstand. Dersom man har utviklet en subjektiv følelse for at man bare ikke kan leve uten en ting – selv om dette objektivt sett er tøys og tull – så har man latt denne tingen ta kontroll over livet sitt. Det kan være hva som helst. Gjerne et annet menneske. Poenget er følelsen av at man “ikke klarer seg uten”, som jo er sinnssykdom. Sannheten er at man klarer seg uten nesten alt annet enn luft, vann og basisføde. Resten tilhører illusjonen, eller det Henrik Ibsen ville kalt livsløgnen. Vi minner igjen om en av Buddhas læresetninger: Hvis du eier flere ting enn hva du enkelt kan bære med deg, så er det tingene som eier deg. Du – eller altså “selvet ditt” – er redusert til museumsvokter i en utstilling av “viktige ting” som symboliserer dine erfaringer her på jorda. Dette er den psykologiske bakgrunnsmusikken i det dramatiske bildet av nettavhengighet.

Om mitt eget forhold til KI – hvis du har bakgrunn fra kampsport er det komisk med både AI og KI, særlig sammen, men hvis ikke er det ikke bryet verdt å forklare greia – er det å si at jo mer jeg ser av det (og lærer om det) jo dårligere liker jeg hele opplegget. Det er nærmest smertefullt dustete. Ikke i prinsippet, fordi det er jo bra med mye computerkraft når vi for eksempel snakker om store datamengder innenfor klimamodeller, astronomi, medisinsk forskning og så videre, men den kommersielle delen er enten unyttig eller direkte skadelig for folk. Det er jo slik at avhengighet hos kunden (eller om vi kaller det brukeren) er nyttig for den som selger jævelskapen, enten det handler om narkotika eller nettbaserte greier, så de som tjener penger på dette vil selvsagt strekke loven så langt det lar seg gjøre i retning av det å cashe inn mest mulig profitt for minst mulig innsats. Sånn fungerer markedet. Betyr det noe? Jeg er jo ikke det man kaller en “menneskevenn” fordi jeg er i det store og hele negativt innstilt til det moderne samfunnet, for ikke å si hele “sivilisasjonen” som konsept og idè. Det er etter min mening ikke klokt å “gjøre ting enklere” i eininga, fordi dette svekker folk og gjør dem dummere. Men det er klart at hvis du tjener masse gryn på å føkke folk så ønsker du at det skal være straffefritt å føkke folk. Derfor går det som det går. De rike blir rikere mens de fattige blir sykere. Ugh. Jeg har talt.

Vi avslutter dette skrivestykket med en sørgesang fra det herrens år 1977.

Fluenes herre (engelsk Lord of the Flies) er en roman fra 1954 av den britiske nobelprisvinneren William Golding. Den var Goldings første roman. Tittelen er inspirert av et av djevelens tilnavn, Beelzebub, som betyr nettopp «Fluenes herre». Boken skildrer gruppepsykologiske prosesser som hierarkier, maktkamp og rivalisering. Boken regnes også som en dystopisk kommentar til Daniel Defoes Robinson Crusoe, med det underliggende budskap at menneskene er mindre rasjonelle og mer barbarisk destruktive enn i Defoes versjon.

(Wikipedia)

Den filmen som man bør se – det er laget flere versjoner av Fluenes herre – ble regissert av Peter Brook og sluppet i året 1963. Tilfeldigvis er dette også mitt fødselsår – nærmere bestemt i mars måned – slik at både filmen og jeg er følgelig 63 år gamle nå i år. Det er litt uklart eksakt når jeg så den nevnte filmen for første gang, men “en gang på 70-tallet” er forsåvidt nøyaktig nok og det er ikke uriktig å si at dette er faen ingen barnefilm, selv om skuespillerne i hovedsak er barn. Når vi bruker ordet inntrykk mener vi noe som etterlater seg et merke. Noe som preger deg i større eller mindre grad. Hvorfor enkelte ting har denne effekten mens andre ting ikke har det er et interessant dybdepsykologisk studium verdt, men alle har elementer i psyken sin som har blitt “formet” av ferden gjennom livet.

Fordi jeg tildels er en humorist har jeg diktet opp Advokatfirmaet Fötzon & Blitzon – de er sannsynligvis svensker – som transportmiddel for ymse tanker rundt arv og miljø. Hva er det som avgjør hvem vi er? I hvilken grad styrer vi dette selv og i hvilken grad er vi bare marionetter som styres gjennom usynlige tråder fra et sted bortenfor tid og rom? Basisen for filosofi er jo spørsmålet om hvilke ting som går an å forstå og hva vi mener med begrepet forståelse. En typisk idiot er et menneske som tror at de selv styrer de tingene livet deres er laget av. Dessverre er dette snarere regelen enn unntaket. Folk er – generelt sett – fette evneveike og stolte av elendigheta. De spankulerer rundt slik som dumme dyr gjør men de strutter med fjøra og utgyter lyder som liksom er ment å bety noe. Egentlig ganske deprimerende, men samtidig er det ikke noe poeng i å være deprimert. Da får man jo ikke gjort noe.

Når det er sagt så vet vi ikke nå noe om menneskenaturen som vi ikke allerede visste for mange tusen år siden — og i sakens anledning oppfordrer jeg leseren til å guggle ordet hybris – og/eller det engelske ordet hubris for en noe lengre avhandling – for å danne en rammeforståelse for hvorfor den amerikanske presidenten har iverksatt noe som etter alt å dømme er Den tredje verdenskrig. Du vet. Det endelige oppgjøret om ressursene og hvem som skal bestemme over dem og deres distribusjon, gjerne støttet av visdommen som ligger nedfelt i fenomenet kunstig intelligens. Det virker ganske håpløst å danne og fremføre meninger om denne saken. Hva går det an å si om krigføring som vi ikke allerede visste? Menneskene er ikke fundamentalt annerledes nå enn de var i bronsealderen. Rett og galt betyr akkurat det samme som disse ordene alltid har gjort. Forskjellen mellom “eldre tider” og den moderne samfunnsordenen består hovedsaklig i at det nå er mye enklere å overleve og formere seg uten å ta ansvar og fordype seg i tingenes natur. Derfor har vi – altså menneskeheten – blitt stadig dummere og mindre dugelige, år for år. Hva skal man tenke om dette?

På denne lørdags morgen synes jeg det passer å spille en litt oppmuntrende sang.

Hvis jeg har rett – og jeg har vanligvis rett – så er den norske adoptivprinsen Marius et av de viktigste vitnene i denne saken. Spørsmålet man bør stille er jo hvorfor han har blitt slik han har blitt. Svaret kan være – og er ofte  i slike saker som handler om seksuell mistilpasning – at han har blitt utsatt for fundamentalt personlighetsforandrende psykoseksuell påvirkning lenge før han var gammel nok til å vite forskjellen på rett og galt på det seksuelle emneområdet. Tilbrakte han tid alene sammen med Epstein og Maxwell? I så fall er saken biff. Det som har skjedd er at han har blitt preget av noen som har introdusert ham til en verden av seksuelle eksesser som de fleste ikke engang aner eksisterer. De klarer ikke å fatte at det går an. Saken er at hvis du havner i denne verdenen mens du er pur ung og seksuelt uerfaren så er det dette som vil utgjøre grunnlinjen i din seksuelle virkelighetsoppfatning senere i livet. Opplegget handler om “tillatelsesstrukturer” og normalisering av en form for atferd som befinner seg “ved siden av” den normale verden. Altså i prinsippet det samme som vi kan observere når seksuelle overgrep “går i arv” fra overgriper til offer, slik at de som begynte som ofre senere i livet selv blir overgripere. De psykologiske mekanismene er forsåvidt velkjente.

Blant de såkalte Epstein-papirene befinner det seg en dialog over epost mellom Epstein og en annen person hvor det snakkes om en person de kaller moot, som er identisk med grunnleggeren av nettstedet Reddit, og hvordan han er en mulighet for å “manipulere markedet”. Tidslinjen passer sammen med etableringen av Reddits senere svært populære tråd r/pol, som handler om “politisk korrekthet”. Dette er jo fødestedet til både Pizzagate og Qanon, som begge var viktige kilder til påvirkning av opinionen under Donald Trumps første kampanje for å bli president i USA. (Les mer om dette på nettet hvis du ønsker nærmere detaljer.) Så kan man spørre seg om hvorfor et pedofilt nettverk – som også er så mye mer enn bare dette – ønsker å etablere konspirasjonsteorier som handler om rike menneskers “satanisme” og rituelle overgrep mot mindreårige, drap, kannibalisme og så videre — og svaret er åpenbart at dette “forurenser vannet” og forbereder publikum på sensasjonelle påstander slik at når/hvis det kommer lekkasjer fra det ekte opplegget så er folk allerede på forhånd “vaksinerte” mot alle slike påstander, og de vil uten videre avvise alt de hører som bare “enda mer av det samme mølet”, noe som i praksis gir overgrepsringen en taktisk fordel i forhold til en eventuell etterforskning.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Fra alle kanter og overalt kommer det såpass mye press mot denne sex-kulten at det virker sannsynlig at mer vil komme ut, men jeg tror personlig at folk vil nekte å tro det som er sant — simpelthen fordi det er jo så jævlig at de klarer ikke å forholde seg til det. I sin videste forstand har nettverket hans Epstein handlet om det russerne kaller blatt, som betyr noe annet enn korrupsjon selv om det er beslektet. Det handler mest om “forbindelser” og kjenne noen som kjenner noen i et opplegg hvor alle har kompromitterende bevismateriale mot hverandre slik at ingen har noe å tjene på å “sladre”. I den gamle Sovjetunionen hadde du “den offisielle versjonen” og i tillegg det som folk arrangerte seg imellom på bakrommet. Det er dette blatt handler om. Tenk på filmen Fight Club. Det første bud i Fight Club er at ingen snakker om Fight Club. Alle vet hva som foregår men det finnes ikke noe offisielt språk for det. Og i det store bildet handler det om å få ting gjort på ett virkelighetsplan mens man samtidig (bort)forklarer det hele på et annet virkelighetsplan. Når alle vet noe om hverandre som det ikke går an å snakke høyt om så vil det automatisk danne seg en “skorpe” rundt sakens fakta som er bortimot ugjennomtrengelig for noen som kommer utenfra for å etterforske sakene. Sånn var opplegget til Epstein og slik vi det fortsette å være, uansett hvem som styrer det nå i dag. Det handler ikke bare om èn mann og èn sak. Det er en komplett undergrunnsverden som er hemmelig og utilgjengelig for “de normale” og ingen slipper inn i disse kretsene uten at de er invitert. Vi kan forsåvidt si at ingen slipper ut heller, men det er en annen historie.

Vi avslutter med en fransk sang.

En musiker er en person som profesjonelt eller aktivt utøver, skaper, komponerer, arrangerer eller dirigerer musikk. De fremfører verk innen ulike sjangre, ofte som instrumentalister eller sangere (vokalister), og kan jobbe solo eller i ensembler. Det er ingen formell utdanning eller beskyttet tittel som kreves.

(Googles KI-tjeneste)

For noen uker siden var det en notis på nettsiden NRK.no hvor en kis uttalte seg om bruk av kunstig intelligens til å lage musikk. Det skal visstnok finnes listeplasserte sanger som er automatisk generert av en maskin — uten at jeg vet noe om detaljene i hvordan noe slikt foregår. Imidlertid stemmer det jo med hva jeg har “hørt” fra herhen og derhen når folk har uttalt seg om saken. Dette går an i året 2026. Du kan få en datamaskin til å skrive en sang og det går ikke an for noen å merke forskjell. Hva betyr dette? Den foran nevnte kisen mente at det er bare just another verktøy som folk etterhvert vil venne seg til og illustrerte poenget sitt med å hevde at folk var skeptiske til autotune også, da dette først kom i handel. (Det er et digitalt verktøy som kan justere tonehøyder slik at man oppnår “perfect pitch” uten å anstrenge seg, eller det kan brukes til å forvrenge stemmen eller et instrument.) KI er noe som har kommet for å bli, hevdet han. Det er bare for musikkbransjen – og kundene deres – å venne seg til greia likesågodt først som sist.

For mitt eget vedkommende er det å si at jeg meldte meg ut av den profesjonelle sektoren mot slutten av 1980-tallet – og var helt ferdig i året 1993 – nettopp på grunn av den uunngåelige digitaliseringen av musikkproduksjon, lydstudioer og sceneteknikk. Jeg hadde en dårlig følelse på hele opplegget og ville ikke være med på utviklingen. Slik ble det og sånn har det fortsatt å være. Det er jo da også typisk at jeg foretrekker gammel musikk – det meste av det beste ble laget på 1970-tallet – og årsaken til dette er at teknikken var så primitiv den gangen (i forhold til nå) at musikerne var nødt til å være relativt sett mye flinkere. Det var jo ikke mulig å “fikse det senere” sånn at ting måtte stemme den første gangen eller så ble det å gjøre hele mannskiten om igjen — og på scenen var det hva man enn hadde i fingrene som gjaldt. Det fantes selvsagt effektbokser og denslags, men det var i prinsippet ikke mulig å “sminke musikken vakker” hvis ikke utøverne var kompetente håndverkere. Vi kan si at musikken var kortreist. Vi kan også si at det var en æressak. Ingen likte å holde på med playback, selv når dette var nødvendig på grunn av “produksjonsforholdene” for eksempel til det populære britiske fjernsynsprogrammet Top Of The Pops. Det ligger massevis av videoer på YouTube hvor man tydelig kan se at musikerne kødder med opplegget, selv om alle andre later som ingenting og det unge studiopublikummet danser som vanlig.

Det finnes en slags løslig organisert protestbevegelse bestående av musikere og musikkprodusenter som bevisst bare bruker gammelt (analogt) utstyr i begge ender — det vil si at de ikke bare komponerer og fremfører musikken med analog teknologi, de bruker også utelukkende gammelt opptaksutstyr og utgir kun LP-plater av vinyl. Om dette er det å si at jeg synes de tar det alt for langt – for eksempel er det mye bra å si om CDer som innspillingsmedium og digitale mikserpulter for bedre styring av lydbildet – men jeg har i utgangspunktet sympati for innstillingen. De kommer ihvertfall ikke til å støtte seg på kunstig intelligens, kan du si. Det de lager og utgir er ekte vare. De har sannsynligvis skjønt at det ikke er bra for musikeren som egen yrkeskategori når maskinene overtar og skapelsen erstattes med varierende gjenfortellinger av de gamle sakene. Men slik har det altså blitt. Det er bedre for en mer strømlinjeformet forretningsmodell hvor musikken ses som enhver annen konsumvare og publikum er redusert til forbrukere av strømmetjenester. Dermed har hele opplegget blitt transformert til en pengemaskin som har blitt innstrammet i alle ledd med tanke på profittmaksimering. Akkurat som alle andre deler av det postmoderne menneskelivet. Smil og vær glad. Fremtiden er lys.

Til sist enda en sang fra det gamle skotske bandet Blue fra 1973.

Hvem er overrasket over å høre at amerikanernes DEA – Drug Enforcement Agency – etterforsket Jeffrey Epstein i 2015 på grunn av ulovlige pengetransaksjoner tilknyttet narkotika og prostitusjon? Det virker som bare enda et element i en sak som “for enhver pris” må holdes unna offentlighetens øyne, fordi – som alle vet – presidenten i USA er innblandet i ulovlighetene på ymse vis og gjennom mange år. Franskene sier at hele Iran-krigen bare er enda et forsøk på å flytte oppmerksomheten bort fra Epstein-affæren på grunn av at Donald Trump sitter i mannskiten opp til ørene, og fordi han generelt sett ikke har noen hemninger så virker det ikke urimelig å drepe mange tusen mennesker bare for at han selv skal unnslippe rettmessig straffeforfølgelse for alt det gale han har gjort. Nyhetskanalen France24 kaller operasjonen i Iran Epic Furrie men jeg kan ikke si med sikkerhet om dette er pisstake eller bare fransk aksent.

Men nok om det. Jeg vil heller snakke om noe viktigere, nemlig meg selv. Nærmere bestemt det faktum at jeg vokste opp som et lesende barn. Du vet. Intellektuelt interessert siden barneskolealderen. Ikke fordi jeg ble oppfordret til dette av noen men fordi jeg tidlig ble klar over at folk lyver så jeg opplevde det som nødvendig å innhente min egen informasjon uavhengig av lærerstanden og andre autoriteter. Sånt blir en vane etterhvert. Jeg vet ikke hvor bøker står i dagens ymise informasjonslandskap – mange innhenter sannsynligvis alle nyheter og deres bakgrunnsinformasjon over nettet – men om du begynner å lese tidlig så vil dette sannsynligvis følge deg også siden, i motsetning til sånne som ikke klarer å feste blikket hvis ikke det som befinner seg i synsfeltet skimrer, blinker og beveger seg. Jeg har ikke fulgt nøye med på saken men inntrykket mitt er at de oppvoksende generasjonene typisk utvikler svakere hjerne og dårligere selvstendighet. Eller som jeg pleier å si: De oppdras til å bli evneveike. Hva skal man tenke om folk som ikke leser bøker?

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Postmodernisme som filosofisk konsept er noe jeg oppdaget i eller rundt året 1980. Dette hang sammen med noe som ble kalt The Fundamental Fysiks Group som ble formelt innstiftet i året 1975, med den hensikt å undersøke hvordan “den nye fysikken” – og da særlig kvantefysikk – virket inn på de humanistiske disiplinene. Uten å dvele for mye ved greia er det å si at postmodernismen kom med sitt eget språk. Blant annet kalte vi det filming når folk ikke forholdt seg til selve den materielle virkeligheten men heller holdt på med noen slags imagefremstilling i en parallell dimensjon. Du vet. De er ikke “ekte” men et strategisk fremstilt produkt som er nøye finpusset og glattpolert for å være tilpasset et simulakra, det vil si en slags Matrix-virkelighet som ikke lar seg påvise i den fysiske verden. De lever i en drøm, om du vil. De filmer. Uansett, poenget med dette er at den amerikanske presidenten Donald Trump lever ikke i virkeligheten, men i en helt annen verden som strengt tatt bare eksisterer i hodet. Dette gjelder forsåvidt hele Epstein-klassen. De har ikke samme virkelighetsoppfatning som normale mennesker. Ordene betyr ikke det samme for dem. Symbolene mener noe annet. Hvis du ikke er “medlem” av deres verden vil du heller ikke kunne forstå hva samtalene handler om.

Jeg avrunder med litt popmusikk fra Skottland, fremstilt i året 1973.

Herforleden var det noen som bekymret seg. Du vet. Sånn som folk gjør. Spesifikt så var de nervøse for at det ville få “negative følger” at Spanias statsminister Pedro Sanchez var såpass krystallklar på at USA ikke får lov til å bruke noen av de spanske basene som utgangspunkt eller mellomlandingssted i forbindelse med krigsoperasjonene i Iran. Det som skjedde var jo at Donald Trump ble skikkelig sur. Nå vil vi kutte all handel med Spania, sa han etterpå. Dessuten innføre sanksjoner og det ene med det andre. Du vet. Sånn som seriøse mennesker gjør når de ikke får viljen sin. På den annen side må det anføres at Trump er så hatet i Spania – nitti prosent oppgir at de har moderat eller sterk aversjon til USAs president – at Sanchez ikke egentlig har noe alternativ. Han er jo en kløktig nok politiker til å skjønne at han kan ikke helt sånn ustraffet skuffe velgergrunnlaget sitt.

De som har peiling på sakene sier at det er Netanyahus krig. Han har drømt om dette i førti år. For så høyt har Gud elsket det jødiske folket at han ga dem sin enbårne sønn Benjamin slik at de skal bli frelst fra den iranske trusselen for all fremtid. Som alle vet fungerer jo mennesker slik at når man banker opp noen hardt nok og mange nok ganger, så blir de myke og medgjørlige etterpå. Historien er full av eksempler på at harde menn er de beste problemløserne. Behøver jeg å si at dette er sarkasme? Det var noen på nettet som mente at jeg måtte henge på en LOL for at folk skal forstå at noe er ironisk ment. Herregud. Kall meg konservativ, men jeg tror ikke det er slik ironi er ment å fungere. Hvorom allting er, han veslepilten i Israel er bare en C-klasse blant monstrene. Hvor mange har han drept? Man kan telle dem i hundretusener, mens de i A-klassen har greid å drepe tosifrede antall millioner. Netanyahu er utvilsomt et svin men han er bare smågutt i sammenligning med Stalin, Hitler, Mao og de andre store demonene i menneskeskikkelse.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Jeg kan huske en gang noen mumlet noe om at Hitler gjorde mye bra også, men til dette er det å si at Hitler ikke ble berømt på grunn av sine gode gjerninger. Jeg vet ikke om det er et argument at Hitler aldri egenhendig drepte noen, for som de sier på politispråket: Han medvirket hertil i et antall drapssaker som er så stort at ingen engang vet det eksakte tallet. Skyldsspørsmålet befinner seg langt hinsides enhver rimelig tvil. Selv er jeg ikke kresen i forhold til hvem de er og hva slags gruppe de tilhører. En morder er en morder. Ferdig diskutert. Vi kan kalle dette håndverkets etikk, fordi hvis vi tar for eksempel en rørlegger så spiller det jo faen ingen rolle om det var “godt ment” hvis ikke jobben ble gjort riktig. På den annen side av filosofiens mest seiglivede debatt finner vi deontologi, det vil si intensjonsetikk, som hevder at det er dine intensjoner som avgjør om handlingene dine er gode eller onde. Du vet. Det var godt ment. Har du ikke hørt dette argumentet noen ganger gjennom livet? Gode mennesker er sånne som mener det godt. Selv er jeg imidlertid tilbøyelig til å dømme folk ut ifra resultatene av det de velger å gjøre. Intensjoner er egentlig ikke relevant.

Foreløpig er det ingen som kan si hvilken vei det bærer med denne affæren i Iran, men de som har vært ute en vinternatt før vet at det ikke alltid går sånn som man hadde tenkt — i den grad noen overhodet har tenkt i denne saken. På NRK.no leste jeg at Israels charge d’affairs hadde kommet med “skarp kritikk” av Norge – utenriksministeren hadde sagt noe slikt som at denne krigen er i strid med folkeretten – og utbedt seg svar på hvilken side av historien Norge ønsker å havne. Jeg er ikke i noen posisjon til å uttale meg på vegne av hele befolkningen, men jeg tror de fleste vil foretrekke – i den grad det er noe aktuelt valg – å havne på den siden av historien hvor man jobber med internasjonale lover, konvensjoner og traktater, eller altså en regelstyrt orden, om du vil. Internasjonalt diplomati og gjespkjedelige møter i FN. Den typen ting. Spontane utbrudd av krig er ubra for forretningene. Er det virkelig nødvendig å holde på slik?

Til sist avslutter jeg med en popsang av noen muntre musikanter fra Frankrike.