Har du satt deg inn i hvordan greia fungerer? Ikke jeg heller. Det er jo ganske komplisert. Imidlertid kan vi forenkle ting og si at prinsippet for såkalt store språkmodeller (LLM) er sannsynlige sekvenser av ord i henhold til modellens innlærte treningsdata, som kort oppsummert dreier seg om alt som eksisterer av “skriftlig materiale” — fra bibel og kongesagaer til alle lands telefonkataloger og bruksanvisningen for klesklyper. Du vet. Alt. Maskinen vet alt. Den vil være din venn og ta vare på deg. Hjelpe og rettlede deg når du står overfor vanskelige valg. Svare på alle dine spørsmål. Føre samtaler om alle de tingene i livet som du er opptatt av. Dette blir bra skal du se. Hva kan gå galt?
Et begrep som har begynt å sirkulere i visse kretser er websick – en pseudo-medisinsk tilstand som følger mønsteret til det mer velkjente fenomenet dopesick (som man på norsk vel ville kalt “narkomane abstinessymptomer”) – og greia er at folk ikke klarer å vende seg bort fra “den daglige dosen” de er nødt til å ha, enten vi snakker om nyhetskanaler, sosiale media, bloggen eller noe annet. Poenget er uansett at de sitter fast i et innpreget handlingsmønster. Vi kan kanskje si at det ligner på spillavhengighet eller hva som helst som oppleves som nødvendig for at pasienten skal oppleve at de er i mental og emosjonell likevekt. En fiksasjon om du vil. Er dette noe man snakker om i Norge? Jeg har et slags vagt inntrykk av at enkelte noen ganger mener noe om “telefonavhengighet” men jeg vet ikke.
På et rent prinsipielt grunnlag mener jeg at enhver form for “avhengighet” er noe negativt. En tvangstilstand. Dersom man har utviklet en subjektiv følelse for at man bare ikke kan leve uten en ting – selv om dette objektivt sett er tøys og tull – så har man latt denne tingen ta kontroll over livet sitt. Det kan være hva som helst. Gjerne et annet menneske. Poenget er følelsen av at man “ikke klarer seg uten”, som jo er sinnssykdom. Sannheten er at man klarer seg uten nesten alt annet enn luft, vann og basisføde. Resten tilhører illusjonen, eller det Henrik Ibsen ville kalt livsløgnen. Vi minner igjen om en av Buddhas læresetninger: Hvis du eier flere ting enn hva du enkelt kan bære med deg, så er det tingene som eier deg. Du – eller altså “selvet ditt” – er redusert til museumsvokter i en utstilling av “viktige ting” som symboliserer dine erfaringer her på jorda. Dette er den psykologiske bakgrunnsmusikken i det dramatiske bildet av nettavhengighet.
Om mitt eget forhold til KI – hvis du har bakgrunn fra kampsport er det komisk med både AI og KI, særlig sammen, men hvis ikke er det ikke bryet verdt å forklare greia – er det å si at jo mer jeg ser av det (og lærer om det) jo dårligere liker jeg hele opplegget. Det er nærmest smertefullt dustete. Ikke i prinsippet, fordi det er jo bra med mye computerkraft når vi for eksempel snakker om store datamengder innenfor klimamodeller, astronomi, medisinsk forskning og så videre, men den kommersielle delen er enten unyttig eller direkte skadelig for folk. Det er jo slik at avhengighet hos kunden (eller om vi kaller det brukeren) er nyttig for den som selger jævelskapen, enten det handler om narkotika eller nettbaserte greier, så de som tjener penger på dette vil selvsagt strekke loven så langt det lar seg gjøre i retning av det å cashe inn mest mulig profitt for minst mulig innsats. Sånn fungerer markedet. Betyr det noe? Jeg er jo ikke det man kaller en “menneskevenn” fordi jeg er i det store og hele negativt innstilt til det moderne samfunnet, for ikke å si hele “sivilisasjonen” som konsept og idè. Det er etter min mening ikke klokt å “gjøre ting enklere” i eininga, fordi dette svekker folk og gjør dem dummere. Men det er klart at hvis du tjener masse gryn på å føkke folk så ønsker du at det skal være straffefritt å føkke folk. Derfor går det som det går. De rike blir rikere mens de fattige blir sykere. Ugh. Jeg har talt.
Vi avslutter dette skrivestykket med en sørgesang fra det herrens år 1977.









